13 forsøk
– en fortelling om håp, skam og ufrivillig
barnløshet
© 2026 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Rune Mortensen | www.runebok.no
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjon: Rune Mortensen
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Boka er satt med Sabon 11,5/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-4249-8
Forfatterne har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
1 Positiv
Maren
«Hvordan føler du deg?» spør Øystein. Han kremter usikkert.
«Gravid», sier jeg.
Ordet kjennes fremmed, bokstavene tørre og ukjente på tungen min.
Gravid. Det er et ord jeg egentlig ikke bruker, et ord jeg har unngått i flere år allerede. Det stikker og svir, det gjelder aldri meg. Ikke før nå.
«Virkelig?» Han drar en oransje treningstrøye over hodet og ser granskende på meg, som om han kan få øye på det som har skjedd. Det kan han naturligvis ikke. Det eneste beviset vi har, er de to strekene på pinnen i går kveld.
Jeg setter meg opp i sengen og kjenner etter. Beina kribler. Jeg har først og fremst lyst til å stå opp, komme
meg ut på tur i høstsolen som vi har planlagt. Men jo, noe er annerledes. Noe har snudd. Jeg nikker til Øystein. «Ja. Virkelig.»
Vi fyller kaffe på termos og setter oss i bilen. Fra leiligheten vår i Brooklyn er det et par timers kjøring til dagens utfartssted, men vi har et stopp på veien. Utenfor klinikken på Upper East Side blinker Øystein bilen inn til siden, og jeg hopper ut. Jeg vet hvor jeg skal. Jeg har vært her så mange ganger før. Venteværelset i 12. etasje er fullt av kvinner som går gjennom det samme som meg. Vi kjenner ikke hverandre, men likevel er vi på lag, dette håpløse, ufrivillige taperlaget. Men fra i dag er jeg ikke lenger en av dem. Jeg er gravid. Sykepleieren roper meg inn til blodprøven som skal bekrefte det jeg allerede vet. På under fem minutter er jeg tilbake i bilen igjen på vei mot skogen.
Det er tre år siden vi begynte å prøve å få barn, og enda lenger siden vi begynte å snakke om det. Tre år, først med prøving, feiling, venting, skuffelse. Så med legetimer, utredninger, nåler, operasjoner, medisiner – og mer venting og skuffelse. Jeg har ikke tall på hvor mange graviditetstester og eggløsningstester jeg har tatt, hvor mange hormonsprøyter, kosttilskudd og ananaskjerner jeg har fått i meg. Hvor mange leger, sykepleiere, embryologer og terapeuter som har vært involvert. Jeg savner den tiden da det å få barn var noe Øystein og jeg holdt på med alene. Den mislykkede familieforøkelsen vår har for lengst blitt en offentlig prosess der det kjennes som om alle lurer på hvordan det går.
Jeg hater det. Hater å føle hvordan venner og familie ser på oss, synes synd på oss, venter på nyheter. De siste månedene har jeg blitt mer og mer takknemlig for at vi flyttet fra Norge til USA. Både den fysiske avstanden til Oslo og tidsforskjellen gjør at New York kjennes som et trygt tilfluktssted. Legene får jeg bare tåle. Men her slipper jeg i alle fall de daglige spørsmålene og blikkene fra venner og familie.
Jeg åpner bilvinduet og trekker pusten. Skyskraperne er bak oss, trærne farer forbi. Bilene rundt er fulle av allværsjakker og kapser. Barn i baksetene. Øystein og jeg er ikke de eneste som skal på tur i dag. Vi sier ingenting, men stillheten mellom oss er god. Jeg kan ikke huske sist vi snakket om hva som ville skje om jeg faktisk skulle bli gravid. Om en familie der vi er flere enn bare oss to, om en lys levende baby. Etter hvert som årene gikk og de mislykkede forsøkene ble flere, ble fallhøyden for stor.
Når det gjør vondt å drømme, er det bedre å la være.
Øystein nynner mens han trommer en finger på rattet.
«Skulle vi hørt på noe, eller? En podkast, kanskje?» sier han. Han har allerede begynt å bla i podkastappen på bilens skjerm.
