A.WISTING FAMILIEN
A NKEr
ArVEN
© 2026 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Emma Graves
Layout: Dag Brekke
Papir: Creamy 60 g 2,0
Boka er satt med Fanwood 11/14
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-3933-7
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Christiania, 1738
Femtenårige Karen Elieson hadde aldri sett et vakrere rom. Skinnet fra seks store krystall-lysekroner badet rådhusets ballsal i glitrende gullglans. Magien ble forsterket av vegghøye speil som reflekterte flammene fra mange titalls kandelabre. Hun så røyk og damp stige opp og sno seg langs søylene til kapitelene under himlingen. Men det var det som foregikk på gulvet som opptok henne. Foran Karen danset Christianias kvinner og menn til orkesteret som spilte på en opphøyd scene i enden av ballsalen. Musikken som fylte rommet, var melodiøs og rytmisk. Hun merket at tonene påvirket både henne og kvinnene i praktfulle, fargerike kjoler som beveget seg i takt med musikken. De voksne damene hevet hodet selvsikkert, mens ungjentene konsentrerte seg om å følge mønsteret i dansen. Karen kunne knapt forestille seg hvor flau hun ville blitt om hun ikke hadde klart trinnene. Foreløpig mente faren hun var for ung til å danse, men til den store julefesten i Collettgården om tre måneder skulle hun være på gulvet. Moren hadde allerede begynt å øve med henne. Det var mye som skulle terpes, slik at bevegelsene ble naturlige og fulgte musikken. Det gikk et dempet sus gjennom salen da de to rekkene av menn og kvinner møttes på midten av gulvet for å finne en partner. For Karen var det sjokkerende å se byens voksne oppføre seg så fritt og uhemmet. Blikk møttes uten å vike. Hender berørte hverandre uten den sedvanlige bluferdigheten – kroppskontakt lot til å være dansens mål. Den ellers så forbudte intimiteten både forskrekket og tiltrakk henne.
Hun kjente at hun rødmet og var glad hun sto lent inn mot veggen bak de eldste, som nippet portvin ved bordene nærmest dansegulvet. Frilyntheten var av en annen verden enn den regelstyrte hverdagen. En verden Karen hadde drømt om og lengtet etter siden foreldrene lovte henne at hun skulle få delta på byens store høstball.
«Du er snart voksen,» hadde moren sagt da hun for en uke siden hjalp Karen inn i den skreddersydde kjolen av lyseblå silkebrokade og dobbelt knappesett, blondekrage og hvite rysjekanter. Den smale, innsvingte midjen over det vide skjørtet skulle understreke at datteren var blitt kvinne. Karen merket at forholdet til moren, eller Kassie, som hun kalte henne, hadde vokst seg nærere under forberedelsene til ballet.
I barndommen hadde hun av og til vært redd for Kassie. Ikke fordi hun var slem, morens godhet hadde stort sett gjort barneårene lyse og varme. Men plutselig kunne hun skifte ham. Da minnet hun om en streng guvernante og etablerte regler som bare gjaldt for Karen og ikke for de jevngamle brødrene. Selv barnepikene hadde reagert på forskjellsbehandlingen.
Karen hadde ridd bedre enn eldre gutter i nabolaget siden hun var ni. Hun hadde elsket å ri fra det øyeblikket faren begynte å ta henne med til ryttergården bak Akershus festning. Først fikk hun bare se på kavaleristene som fikk de vakre hestene til å lystre sin minste kommando. Så hadde faren løftet henne opp og latt henne sitte foran ham i salen. Etter hvert lot han henne ri alene.
Å sitte på hesteryggen ga Karen en følelse av å være dronningen av Danmark-Norge, høyt hevet over broren Morten. Spesielt når hun selv fikk lov til å holde i tømmene og styre den sorte hingstens bevegelser. Enda bedre var det om kavaleristene som sto ved ridehuset i sine røde uniformer, snudde seg og applauderte. Da var hun virkelig en dronning!
Alt hadde gått fint inntil den ene gangen hun i et overmodig øyeblikk slapp hesten i hurtig trav og falt av. Det verste var ikke skrubbsårene, men at moren forbød henne å ri mer. Bak forhenget mellom salongen og forstuen hadde Karen tyvlyttet og hørt Kassie bebreide faren. «Min datter skal ved gud ikke oppdras som en gutt!» freste hun.
Etter det ble forholdet til moren mindre nært. Det var som om en
usynlig mur hadde oppstått mellom dem. Karen syntes det hadde vart i en evighet. Om det var hun selv som hadde vært trassig eller om det var morens stahet, hadde hun ikke tenkt så mye på, men nå opplevde hun det som om Kassie angret og forsøkte å nærme seg henne igjen. Det var som om høstballet hadde fått moren til å innse at hun snart var kvinne, moden til å giftes bort. Som om deres tilmålte tid sammen nærmet seg slutten. Var det derfor Kassie hadde insistert på å få sydd den kostbare kjolen til ballet? Eller var det for å vise byen at datteren som lekte og red som en gutt, var blitt kvinne?
Da Karen sto og trippet i sengekammeret mens moren rettet på silkestoffet i nakken, hadde det plutselig kjentes som om kjolen satt akkurat slik den skulle. Selv det trange livet ble behagelig.
Kassie hadde tatt noen skritt tilbake og bedt henne snu seg mot henne. Hun så lenge på Karen før hun endelig sa:
«Du … du er så vakker.»
Karen merket at morens stemme ble skjelvende og grøtet.
«Jeg kan ikke hjelpe for det, du er tross alt min kjæreste datter,» unnskyldte moren seg og gned vekk en tåre fra øyekroken. Karen merket at hun ble rørt selv. Hun gikk bort til moren og omfavnet henne.
