«X, der altså», sier panneluggen.
Ecstasy kalles Molly. Som om jeg er en du ville forbinde med dop.
Banen kommer inn på stasjonen nesten med en gang vi kommer ut av rulletrappa, og vi må spurte for å rekke den. Jeg sklir ned på et sete og gir plass til Cassie, men hun dumper ned ved siden av Mina.
I stedet setter Olivia seg på setet ved siden av meg. Og så, like etter, kommer Minas hipstergutter slengende bort til oss. Panneluggen leser noe på mobilen, men han rødhårete fyren griper tak i stanga og smiler ned til oss.
Jeg ser opp på ham. «Du sa Will, ikke sant?»
Ja vel. Så er han søt. Han er egentlig bitte litt ekstremt søt.
«God hukommelse!» sier han. Og så presenterer Olivia seg, og det oppstår en sånn rar ventepause. Jeg skulle ønske at jeg var den typen som visste hvordan man fylte taushet.
Jeg er ikke det. Olivia er definitivt ikke det.
«Ja, og dette er Max», sier Will etter et øyeblikk. Panneluggen løfter blikket fra mobilen med et ørlite smil. «Hva skjer?»
Og – uæh – han er også søt. Eller ikke: Jeg vil faktisk beskrive ham som hot. Han er en sånn fyr som er så hot at han ikke er søt engang. Men han burde roe den panneluggen.
«Så hvem er det Molly likner på?» spør Will og stirrer meg i senk. «Sorry, men jeg blir helt sprø her.»
Max studerer meg og presser leppene sammen. «Ikke peiling.»
«Hun likner seriøst på noen.»
Jeg hører det faktisk ofte. Jeg tror jeg har et sånt latterlig gjennomsnittlig ansikt. Merkelig nok har tre personer som overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre, sagt at jeg likner på en spesiell tenåringsskuespiller fra 70-tallet, selv om jeg vel er en tjukk versjon av henne. Og fremmede sier alltid at jeg likner på kusina eller en fra sommerleiren. Jeg blir litt sprø av det. Jeg begynner til og med å lure litt på om jeg faktisk er i slekt med alle disse kusinene og leirvennene.
Det er her jeg sikkert burde nevne at Cassie og jeg er sæddonorbabyer. Så det er en faktor i livet mitt – en bitte liten gnagende tanke om at alle jeg møter, faktisk kan være halvsøsknene våre.
«Jeg tror jeg bare glaner på deg til jeg finner ut av det», sier Will.
På den andre siden av midtgangen fnyser Cassie – og plutselig innser jeg at hun og Mina ser på oss. De ser ut som de synes det er ekstremt underholdende.
Jeg kjenner varmen spre seg i kinnene. «Eh, ja vel», sier jeg og blunker.
Banen senker farten og stopper, og Olivia reiser seg. «Da er vi på Chinatown.»
«Vi skal også av her», sier Will. Det er vel egentlig ikke noen overraskelse – halve verden går av her for å
bytte. Dørene skvetter opp, og Cassie og Mina kommer etter oss ut på perrongen. Cassie taster noe på mobilen.
«Hvor skal dere?» spør Will og stirrer fortsatt litt for intenst på ansiktet mitt.
«Takoma Park. Rød linje.»
«Å, okay. Motsatt retning. Bethesda her», sier han. «Så da må vi vel si ha det.»
Jeg vet aldri hvilke regler som gjelder i sånne situasjoner. Det er akkurat som når du står i kø i butikken og en bestemor begynner å rope til deg om barnebarna og gikten og du smiler og nikker. Men så er det din tur til å betale, og da er det helt ja, greit, ha det for alltid.
Og det er jo litt tragisk, hvis du virkelig tenker på det.
Et lite, digitalt skilt viser hvor lenge man må vente på hver bane. Rød linje til Glenmont kommer om ti minutter. Det er oss. Men rødlinja til Shady Grove kommer inn omtrent nå. Will og Max og Mina løper opp rulletrappa for å rekke den.
