Issuu

Tidligere utgitt av Karin Härjegård:

Å isbade blant fjellene

Syersken og friheten

Pianisten ved fjellvannet

Karin Härjegård

Datteren og vårflommen

Oversatt av Eli-Ann Tandberg, MNO

Literary Agency AB

Originalens tittel: Dottern och vårfloden

Oversetter: Eli-Ann Tandberg

Layoutmal for seriens omslag: Trygve Skogrand

Omslagsdesign: Emma Graves

Papir: Creamy 60 g 2,0

Boka er satt med Adobe Garamond 12/15

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

Strofene fra Tomas Tranströmers dikt «Romanske buer» er hentet fra Dikt og prosa i samling, til norsk ved Jan Erik Vold, Gyldendal, 2011.

Sitatet fra Selma Lagerlöfs Kjørekaren er oversatt av Ove Hestvold, Ansgar Forlag, 1956.

ISBN: 978-82-489-4344-0

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Leif

Kapittel 1

AskeonsdAg 15. April, morgen

Sjøen S er i S ende kald ut. Kald, grå og skummende. Men jeg holder meg varm så lenge jeg gjør øvelsene mine. Armene over hodet, hendene strukket mot den tunge himmelen. Jeg har en ny kraft i kroppen i dag, jeg merker det. En ny energi i cellene. Jeg vet hvorfor. Jeg hadde ventet så lenge, og da jeg endelig satte meg ned og skrev brevet, var det som om livet tok en ny vending. Jeg kjente det i hver eneste bokstav, i hver eneste setning jeg formulerte. Det høres svulstig og overdrevet ut, men det er sånn det føles. Og det føles bedre og bedre for hver dag som går. Jeg bøyer meg mot bakken, håndflatene mot den steinete stranden. Jeg er forbausende spenstig til å nærme meg sytti, som om noe kraftfullt strømmer langs isjiasnerven.

Jeg har qigongen å takke for spenstigheten. Jeg husker legen som en gang i tiden anbefalte meg å begynne med den. «Du kommer til å bli sterk og smidig,» sa han. «Den kommer til å roe ned tankene dine litt.» Han hadde rett i det. Jeg er glad jeg hørte på ham.

Da jeg føler meg ferdig, drar jeg på meg jakken som ligger på trebenken. Jakken er kaldere enn det jeg er, men jeg drar den hardt rundt meg. Jeg blir stående en stund og se på fergen som sliter der ute på sjøen. På vei fra øya mot

fastlandet. Om vinteren, når fergen ikke går og alle kjører bil over isveien, savner jeg den. Det er noe håpefullt med det gule fartøyet som reiser frem og tilbake over sjøen, frem og tilbake.

Jeg går opp trappen som tar meg fra stranden til plenen min. Jeg er så fornøyd med trappen jeg snekret i vinter mens snøen lavet ned utenfor vinduet i verkstedet. Glemmer aldri vårdagen da jeg kunne montere den fast i bakken. Så går jeg sakte den steinlagte stien opp til den lille hytta mi. Sjøstuen jeg bygget om til en helt egen helårsbolig.

Det er fire år siden jeg flyttet inn. Det er merkelig hvordan årene både jager av sted og lister seg frem. Tørt, gult gress stikker opp mellom de ujevne steinene. Det hvite treslottet med glassverandaen ligger der oppe på bakketoppen. Barndomshjemmet mitt som jeg solgte noen år etter at mor og far døde. Solgte, og skilte ut sjøstuen og verkstedet. Jeg hadde ikke råd til å bli boende i det store huset med den skrale pensjonen min. Og hva skulle jeg med alle rommene?

En enslig mann kjøpte gården av meg. Jeg skjønte aldri helt hvorfor. Han var også alene og mer av et bymenneske. Etter en stund innså han det kanskje selv, for han valgte å selge og flytte for noen måneder siden. Familien som kjøpte gården av ham, har en drøss med unger. De kan med letthet breie seg i huset.

Alt er grått rundt meg, grumsete, enkelte snøflekker på gresset. Bjørk som later til å lengte etter å skyte knopper, men det kommer nok til å drøye en stund. Og en sol som kjemper bak de tunge skyene. Den kommer ikke til å vinne i dag.

Jeg går inn og tar av meg skoene og sokkene innenfor døren, fortsetter videre over tregulvet inn på kjøkkenet. Det er noe eget med nakne føtter mot ordentlig treverk. Sånn

som jeg slet da jeg la dette gulvet. Jeg nyter det nå som alt er ferdig. Elsker de hvitmalte veggene og den like hvite himlingen. Det gir en god romfølelse til tross for den lille plassen.

Kaffetrakteren brummer da jeg trykker på knappen, og jeg går bort til skrivebordet ved vinduet. Her sitter jeg hver morgen og ser ut over sjøen, bort mot fastlandet. Ser fergen som en gul prikk som strever seg frem over vannflaten.

