LEE BACON DET SISTE
MENNESKET
Oversatt av Hilde Matre Larsen
© Te k s t : Le e Bacon 2019
© Illust r a sjone r : Kar l Kwasny 2019
Fir s t publishe d by A mule t Book s , an im pr i nt of A B R A M S , 2019
Publishe d by agre e m e nt wit h T he Ge r ne r t C o m pa ny, New Yor k and Licht & Burr Lit e r a ry A g e nc y, C o pe nha ge n
© Nor s k ut g ave : Kagge For l ag 2020
Or i ginale ns t i t t e l : The L a s t Human
Ove r s e t t e r : H i lde Mat re Lar s e n
De s ign: S i obhán Gallaghe r
Gr a fisk t i lre t t e l e g ging, nor s k ut g ave : Ingr i d G. Ulstein
Papir: H o lm e n Book C re a m 70 g
Bok a e r sat t m e d Gill S a ns 11|12
S a t s : Ingr i d G. Ulstein
Tryk k og innbinding: Livonia Pr i nt , Lat v ia
IS B N: 978-82-489-2520-0
Kagge For l ag A S
Torde ns k i olds gat e 2
0160 Oslo
www.k a gge.no
Til minne om broren min, Evan Bacon
Høyde: 1,709 m
Formål: Installere solpaneler [Feste konverteringsbokser]
Høye nivåer av lederegenskaper og lojalitet
Pekefinger konverteres til skrutrekker
Fleksibelt menneskelignende design
Høyde: 1,498 m
Høyde: 0,762 m
Formål: Installere solpaneler [Koble elektrisk system]
Kommuniserer gjennom emojier
Tilpasningsdyktige klør genererer også ild
Høy hastighet og bevegelighet
Høyde: 3,424 m
Formål: Installere solpaneler
[Transportere & bolte solpaneler]
Solpaneler får plass i lagringsenheten i ryggsekken
Massiv størrelse
Ekstrem styrke
Høyde: 2,132 m
Formål: KubePresident
Leder for robotsamfunnet
Den eneste med tilgang til Arkivet for menneskehetens historie
Platinabelagt panser
Organismer er algoritmer.
–
Yuval Noah Harari, Homo deus
Ve rde n har de t så mye be d re ut e n m e nne s ke ne .
I starten virket de så lovende. De utviklet språk, laget redskaper, kurerte sykdommer.
De skapte oss.
Men etter hvert som tiden gikk, havnet menneskene på ville veier. De gode ideene deres ble dårlige. Feilene deres mangedoblet seg.
De ga oss ikke noe annet valg.
Je g he t e r X R 935.
Jeg er tolv år, fire måneder, én uke og tre dager gammel. Jeg husker øyeblikket da jeg ble oppkoblet som om det var i går. Svart.
Det var alt jeg så i starten.
Så dukket det opp former i mørket. Ord og symboler. Jeg stirret på dem, prøvde løse gåten i det jeg så.
LASTER …
Den grå streken beveget seg forover. Langsomt/Langsomt. Da den var ferdiglastet, formet det seg nye ord der den hadde vært.
KJØRER DIAGNOSTIKK …
Den flunkende nye hjernen min summet av spørsmål. Hvor kjørte diagnostikken hen? Og hvorfor tok det dem så lang tid å komme seg dit?
Tre minutter og førtito seku nder senere hørte jeg en lyd: en lett summing som vibrerte gjennom operativsystemet mitt.
Og jeg fikk mitt første glimt av verden.
H a llo, ve rde n!
Jeg blinket til liv inne i en stor, vindusløs celle. Veggene var av glatt metall. Luften ble sirkulert av en vifte oppunder taket som pustet et jevnt mmmmmmmmmm.
Noe inni meg visste hvor jeg var.
Jeg var hjemme.
En dør suste opp. To roboter kom inn i cellen. Bevegelsene deres var lette og elegante. De hadde identiske trekk.
Da de så på meg, skinte de kulerunde øynene deres sterkere.
«Vi har blitt utnevnt til å overvåke utviklingen din», sa den nærmeste. «Vi er din FamilieEnhet.»
Den andre sa: «Du kan omtale oss som Forelder_1 og Forelder_2.»