«Gå ut og vis den til far,» sa Kassie og løsrev seg fra omfavnelsen. Karen trippet opprømt ut av soverommet, gjennom entreen og inn i salongen, der faren satt innhyllet i tobakksrøyk med en tykk bok mellom hendene.
«Se her!» sa hun og gjorde en piruett før hun stilte seg opp foran ham med hendene foldet over livstykket. Karen visste at foreldrene hadde diskutert det trange livet og tettsittende skulderpartiet. Københavnmoten passet kanskje ikke i Christiania, mente faren, men Kassie hadde vært uenig. Karen var glad moren hadde fått siste ord.
Faren la fra seg boken og tok langpipen ut av munnen. Han så forbløffet på datteren. Moren kom ut og stilte seg bak Karen.
«Hva synes du, Iver Elieson? Var det verdt de kostbare stoffene?» spurte hun.
«Den er et mesterverk,» utbrøt han. «Unnskyld, det er du som er mesterverket, kjære Karen,» korrigerte han seg selv.
Karen smøg seg langs veggen for å komme nærmere orkesteret som akkompagnerte dansen. Hun hadde aldri følt seg så vakker som på dette høstballet. Det kjentes som om kroppen hadde ventet hele livet på denne anledningen til å slå ut i full blomst. Allerede ved ankomsten til ballet, der faren presenterte henne for byens viktigste familier, hadde hun merket de beundrende blikkene fra både menn og kvinner. Som om hun var en diamant kjøpmann Iver Elieson og Kassie Leuch pakket ut for første gang. Uslipt, uskyldsren og uhyre verdifull. Snart moden for å knytte bånd som sikret familien makt og velstand. Moren hadde innprentet henne hva som var forventet. Men Karen enset ikke regler og formaninger i kveld. Hun var ute av syne for foreldrene og nærmet seg musikerne på den opphøyde scenen.
Sekstetten, som besto av cembalo, fire strykere og fløyte, lot tonene strømme ut i rommet. Ufattelig vakkert, syntes Karen. Selv om det var byens egen stadsmusikant som ledet ensemblet, var det en ung fiolinist som stjal oppmerksomheten. Bevegelsen i guttens svartkledde skikkelse startet i buestrøkene og forplantet seg videre gjennom en lang, mager kropp. Han lukket øynene og ga inntrykk av å være i en musikalsk transe. I et hurtig parti løsnet håret fra sløyfen i nakken og falt ned foran ansiktet. Innlevelsen bidro til den ladede stemningen i salen og fyrte oppunder dansernes dampende intimitet.
Karen hadde fått med seg bysladderen om den talentfulle William Rømer. En fattiggutt fra København som tryllet fram så vakre toner på fiolinen at han fikk spille ukentlig på slottet for kongen og dronningen. Ryktet fortalte at han hadde spilt seg helt inn i dronningens private gemakker. Karen ville ikke mene noe om sladderen, men dagen før ballet ville tilfeldighetene ha det til at hun krysset gaten like foran Rømer. Det var utenfor teatersalen der musikerne pleide å øve. På vei inn i farens vogn klarte hun ikke å la være å snu seg etter ham. Hun forsto at den høye, sortkledde gutten var musikeren alle snakket om. Også da hadde det mørke håret hengt løst, slik hun visste at bare kunstnere kunne tillate seg. De halvslitte klærne understreket inntrykket av uvøren likegyldighet. Han var annerledes. Kanskje var det derfor Karen følte seg så tiltrukket av ham.
Idet stadsmusikanten annonserte kveldens siste nummer, en menuett, stilte hun seg inntil veggen nærmest scenen. Dansen tillot enkelte muligheter for lett berøring, noe også publikum lot til å sette pris på. Applausen hadde knapt lagt seg før William Rømer innledet med et melodiøst og pulserende tema som antydet hva som var i vente. En etter en sluttet cello, bass og cembalo seg til og dannet det rytmiske fundamentet. Fløyten kompletterte lydbildet. Hvert instrument fikk sine fortjente ovasjoner, og snart gynget gulvet under dansen. På toppen skinte Rømers toner på en måte Karen aldri tidligere hadde hørt. Hun nøt synet av fingrene som løp hurtig over fiolinhalsen og det lange håret som svingte seg uhemmet i takt med buestrøkene. Da han plutselig møtte blikket hennes, fortet Karen seg å se ned. Da hun gløttet stjålent opp igjen, hang blikket hans fortsatt på henne. Han slapp det først da han brått slo an den siste tonen.
Karen holdt seg i bakgrunnen mens ballgjestene trakk pusten og satte seg ned til samtaler. Først da hun så foreldrene gå inn i en av de mindre salongene sammen med andre par, forlot hun plassen sin. Slik hun kjente faren, var han allerede i gang med å selge et parti krydder eller juveler fra Nederland, selv om det var trelast som var hovedgeskjeften. Moren kom til å vie all sin oppmerksomhet til byens ledende kvinner. Det ville gå en tid før de kom på å spørre etter henne.
Karen gikk over det tomme dansegulvet og listet seg ned den utvendige trappegangen til gårdsplassen. Det var som om en pirrende, usynlig kraft trakk henne mot musikernes garderober i underetasjen. Hun smøg seg inn gjennom en åpen dør og ned noen trappetrinn før hun ble stående i en korridor som ledet til bakhagen. Frisk luft trakk inn og fordrev en svak eim av mugg. Korridoren var mørk, men høstkvelden sendte fortsatt lys gjennom en rekke små blyglassvinduer i ulike farger. Hun ble stående og fordøye inntrykkene. Stillheten ble brutt av at en dør gikk opp bak henne. Hun snudde seg, men i mørket kunne hun ikke skjelne annet enn at skikkelsen nesten berørte himlingsbjelkene med hodet. Først da han trådte inn i lysskinnet, gjenkjente hun ham: William Rømer. Han stanset et par meter fra henne.