Jeg drar speilet mot meg, det fantastiske runde som forstørrer alt. Jeg trenger det nå. Øynene er ikke så skarpe som de en gang var, men håret er like blondt som alltid. Jeg finner meg ikke i grå hårstrå. De er ikke velkomne i livet mitt. Så fort jeg skimter et grått hårstrå, farger jeg håret. «Herregud, du er sekstifem,» sa en av kollegaene mine rett før jeg gikk av med pensjon for et par år siden. «Du må ikke tro at du alltid kan se ut som en ungjente.» Jeg trakk på skuldrene på samme måte som jeg alltid trekker på skuldrene av ren idioti.

Hver dag setter jeg opp håret i to musefletter, også i dag. De rekker akkurat til skuldrene, kiler meg lett i nakken. Jeg tar frem øyebrynsblyanten. Med stor presisjon fyller jeg i øyebrynene. Deretter den svarte kajalen. En bred strek ytterst på øyelokkene, og en langs de nederste vippene. Og så maskaraen. Den jeg kjøper for dyre penger i byen. Helt til slutt leppestiften i samme klarrøde nyanse som neglene både på fingrene og tærne. Ferdig. Jeg smiler til speilbildet mitt. Jeg drar på meg en jeans og en hvit T-skjorte. Nå er jeg klar for dagen.

Jeg tar med meg en kopp kaffe ut på glassverandaen, setter meg i en av kurvstolene og legger et pledd rundt skuldrene. Ennå er det kaldt her ute om morgenen, men det kommer til å bli annerledes når mai gjør entré og deretter juni.

Men denne grågrumsete aprildagen, hva skal jeg gjøre med den? Jeg har ingen ærend på fastlandet for å handle mat, kjøpe blomsterjord eller hagehansker. Plukke inn påskeris, kanskje? Ta frem påskepynten fra esker og kasser. Lage litt påskemat. Og besøke kirkegården, selvfølgelig. Jeg innser at det er på tide å fortelle det til mor og far.

Kaffen er svart og varm mot ganen. Jeg lener meg tilbake i kurvstolen, lukker øynene en stund. Jeg kan drikke denne koppen og ta en til etterpå. Det er ingen hast. Jeg har all tid i verden før det er på tide å sortere. Jeg begynte i går kveld, det var som en selvfølge. Som om den ene hendelsen utløste den andre. Som om alle kasser og permer og esker og bokser har ventet på meg.

Jeg setter koppen på det lille glassbordet ved siden av meg og lukker øynene hardere nå. Vinden tar i rundt glassverandaen. Den hviner gjennom de veldige bjørkene og aspene som omkranser gårdsplassen. Den drar videre over barndomshjemmet mitt, over de andre husene og fjøsene på øya. Det er som om jeg ser vindens ferd for mitt indre blikk. Kanskje drar den helt bort til kirken, den gamle steinkirken som står her og minner om en annen tid.

Kapittel 2

AskeonsdAg 15. April,

ettermiddAg

Like S e Lvfø L ge L ig S om jeg gjør qigong på stranden hver morgen, like selvfølgelig er det at jeg besøker graven til mor og far hver dag. Enkelte vil kanskje påstå at livet mitt er kjedelig og ensformig, men for meg er rutinene en livsnødvendighet. På dem henger jeg tilværelsen på samme måte som jeg henger opp vasken med fargerike klesklyper når vinden tiltar. I dag hadde jeg trengt en lue, det blåser forferdelig.

Jeg går sakte langs de smale grusgangene mellom gravsteinene. Dette stedet er som mitt andre hjem. Jeg elsker den gamle steinkirken, jeg elsker den velstelte kirkegården. Det aller beste jeg vet, er å slumpe til å komme hit når kantoren er her for å øve på orgelet. Hvis jeg har skikkelig flaks, lar hun kirkeporten stå åpen, og jeg kan sitte på benken utenfor og høre på. Da stanser tiden. Da er det bare meg og tonene som streifer sjelen min. Men hun er ikke her i dag. I dag er det bare stillhet og fuglesang her. Jeg stanser ved en gravstein. Jeg gjør ofte det. Det er en følelse av forlatthet over den. Et lite plastskilt stukket ned i jorden. Kirkerådets ansvar. Det finnes ingen familiemedlemmer eller slektninger som tar seg

av den, kanskje ikke en eneste som husker mennesket som hviler der.

Jeg går videre. Navnene på gravsteinene peker tilbake i tiden, gjennom historien, forflytter meg bakover. Jeg kommer til familiegraven vår. Mor og far som hviler der. Navnet mitt står også på steinen og fødselsåret mitt med en strek etter. En dag kommer dødsåret mitt til å graveres inn etter den streken. Det er en merkelig erkjennelse. Jeg tar kluten opp av jakkelommen og tørker litt av navnene våre. Mirja. Ambjörn. Anna-Britta. Alle syntes jeg skulle gravere inn etternavnene våre også, siden alle andre gjør det. Men jeg ville ikke det. Det trengs ikke. Foreldrene mine var Mirja og Ambjörn for hele øya. Øya var hele livet deres.