Er det mulig? Hodet mitt, kroppen min er fylt til randen av det som har skjedd, og Øystein vil høre på podkast? Helt sikkert for å få en oppdatering på de siste meningsmålingene.
«Kanskje vi skal ha en Trump-fri formiddag?» svarer jeg. «Eller, her er et radikalt forslag: en helt Trump-fri dag?»
Han ler.
«Men det er jo bare fire uker til valget. Og du vet at det … eh … der inne kan bli amerikansk statsborger. Det er bare å venne seg til galskapen, først som sist.»
Jeg sukker. Kanskje er det bra med en liten pause fra tankespinnet.
«OK. 20 minutter, maks. Så setter vi på musikk. Noe rolig. First Aid Kit. Eller Mozart. Mozart er bra for babyer, vet du.»
«Selv inni magen?»
«Mozart er bra for alle.»
«Avtale», sier Øystein.
Han har knapt stoppet motoren på parkeringsplassen før jeg løper ut av bilen, ut på stien. Han skynder seg etter meg, og vi småløper oppover åsen, hopper fort over røtter og steiner.
«Har du dårlig tid?» roper Øystein bak meg. «Du må være forsiktig!»
Men jeg føler meg så sterk. Det kjennes som om jeg kan fly.
«Er du bekymret?» roper jeg tilbake.
Han slår oppgitt ut med armene. «Vil du gå på trynet? Nå?!»
Motvillig sakker jeg farten. Kroppen min, den elendige, svikefulle, infertile kroppen min, kan likevel. De tok feil, alle sammen. Jeg er en superkvinne.
Jeg tar opp mobilen og kikker på skjermen. Snart skal sykepleieren ringe med resultatet av blodprøven. Men det er ikke dekning her. Seriøst? To timer fra New York City og null nett. Jeg løfter telefonen opp over hodet,
som om det er bedre en halvmeter opp, men det er det selvfølgelig ikke.
På toppen av åsen drikker vi opp kaffen og tar bilder.
Jeg har lyst til å huske denne dagen. Dagen da alt snudde. Vi smiler mot linsen, armene rundt hverandre. Et par selfier, den røde jakken til Øystein, høstfargene, følelsen av utålmodig letthet.
Først da vi er nede ved bilen igjen, oppdager jeg at oppringningen fra sykepleieren har gått rett til svareren. Jeg stønner. Telefonen har ringt så mange ganger med dårlig nytt, og hver gang har jeg tatt den. Den ene gangen sykepleieren ringer for å gratulere, er jeg uten dekning.
Til gjengjeld betyr det at jeg kan høre meldingen flere ganger. Vi spiller den av, på nytt og på nytt, mens vi kjører til motellet der vi skal overnatte.
«Du har en hCG på 100. Gratulerer, du er gravid!»
Gratulerer.
Gratulerer.
Gratulerer.
Det har tatt tre år, tre klinikker og ni IVF-forsøk. Jeg prøver å la beskjeden synke inn. Jeg trodde jeg skulle være overlykkelig, ekstatisk. I stedet senker det seg en forunderlig ro over meg. Jeg får lyst til å beskytte det lille der inne. Den skal ha det fredelig. Kroppen min skal være et godt sted å være. Frykt og stress har ingen plass her.
HCG på 100. Det er bra. Alt over 5 regnes som en positiv test. Og 100 er skikkelig positivt, ingen tvil.
Denne gangen går det. Endelig.
Nedturen begynner to dager senere. Jeg har vært tilbake på klinikken for å ta en ny blodprøve. HCG-nivået, det såkalte graviditetshormonet som begynner å stige når et befruktet egg fester seg i livmoren, skal helst doble seg på 48 timer. Telefonen ligger på spisebordet da den ringer, og jeg løper for å ta den, fast bestemt på å ikke gå glipp av godt nytt to ganger på rad.
«151», sier sykepleieren. Stemmen hennes er nølende mens hun forklarer. «Altså, vi skulle gjerne sett at det var høyere. Men det kan fortsatt være noe der, så legen vil gjerne at du skal fortsette å ta progesteron. Siden vi satte inn to embryoer, kan det hende at begge festet seg først, men at bare det ene har fortsatt å utvikle seg. Det kan gjøre at hCG-stigningen går litt saktere.»