Karens hjerte hadde aldri slått så hardt, og hun visste ikke hva hun
skulle si. Selv om hun hadde fulgt etter musikerne i håp om å treffe ham, var hun ikke forberedt på at de brått skulle stå ansikt til ansikt. Å oppholde seg alene med en fremmed mann var dessuten strengt forbudt for en ung pike, Karen syntes hun kunne høre morens advarende stemme: «Det finnes regler som ikke kan brytes.» Et øyeblikk vurderte hun å snu og løpe opp trappen igjen. Det ville være enkelt, og ingen ville noensinne få vite at hun med vitende og vilje hadde oppsøkt musikernes kvarter. Men noe holdt henne igjen. Var det fordi fiolinistens ro sto i så sterk kontrast til den utemmede, følelsesladde framtoningen han hadde på scenen? Å bli værende føltes både trygt og farlig på én gang. De ble stående tause mens hun prøvde å finne noe å si. Øvingen i konversasjon som hadde vært nyttig da foreldrene introduserte henne for byens viktige familier noen timer tidligere, kjentes verdiløs.
«Det er en ære å få møte Dem,» stotret hun fram. «De spiller godt …»
«Takk,» sa Rømer rolig.
Den ene munnviken hans trakk seg opp i et halvt smil. Stemmen var dyp og ganske annerledes enn hun hadde forestilt seg. Den passet bedre til en fyldig, voksen mann enn den langlemmede, slanke guttekroppen.
«Får jeg tillatelse til å komme nærmere?» spurte han.
«Ja … De har min tillatelse,» svarte hun og nikket lett.
Rømer kom mot henne, nå så hun at han holdt et vinglass i den ene hånden.
«Vi har støtt på hverandre … det var vel i går, utenfor teateret,» sa han.
«Ja, da jeg var på vei inn i vognen.»
Svaret kom litt for raskt, og hun angret umiddelbart iveren.
«Og der oppe, ved scenen,» fortsatte han og gjorde et kast med hodet. «De setter pris på musikk?»
Karen nikket. Hun bestemte seg for å la ham føre samtalen.
«La meg få presentere meg. Jeg er William Rømer fra København, musiker med kongens godkjenning og tillatelse til å spille i hele riket,» sa han og bukket teatralsk så vinen skvatt ut av glasset. «Kall meg bare William.» Hun måtte le av den klønete gesten.
«Og hvem er det jeg har foran meg?» spurte han mens han tørket vekk vinsølet fra jakkeermet.
«Karen Elieson fra Christiania, datter til kjøpmann og justisråd Iver Elieson og Kassie Monsdatter Leuch,» svarte hun høytidelig. Huslæreren hadde lært henne at foreldrenes posisjon i byen fortalte hvem hun var.
Nå var det William som smilte. «Jeg kjenner verken Christiania eller dem som bor her, ut over stadsmusikanten,» sukket han. «Dette er min første reise utenfor Danmark.» Han tømte vinglasset og plasserte det i karmen under blyglassvinduene.
«Folk sier De har spilt for kongen?» spurte Karen. Hun måtte spørre, det var det alle snakket om i byen.
«Jo visst, jeg har spilt på slottet i København – til dans og messer for majesteter, hoff og prester. Å spille er det eneste jeg kan, uten fiolinen er jeg ingenting. Den er som en forlengelse av kroppen min.»
Han gjorde et opphold, som om han ventet på at hun skulle si noe, men Karen visste ikke hvordan hun skulle forholde seg til åpenhjertigheten.
«Jeg kommer fra en fattig familie,» fortsatte han i en mer alvorlig tone. «En som Dem burde ikke snakke med en som meg.»
«En som meg, hvorfor sier De det?» spurte Karen.
«Jeg så vognen De gikk inn i. Den var finere enn de som kjører inn slottsportene i København. Dere er rike, og rykter sprer seg raskt i småbyer. Jeg vil ikke skape problemer for Dem.»
«Jeg bestemmer selv hvem jeg vil snakke med,» sa Karen kjekt. Var hun ikke snart voksen? Hadde ikke foreldrene oppmuntret henne til å tenke fritt? Igjen ble de stående tause. Hun møtte det granskende blikket hans uten å vike, det kjentes som om stillheten hadde fått en ny, ladet energi. Pusten hans var den eneste lyden hun hørte.
«De er vakker, Karen Elieson,» sa William dempet, nesten hviskende.
Karen rygget ikke tilbake da han gikk tett inntil henne. Heller ikke da hun kjente hånden hans berøre skulderen og gli sakte nedover silkestoffet på ermene. Hun følte en blanding av sitrende spenning og kald
frykt. Blodet dunket i årene på en måte hun aldri før hadde kjent. Hun la hodet mot brystet hans og kjente den varme pusten mot håret. Williams hender fant veien om livet hennes.
«Hvordan er kongen?» spurte hun plutselig.
«Motbydelig,» hvisket han uten å slippe henne. «Kongen drikker, omgir seg med horer og bryr seg lite om musikk … men dronningen er annerledes, hun forstår seg på kunst.»