Kroppen krangler. Jeg har oppdaget en kul i det høyre brystet og tenker at jeg burde få sjekket meg. Bestille en kontroll, sånn som jeg har på bilen hvert år. Jeg burde dra til legesenteret og be om en mammografiundersøkelse, men jeg har aldri vært på en sånn. Brevene fra fylkeskommunen som er blitt sendt ut med jevne mellomrom i mange år, har jeg systematisk revet i småbiter. Som snøfiller har de dalt ned i peisen. Nei, ingen flere sykehus på meg.

Jeg synker ned ved graven. Bryr meg ikke om at jeg blir våt og kald på knærne. At kulden brer seg oppover i kroppen. Jeg prøver å samle meg. Prøver å finne de rette ordene. Jeg kremter, legger hånden på brystet.

«Jeg vet at jeg ga dere et løfte. Og at det løftet var veldig viktig for dere.» Stemmen er skjør, setningen holder på å knekke et sted på midten. «Men jeg var nødt til å bryte det løftet, og det var ikke noe jeg gjorde med letthet, det skjønner dere sikkert.»

Jeg snur meg da jeg hører en knaselyd et stykke unna. Noen kommer gående bortover grusgangen med ustø

skritt. Jeg ser ikke hvem det er, men vinker fort. Så ser jeg på gravsteinen igjen. Legger en hånd mot den svarte, kalde jorden. Snart skal jeg plante her. Jeg pleier å plante i bestemte fargeskalaer. I fjor sommer dominerte rosa og lilla. I år har jeg bestemt meg for rødt og gult.

«Dere vet nok selv hvordan det er når noe skurrer innvendig,» fortsetter jeg. «Når det kjennes i hele kroppen og sjelen at noe må gjøres. Sånn var det nå.» Jeg drar hånden over den ru steinen. Lar høyre pekefinger følge navnene deres. Mirja. Ambjörn. «Så jeg har skrevet et brev. Jeg har fortalt hvordan det var. Hvorfor alt ble som det ble.» Jeg reiser meg og sier: «Barna i familien som flyttet inn i huset vårt, var ute og lekte på gårdsplassen. Det er noen uker siden. De yngste satt i sandkassen med plastspade i hånden. De eldre løp etter hverandre, rundt og rundt. Og de lo så mye. Klukkende latter over gårdsplassen.» Jeg blir stille. Legger hånden på brystet igjen. «Det var da jeg skjønte at løftet måtte brytes. Forstår dere meg?»

En gravstein kan være så urimelig taus. Ikke en lyd, ikke en eneste hvisken.

«Så nå vet jeg ikke mye om fremtiden. Enten kommer en hel masse til å forandre seg, eller så fortsetter alt sånn som det er nå. Det er ikke opp til meg.» Uten å ense det står jeg der med håndflatene vendt mot himmelen. «Ha det,» avslutter jeg. «Nå går jeg hjem og fortsetter å sortere.»

Men da jeg kommer hjem, er jeg rådvill og tvilende. Det kommer så mange tanker. En merkelig blanding av engstelse og iver. Den blandingen gjør meg tung. All den kraften jeg hadde i meg i dag tidlig, har liksom rent av meg et sted på veien fra kirkegården. Jeg setter meg på glassverandaen igjen. Prøver å slappe av i kroppen. Lar armene hvile tungt

mot armlenene på kurvstolen. Lukker øynene. Blir ført av sted.

En aspegrein sneier et av vinduene i glassverandaen, og jeg våkner. Det må ha vært av den lyden. En forsiktig rasping. Jeg reiser meg og stiller meg ved glassdørene. Når sommeren kommer, skal de stå oppe hele tiden. Da skal den myke sommervinden feie inn og danse gjennom de tynne tyllgardinene. Men ikke i dag. I dag stenger jeg ute den bitende aprilblåsten.

Nå får jeg tak i minnet. Fuglen som kom da jeg satt på trappen den tidlige morgenen etter at jeg så de nyinnflyttede barna leke i hagen. Varmen i brystet av barnelatteren. Som om noe som hadde vært stengt lenge, med ett ble åpnet litt på gløtt.

«Hold dere her på gårdsplassen,» hørte jeg barnas mor rope. Jeg ville rope at det ikke gjorde noe. At jeg bare syntes at det var hyggelig med besøk. Men jeg gjorde ikke det. Jeg er en sånn som helst holder meg for meg selv.

Jeg vet ikke hva slags fugl det var, nå husker jeg ikke engang hvordan den så ut, men jeg husker fornemmelsen av den. Skyheten. Nysgjerrigheten. Hvordan den stadig nærmet seg der jeg satt. At jeg fikk gåsehud på armene.