Når vi kommer ut på perrongen vår, har banen deres allerede dratt fra stasjonen.
Så det var det.
DET ER BARE DET AT Cassie har nummeret til Mina. Det burde ikke komme som en overraskelse, siden Cassie er dødsgod til å få tak i nummeret til jenter. Noen ganger får hun et nummer og bare glemmer det med en gang. Eller så er hun bortpå en jente én gang, og så mister hun nummeret med vilje. Cassie kan være ganske nådeløs.
Olivia dulter til meg. «Han Will-typen liker deg.»
«Hva?»
«Det er en greie. Du later som du kjenner igjen noen for å ha en unnskyldning til å snakke med dem.»
«Sier hvem?»
«Internett.» Hun nikker veldig alvorlig. Olivia er generelt veldig alvorlig. Jeg tror helt bestemt at det finnes to typer stillferdige mennesker. Det er sånne som meg, som i all hemmelighet er fulle av stormer og tannhjul som snurrer vilt. Og så er det sånne som Olivia, som faktisk er en legemliggjøring av havet på en solskinnsdag. Jeg mener ikke at hun er enkel. Det er bare noe fredelig
ved henne. Det har det alltid vært. Hun liker drager og stjernekikking og sånne kalendere med malerier av alver. Og så har hun vært sammen med den samme fyren siden vi var 13. Evan Schulmeister. Hun møtte ham på sommerleir.
«Du, vet du hva?» Cassie dukker opp over seteryggen foran meg. «Han gutten din er singel.»
«Hva er det du snakker om?»
«Han rødhårete. Ferskenrumpe Hipsterbukse. Han er singel og klar som et egg.» Hun vifter med mobilen. «Mina har bekreftet det.»
«Cassie!»
Hun gliser. «Bare hyggelig. Mina kommer til å gi dere en dytt.»
Jeg stivner. «Hva?»
«Du synes da at han er søt?»
Jeg svarer ikke. Jeg bare måper til henne, og Olivia fniser.
«For du virket ganske så happy over å snakke med ham.» Cassie prikker meg på armen. «Hallo. Jeg kjente igjen crushtrynet ditt.»
«Jeg har ikke noe crushtryne!»
Å faen. Har jeg et crushtryne? Vet hele verden det hver gang jeg synes en gutt er søt?
Mobilen min summer i lomma, og jeg skvetter. En melding fra Abby. Molly!!! Få høre om den hotte fyren med det røde håret!
«Kødder du nå, eller?» Jeg viser Cassie mobilen. «Sa du det til Abby?»
«Muligens.»
Jeg blir kvalm. Jeg kan faktisk komme til å kaste opp. Helst utover hele Cassie, som nå tekster igjen. Sannsynligvis om meg. Og den angivelige kjempecrushen min på en fyr jeg snakket med i fem minutter. Cassie tror alltid at hun kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.
Eh, ja da. Will er ganske så jævlig søt.
Olivia sender meg et bitte lite smil. «Du ser skikkelig vettskremt ut akkurat nå, Molly.»
Jeg trekker på skuldrene uten å si noe.
«Jeg trodde du ville ha kjæreste.»
«Nettopp», skyter Cassie inn og snur seg plutselig mot oss igjen. «Altså, hele denne Molly-greia med hemmelige crusher som ikke fører til noe. Jeg er så ferdig med det.»
«Å, så du er ferdig med det?» Halsen min snører seg sammen. «Eh, unnskyld for at gutter ikke liker meg.»
«Det er bare piss, Molly. Du snakker aldri med dem engang.»
Så var vi i gang igjen.
Cassies favorittklage: at jeg faktisk har hatt 26 crusher og fått nøyaktig null kyss. Det er tydeligvis fordi jeg må kvinne meg opp. Hvis jeg liker en fyr, så er det meningen at jeg skal si det til ham. Kanskje man i Cassies verden kan gjøre det og få det til å ende med klining. Men jeg er ikke så sikker på at det funker for tjukke jenter.