Øystein kommer ut fra hjemmekontoret. Jeg står barbeint på tregulvet og har telefonen på høyttaler. Ordene hennes stokker seg for meg. Jeg forstår ikke hva hun sier. Testene var jo positive, blodprøven også. Vi skulle feire i dag, markere at det er nøyaktig ett år siden vi giftet oss, og at vi endelig er på vei inn i et nytt kapittel. Kaken ligger i kjøleskapet, middagen vi har bestilt er på vei. Jeg har kjøpt alkoholfri rabarbrabrus.
Øystein tar telefonen fra meg og begynner å gå i sirkler rundt spisebordet. «Er det noe vi kan gjøre?» spør han. Sykepleieren prater videre, sier noe om at vi ikke skal miste håpet ennå, dette kan skje når man setter inn to embryoer. Jeg har lyst til å tro på henne, men kroppen min har allerede skjønt at det ikke går. Tvil er et dårlig tegn. Det har jeg lært etter å ha myst mot spøkelsesstreker på testene, innbilt meg at
PMS-symptomer er graviditetssymptomer, håpet at dårlige embryoer skal komme seg igjen, klare seg på laboratoriet lenge nok til å bli frosset ned.
Er det min skyld? Hva gjorde jeg galt? Jeg tenker på motellet vi bodde på i helgen. Et litt rufsete sted, men det eneste som var å oppdrive på kort varsel. Den litt flekkete tapeten på rommet. Rene senger, men en rar lukt.
Var det noe i luften, noe som ødela? Eller maten, det var eggeplomme i sausen på restauranten den kvelden.
Utenfor Norge blir man anbefalt å unngå bløtkokt egg når man er gravid, det kan inneholde bakterier som er skadelige for et foster. Og senere på kvelden, noe hogg til nederst i magen. Et stikk, noe som rev seg løs. Embryoet som ga opp?
Sykepleieren ber meg komme tilbake om noen dager for en ny prøve. Jeg vet allerede at det er over. Det gikk ikke, ikke denne gangen heller.
De legger på. Øystein legger armene rundt meg.
«Det går bra. Uansett hva som skjer, så går det bra», sier han etter en stund.
Det har blitt mantraet vårt, noe å klamre seg til når det mørkner.
Om kvelden spiser vi kaken, drikker rabarbrabrusen og leser bryllupstalene våre for hverandre på nytt.
2 Starten
d e første gangene vi snakket om barn, var det i forbifarten og ganske overfladisk. Vi var i midten av 20-årene da vi møttes, og jeg hadde ikke dårlig tid.
Barn og familie var plassert et godt stykke ned på prioriteringslisten. Utdanning, arbeid og verden var viktigere. Babyfeber var ikke meg. Altså, barn kunne sikkert være fint, det. Men det kunne vi ta når det kom. Sånt kunne jeg si, og jeg mente det.
Jeg var fornøyd med den nonchalante innstillingen min. Den føltes riktig, i tråd med tiden og miljøet rundt oss. Barn var et valg, noe vi kunne diskutere teoretisk. Motargumentene kjente jeg godt, og noen ganger fremførte jeg dem selv, selv om det kanskje var mest for å kjenne på hvordan det føltes. Overbefolkning, klimaendringer, sprø politiske ledere – er det greit å sette nye barn til en sånn verden? Det var også viktig
Maren
for meg å fremstå avslappet om det hele overfor Øystein. Alle vet hvor drepende det er for et gryende forhold at den ene begynner å mase om barn for tidlig. Jeg skulle i hvert fall ikke være en sånn.
Men om jeg var relativt ustresset, så var Øystein totalt uanfektet. De gangene samtalen vår dreide inn på oss to – om vi skulle ha barn sammen – var han ikke avvisende, men snarere helt blank. Ønsket han seg barn? Jo, ønsket og ønsket, det kunne sikkert være ålreit. Hvor mange, i så fall, og hva slags pappa ville han være? Tja, det fikk vi vel se på. Jeg spurte, og han svarte ikke motvillig, men det var ikke særlig mye jeg klarte å få ut av ham. Det virket som om spørsmålet om barn knapt hadde streifet ham. Min nøye planlagte, ubekymrede holdning fremsto plutselig ikke så ubekymret lenger.
