Hanna Marie Fosse Nes
DYRLEGEN
Tett på mennesker, dyr og naturens grenseløse skjønnhet
Copyright © 2026 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsfoto: Rita Buša
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boken er satt med: Adobe Garamond 11,5/14,5
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-4395-2
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Skulle jeg ønske meg noe, da ville jeg ikke ønske meg rikdom eller makt, men mulighetenes lidenskap. Det øye som overalt, evig ungt, evig brennende, ser muligheten.
Søren
Kierkegaard
INNHOLD
Prolog 9
SPIRE 11
Frøet 13
Hjertet som sluttet å slå 17
Drømmeyrket 20
Problemløser 22
En egen verden 25
Toner fra fjellet 28
Min første avliving 31
God jul 36
Livets skjørhet 43
BLOMSTRING 47
Mitt første distrikt 49
Den nye dyrlegen 53
Bygda som ga meg en sjanse 58
Lys i hverdagen 61
Sauesanking 68
På oppdrag for storsamfunnet 72
Skogens konge 78
Bundet 80
Jul i bygda 84
Bare skikkelsen foran meg 87
Kjærlighetssorg 91
Mørketid og Pepsi Max 93
En ny hverdag 100
Askepott og dobbelttilfellenes mysterium 103
Vårens eventyr 112
Langt hjemmefra 120
Kaffe uten svele 122
Hender 125
FALMENDE BLADER 131
Smådyrklinikken 133
Nyttårsfeiring 138
Bare en antibiotikakur 140
Korona 143
Et stikk i hjertet 146
Koronahund, forstoppelse og ingen dekning 150
Kalv i soloppgang 155
Forebyggende helsemedisin 157
Dyrlegen som støpte tårnsilo 163
Med livet som innsats 167
Nytt liv i vente 169
Tilbake til Helgelandskysten 173
Drømmejobben 178
Hundeavl 181
Det vanskelige ordet «velferd» 183
Okse på fôrbrettet 186
Et rop om hjelp 188
EN NY VÅR 191
Tåke 193
Spirer av håp 198
Stjerner i mørket 202
Fyret 204
Starten på noe stort 207
Levende lokalsamfunn 213
Fasiten 216
Kilder 221
Prolog
«Er du fra Ål E sund by, eller?» spør podkastverten. Vi sitter i et lite studio i Oslo sentrum. Et slikt jeg forbinder med der noen skal spille inn en plate. Lydmannen følger nøye med bak et vindu i enden av rommet. «Nei, nei,» svarer jeg og sender verten et skrått blikk. Han løfter øyenbrynene og sier «Okey!», før vi begge ler. Jeg hører alt gjennom et stort headsett og blir bevisst på at jeg ikke må være for nær mikrofonen. Jeg retter meg opp i stolen og fortsetter: «Det e viktig, det der. Eg e fra Ellingsøy.» Verten hadde fortalt meg at han hadde vært innom området utenfor Ålesund. At det er så flott natur der, ut mot havet.
«Og så har eg vore diverse plassa rundt i Norge, for å sei det mildt, etter at eg gjekk ut av vidaregåande.»
«Ja, for det er det vi skal snakke om. For du er dyrlege?»
Jeg svelger. Registrerer at han sier er og ikke jobber som. Kjenner tyngden av noe som egentlig er et «ja eller nei»- svar, men som for meg rommer så mye. Jeg kjenner en stolthet som jeg trodde jeg hadde mistet. Over å kunne svare,
«Eg e dyrlege.»
SPIRE
Frøet
n o E n gang E r tar liv E t pusten fra deg. Tvinger deg til å stoppe opp. Jeg har sett livets første innpust. Små, utspilte nesebor som drar inn oksygen. Hvordan en liten brystkasse i en våt kropp fylles og tømmes. Fostervann snøftes ut. Nytt innpust.
Den kriblende gleden over å observere et dyr pruste eller pese, oppspilt i lek. Raskt, utfordrende.
Jeg kjenner lyden av siste åndedrag. Tomrommet som kan dannes inni deg i samme øyeblikk, og som bare har plass til individet du har foran deg.