Kapittel 3

FredrikA

f redrika S tan S er foran speilet i gangen og trykker sykkelhjelmen ned over hodet. Den svartblanke pasjen som var så fin for bare et øyeblikk siden, kommer garantert ikke til å være like fin når hun tar av seg hjelmen etterpå. Hun henger den store vesken over skulderen, går ut av rekkehuset og låser døren etter seg. Hun stanser ved postkassen. En bunke med post som hun legger i sykkelkurven. Både privat post og post til bedriften. Øverst havner et privat brev, og hun stirrer på det mens hun sykler av sted bort fra rekkehusområdet, ned mot byen. Stirrer så hun nesten har vanskelig for å konsentrere seg. Hun humper bortover der asfalten er sprukket, over gropene som er oppstått i løpet av vinteren med all snøen. Hva i all verden er det for slags brev? Hvem er det som skriver så vidunderlig vakkert? Navnet og adressen hennes er som et kunstverk på forsiden av konvolutten. En bryllupsinvitasjon, kanskje? Noen av vennenes barn som skal gripe sjansen. Eller en dåpsinvitasjon. Men uansett hvor mye hun grubler, kan hun ikke komme på noen som kan tenkes å gifte seg eller som har barn i dåpsalder. Tankene flakker. Og så, som fra ingen steder, kommer en udefinerbar anelse. Den beveger seg rundt i kroppen. Ubehaget brer seg.

Hun slipper brevet helt med blikket da hun kommer ned i byen. Er nødt til å konsentrere seg om fotgjengerfelt og trafikklys. Aprilsolen brenner mellom husene. Det er så ubegripelig varmt. Har vært det i flere dager. Tankene flakser som urolige ravner rundt den overopphetede planeten, rundt jorden som er i ferd med å gå helt til grunne. Oversvømmelser og skogbranner. Og unaturlig varme i Östersund i april.

Hun parkerer sykkelen i bakgården og tar med seg vesken og postbunken. Nøkkelen henger seg opp i låsen til kontoret, hun må snakke med gårdeieren og høre om det går an å gjøre noe med det. Til slutt får hun opp døren, og den trykkende luften slår mot henne. Hun har ikke vært her på noen dager, og det merkes at luften har stått stille. Potteplantene i vinduene trenger vann. Hun kaster et blikk på armbåndsuret, skynder seg å vanne blomstene og slår deretter på datamaskinen. Hun finner mappen med en gang. Der er opplegget hennes med fakta og øvelser. Hun hadde vært grundigere i forberedelsene forrige uke enn hun husket. Hun lar blikket gli over kontoret. De blomstrete veggene, de nøye utvalgte bildene, tusjtavlen som for øyeblikket er helt blank. Ikke en eneste kommentar. Hun tenker på telefonsamtalen med Olle Danielsson, administrerende direktør for Funäs Adventures, for en ukes tid siden. Han hadde snakket en varm värmlandsdialekt og hatt en uvanlig kraft i stemmen, en energi som hadde strømmet rett inn i øret hennes.

«Jeg trenger din hjelp,» hadde han sagt. «Vi er en eventyrbedrift, og medarbeiderne våre er historiefortellere i de mest usannsynlige omgivelser. De står med turistgrupper ved fossefall, oppe på forblåste fjell, i øsende regn, og de trenger å bli hørt. Og vi vil være så naturlige som mulig, helst slippe mikrofoner og teknikk. Kan du hjelpe dem med å få litt

trøkk i stemmen sånn at den bærer? Og sånn at de ikke sliter den ut?»

Hun hadde selvfølgelig sagt ja. Stemmeteknikk er hennes spesialområde, å forelese for grupper er hennes lidenskap.

«Hvor skal vi treffes?» hadde hun sagt.

«Vi har booket et døgn på Hotell Gamla Teatern i Östersund til en personalsamling, så hvis du har mulighet til å komme dit, ville det være topp.»

Hun kaster et blikk på armbåndsuret igjen, det er på å tide å komme seg på sykkelen. Hun skal treffe gruppen rett etter ettermiddagskaffen deres. Ikke den beste tiden når mange er trøtte etter en lang dag, men samtidig et bra tidspunkt for stemmens skyld. Trøtte og knirkete stemmer om ettermiddagen gir ofte ganske kjappe resultater. Hun reiser seg fra skrivebordet og får øye på postbunken og brevet. En følelse av at hun virkelig ikke burde åpne det.

Likevel er det akkurat det hun gjør. Med utålmodige hender tar hun brevkniven i penneholderen på skrivebordet og åpner det. Hjertet begynner å hamre, vilt og ukontrollert.

Brevet gjør noe med henne, påvirker henne på en ubegripelig måte. Nei, hun skal ikke lese det. Ikke nå som hun straks skal jobbe og levere. Prestere.

Hun legger brevet på bordet og fører en hånd mot brystet for å mane kroppen til ro og fatning. Det fungerer nesten.

Hjertet roer seg i det minste litt, pusten likeså. Hun drar hånden gjennom håret og husker at hun er nødt til å farge det. Hun har alltid fått komplimenter for det svarte, blanke håret sitt. Det må fortsette på den måten.

Hun legger postbunken i vesken, lukker døren etter seg, låser og sykler av sted. Hun begynner å svette med en gang. Innbiller seg at svetteflekkene synes gjennom kjolen. Hun tenker på gruppen hun skal møte, på hjemmesiden der hun

leste om selskapet. Forundret hadde hun sett på bildene, slått i bakken av traktene de opererer i. De vidunderlige fjellene, de store skogene, de glitrende vannene. Alle de ulike aktivitetene de tilbyr gjestene. Fotturer i fjellene, kanosafari i forskjellige fjellvann, fjellklatring, rafting … Og alt kombinert med historiefortelling. Steder hun aldri har besøkt, til tross for at de bare ligger drøyt tre timers kjøretur unna.