«Det er fordi du er mann», slo jeg fast, smertelig klar over at maktbalansen mellom oss var blitt forskjøvet.
Mot min vilje var jeg i ferd med å bli hun som maser om barn. «Du trenger ikke å tenke på det. Du kan få barn til du blir 90. Det kan ikke jeg.»
Han smilte bare. «Det løser seg.»
Så fylte jeg 30. Vi hadde vært sammen i tre år og bodde i Brussel. Øystein var korrespondent for Aftenposten, og jeg var frilansjournalist. Vi reiste i helgene, jobbet mye og tilbrakte resten av tiden vår med andre jevnaldrende, barnløse i brusselbobla. Ingen rundt oss snakket om rekkehus og hund. Men langsomt begynte Øystein og jeg å snakke om hvordan vi kunne innlemme en baby i livet vårt slik det var.
Slik det var.
Naivt, jeg vet det. Alle vet jo at livet forandrer seg med barn. Men tanken er en beskyttelsesmekanisme, og jeg mistenker at den er innebygd. Hvem drømmer om et babyliv der man ikke kommer seg ut, ikke kan reise mer, ikke har tid til å lese eller gå ut og spise, eller på konsert eller utstilling, ikke møte interessante mennesker? Ikke vi, i alle fall. Hvis vi skulle ha en baby, så skulle ingenting forandre seg, ikke for oss.
Men Øystein så likevel de praktiske utfordringene. Når han først var med på planen, ville han planlegge det ordentlig. Han ville ikke havne i en situasjon der vi måtte føde i utlandet. Babyen måtte komme når vi var tilbake i Norge, helst etter at han var ferdig med korrespondentperioden og kunne reise mindre. Han telte måneder på fingrene mens vi snakket, og jeg himlet med øynene. Jeg syntes at nå passet bra. Jeg var klar over at snittalderen i Oslo for å få sitt første barn var over 32, men jeg hadde en forestilling om at vi skulle være yngre foreldre. Vi hadde jo funnet hverandre og visste at vi ville leve sammen. Vi hadde gode arbeidssituasjoner begge to, og vi hadde omsider blitt enige om at vi ville ha en familie. Hvorfor vente lenger?
«Dessuten», sa jeg, mest for å presse ham litt, «det er ikke sikkert det går med én gang. Plutselig tar det noen måneder. Og kanskje vi mister en. Spontanabort er veldig vanlig, vet du. Så blir jeg 32, 33, kanskje 34!» Sjokkerende gammel, med andre ord. Øystein lot seg ikke stresse.
Det var få babyer i vår verden på den tiden. Søsteren til Øystein hadde en gutt i barnehagealder. Mine to
halvsøsken hadde også barn, men de var allerede langt forbi babystadiet – jeg hadde sittet barnevakt for noen av dem da jeg var tenåring. Det var heller ikke mye press om barn fra familien vår, selv om mamma innimellom kunne nevne det. Hun kunne fortelle igjen og igjen hvordan hun på 80-tallet ble ansett som «gammel førstegangsfødende» som 26-åring, og minnet stadig om at «det passer aldri». Samtidig var hun forsiktig i ordbruken. Hun sa alltid «hvis», når det var snakk om å få barn, ikke «når». Sånne små ord som ikke betyr noe, før de plutselig betyr alt.