Klokken var langt over midnatt, men jeg var ikke trøtt. Jeg var ti år og satt på nakne knær ved trekassen på badet i kjelleren. I bare truse og T-skjorte, som mamma, siden hun hadde skrudd opp varmen i rommet for valpene som skulle komme. Hun var oppdretter av rasen Shetland sheepdog, og jeg hadde vokst opp med å få se nyfødte kull hjemme og hos andre, men dette var annerledes. Hunden som jeg kalte min, Raya, skulle ha sitt første kull. Og jeg skulle få være med på selve fødselen.
Mamma småduppet på skummadrassen hun lå på. Det eneste som lyste opp rommet, var lysrøret over vasken. Raya satt og peste og så opp på meg med vidåpne øyne. Jeg snakket rolig mens jeg strøk henne over ryggen. Hun reiste seg igjen og krafset med forlabbene. Så skjøt hun rygg, etterfulgt av et svakt stønn.
«Mamma,» hvisket jeg og dultet henne i siden.
Det er vanskelig å beskrive det jeg følte. Uroen da min egen hund peste og presset. Min egen pust som stoppet når den lille, våte kroppen
kom til syne. Den svake pipingen som kom fra håndkleet når mamma masserte valpen. Tårene som kom når jeg fikk holde den og skjønte at den var i live. En nyfødt, spinkel hundekropp. Levende, men fortsatt blind, døv og helt avhengig av kraft og instinkt hos seg selv og moren for å overleve.
Nysgjerrig observerte jeg Raya massere valpen med tungen, og hvordan snuten hennes saumfor det kravlende vesenet som var på leting etter melk. Hvordan den nybakte moren instinktivt slikket det nakne partiet på valpens buk, noe som hjalp den til å gjøre fra seg.
Mamma pustet lettet ut, løftet opp valpen og veide den. Den var stor og livskraftig. Hun sa jeg måtte prøve å sove litt, siden det var skole dagen etter, men jeg skulle ikke forlate Raya, og var for oppslukt til å følge med på de tre valpene som kom. De som nettopp hadde vært omgitt av fostervann, og nå brukte bare lukt og berøring til å finne frem til pattene.
Etter den kvelden var jeg med mamma på flere fødsler med andre tisper. Jeg fikk erfare at ikke alt liv skal leve opp. Fødsler der det aldri kom noen lyd fra håndkleet. Timene som fulgte med en svak valp som ikke orket å komme seg bort til patten. Den altfor tynne brystkassen som desperat hevet og senket seg for hvert pust. Både jeg og mamma prøvde å hjelpe valpen, først ved patten, så med flaske. Men det som skulle vært en fornøyd appetittlyd, var isteden en hjerteskjærende surkling. Tispa reiste og la seg, stresset og forvirret over valpen som ikke sluttet å pipe. Jeg glemmer ikke fortvilelsen i mammas øyne og stille gråt, fanget i speilet i bilen, der hun kjørte så raskt hun kunne til dyrlegen. Jeg satt i baksetet og holdt den syke valpen inntullet i et håndkle. Bare hodet stakk ut og ble lyst opp for hver gatelykt vi passerte. Pipingen stanset. Valpen gapte et siste åndedrag der, i hendene mine.
Jeg vokste opp i Nesgrenda nummer fem. Sammen med mamma, pappa, to storesøstre, en lillebror, to hunder og en katt. Nesgrenda er et lite byggefelt på nordsiden av Ellingsøy, en undersjøisk tunnel unna Ålesund sentrum. På 90-tallet bestod Nesgrenda av tolv hus, omringet av
frodig skog. Skogen lå der alltid, klar og inviterende. En eventyrverden for oss ungene i grenda.
En halv kilometer unna lå Nesgarden, gårdsbruket til ham som mange kjente som Nes-Lauritz. For meg var han morfar. Gårdbruker og vannverksingeniør, med lederverv i politikk, heimevern, idrettslag og viltnemnd. Først og fremst var han et nysgjerrig menneske. Det var bare morfar som visste hvor reirene til havørna lå, og hvor moltene glitret.
Kropper av kronhjort, reinsdyr og gaupe ble levende i flammenes lys i peisestua. Foran glørne danset fortellinger fra turer i eventyrlig landskap, og om hvor viktig det var å ta vare på og forvalte naturen.
