Den tomme lyden av ingenting Stavanger–Bergen, 11. mars 2020 Kveldsflyet tilbake til Stavanger var nesten fullt denne onsdagskvelden. Fra min faste vindusplass så jeg de siste passasjerene haste nedover midtgangen og fylle opp de ledige setene. En eldre kar som jeg mente å kjenne igjen fra et eller annet debattprogram på tv, fikk så vidt klemt kofferten sin inn i hattehyllen over plassen der han skulle sitte. En ung fyr trengte seg ned mellom to voksne damer tre rader foran meg. En mor med to små jentunger speidet etter plassene sine mens hun forsvant bakover i flykroppen. Klokken var kvart på ti, og den lave, søvnige summingen av stemmer gjorde at jeg duppet av. Jeg skvatt til idet SAS-maskinen takset ut på rullebanen, mest fordi luften var blitt flerret av en kraftig hostekule, avfyrt fra et sete langt fremme i flyet. Jeg rettet meg opp og stirret påtatt sjokkert på Hege Danielsen, som satt ved siden av meg, slik hun alltid brukte å gjøre når Sola var på reise til og fra bortekamper. Noen harket et par seterader lenger bak. Samtidig som flyet skjøt fart og startet oppstigningen fra Flesland, nyste til og med damen på vindusplassen rett foran meg. Hun dempet utbruddet forbilledlig ved hjelp av albuekroken, før hun litt flau, virket det som, ba passasjeren ved siden av om unnskyldning. Jeg lukket øynene og lurte på hvor smart dette egentlig var.
11
Camilla.indd 11
24.09.2020 11.26.01