Jeg vet ikke. Jeg liker bare å ta det forsiktig med de greiene der.
Cassie bøyer seg over seteryggen, mot meg, og hun blir mykere i ansiktet. «Hør her. Jeg prøver ikke å drite deg ut. Du stoler på meg, ikke sant?»
Jeg trekker på skuldrene.
«Da gjør vi det. Jeg skal skaffe deg en kjæreste.»
Jeg skyver luggen bort fra ansiktet. «Ehm. Jeg tror ikke det er så lett.» Jeg gir henne et helt spesielt uttrykk som jeg har, som mødrene mine kaller Molly-fjeset. Det inkluderer øyebryn og et visst drag om munnen, og det formidler grenseløs, evigvarende skepsis.
«Jo, hør på meg. Det er det.»
Men det er ikke det. Jeg tror ikke hun skjønner det.
Jeg har ikke hatt 26 crusher og ingen kjæreste uten grunn. Jeg skjønner ikke helt hvordan noen skaffer seg en kjæreste. Gutt eller jente. Jeg synes bare oddsene virker helt umulige. Du må ha en crush på akkurat riktig person i akkurat riktig øyeblikk. Og så må den andre like deg også. En perfekt synkronisering av følelser og omstendigheter. Det er nesten ubegripelig at det skjer så ofte som det gjør.
Jeg vet ikke hvorfor hjertet mitt slår så fort.
Banen kjører inn til Takoma, og Cassie reiser seg brått. «Og jeg må finne ut om Mina er skeiv.»
«Åååh», sier jeg. «Se hvem som har crushtryne nå.»
«Hvorfor kan du ikke bare spørre henne?» sier Olivia.
«Eh, nei.» Cassie rister på hodet. «Men vi ser om hun er på Facebook.» Hun taster mens hun går. «Hvordan søker man etter noen, egentlig?»
«Tuller du?» spør jeg.
Dette er en grunnleggende forskjell på oss. Jeg ble egentlig født med kunnskapen om hvordan man helt uten videre stalker folk på sosiale medier. Men Cassie er vel mer typen som helt uten videre blir stalket.
«Vil du at jeg skal spørre Will, siden han tydeligvis er min framtidige kjæreste?»
«Hysj.» Hun stirrer fortsatt på mobilen.
Ja da, det er sikkert helt tilfeldig at Cassie vil forvandle akkurat denne gutten til kjæresten min. Jeg vedder på at det ikke har noe som helst å gjøre med at han er venn med drømmedama.
Cassie går av rulletrappa med et lite hopp, og Olivia og jeg følger etter henne gjennom dreiekorsene. Et par står og kliner inntil en billettautomat. Det er definitivt ikke sånn man bruker billettautomater. Jeg skynder meg å se bort.
«Driver du fortsatt og tekster med Mina?» spør jeg.
Hun smiler. «Det sier jeg ikke til deg.»
Men det kommer hun til å gjøre. Garantert. For har du først delt livmor med noen, finnes det ikke noe som heter hemmeligheter.
Jeg sover så klart elendig. Jeg ligger våken i timevis og stirrer i taket.
Jeg husker stadig små øyeblikk fra kvelden. Det er akkurat som om hjernen min ikke vil slutte å snurre. Will som myser på ansiktet mitt og prøver å plassere det. Olivias blåstripete hår, ekstra tydelig i det grelle lyset på banen. Og det bitte lille, hemmelighetsfulle smilet i ansiktet til Cassie hver gang mobilen hennes summet.
Noen kvelder er bare helt elektriske på den måten.
Noen kvelder tar deg med til et annet sted enn der du begynte. Jeg tror denne kvelden var en av de spesielle –men jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor.
Og det er rart.
Omsider sovner jeg – og det føles som det bare har gått noen sekunder når en tekstmelding får mobilen min til å summe.
Våken? Smilefjes. Det er Cassie.
Jeg har en grusom smak i munnen, og øynene kjennes såre og fulle av guffe. Det stemmer vel egentlig. I går klarte jeg å bli full på ikke noe alkohol i det hele tatt. Nå har jeg fått alkoholfri fyllesyke.