Humler suste mellom blomstene i mormors hage der vi lekte gjemsel. Vi sprang om kapp opp låvebrua til vår egen Reodor Felgen og hans verksted. Materialene var alltid fra noe brukt, som en låve alltid har plass til. Jeg glemmer ikke sommerfuglene som flakset i magen når jeg fikk sitte på fanget til høvdingen i den grønne traktoren som brummet og klatret oppover de bratte markene. Jorda mellom fingrene fra den lille potetåkeren om høsten, når vi barnebarna konkurrerte om hvem som fant den største eller den minste poteten. Smaken av slåttegrøt eller hjortegryte, som bare mormor kunne lage. Spenningen når morfars kraftige fingre trykket lett mot tuppen av lillefingeren min, som ifølge ham ville indikere om det var plass til mer mat i resten av den spinkle kroppen. For riktig næring var viktig, og man sløste ikke med mat.
I mammas oppvekst hadde Nesgarden hund, katt, noen få storfe på bås, et par hester og noen høner. Jeg hørte historier om morfar som ordnet et helt støttesystem til en ku som hadde vansker med å stå etter en fødsel. Mamma ville at jeg og søsknene mine også skulle få kjenne verdien av å vokse opp med dyr. Hun sa det ga en egen forståelse, empati og respekt for andre liv. At hvordan du behandler dyr, sier noe om deg som menneske.
Da jeg var fem, hadde jeg min første ridetime. Og da var det gjort. Kontakten med hestene ga meg noe helt spesielt, en egen ro, uansett hvor mange ganger jeg falt av. Det samme gjaldt for kusinen min, så etter noen år var det kommet tre islandshester til Nesgarden: Seigur, Bessi og Skundi. Vi tilbrakte utallige timer på hesteryggen, galopperende i skogen eller klatrende over fjelltopper. Frostrøyken laget skyer i luften mens vi
med verkende hender fjernet is fra drikkekarene ute, før skolebussen kom. På somrene overnattet vi under guloransje himmel på beite, og våknet til en bustete mule som forsiktig hilste god morgen. Hodelykt lyste opp rideturer i høstens mørke, der stormer rev i man og hår, før vi alle fant ly i stallen.
Dyrene og naturen var en del av meg og min oppvekst. Det ga noe som ikke mennesker kunne gi alene. Naturen lå alltid der. Et sted man ikke trengte å prestere. Ingen valg måtte tas. Man kunne bare være, i en verden med lek, fantasi og uendelige muligheter.
Da jeg var liten, var jeg ganske sjenert og introvert. Likte helst å være med dem jeg kjente godt, og følte meg ukomfortabel i nye situasjoner. Ofte følte jeg at jeg forstod dyr bedre enn jeg forstod mennesker. Dyr fremstod så tydelige i kroppsspråket, i signalene de ga med blikk og vokalisering. Mennesker kunne si én ting, men gjøre noe annet. De kunne gi et smil, for så å baksnakke deg. Et dyr kunne aldri såre en.
Hjertet som sluttet å slå
i dagbøk E n E fra grunnskol E n står «Dyrlege» skrevet med penn på listen min over «Drømmeyrker». Der stod også «Skuespiller», «Kunstner» og «Danser», men voksne sa ofte at om man var interessert i dyr og var flink på skolen, var dyrlegeutdanning den sikreste veien å gå. I niende klasse valgte jeg derfor å være hos veterinærene Frydenlund og Torgersen i arbeidsuken. På den tiden trodde jeg at dyrleger var de som jobbet utelukkende med kjæledyr som hund og katt, og at veterinærer var de som håndterte alle dyr. De to veterinærene delte på en smådyrklinikk og reiste rundt til alle gårder og staller i områdene rundt Ålesund. Jeg beundret hvordan de lot til å håndtere alle slags utfordringer, uansett dyreart, hvor vi enn dro. Men jeg innså ikke da hva det faktisk krevde av dem. At de var to selvstendig næringsdrivende, med hele ansvaret for å dekke døgnvakt i flere kommuner, 365 dager i året.