Karen så forbløffet opp på ham, som om han hadde sagt noe uhørt. Blikket som møtte hennes, ulmet. Han løsnet grepet om livet og strøk henne over ryggen. Fingrene hans rørte ved den bare huden i nakken så hun fikk ilinger gjennom kroppen. Hun lukket øynene og så for seg at Rømers fingertupper framkalte guddommelige toner på slottet i København. Det var som om berøringen koblet henne til noe mye større enn henne selv. Til den forlokkende drømmen om København, der Herrens eneveldige hersker og hans dronning styrte rikene. Samtidig var det noe i henne som fortalte at dette var galt. Hun forsøkte å ta et skritt tilbake, men William holdt henne i et fast grep.
«De må slippe,» sa hun.
Blikket hans lyste av overrasket skuffelse.
«Selvfølgelig, unnskyld min frimodighet, Karen Elieson. Unnskyld,» gjentok han skamfullt. Idet William slapp grepet, trådte en skikkelse ut av mørket bak ham. Karen visste ikke hvor lenge skikkelsen hadde stått der. Synet sendte iskalde støt nedover ryggen.
«Hva gjør du med henne?» snerret en hissig mannsstemme.
William nudde seg brått mot mannen. I forskrekkelsen skjøv han Karen hardt vekk fra seg. Hun vaklet og mistet balansen da skohælene satte seg fast i kjoleslepet. Lyden av spjærende silke akkompagnerte et baklengs fall mot trappen. Bakhodet traff det laveste trinnet, og hun ble liggende hjelpeløs på ryggen med kjolen revnet opp til livet. En stikkende smerte spredte seg i nakken, men hun forsøkte å holde øynene åpne.
Mannen som trådte ut av skyggen, var kort og bred. Karen syntes han liknet en av stallkarene hun hadde sett ved den danske forlegningen på Akershus. Han gikk resolutt mot William, som lot seg overmanne
uten motstand. Mannen låste armene hans i et fast grep bak ryggen og snudde Rømer vekk fra Karen. En annen mann kom ut av mørket, denne var høyere og eldre enn den første. Han stanset foran William og kastet et blikk på Karen.
«Gudskjelov, kan De hjelpe meg opp?» Karen strakk håpefullt ut armen.
I stedet for å hjelpe henne løftet mannen en trestokk med en metallbeslått tupp opp foran Rømers ansikt og lot tuppen berøre hakespissen hans.
«Slipp meg løs, det er en misforståelse,» sa William. Stemmen var hes og skjelvende.
Karen kunne høre at han var livredd. Den eldre mannen tok et skritt tilbake og ble stående uttrykksløs foran Rømer. Så hevet han plutselig stokken og slo ham i ansiktet med full kraft. Slaget sendte Rømer ned på knærne.
Det uventede slaget lamslo Karen. Hun hadde aldri sett noe som liknet brutaliteten som utspilte seg foran henne. Vold var ikke hverdagskost i byen, det var noe som skjedde blant tilreisende i forstedene. William snudde seg mot henne. Blodet strømmet fra munnen. Det bedende blikket ga inntrykk av at han trodde det sto i hennes makt å stanse mennene. Men Karen fikk ikke ut et ord.
«Du skal aldri spille mer!» hveste den eldre mannen på dansk. Kroppsspråket ga Karen et bestemt inntrykk av at han var offiser, byen krydde av danske militære. «Få ham ned på gulvet,» kommanderte han. Den yngre mannen gjorde som han ble bedt om, presset William ned mot gulvet og satte seg tungt på ryggen hans. Venstrearmen ble tvunget opp bak ryggen i et jerngrep. William hylte av smerte og kjempet forgjeves med å løsrive seg. Samtidig tok den eldre tak i høyrearmen hans og dro den ut fra kroppen. Mannen på ryggen låste den i en vinkelrett posisjon.
«Hold den godt fast,» kommanderte den eldste mens han fant en løs teglstein som han dyttet inn under Williams håndledd. Så plasserte han rolig støvelen der underarmen lå i spenn mellom steinen og gulvet.
«Nei, vær så snill … dere misforstår … han har ikke gjort meg noe!»
skrek Karen mens tårene presset på. Hun forsøkte å reise seg, men kroppen nektet å lystre.
William Rømers hese smertehyl skar gjennom gangen da offiseren stampet den tunge militærstøvelen ned med full kraft. Han flyttet teglsteinen og gjentok behandlingen. Stillheten etterpå tydet på at William hadde besvimt.
«Han har ikke gjort meg noe,» gjentok Karen gråtkvalt. Hun kjente smaken av de salte tårene som trillet nedover kinnet og traff leppene.
«Så hva var det da som foregikk her? Er De bare et løsaktig kvinnfolk? En hore som lar hvem som helst slippe til?» hveste den eldste. Han tok vekk steinen under Williams arm og så på Karen. Blikket ble brått mer forsonende og stemmen mykere.
«Vi så med egne øyne hva han var i ferd med å gjøre mot Dem, frøken Elieson. De er ikke den første han har tatt seg friheter med.»
Han snudde seg og gikk mot utgangen til bakhagen. Mannen som satt over Williams rygg, reiste seg og fulgte etter. Før han gikk ut døren, stanset han og vendte seg mot Karen.
«De vet hva De har å fortelle hvis De ikke vil at Deres rykte skal være ødelagt. Da vil ingen mann noensinne røre ved Dem.»
Han lukket døren bak seg og etterlot Karen i mørket. Hun krabbet bort til Williams urørlige kropp, øynene var lukket som om han sov. Høyrehånden lå så forvridd at den ikke lenger syntes å henge sammen med resten av armen. Den ville aldri kunne føre buen over strengene igjen, tenkte Karen. At alt dette hadde begynt med hennes dragning mot det forbudte, var ikke til å bære.
Hun satte seg på kne og strøk ham over håret. Kanskje var det bare innbilning, men hun syntes han åpnet øynene. I det samme hørte hun faren rope.
«Karen? Karen?»