I diskusjonene før vi bestemte oss, tok vi det for gitt at det å få barn var noe vi kunne avtale. Både når, hvor og hvor mange. Vi regnet på permisjonsmåneder og satte oss inn i regler for barnehageopptak i Oslo. Vår, sommer og tidlig høst er bra. Desember og januar er krise, poengterte Øystein, da kunne man risikere å stå med verken barnehageplass eller foreldrepenger i mange måneder. Vi snakket om parforholdet vårt og karrierene våre, og hva som ville skje med livet vårt dersom vi fikk barn. Jeg hadde jobbet hardt for å skape meg en arbeidstilværelse med faste oppdrag og stabil inntekt, og var stolt av det. Men frilansing krever at du alltid leverer godt. Kunne jeg fortsette å gjøre det med små barn? Selv om vi ikke hadde småbarnsfamilier helt inn på livet vårt, visste jeg at mange av de små hverdagsoppgavene ofte faller på kvinnen. Med en jobbsituasjon så fleksibel som min, var jeg redd for at det ville bli min karriere som ble nedprioritert når det begynte å knipe. Jeg kunne føle det allerede. Det skjedde sjelden, for ennå hadde vi få
forpliktelser utenom jobb, men de gangene planene våre krasjet, gikk ofte Øysteins jobb foran. Var det bare en forsmak på hvordan det kom til å bli?
Omverdenen så også annerledes ut når vi vurderte den med en baby i miksen. Terrorangrep i Europa preget jobbene og hverdagen vår, og Øystein måtte stadig reise på kort varsel for å dekke hendelsene. Migrasjonsstrømmene skapte humanitære kriser og politisk debatt om fremtiden. Britene stemte seg ut av EU, og Donald Trump ble president i USA. Det kjentes som store omveltninger på kort tid, og vi var usikre på om det var en god tid å sette nye barn til verden på.
Til slutt lot vi likevel innvendingene fare. Jeg fortsatte å insistere på nå, mens Øystein ville vente til vi kom hjem til Norge. Vi landet på et kompromiss: Neste høst skulle vi begynne å prøve. Da ville babyen komme til verden den påfølgende sommeren når vi var vel på plass i trygge Oslo. Jeg vet ikke hva som gjorde at vi bestemte oss. Kanskje var det en biologisk drivkraft som ble for sterk. Vi ga i alle fall etter. Sannheten var at vi ønsket å bli en familie, vi ønsket å få barn sammen. Resten fikk vi ta som det kom.
Avgjørelsen føltes monumental. Jeg var så glad, jeg hadde lyst til å fortelle vennene mine om det. At vi hadde tatt dette steget, at vi skulle begynne på denne utrolige reisen sammen. Det føltes for stort å gå rundt og bære på alene. Samtidig var det deilig å ha det for oss selv, en hemmelighet som skulle kulminere i en gledelig beskjed om kanskje bare noen måneder. Jeg så for meg
hvor overrasket alle rundt oss ville bli når jeg fortalte at vi ventet barn.
Forventningene mine var ikke helt urealistiske. Sjansen for å bli gravid i en hvilken som helst menstruasjonssyklus ser ut til å være rundt 20–25 prosent, et tall som blir presentert helt ulikt på forskjellige nettsteder. En nervøs innskriver på Ung.no får beskjed om at «hele 1 av 4 blir gravide om de har ubeskyttet samleie» når kvinnen har eggløsning. Samtidig kan en privat IVF-klinikk fortelle at et normalt fruktbart par «bare har omtrent en femtedels sjanse» til å lykkes på ett forsøk.
Ikke så galt, tenkte jeg der jeg googlet i smug for å finne ut hva vi kunne vente oss. Men dette var uansett ikke tallene jeg lette etter. Jeg lurte på hvor stor sjansen var for å få det til den aller første måneden man prøver. Svarene jeg fant var oppløftende. Flere kilder kunne fortelle meg at friske par under 35 har godt over 30 prosent sjanse til å få det til på første forsøk, så lenge de timer ting riktig. Etter tre måneder er 60 prosent gravide. I løpet av ett år, oppimot 90 prosent. Vi hadde god helse begge to, og jeg så ingen grunn til at vi ikke skulle befinne oss i denne store gruppen. Kanskje vi til og med var blant dem som fikk det til å klaffe umiddelbart. Så sikre var vi på at det skulle skje, at vi skrev en liste over aktiviteter det hastet å gjøre før vi fikk barn. Det ville bli lenge til vi hadde samme frihet som nå. Listen besto først og fremst av reisemål, gjerne avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige naturattraksjoner. Forslagene ble eliminert ut fra ett kriterium: Hva har vi lyst til
som er vanskelig å gjøre med barn? Machu Picchu i Peru? Kilimanjaro i Tanzania? Vi sto igjen med fottur i Himalaya. Det passet perfekt. Høsten er høysesong i Everest-regionen, og i mitt hode skulle turen både bli en pangavslutning på vårt gamle, barnefrie liv og en spektakulær start på det nye.