En dag stod jeg og holdt en svulst i en metallklype, mens veterinær Frydenlund skar med skalpell rundt. På operasjonsbordet lå en engelsk setter. Jursvulsten var plommestor og fleskete, med flere bugnende blodårer som lå farlig nær. Jeg våget meg til å begynne på et spørsmål, men ble raskt avbrutt. «Nei, ikke nå,» sa veterinæren bestemt. «Jeg må konsentrere meg.» Jeg kunne bitt av meg tungen der jeg stod. Veterinær Frydenlund kunne være ganske direkte. En som ikke la noe imellom. Men jeg foretrakk heller det enn personer som kunne smile samtidig som de sa noe som stakk dypere, og vondere.
Blikket mitt var fengslet på kirurgens hender som sydde sammen store blodårer og skar videre. Så lett han fikk det til å se ut. Som farmor
når hun strikket et avansert mønster, eller mormor som sydde flotte kjoler. Innimellom fikk jeg beskjed om å tørke vekk blod med steril kompress. Lukten av svidd jurvev steg opp da Frydenlund brukte en maskin med glødende metalltråd til å svi av de små blødningene.
«Sånn!» sa han og dro hånden over pannen. Stemmen hørtes lettet ut. Han la fra seg instrumentene på et brett og kikket ned på det lukkede operasjonssåret.
«Ble ikke det en fin søm? Du som liker å forme ting med hendene dine.»
Han smilte oppriktig opp til meg, og jeg kunne ikke la være å smile mens jeg nikket. Jeg følte jeg hadde fått være med på noe stort. «Hva var det du ville spørre meg om?»
Etter at tispa var lagt i buret på bakrommet for å våkne fra narkosen, stilte den høye dyrlegen seg foran et av burene i rekken over. «Så er det neste pasient.»
Innenfor gitteret satt en svart katt med hvite poter. «Panter», stod det på journalen som hang på døren. Katten våget seg frem, og i lyset skinte to gulgrønne øyne med store pupiller. Jeg ventet på hva dyrlegen hadde å si, og så opp på ham. Han så alvorlig ned på meg, men ansiktstrekkene hadde noe vennlig over seg. Jeg ble på vakt.
«Det er en avliving.»
Han så ut til å avvente reaksjonen min. Jeg blunket. Alvoret sank innover meg. Jeg visste at en slik bestilling kunne komme, men det jeg tenkte mest på, var hvor eierne befant seg.
«Har du vært med på det med moren din?» spurte han. Jeg svarte ærlig at jeg hadde sett flere hunder dø, men at jeg ikke hadde vært med når dyrlegen ga medisiner for det. Og aldri med en katt. «Hva er galt med den?» spurte jeg og så inn i buret. Katten hadde trukket seg helt bak i buret der den lå og observerte oss. «Dessverre er det ikke noe galt med den. Eierne sa de skulle på ferie, og at de ikke hadde funnet kattepass.»
Der og da klarte jeg ikke å forstå det. Jeg fikk det ikke til å stemme. Det føltes … helt meningsløst. Jeg så på Panter. Visste ikke hva som var rett å si. Frydenlund kremtet. «Det er aldri en god følelse å ta livet av et friskt dyr.» Jeg så opp på ham idet han la til: «Men det er bedre at det blir gjort på en ordentlig måte. Sånn sett har de faktisk tatt ansvar.»
Hodet jobbet, og jeg innså hva han siktet til. Historier om forsømte eller skadeskutte katter, eller hele kull som var dumpet i elven, summet i bakhodet. Han sa at man alltid skulle ha en prat med eier for å høre om det fantes alternativer, som omplassering. Det alternativet ønsket ikke Panters eiere. «Det er helt og fullt eierens ansvar. Jeg kan ikke og skal ikke ta på meg det. Det skal ikke du heller.»
En halvtime senere stod jeg ved undersøkelsesbordet. Panter lå med åpne øyne, men de møtte ikke lenger mine. Den hadde fått bedøvelsesmiddel. Stemmer og bjeffing kom fra venterommet. Jeg stengte det ute og så Frydenlund trekke opp siste sprøyte. Innsovningsmiddelet. Jeg hadde ringt hjem og spurt om vi kunne ta katten til oss, men det var ikke gitt at den ville få det godt sammen med de dyrene vi allerede hadde. Veterinæren satte siste sprøyte og spurte om jeg ville lytte. Det var første gang jeg fulgte et hjerte som sluttet å slå.