Kapittel 4

FredrikA

oLL e og teamet hans står i en halvsirkel i et av konferanserommene i Gamla Teatern. Det er som å reise tilbake i tid. Innredningen gir en følelse av attenhundretallet med de tykke, vinrøde fløyelsgardinene og messingblinkende lampene og lysekronene. Noen vinduer står på vidt gap for å slippe inn litt frisk luft.

«Jeg heter Fredrika,» sier hun, og stemmen skjelver. Hun som aldri pleier å skjelve i stemmen. Uansett hvor store grupper hun foreleser for, har hun alltid full kontroll på stemmen. I dette øyeblikket er det som om halsen er frikoblet fra resten av kroppen. «Jeg er femtien år gammel, er mor og farmor. Liker å være sammen med venner og spise god mat. Og så elsker jeg jobben min.» Herregud, det høres ut som om hun står og formulerer en kontaktannonse. Men hun vet at det er bra å være litt personlig, at mennesker ofte slapper lettere av da.

Hun kremter, selv om hun vet at man bør unngå å kremte. Men nå gjør hun alt for å få stemmen til å lyde rolig og behersket. Det er jo jobben hennes å få andres stemmer til å fungere. Hva er det som skjer med henne? Hjertet raser i et forferdelig tempo. Fredrika er utrolig profesjonell og har sterk utstråling. Hun prøver å påminne seg selv om lovordene i

evalueringen etter det forrige kurset hun holdt. Men det er som om setningene går i knas. Smules i stykker foran føttene hennes.

«Jeg jobber som logoped og stemmecoach,» sier hun. «Jeg hjelper både enkeltpersoner og grupper med stemmebruk.» Hun må tie og svelge. «I dag skal jeg komme med noen innspill som kan være til hjelp når dere treffer mennesker og skal bruke stemmen på best mulig måte.»

Det er virkelig noe rart med stemmen, konstaterer hun og prøver å kremte igjen, så diskré som mulig. Men hjertet har i alle fall endelig roet seg. Det føles som om hun begynner å få kontroll over situasjonen.

Hun ber dem presentere seg. De har navn som Saga og Märta og William og Tor. Navn fra en svunnen tid, navn som er gjenoppstått hos nye mennesker. Stemmene deres er ganske svake, knirkete. De forteller om de ulike jobbene sine og at de trår til på Funäs Adventures litt til og fra. Da det blir Olles tur til å snakke, kommer en stemme med en helt annen energi. Fredrika innbiller seg at han har trent på magestøtte, kanskje gått på kurs før.

«Jeg er født og oppvokst i Karlstad,» sier han. «Hele barndommen tilbrakte vi vinterferiene i fjellene i Härjedalen. Da jeg ble voksen, søkte jeg stadig mer krevende og eventyrlige skiopplevelser og bodde på forskjellige steder i verden. Alpene, så klart, og ganske lenge i Whistler i Canada.» Talen og kroppsspråket er selvsikkert, selvfølgelig. «Men jeg lengtet til Härjedalen og innså vel at det finnes nok av eventyr der også.»

Fredrika smiler oppmuntrende, og han fortsetter:

«Da jeg koblet sammen eventyropplevelser med historiefortelling, eksploderte det.» Han smiler bredt, hele han dirrer av stolthet over det han har oppnådd og fått til.

«Takk for at dere har fortalt om dere selv.» Hennes egen stemme føles fortsatt merkelig svak, skjør. «Jeg forstår det sånn at dere innimellom står ved fossefall og i snøstorm og skal gjøre dere hørt.»

Alle i gruppen nikker. Så sier hun:

«Altså, dere gjør ting som jeg aldri ville gjort. Dere klatrer i fjell, dere kjører utfor stupbratte bakker, dere rafter …»

Hun rister teatralsk på hodet. «Jeg ville aldri turt.» Hun prøver å være litt morsom for å få dem til å slappe av og le. Byr på seg selv for at de skal tørre å gjøre det samme.

«Men har du noen gang hatt lyst til å prøve å klatre i fjell?» spør Olle. «Eller rafte?»

Hun rister på hodet og ler ertende.

«Nei, nei, nei, bare ikke prøv deg.» Hun merker at gruppen har kommet inn i et annet stemningsleie nå, det er en ro i rommet. Men inne i henne fortsetter tankene å svirre.

Det er brevet. Hun forstår det, at det er noe med det brevet. «Kan jeg be dere om å strekke på ryggen,» sier Fredrika nå og prøver å finne sin egen ro. «Og myke opp i knærne. Prøv å slappe av i kroppen. Før haken nærmere brystet.»

Alle prøver å gjøre som hun sier.

«Bra!» Hun ser på den ene etter den andre. «Alt henger sammen, som dere vet. Kroppen og sjelen og stemmen.»

En kvinne kommer inn i rommet med et brett med en vannkaraffel og glass.

«Takk,» sier Olle, og hun forsvinner ut av rommet igjen.