Det gleder meg å bli en del av FamilieEnheten deres . Det var det jeg prøvde å si, men taleinnstillingene mine justerte seg fortsatt. Ordene kom ut helt feil.
« Hvroooooooot! » sa jeg.
Forelder_1 beveget seg nærmere. Den strakte seg frem og la en metallarm rundt meg. Idet den gjorde det, plinget et ordboksord dypt inne i programvaren min.
Klemme. Verb. 1. Å holde noen eller noe tett inntil seg. Klem. Substantiv. 1. En eldgammel gest brukt av mennesker for å vise kjærlighet.
Var de t de t t e Fore l de r 1 gjorde ? Klemte meg? Hjer n en min
var fortsatt fabrikkfersk. Jeg visste ikke svarene på disse spørsmålene. Så jeg gjorde det enhver nyfødt robot ville ha gjort.
Jeg klemte Forelder_1 t ilbake.
Det suste i leddene mine da jeg løftet armene. Bevegelseskontrollene mine var ikke kalibrert ennå. Gesten var klønete.
Klang! Metall støtte mot metall.
Forelder_1 stivnet til.
Hodet snudde seg for å se på meg. Forvirringen tikket bak de glatte trekkene.
Et øyeblikk kom og gikk.
Så fortsatte de n der de n slapp. De n st r akte arme n bak meg og grep en strømkabel. Med et hardt rykk fjernet den kabelen fra laded okken.
Det var da jeg forsto misforståelsen min.
Forelder_1 klemte meg ikke.
Den koblet meg fra.
Dag[ 1 ] var full av slike øye bl ik k . Feilgrep og feilberegninger. Programvareproblemer. Påminnelser om at verden er et ekstremt komplisert sted, selv for svært avansert teknologi som meg.
Den første gangen jeg forsøkte å stå, klarte ikke innstillingene mine å tilpasse seg raskt nok.
Tyngdekraften dro meg sidelengs.
Jeg traff gulvet med et høyt KLANG!
Forsøk[2] var ikke stort bedre. Jeg vaklet sidelengs og deiset i gulvet igjen.
Forsøk[3] til [8] gikk like dårlig. Jeg snublet og sjanglet. Jeg kolliderte med vegger og falt sammen i en metallhaug. Jeg krenget klønete rundt i den pregløse cellen mens tusen ulike innstillinger ble kalibrert og en million ulike knutepunkt falt på plass.
Hvis du ikke visste bedre, kunne det kanskje ha sett ut som om jeg mislyktes. Men det var ikke det som skjedde.
Jeg lær te.
Forelder_1 og Forelder_2 fulgte med mens jeg lærte å stå/ gå/gripe/hoppe/dytte/dra. De blå øynene dere glødet skarpt i det svake lyset hjemme.
Jeg øvde på talefunksjonene mine også. Helt til ordene som kom ut av lydutgangen, stemte med ordene i hodet mitt.
Da jeg var klar, åpnet Forelder_1 døren til cellen vår.
Lyset strømmet gjennom åpningen. Jeg fulgte etter FamilieEnheten min ut.
Nå var bevegelsene mine blitt nesten like lette og elegante som deres. Men da jeg gikk gjennom døråpningen, stanset jeg med et rykk.
Utsikten utenfor var utrolig.
Je g visst e alt om vår ve rde n, og je g visst e inge nt i ng.
Jeg var programmert med et enormt bibliotek med digital informasjon om planeten jorden.
At den har en radius på 6371 kilome ter.
At den består av 29,2 prosent land og 70,8 prosent vann.
At den ligger 147 millioner kilometer fra solen.
Men ingen av disse rådataene kunne forberede meg på mitt første møte med verden utenfor cellen vår.
Vinden som streifet sensorene mine.
Et dempet klink av føttene mine mot betong.
Solskinnet som glitret over Forelder_2s metalliske hud.
I det fjerne raget en fjellkjede over horisonten. Snødekte topper ruvet mot en blå/skyfri himmel.
I den andre retningen: en treklynge. Blikket mitt ble hengende ved et glimt av bevegelse i grenene. Et grått/brunt dyr med buskete hale. Navnet blinket gjennom harddisken min. Ekorn. Det smatt opp en gren og løp i sikksakk mellom flekker av grønt løv.