Tjueseks år senere
Christiania, desember 1764
Vinden fra Christianiafjorden skar gjennom de snorrette bygatene og gjorde den allerede kjølige formiddagen iskald. Karen Elieson Anker strammet skjerfet om halsen og tok samtidig et dypt drag av den uvanlig friske luften. Vindkastene hadde endelig vunnet kampen mot den stinkende røyken fra hundrevis av dampende skorsteiner. Kulden og det flyktige møtet med dagslyset, plaget henne ikke. Hun elsket de korte, frostklare dagene før jul. Spesielt hvis hun kunne få med seg sønnene ut, aller helst for å stå på skøyter når fjordisen innerst inne ved strandkanten lå jevn og innbydende.
Karen sto på toppen av trappen ved inngangen til Paleet, praktboligen hun og ektemannen hadde oppført helt nederst i Prinsens gate. Det hvitkalkete, enetasjes huset med grønne glaserte takstein strakte seg ut over et helt kvartal. Fra trappen hadde hun utsyn over den dungrå, snødekte fjorden som lå mellom dem og Ekebergåsen i sør, så vidt skjult av trelaststablene på de såkalte bordtomtene. Når hun snudde seg mot vest, dukket spirene fra Akershus festning opp bak tollbodene. Ingen skulle si at Karen og Christian Anker ikke hadde plassert seg strategisk mellom skipsanløp og symbolet på makten.
Mens hun ventet på at ektemannen skulle gjøre seg ferdig inne, mottok Karen ærbødige hilsener fra forbipasserende som hadde våget seg ut i de kalde gatene. Anker-familien hadde Christianias respekt. Dels fordi de var rike, men Karen likte å tenke at de også gjorde noe godt for medborgerne. Handelsbedriften bidro til velstand både innenfor og utenfor bymurene. Å være rik innebar ansvar. En by uten forretninger og utvikling ville dø, pleide Christian å si. Hun var enig.
Hun snudde seg mot vinduet ved siden av den store inngangsdøren og betraktet sitt eget speilbilde. I den lysegrå ulveskinnspelsen kom ikke konturene av den fortsatt slanke kroppen til syne, men når hun rettet ryggen og løftet nakken, ble det tydeligere. «Rett deg opp, datter!» sa Kassie alltid. Før hadde Karen irritert seg over formaningen, men nå, førtien år gammel, forsto hun den. En god holdning utstrålte verdighet, og få ting var viktigere enn nettopp det i Christiania.
Det mørke håret var oppsatt, men endte i en lang, tykk flette som stakk ut mellom pelsluen og det blågrønne ullskjerfet. Rundt de mørke øynene lå et tynt lag med blyhvit sminke. Ikke for mye, mest for å jevne ut og skjule de røde flekkene som kom med kulden.
Endelig så hun skyggen av Christian gjennom glassruten.
«Beklager, kjære,» sa han unnskyldende og rakte henne armen.
Bak dem lukket tjeneren den tunge døren med et dumpt smell. Karen og Christian gikk ned de brede steintrappene, der is og snø var omhyggelig fjernet. På gaten var det annerledes. Issvullene under snøen var bare delvis nedtråkket av hester og kjerrer. Det var lett å snuble og falle.
«Vi skulle tatt sleden,» sa Karen og smilte til Christian. Han unnlot å svare.
Karen visste at ektemannen likte å spasere gjennom byen og nyte sine medborgeres respekt, men kulden hadde lagt gatene øde. Heldigvis var ikke ærendet som gjorde det nødvendig å trosse værgudene, langt unna. De skulle bare gå noen få kvartaler gjennom byen, til rådhuset. Snøfallet hadde dekket over hestemøkka og alle spor etter skyller inne ved husveggene. Gaten var innbydende hvit, og snødrysset på de bratte, røde teglsteinstakene, ga bygningene et eventyrlig preg. Karen var glad i fødebyen sin, som hun hadde sett vokse fra en provins i det danske kongedømmet til en velstående handelsby. En by som strakte seg etter innflytelse og anseelse utenfor landets grenser.
Langs Prinsens gate lå sammenhengende rekker med en- og toetasjes murgårder. Noen hadde fortsatt den opprinnelige bindingsverkfasaden fra da byen ble bygget. Andre hadde fått murpussede, malte vegger, slike som var moderne i København. Hvor ofte hadde ikke Karen hørt
Christian beklage seg over at alt dreide seg om Danmark. Økte skatter og strengere forordninger fra kongen truet med å kneble driften deres, uten gjenytelser. Hun forsto hva han mente, faren hadde forbannet det danske styret så lenge han levde, men aldri offentlig. Det var for kostbart.
«Du er stille,» sa Karen. Hun var vant til at ektemannen snakket høyt og mye når de var ute og gikk. Noe måtte være galt.
«Jeg går bare i mine egne tanker, kjære,» sa ektemannen unnskyldende, men uten å utdype hva han tenkte på. Blikket var rettet stivt framover. En slede uten passasjerer gled skranglende forbi, og vognmannen løftet luen til hilsen.
Karen så opp på Christian. Han var mer enn hodet høyere enn henne, og i bjørneskinnspelsen han hadde trukket utenpå frakken, virket han dobbelt så bred. Christian Anker var en stor mann både fysisk og i sitt virke. En imponerende skikkelse, det måtte både venner og fiender innrømme. Etter tjue års ekteskap var Karen fortsatt oppriktig glad i ham. Han smilte forsiktig til henne, men hun la mest merke til nyven i pannen.