Jeg stirrer på skjermen.
Mobilen min summer igjen. MOLLY, DU MÅ VÅKNE!!! DU
SKAL BEGYNNE I NY JOBB!!!!
Jeg svarer: Jeg kommer!
Jeg tar med en søvnig-emoji.
Hun svarer med en fæl kjempevåken-emoji med enorme øyne.
Jeg svarer med et rynker-panna-fjes. Hodet føles tungt på puta, og jeg tror jeg veier tusen kilo. Men jeg tvinger
meg opp av senga og får på meg en krøllete kjole fra ModCloth og tights. Og jeg tar pillen min. Jeg har gått på Zoloft i fire år. Jeg pleide å få angstanfall midt i kafeteriaen på skolen.
Lang historie.
I hvert fall, når jeg kommer ut i gangen, lukter det smør og bacon. Vi er definitivt den typen jøder som spiser bacon.
«Er det den unge arbeidstakeren?» spør Patty.
Patty er en av mødrene mine. Hun kommer ut fra kjøkkenet, kledd i en veldig stor batikktunika. «Her, sett disse på bordet.» Hun gir meg en tallerken med en høy stabel med pannekaker.
«Ja vel …»
«Du ser litt utafor ut, vennen min. Går det bra?»
«Ja da, jeg …» Jeg ser på pannekakene. «Hva er det meningen at disse skal være?»
«Hjerter?» svarer hun. Hun har mel på haka.
«Åååh.»
«De likner vel egentlig på peniser.»
«Jepp.»
«Og punger», legger hun til.
«Mamma, så appetittlig.»
Ærlig talt, det er ikke første gangen Patty legger inn ordet pung i forbindelse med mat. Jeg er kanskje litt vel vant til at hun snakker om sånt. En gang brukte hun en hel kjøretur til kjøpesenteret på å forklare for Cassie og meg at hundepeniser som kom ut av forhuden, liknet på
leppestift. Hun kunne visst veldig mye om de anatomiske detaljene.
Jeg tror hverken Cassie eller jeg noen gang kommer til å spørre henne om leppestift igjen.
«Du burde servere en til broren din», sier hun.
Jeg nikker. «Xav elsker pung.»
Patty hever øyebrynene.
Hun tar tilbake tallerkenen, og jeg kikker inn i stua. Alle er selvfølgelig oppe allerede. Nadine er lærer, så selv om sommeren er kroppen hennes vant til å våkne drit-tidlig, eller drit-og-dra-tidlig, som hun noen ganger kaller det. Og Xavier våkner drit-tidlig fordi han er en unge av den drit-tidlige typen.
«Ikke slipp den», sier Nadine og ser stygt på ham. Xavier sender meg et kjempeglis fra barnestolen og sier: «Momo», som betyr «Molly».
Ja vel, her er vi i et nøtteskall: Patty brukte en sædgiver til å unnfange Cassie og meg. For to år siden brukte Nadine den samme giveren til Xavier. Folk som ikke kjenner oss, sliter veldig med å slå seg til ro med det. Det finnes en type mennesker som liker å gjøre meg oppmerksom på at Xavier er halvbroren min, ikke den ordentlige broren. Det er de samme folka som sier at Abby egentlig ikke er kusina mi. Nadine er egentlig ikke moren min. Jeg er ganske sikker på at folk ikke ville stilt noe spørsmål ved det hvis Nadine, Abby og Xavier hadde vært hvite.
Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg hater sånne folk.
Xavier slenger en banankladd på gulvet og begynner å sutre.
«Hallo, nei», sier Nadine. «Bananen er borte. Noob, ass.»
«Vet du i det hele tatt hva det betyr?» spør Cassie fra den andre siden av bordet.
«Jeg vet så uendelig mye mer enn du tror.» Nadine smiler bredt. Så gir Xavier fra seg en nytt geitehyl, og hun bøyer seg fram og kysser ham på hodet. «Hei. Xavor Xav, rolig.»