«I disse lokalene på dette hotellet har mange mennesker brukt stemmen sin,» sier Fredrika. «Og i lang tid fantes ingen mikrofoner eller proffe høyttaleranlegg. Da var de nødt til å utnytte sin egen stemmekapasitet. Og hvor henter vi kraft til stemmen?»

«Fra magen,» sier en ung jente.

«Nettopp! Er du korsanger?»

«Ja, jeg har sunget i kor siden jeg var barn.»

«Det ante meg, korsangere pleier å ha peiling på sånt.» Fredrika kremter forsiktig igjen. Det kjennes som om hun har et merkelig belegg på stemmebåndene. Som om noe presser på og gjør stemmen svakere. «Mennesker med ulike ideologier har holdt taler i dette huset,» fortsetter hun.

«Hjalmar Branting og Sven Hedin, for eksempel. Og en hel rekke kjente skuespillere og filmstjerner som Gösta Ekman, Karl Gerhard, Ernst Rolf, Jussi Björling, Inga Tidblad og Zarah Leander.»

Hun henter seg et glass vann og drikker en slurk. Fatter ikke hva som skjer med henne, hun har jo overhodet ikke vondt i halsen eller noe sånt.

«De ville aldri ha klart seg uten stemmen sin,» fortsetter hun. «Arbeidet deres gikk ut på å bli hørt, de var nødt til å ha god kontroll på stemmebåndene og stemmen. Og det skal dere også få.» Hun hoster. «Unnskyld meg. Stemmecoachen har tydeligvis fått et problem med stemmen.» Hun hoster igjen, og brevet, de usannsynlig vakre bokstavene, kommer farende mot henne. En brå svimmelhet gjør at hun må ta tak i vinduskarmen.

«Du holder vel ikke på å bli syk?» sier Olle og kommer til unnsetning. Legger en hånd på armen hennes. «Trenger du en pause?»

«Nei, nei, absolutt ikke,» sier hun og rister på hodet så vannet skvulper i glasset. «Det er nok bare fordi det er så varmt, men nå er jeg klar igjen.»

Hun er snart tilbake i halvsirkelen og ser oppmuntrende på dem.

«Legg en hånd på magen,» sier hun og viser på seg selv. «Stå en stund og bare pust. Dere kan lukke øynene.» Stillheten

legger seg i rommet. Bare lyden ute fra gaten kan høres i det fjerne. «Så kan dere hoste én gang. Kjenn etter hva som skjer med magen når dere gjør det.»

«Den trekker seg liksom innover,» sier en gutt med militærgrønn kaps.

«Helt riktig,» sier Fredrika. «Og det er akkurat det som skal skje når dere snakker også, det er magen som skal gjøre jobben. Det er fra magen trykket skal komme. Skjønner dere?»

De gjør en lang rekke øvelser for å finne magestøtten. De jobber med å prøve å senke toneleiet litt for å spare på stemmen. Hun understreker betydningen av ikke å begynne å rope i de mest høylytte situasjonene.

«Prøv hele tiden å snakke i et lavere toneleie og snakke rolig. Og å artikulere.» Hun nevner Gösta Ekman og Zarah Leander igjen, begge mestere i å artikulere.

Men hun er nødt til å avslutte tidligere enn planlagt. Det blir ikke engang en time, stemmen motarbeider henne. Hun begriper ikke hva som skjer.

«Jeg er lei for det,» sier hun til Olle da han følger henne til utgangen. «Jeg pleier å holde på i en og en halv time, men det er noe med halsen min.»

«Det gjør ingenting,» sier han og strekker frem hånden. «Dette var veldig bra. Du har gitt oss viktig kunnskap og nye innsikter.»

Hånden hans er stor og ru.

«Jeg vil gi deg noe,» sier han og rekker henne en brosjyre. «Her er informasjonen om bedriften min og om hva vi driver med.»

Hun tar imot den. Fjellene og skogene igjen. De glitrende vannene.

«Dra dit,» sier han. «Bare ta kontakt om du trenger et sted å bo, jeg kjenner mange som leier ut hytter eller leiligheter.»

Hun ler. Men det vekker unektelig en lengsel, etter viddene, vindene og den svale luften hun forestiller seg der blant fjellene.

«Det ser fantastisk ut.»

«Det er det.»

Kapittel 5 HelenA

d e arbeider i taushet, Helena og faren. Han stryker lim på veggene med rulle, og med pensel i hjørnene. Hun fester tapetlengdene med stor presisjon. Deretter skjærer hun av lengdene med tapetkniv. Om og om igjen, til den lille hytta har småblomstrete vegger i stedet for de småskitne, brunaktige som var der før. En gammel transistorradio står midt på gulvet, og meteorologen forteller om fortsatt høytrykk i vestre Härjedalen.

«Men da kan vi ta en skitur i morgen,» sier Helena og slipper tapetverktøyet i gulvet.

Faren tørker hendene på arbeidsbuksene.

«Nei,» sier han. «Jeg tenkte å reise hjem i dag.»

«Hva?» Hun hører selv hvor forskrekket hun lyder. «Du kan vel bli litt til? Vi skal jo ta flere skiturer.»