«Ikke bry deg om det, det er ikke noe …»
Han trakk henne tettere inntil seg. Hun skulle til å legge hodet mot skulderen hans da hun skled og mistet fotfestet. Han grep tak i henne idet hun holdt på å falle. Den komiske situasjonen lettet stemningen. Christian humret, og Karen lo av sin egen klossethet og tok et solid grep om armen hans.
«Husk hva du lovet meg – vi skal være sammen om alt,» hvisket hun.
«Ja visst, sammen om alt …» gjentok Christian. Smilet virket ektefølt for første gang siden de forlot Paleet. «Jeg har bestilt musikantene til festen,» la han til. Karen lyste opp. Juleselskapet betød mye for henne, men var først og fremst viktig for familien og forretningene. Alle byens innflytelsesrike menn og kvinner samt utvalgte danske embetsmenn ville være til stede. Det hendte også at ambassadører fra andre land og fyrstedømmer kom for å drysse litt glitter fra den store verden over Paleet.
Karen hadde vært den perfekte vertinne i ti år nå. Det var som å ha
både regien på og hovedrollen i et krevende teaterstykke. De riktige menneskene måtte plasseres sammen, slik at intrigene kunne styres. Underholdningen skulle løfte samtalene og skape en ramme for det som ble diskutert. Hun visste at dramaturgien ville avgjøre om familien tapte eller vant anseelse i løpet av kvelden. Det var både hemningsløs glede og dødelig alvor. Første gang hadde hun vært livredd, nå elsket hun hvert sekund av spillet.
I stedet for å gå rett til rådhuset tok de en liten omvei over Kongens gate og passerte hjørnet der bygården Karen hadde vokst opp i, en gang sto. Det røde teglsteinshuset som hadde vært rammen om farens forretninger og familieliv, var revet, og en ny og større bygning var i ferd med å bli reist. I likhet med den gamle gården var faren borte, og Kassie hadde flyttet til en leilighet noen kvartaler unna. Der var hun i ferd med å miste grepet om virkeligheten, og gled stadig dypere inn i tåkeprat og villfarelser. Karen ventet bare på dagen da de måtte hente henne til Paleet. Snart var det bare minnene igjen. Det var en vemodig tanke.
Et av de varmeste minnene fra barndomshjemmet var dagen da Christian Anker meldte sin ankomst til faren. Karen var akkurat fylt tjue og visste godt hvorfor Christian hadde bedt om audiens. Fra vinduet kunne hun se ham nede på gårdsplassen. Slik som han sto og trippet, forsto hun at han var nervøs. Hun var nervøs selv også, men måtte smile da hun så ham gå rundt i ring mens han tilsynelatende øvde på replikkene sine. Noe av det hun hadde falt for ved Christian, var at han ikke hadde den påtatte selvsikkerheten som preget mange av byens rike, unge menn. Da han endelig tok fatt på trappen, løp hun inn i dagligstuen. Der satte hun seg i en stol for å vente på utfallet av samtalen i salongen.
Christian Ankers frieri overrasket verken Karen eller foreldrene. De to hadde møttes i selskapslivet da hun var atten. Etter å ha tatt seg den uhørte friheten å ri sammen med henne til Frognerløkkene uten anstand, ba den ti år eldre prestesønnen fra Fluberg om Karens hånd. Til hennes store skuffelse hadde faren bedt unge herr Anker om å komme tilbake når han hadde vist at han dugde som forretningsmann. Datterens store medgift skulle ikke sløses bort på en lykkejeger. To år
senere hadde Christian Anker gjort en beskjeden virksomhet til et blomstrende foretak og var sikker i sin sak.
Karen hadde reist seg og gått til døren mot salongen for å smuglytte til Christians samtale med faren. Etter hvert hørte hun også morens stemme. Begge var opptatt av familiens økonomiske framtid. Samtalen ga henne følelsen av å være en del av en forretningsavtale. Hun var glad hendelsen fra rådhusballet ikke var et tema. Hvor mye faren selv visste om hemmeligheten hennes, var hun usikker på, men han hadde forbudt henne å snakke om den. Williams skjebne var aldri blitt nevnt igjen. Det var som om hendelsen aldri hadde funnet sted. Men den stikkende usikkerheten forlot henne aldri, spesielt når noe så viktig som framtiden sto på spill. Heldigvis hørte hun samtalen løse seg opp i det hun ønsket seg aller mest. Faren ville la det være opp til henne å akseptere frieriet.
«De får spørre henne selv, Christian Anker. Karen er egenrådig, vil hun ha Dem, får De henne, vil hun ikke, kan ikke vi tvinge henne,» avsluttet faren. Da hun hørte Christians skritt, løp hun tilbake til stolen og snudde den slik at hun satt med ryggen til døren, og fiklet intenst med håndarbeidet hun knapt hadde rørt på måneder. Han stilte seg framfor henne med høytidelig mine, som om de aldri hadde sett hverandre før. Så gikk han ned på kne og framførte ærendet sitt med tørr og skjelvende røst.
«Vil du bli min hustru, ærede frøken Karen Elieson?»
Hun kunne fortsatt huske det ned til minste detalj. Christian var kledd i en dypblå fløyelsjakke med lyseblå silkevest og et gult skjerf knyttet om halsen. De trange, kremfargede buksene forsvant ned i et par høye ridestøvler som han fortsatt brukte. Karen reiste seg, kastet håndarbeidet fra seg i stolen og så selvsikkert ned på den knelende frieren.
«Det kommer an på hva du har å tilby meg, prestesønn og trelasthandler Christian Anker.»