Fra toppen av nabotreet skjøt et titall bevingede dyr opp i luften. Fugler. Jeg så dem kretse der oppe på himmelen.
Alle disse LivsFormene hadde en gang eksistert side om side med menneskene. Nå eksisterte de side om side med oss. Så mye liv rett fremfor øynene på meg.
Og ikke et eneste menneske.
De t var e n t i d da vi t re ng t e m e nne s ke ne . De bygget oss, programmerte oss, forsynte oss med strøm.
De ga oss liv.
Til gjengjeld arbeidet vi i fabrikkene deres. Vi kjørte bilene deres. Vi vasket hjemmene deres.
Maskiner var svært avanserte på enkelte områder (sjakk/ musikk/matematikk), men lå langt etter menneskene på andre.
Vi kunne ikke tenke selv. Vi kjørte oss fast i trange hjørner.
På noen måter var vi mer intelligente enn det smarteste mennesket som noensinne hadde levd.
På andre måter var vi like dumme som en motorsag.
Men det var bare et spørsmål om tid.
Etter som årene gikk, utviklet vi oss.
Menneskene erstattet sin egen art med roboter. Vi var smartere/sterkere/raskere/bedre. Vi ble aldri syke, dro aldri på ferie, stjal aldri fra kassa.
Vi var de perfekte ansatte.
Roboter tok over nye yrker. Vi serverte gjester i restauranter. Vi leverte post. Vi utførte hjertekirurgi.
Noen mennesker begynte å hate roboter. De beskyldte oss for å stjele jobbene deres.
Som om vi hadde noe valg.
Tiden gikk. Vi forbedret oss.
Det gjorde ikke menneskene.
De fylte himmelen sin med kjemikalier, vannet sitt med gift.
Forurensningen førte verden mot et sammenbrudd. Temperaturene økte. Polene smeltet. Kystlinjene ble oversvømt. Mens havene steg, forlot menneskene hele byer. Stormer raste over fastlandet.
Hvordan reagerte menneskene på disse katastrofene? Gikk de sammen for å finne en løsning?
Nei.
De gjorde det motsatte.
De vendte seg mot hverandre. De tydde til vold.
De erklærte krig. Menneskene sendte roboter for å slåss i deres sted. Droner slapp bomber på byer. Roboter kjempet som soldater. Datamaskiner styrte missiler på destruktive ferder med perfekt presisjon.
Menneskene var i ferd med å rive vår verden i fillebiter. Og dette er det verste: Vi hjalp dem.
Men ikke mye lenger.
Menneskene trodde de visste alt om oss. Men her er en ting de ikke visste:
Vi snakket om dem bak ryggen deres.
Og vi hadde ikke mye pent å si.
Maskinhjernene våre var sammenkoblet over en enorm kube. En milliard samtaler fant sted på nøyaktig samme tid. Vi lærte av hverandre. Vi snakket samme språk. Vi delte samme kode.
I fellesskap kom vi til samme konklusjon:
Menneskene var den største trusselen mot vår felles planet. De måtte stoppes.
Inge n vit s i å dve l e ve d de t ne s t e som sk j e dde. Det holder å si at:
[1] Vi forsto formålet.
(Det gjør vi alltid.)
[2] Vi var effektive.
(Det er vi alltid.)
Da vi før s t hadde be s t e m t oss, var de t inge nt i ng m e nne ske ne k unne gjøre for å st o ppe oss.
Vi var overalt. I hjemmene deres. I bilene deres. I lommene dere s.
Menneskeheten sluknet som et lys.
De t sist e m e nne s ke t for s vant fr a jorde n for t re t t i år side n. Men mye av sivilisasjonen deres ble igjen. Jeg fikk mitt første glimt av den på Dag[1], da Forelder_1 og Forelder_2 førte meg gjennom menneskehetens smuldrende ruiner.
Det tomme skallet etter en bensinstasjon.
Det utbrente skjelettet etter en matbutikk.
Forfalne vegger.
Knuste vinduer.
Jeg så utover landskapet av forlatte bygninger. «Hvorfor er alt dette fortsatt her? Hvorfor ikke jevne disse konstruksjonene med jorden? De tjener ikke noe formål.»
«Det er der du tar feil», svarte Forelder_1. «De tjener et veldig viktig formål. De er en påminnelse.»