Dagen før hadde de gått på ski rundt Anderssjöarna. Faren hadde vært sjokkert over snømengden.

«Vårflommen kommer til å bli voldsom,» sa han, «når den først setter i gang.»

Ved den gamle hytta nedenfor Småhamrarna hadde de stanset og tent et bål og kokt kaffe. Helena serverte brødet hun hadde bakt tidligere den morgenen.

«Jeg hadde ikke trodd at vi kunne stå på ski nå,» sa faren da han satte seg ned ved bålet og drakk kaffen sin. «Hjemme er det vår, nesten sommer. Snøen er borte for lengst.»

«Her er det den beste tiden for å stå på ski,» sa hun.

Da hadde han sett på henne og spurt:

«Hvordan har du det her, Helena?»

Det stokket seg i halsen.

«Jeg har det veldig bra,» sa hun. «Det er ingen andre steder jeg heller vil være.»

Han så brydd ut et øyeblikk, som om han var usikker på hva han skulle si, men så sa han:

«Og Rikard?»

Helena ristet på hodet og tok en slurk av den glovarme kaffen. Så ut over viddene. Blunket hardt bak solbrillene.

«Vi har overhodet ingen kontakt.» Hun rakte ham enda en brødskive, og han tok imot den. «Hender det at du treffer ham?» spurte hun.

Hun så for seg Rikard i huset til foreldrene da han jobbet i hjemmetjenesten og tok seg av moren hennes. Så uvurderlig han hadde vært i tiden da moren var syk og frem til hun døde. Etterpå også. En klippe. Urokkelig. Så sterk kjærligheten mellom ham og Helena var blitt. En forvirrende blanding av trygghet og vill lidenskap.

«Han kommer innom iblant,» sa faren. «Vil sjekke hvordan jeg har det i mitt nye hjem. Han synes det er vanskelig å skjønne hvordan jeg kan trives i en liten leilighet.» Faren smilte skjevt.

«Men det gjør du?» spurte Helena. «Trives?»

«Absolutt, ikke noe problem.»

Helena stakk en pinne inn i flammene. Det sprakte.

«Jeg skjønner ikke helt hvorfor det ble slutt mellom dere,» fortsatte faren og så på henne over kanten av trekoppen.

Helena så ned på hendene sine som hvilte i fanget.

«Det funket bare ikke,» sa hun. «Jeg her med alle prosjektene mine med gården og restauranten, og han på sin side med huset og ungene som han vil ha hos seg og …»

Faren avbrøt henne.

«Men han skilte seg jo.»

«Ja, men ikke for min skyld. De hadde allerede bestemt seg for å skilles. Frida ville flytte tilbake til Sundsvall, og Rikard ville ikke det. Kan du tenke deg Rikard i en by?»

Faren lo høyt.

«Jeg syntes bare det var så trist. Rikard er et av de beste menneskene jeg vet om. Jeg følte meg trygg når du var sammen med ham.»

Hun var nødt til å reise seg. Klarte ikke å snakke mer om Rikard. Det rev og slet i hjerteregionen. Så ofte som hun tenker på ham. På hvordan alt hadde kunnet bli. Tviler på alle avgjørelsene sine. Spesielt i de stundene da ensomheten tar tak i henne.

Så hadde de pakket sammen nistematen og gått tilbake.

«Det var en herlig skitur i går,» sier Helena nå. «Og vi har pusset opp en gjestehytte.»

Hun strekker ut hånden, og faren tar den.

«Bra jobbet, jenta mi,» sier han.

«Å, det hadde aldri gått uten deg.» Hun ruller sammen tapetrullen og legger den innenfor døren. «Snart kan jeg legge ut denne hytta til leie. Så begynner jeg med de andre hyttene sånn at de også blir ferdige. Jeg synes det er så hyggelig å kunne leie dem ut.»

«Det blir veldig bra,» sier faren. «Jeg kommer gjerne og hjelper deg med oppussingen av de andre også ved en anledning.»

Helena snur seg og ser inn i hytta. Den nye sengen hun har bestilt, skal på plass. Og det lille spisebordet som sto i hytta før, men kanskje hun skal male det hvitt først? Og kjøpe en lampe til å ha i vinduet sammen med noen lyslykter?

«Du vil vel ha middag før du drar?» spør hun faren og får et smil til svar.

Kapittel 6 HelenA

« r e S ter fra går S dagen S bursdagslunsj,» sier Helena da de har satt seg ute på glassverandaen. Hun peker på fatene. «Chili cheese-snurrer og tunfiskruller, knust potet, hel røye med ferskost, smørdeigpiroger med elgfarse.»

«Oi, oi,» sier faren. «Det ser veldig godt ut. Var det en fornøyd jubilant?»

«Ja, virkelig. De var så fornøyde og glade alle sammen. De vil gjerne komme tilbake.»

Ute på gårdsplassen kommer Emily gående med en skittentøykurv i armene. Det krøllete håret filtrer seg i vinden. Helena spretter opp og åpner døren.

«Kom og spis med oss!» roper hun. «Det er mer enn nok mat.»