Freidigheten fikk ham til å se forbauset opp på henne. En øredøvende stillhet oppsto, bare tikkingen fra vegguret insisterte på at sekundene passerte. Så brøt Christian ut i latter. Bak døren hørte Karen morens oppgitte sukk. «Jeg kan love deg min kjærlighet og respekt,
Karen Elieson. Vi skal være sammen om alt – absolutt alt,» svarte han. «I så fall aksepterer jeg frieriet,» sa Karen leende. Nervøsiteten de begge hadde følt, var som blåst bort. Foreldrene åpnet døren, og faren løp ned i kjelleren for å hente fire glass og sin fineste importerte madeira. Da de satte seg i den lille salongen i karnappet over Rådhusgaten, strålte Kassie av lettelse. Så tok gledestårene overhånd. Faren reiste seg høytidelig. «Måtte dere få et langt og lykkelig liv sammen – og føre familiene videre. Skål!»
Over tjue år var gått, men minnene fikk fortsatt Karen til å smile. Hun klemte Christians hånd. De var framme ved rådhuset.
Christian vred om det tunge håndtaket og åpnet døren til rådhuset.
Hengslene hvinte i kulden, som for å varsle byens ledere om besøkende. Inne i den gamle gården slo lukten av røyk og mugg mot Karen. Det brant voldsomt i ildstedet i hallen, og fukten rant fra tynne vindusglass. Hun kjente alltid et snev av ubehag når hun gikk inn i rådhusbygningen. Om det var den egenartede lukten eller hendelsen på ballet, visste hun ikke. Men det framkalte følelser hun hadde forsøkt å fortrenge.
«Velkommen, justisråd Anker og fru Karen!»
Stiftamtmann Caspar Storm stakk hodet ut av kontoret til høyre for inngangsdøren. «Kom inn, og lukk døren etter dere!»
Storms stemme var høylytt. Karen hadde hørt at det skyldtes gjentatte kanonsalutter fra tiden som offiser. Hørselen var ødelagt, og han snakket som om han fortsatt ropte ut kommandoer til en bataljon. Å parodiere Christianias øverste mann og beskytter av kongens interesser i byen var en yndet sport i kneipene. Storms eiendommelige blanding av trøndersk, dansk og snobbete Christiania-mål gjorde det ikke mindre underholdende.
«Kammerherre,» sa Karen og neiet. Storm kysset hånden hennes.
Christian bukket stivt. Verten lukket døren bak dem og gikk bort til en hylle, der det sto en karaffel med brennevin og tre glass. Han skjenket opp og rakte Karen og Christian hvert sitt.
«Dette gamle huset er trekkfullt og burde vært revet,» sa Storm. «I det hele tatt behøver byen en grundig overhaling. Skal vi oppnå et kongebesøk igjen, må de rike borgerne trå til. Hva mener De, Anker?»
Storm blottet tennene i et smil.
Karen så seg rundt mens Christian besvarte Storms løsprat. I de
gamle tapetene så hun mørke fuktfelt som fortsatte ned i store sprekker i gulvbordene. Vinduene var våte av det tynne islaget som smeltet under den intense fyringen i rommet. Et øyeblikk mintes Karen at hun som barn pleide å stikke ut tungen og slikke på de tynne, sotete isflakene som dannet seg på vinduene hjemme.
Langs veggene hang malerier av Storms forgjengere. Over peisen gjenkjente Karen Caspar Storm selv. Kunstneren hadde gitt det smale, hesteliknende ansiktet et ettertenksomt uttrykk. Blikket så drømmende ut i ingenmannsland, men i bakgrunnen skjelnet hun faner, kanoner og en rytter til hest med hevet sverd. Heroiske elementer som skulle vise at stiftamtmannen hadde militærbakgrunn. Hun syntes Storm så bedre ut i virkeligheten. Maleren burde ha beholdt smilet han var kjent for å opprettholde, uansett alvoret i det han sa.
Karen visste at Christian var utrygg på Storm. Selv om stiftamtmannen var norsk, representerte han kongen i København, og det var ikke tvil om hvor lojaliteten lå. Når styresmaktene i Danmark behøvde mer penger, la han villig nye skatter på Christianias borgere. Fryktet man at nordmennene ikke var lojale nok, kunne den minste uro medføre arrestasjoner. Selv påstander om umoral ble slått hardt ned på. Karen visste at Christian hadde kritisert kongens framferd både i selskap og overfor embetsmennene. Det gjorde heller ikke saken bedre at stiftamtmannen hadde arvet en bygård i Tollbodgaten, ikke langt unna Paleet. For tiden var gården under ombygging, og det var derfor Storm møtte dem i rådhuset. Men Karen regnet med at han snart ville flytte inn med hustruen og hele sin husholdning. Hun var like lite begeistret som Christian over å få Danmarks håndlanger i nabolaget.
«Fru Karen,» sa Storm og rykket henne ut av tankene, «hvordan står det til med sønnene Deres? Hvor befinner de seg nå?»
«Iver, Bernt og Peder skal være i Italia denne julen,» sa Karen, «Jess er fortsatt hjemme.» Hun angret at hun la til det siste, en elleveåring som Jess hadde ikke noe på en dannelsesreise å gjøre. Men det var som om alle glemte den yngste sønnen. De var bare opptatt av Bernt og Peder. Folkesnakket om den krevende og temperamentsfulle Jess og den sykelige eldstemannen Iver såret henne. Det var som om de to
allerede var avskrevet, men begge hadde en spesiell plass i hjertet hennes. Ingen ventet at tjueårige Iver skulle leve lenge nok eller ha styrke til å videreføre Christians forretninger. Jess kunne like gjerne få et liv bak låste dører. Derfor dreide alt seg om Bernt og Peder. De var framtiden.
«Guttene har vært lenge borte …» sa Storm prøvende.
«Snart fire år, med to hjemreiser,» svarte Karen.