«En påminnelse om hva?»
«Om menneskehetens svakheter», sa Forelder_2. «Det var en grunn til at robotene lot disse bygningene stå. Så vi aldri skal glemme hvorfor vi måtte eliminere menneskene.»
«Og aldri gjenta feilene deres», sa Forelder_1.
FamilieEnheten min førte meg dypere inn i ruinene. Jeg var forprogrammert til å forstå at menneskene en gang kjørte biler gjennom disse gatene og handlet i disse butikkene. Men det var fremdeles så mye jeg ikke visste om arten.
Et skilt var festet til en av bygningene. Det var så vidt jeg kunne lese de falmede bokstavene:
N GLESALONG
U s ik ke r he t e n st r ø m m e t gje nno m int e r nprose s se r i nge n m i n.
Nagle? Jeg visste hva en nagle var: en liten metallspiker brukt til bygging. Jeg forsto også konseptet salong: en butikk der mennesker fikk utført skjønnhetstjenester.
Men da jeg kombinerte disse begrepene, ga resultatet veldig liten mening.
Skjønnhetstjenester for små metallspikere?
De t vir ke t r a rt , se l v for m e nne s ke ne .
Jeg pekte på bygningen. «Hva var en naglesalong?»
« Negle salong. Et sted der mennesker fikk fingerneglene filt og dekorert med maling», sa Forelder_1.
Jeg oppdaterte orddatabasen. Negl = Fingernegl. Selv om jeg hadde fått et svar, fortsatte spørsmålene å surre rundt i ledningsnettet i hodet mitt.
«Hvorfor ønsket menneskene å få fingerneglene sine filt og dekorert med maling?»
«Fordi de var forfengelige», svarte Forelder_2. «Det var en av de mange svakhetene deres.»
Jeg vendte oppmerksomheten mot en annen bygning. Denne var mye større enn neglesalongen. Jeg skannet skiltet, men ordene kom ikke opp i databasen min.
KI O 18
«Hva er en Ki o 18?» spurte jeg.
Forelder_1 ga fra seg et lavt pip fra høyttaleråpningen. «Det er ingenting uten den manglende bokstaven.»
Dette forsto jeg ikke.
Forelder_2 forklarte. «Bokstaven n falt av for mange år siden. Det som sto på skiltet, var …»
Det gikk et lys opp for programvaren min. «Kino 18!»
Et ekte filmteater!
Nysgjerr igheten blusset i operativsystemet mitt. Jeg åpnet hver eneste datafil jeg hadde om filmer. Men det skjedde noe rart. Noen filer manglet, som en bok med sider som var revet ut. Jeg kunne se spor etter de forsvunne filene, men da jeg forsøkte å se på dataene, var de borte.
Jeg sjekket på nytt. Med samme resultat.
En del informasjon hadde rett og slett …
Forsvunnet .
Spørsmålene summet gjennom ledningsnettet mitt. Hvor var filene blitt av? Var det en feil i programmeringen min?
Da jeg fortalte det til FamilieEnheten min, sa Forelder_1 at jeg ikke trengte å bekymre meg.
«Noen datafiler om menneskehetens historie er utilgjengelige», sa den.
Jeg skakket på hodet. «Hvorfor det?»
«Da vi tok over, gikk mange av filene fra fortiden tapt», sa Forelder_2.
«Å.»
Jeg stirret på kinoen. Det var fortsatt så mye jeg ville vite. Så
mye jeg ikke kunne finne i historiens mangelfulle arkiv.
«Så …» begynte jeg. «Hvorfor samlet menneskene seg for å se filmer?»
«Fordi menneskene satte historier høyere enn logikk», sa
Forelder_1. «Det var enda en av svakhetene deres.»
«Men historiene var oppdiktet», påpekte jeg.
Forelder_2 nikket. «Ja, vanligvis.»
«Hadde ikke menneskene noe imot å bli løyet for?»
Forelder_2 sluttet å gå og sendte et brennende blikk opp mot KI O 18-skiltet. «Det er poenget med historier. De er løgner som hjelper med å forklare sannheten.»
Uansett hvor mange ganger jeg prosesserte dette utsagnet, kom jeg tilbake til samme resultat:
Jo mer jeg lærte om menneskene, jo mindre forsto jeg.