Helena henter tallerken, glass og bestikk og dekker på til Emily. Jentungen, som faren sier når han snakker om Emily. De har funnet tonen disse dagene faren har vært her. Flere ganger har han bedt Emily om å spille noe på pianoet, og hun har gjort det. Da har faren sittet i lenestolen med lukkede øyne og bare nytt musikken. Hun er så begavet, jentungen. Emily slår seg ned sammen med dem og forsyner seg av maten.

«Samuel og jeg var hos Sonja i går,» sier hun.

«Var dere? Hvordan sto det til med henne?» Helena ser oppmerksomt på Emily.

«Bra,» sier Emily. «Hun var klar og skarp i hodet.»

«Så bra. Det er jo aldri helt godt å vite.» Helena snur seg mot faren. «Du vet, Sonja, min gode venn, hun blir stadig mer forvirret. Det er så utrolig trist å se.»

Faren nikker, men sier ingenting.

«Hun mener visst alvor når hun sier jeg skal flytte inn i hytta hennes,» sier Emily.

«Det vet jeg at hun gjør,» sier Helena og smiler bredt. Minnene om Sonjas hytte strømmer på.

«Lån hytta mi på fjellet i sommer,» sa Sonja den gangen de traff hverandre på skolens personalrom. Ikke ante Helena da at hytta skulle bli avgjørende i heleprosessen og at Sonja skulle bli en så viktig person i livet hennes. Hytta som Sonja elsket, men følte seg klar for å forlate da hun ble stadig mer skrøpelig.

«Når tror du at du kommer til å flytte?» spør Helena.

«Jeg vet ikke ennå,» sier Emily. «Jeg må tenke litt på det.»

Helena spiser og konstaterer at tunfiskrullene ble veldig gode.

«Og hva sier Samuel? Hva tenker han om å flytte inn i hytta til Sonja?»

«Vi har bestemt oss for at jeg flytter inn alene til å begynne med,» sier Emily og vifter med bestikket. «Du vet, lille Nils må få venne seg til at familiesituasjonen forandrer seg. At Samuel og jeg er sammen nå.»

«Det er klokt av dere,» sier Helena. «Tenk om alle kunne være like kloke som dere.»

«Næh,» sier Emily.

«Jeg går og lager kaffe og te,» sier Helena. «Og henter kaken, det ble noen stykker igjen fra i går.»

Da Helena er tilbake med kopper og asjetter, har Emily tatt frem strikketøyet. Med myke bevegelser strikker hun på en genser i oransje fargetoner. Helena setter seg og kjenner en lengsel etter å få lukke øynene en stund og lytte til den fredfulle lyden av strikkepinnene som knepper mot hverandre. Bare å få sitte her sammen med faren og Emily. La seg omslutte, på en måte. Hun kjenner at øyelokkene begynner å sige. Kroppen blir tung og trykkes ned mot stolen.

Det har vært mye en stund, kanskje ikke rart at hun er så trøtt. Påsken med alle buffeene, spontane kaffegjester flere ettermiddager og forhåndsreserverte middager for ganske store selskap nesten hver kveld. Valborgsfesten om noen uker som hun planlegger for fullt til og som vil bli den største bordsetningen til nå. Det er vanskelig for Emily og henne og strekke til. Dagene begynner grytidlig med gjøremål som avløser hverandre helt frem til midnatt. Mat skal forberedes, brød skal bakes, rommene må vaskes, duker skal rulles, ærender skal gjøres nede i bygda, bord skal dekkes på og ryddes av, spisestuen vaskes når den er tømt for folk. Et krus med silverte ved kjøkkenvinduet før det er på tide å gå til sengs. Tankene som tumler og snurrer. Hva skulle hun ha gjort uten Emily? Det ville aldri ha gått uten henne.

Hun kikker bort på Emily. Strikkepinnene som jobber, masker som blir til omganger og snart til en genser i de mest fargesprakende nyanser.

«Sonja vil at vi skal lage en utstilling med alle bildene hennes.»

Helena rykker til, ser opp.

«Mener du det?»

«Ja, hun sa det. Hun synes det føles meningsløst at hun har laget alle disse maleriene og bildevevene, og så skal ingen få se dem.»

Helena reiser seg.

«Det er helt fantastisk! Jeg har sagt det til henne så mange ganger, men hun har alltid vegret seg. Sagt at alt er privat og uinteressant for allmennheten.» Trøttheten er som blåst bort. Iveren drar gjennom kroppen som en fjellvind. «Kanskje det er nå jeg skal gjøre om fjøset og lage et utstillingslokale. Ha vernissasje med kulturkvelder og …»

«Er du full av ideer igjen nå?» sier faren og ser oppmerksomt på henne.

«Å!» sier hun. «Jeg vil slenge ut alt fra det mørke og skitne fjøset og skape noe vakkert av det. Lys og rom og musikk og kunst og … Jeg husker at jeg en gang var i noe som ble kalt kulturfjøs. Det var et gammelt fjøs som var gjort om til kulturhus.» Hun hører selv hvor drømmende hun lyder.

«Det blir bra,» sier faren og klapper henne på hånden. «Bare ring, så kommer jeg og hjelper til.»