Xavor Xav, som rapperen Flavor Flav. Akkurat sånn er Nadine.
Patty kommer inn med en tallerken med bacon som ligger presset mellom tørkepapir. «Jeg håper du er klar», sier hun til Cassie.
Cassies kjærlighet til bacon er grundig dokumentert og meget beryktet.
Men hun lener seg bakover og smiler. «Jeg er faktisk ikke sulten.»
«Hvem er du, og hva har du gjort med Cassie?» spør Nadine og ser skeptisk på henne.
Cassie ler og trekker på skuldrene, og jeg legger merke til at hun ikke har rørt maten. Ikke en bit. Og det er litt overraskende. Vanligvis er Cassie en sånn tynn jente som spiser som om hun snart skal gå i dvale.
«Jeg mener det, Kitty Cat. Hva er det?»
«Ingenting. Jeg er ikke …» Hun lar det bare henge, og hendene forsvinner under bordet. Hun kikker ned, fort.
Hun leser en melding.
Fra Mina. Det er jeg sikker på. Driver sikkert og legger planer om hvordan hun skal få Will til å date meg. Bare tanken gjør meg glovarm i ansiktet.
«Ja vel, Molly, hvordan har du det?» spør Nadine. «Er du nervøs? Er du klar?»
«Til hva?»
«Til den store dagen. Til å tre inn i arbeidslivet.»
Jeg rynker panna. «Du er klar over at jeg ikke skal i turnus som hjernekirurg, ikke sant? Jeg skal jobbe i butikk.»
«Momomomo!» avbryter Xav. «Dassi!»
Cassie ser skrått på ham. «Hei. Slutt å kalle meg det.»
«Aldri slutt å kalle henne det», sier Nadine.
Cassie skjærer en grimase, og så stryker hun foten sin mot min under bordet – fra tå til hel. Føttene våre har alltid vært samme størrelse, nesten på millimeteren. Vi vokser vel nøyaktig like fort.
«Du, når skal du gå?» Cassie bøyer seg fram på knyttnevene og smiler.
«Om noen minutter …», begynner jeg å si, men så sender hun meg et megetsigende blikk. Jeg prøver igjen. «Med en gang?»
«Supert! Jeg kan følge deg på jobb», sier hun, reiser seg brått og stikker mobilen i baklomma. «Kom igjen.»
«Jeg tekstet med Mina i fire timer i natt», sier hun så snart vi kommer ut. Det bare renner ut av henne, som om hun bare må fortelle det.
Jeg tror jeg bare vil stoppe og stirre på blomstene. Jeg vil gå bortover Tulip Avenue og være sulten og søvnig, og jeg vil at Cassie ikke skal være irritert på meg. Det var vel en tabbe å spørre om Mina. Men hvis hun har tenkt å være hårsår om sitt eget kjærlighetsliv, er det ganske på trynet at hun blander seg sånn borti mitt.
Men like etter sier hun: «Men vi skal møte Mina på
FroZenYo i ettermiddag for å legge en plan.»
«En plan?»
«For å forføre rødtoppen. Operasjon Kjæreste. Operasjon Molly Klinings.»
Å, herregud. Seriøst.
Jeg rister på hodet. «Ja vel, greit, men jeg må …»
«Molly, jeg vet at du må jobbe. Men du slutter klokka tre, og vi skal møte henne halv fire. Greit?»
«Jeg vil ikke trenge meg på. Jeg vil ikke vagblokke deg.»
«Molly.» Cassie ler. «Du kan ikke vagblokke noen i en sjappe som selger frossen yoghurt. En frossen yoghurt-sjappe vagblokker seg selv.»
«Det har du rett i.»
«Og serr.» Hun ser på meg. «Jeg trenger at du er der.»
Hun ser så oppriktig ut. «Ja vel», sier jeg til slutt.
«Jadda.» Cassie gir meg en high five. «Å, hallo. Vi er i gang.»