«Deres grand tour,» la Storm til og så drømmende ut i rommet, «alle unge menn som skal innta viktige posisjoner i denne byen, burde ha hatt sin dannelsesreise, hvordan skal man ellers forstå sin egen tid?»
«Den er sannelig ikke alltid lett å forstå,» sa Christian lavmælt.
«Nei, sannelig ikke,» istemte Storm før han fortsatte utspørringen om sønnene.
«Vi har hørt at Deres Bernt allerede har gjort seg bemerket ved universitetet i København, de sier han har talenter,» sa Storm smilende. «Ja, innen diplomatiet altså‚» la han til.
Karen visste hun burde være smigret, men følte samtidig et stikk av ubehag over at Storm tilsynelatende visste mer enn henne om sønnens reise. Hun så på Christian, blikket hans mørknet.
«Bernt skal gå inn i virksomheten når han er tilbake og har tatt sin eksamen,» sa Christian bestemt, «om et par år vil han være godt skikket til å stå ved min side.»
Det ble stille. Vinden ulte gjennom dørsprekkene. Himlingen knaket under trekonstruksjonens møte mellom peisvarmen og de iskalde vindkastene.
«La oss sette oss,» sa Storm. Han tilbød Karen og Christian hver sin stol og tok selv plass bak et stort skrivebord overfor dem. Så lente han seg tilbake i stolen og så på Christian.
«Det medfører et stort ansvar å være blant byens ledende menn,» sa Storm, «handelsprivilegiene som er gitt deg av kongen, krever mer enn skattepengene. Jeg forteller deg dette fordi du er en mann som nyter tillit i København.»
«Jeg synes jeg har gjort meg fortjent til den,» svarte Christian med et ironisk smil.
Karen hadde en anelse om hvor Storm ville, og la hånden over
Christians i et forsøk på å dempe irritasjonen hun fryktet var i ferd med å bygge seg opp.
«Det er omskiftelige tider, og kongen ønsker ikke at det skal spres tanker som kan oppildne til umoral og uro,» sa Storm.
Christian så overrasket på Storm. «Og hvorfor forteller De oss dette?»
«Dere er blant Christianias viktigste familier. De andre borgerne lytter til dere.»
«Men hva har vi gjort som strider mot kongens vilje?»
Storm lente seg forover og satte albuene i bordplaten. Ansiktsuttrykket gikk fra bekymret til alvorlig.
«Vi er blitt fortalt at dere har invitert en gruppe franske skuespillere til Christiania. Disse er blitt nektet adgang til riket etter sin opptreden i København.»
Christian så på Karen. Det var hun som hadde skrevet til teateret i København for å få underholdning til julefesten.
«Jeg fikk navnet på truppen fra huslæreren som reiser med guttene gjennom Europa. Han har en fortid i Det Kongelige Teater i København og så forestillingen i sommer. Stykket skulle være en komedie,» sa Karen.
«Jeg velger å tro at De mener vel, fru Karen, men lystspillet er mer enn en komedie, og skuespillerne er … oppviglere. Å utfordre kongemakten med et smil om munnen gjør det ikke mindre farlig. Stykket er dessuten i høy grad umoralsk, er ikke enkelte av skuespillerne nesten nakne på scenen?»
«Jeg beklager,» sa Karen og så ned. Hun kjente at det prikket varmt ansiktet.
«Vi har en eneveldig konge som snakker til oss med Guds stemme, det må vi respektere. I København har man et inntrykk av at Christiania fra tid til annen behøver å minnes på hvem som bestemmer. De som ikke følger forordningene, vil bli straffet hardt. Privilegiene kan inndras like raskt som de ble gitt,» sa Storm. Han lot trusselen henge i luften og så Christian bestemt i øynene.
Karen så at ektemannen svelget tungt. Situasjonen sto og tippet, og hun fryktet at Christians temperament kunne forverre den. Én ting
hadde hun lært gjennom årene: å utfordre byens maktmennesker var sjelden verdt kostnaden. Hun klemte ektemannens hånd for å signalisere at det ville lønne seg å la Storms provokasjon stå uimotsagt.
«Vi følger de reglene kongen har bedt oss etterleve,» sa Christian ydmykt etter noen lange sekunders stillhet.
«Anker-familien har en stor framtid foran seg – så lenge den forstår sin plass,» avsluttet Storm. Det siste ble sagt med et smil.
Ute i Rådhusgaten falt store snøflak fra himmelen. Karen holdt ut hånden. De vakre snøkrystallene smeltet raskt på den varme huden. Christian så på hånden hennes og strakte ut sin egen.
«Et av naturens kortlivede vidundere,» sa han. Karen lot en ny krystall lande på hånden.
«Da jeg var liten, maste jeg om at vi måtte samle opp snøflakene og ta dem med inn, jeg forsto ikke at det var umulig. For å trøste meg fikk faren min klippet stoffkrystaller som tjenestepikene stivet og la ut på nattbordet mitt før julaften. Da jeg våknet, trodde jeg de var ekte, selv om de var altfor store.»
Det varme minnet veide opp for Storms kjølige mottakelse. Det var kjærkomment å flykte inn i fortiden når utfordringene tårnet seg opp. Karen husket de fleste dagene i barndomshjemmet som lange og trygge. Slik hadde det vært inntil høstkvelden på ballet. Det som hendte i kjelleren med William Rømer, forvandlet brått hennes største kveld til hennes verste. Ondskapen hadde reist seg som en slange, blottet tennene og hugget til henne. Giften var en iskald frykt som hadde spredt seg til alle fibre i kroppen og var umulig å bli kvitt. Fra det skjebnesvangre øyeblikket hadde hun eid en hemmelighet som måtte holdes skjult for verden.