For å gi kroppen noen måneders forberedelse fikk jeg tatt ut spiralen min utpå våren. Jeg hadde aldri reagert godt på hormonprevensjon, men hadde hatt det fint med kobberspiral i mange år. Likevel føltes det godt å være kvitt den. Øystein, som var oppvokst med den norske tenåringslærdommen at ubeskyttet sex betyr uønsket graviditet, anklaget meg for å tjuvstarte. Men jeg visste nok om menstruasjonssyklusen til å avfeie risikoen. Det var tross alt bare noen få dager i måneden, rundt eggløsning, at det var mulig å bli gravid. Syklusen min var regelmessig, så det var lett å unngå de fruktbare dagene frem til vi skulle begynne å prøve aktivt. Deretter ville det gå to uker før en eventuell graviditet kunne påvises. At mesteparten av de to ukene skulle bli tilbrakt på tur blant verdens høyeste fjell, anså jeg som ypperlig timing. Noe annet å tenke på i ventetiden. Vi tok toget fra Brussel til Amsterdam, fly fra Amsterdam til Qatar og så videre til Katmandu i Nepal. Etter et par dagers akklimatisering og forberedelse reiste vi fra Katmandu til Lukla i et raklete propellfly. Den knøttlille flyplassen som klamrer seg til fjellskrenten, er alltid å finne i toppsjiktet i kåringer av «verdens farligste flyplasser». Ved innflyvning lander du i oppoverbakke, så flyet ikke skal smelle rett inn i fjellveggen i enden. Når
du skal tilbake, triller flyet nedover rullebanen og over kanten som på et skihopp, rett ut i flere hundre meters høyde. På ingen måte barnevennlig, slo vi fast da vi klatret skjelvende ut av flyet etter landingen i Lukla. Vi hadde valgt helt riktig.
Sekkene våre var smekkfulle, men jeg hadde likevel gjort plass til en pakke Clearblue graviditetstest. Vi gikk i ti dager, fra landsby til landsby, mellom jakokser, nepalske skolebarn og store og små grupper med fotturister fra hele verden. De fleste av dem gikk raskt og målrettet mot Everest basecamp, men en del gjorde som oss og vandret på kryss og tvers i landskapet. Guiden vår, en ung lokal familiefar, skaffet oss overnatting hjemme hos familier han kjente i området, og lærte oss navnene på toppene vi så rundt oss: Kusum Kanguru, Thamserku, Ama Dablam. Ikke akkurat aktuelle babynavn, tenkte jeg, men jeg sugde det inn mens jeg lurte på hvordan det var å vokse opp her.
Tilbake i Katmandu var jeg klar for å sjekke om vi hadde fått det til. Om vi var blant de 30 prosentene som ble gravide på aller første forsøk. Støl og sår etter dagene i fjellet våknet jeg grytidlig på testdagen – vår første testdag i vår første prøveperiode – og snek meg alene ut på badet på hotellet. Jeg fomlet med den tynne plasten, rev til slutt opp pakken med tennene og fulgte bruksanvisningen nøye. Ti sekunder i urinstrålen. Tre minutter med venting. Hendene mine skalv da jeg la pinnen på vasken. Papiret i det lille avlesningsvinduet ble gradvis mørkere, og snart kom den ene streken, kontrollstreken, til syne, klar og tydelig blå. Men det
var ikke den jeg ventet på. Jeg ville se den andre streken, streken som skulle vise at jeg var gravid. Jeg kikket på stoppeklokken på mobilen. Fortsatt to minutter igjen.
Ingenting skjedde. Burde jeg ikke sett noe mer nå? Noe svakt, i det minste? Testen skulle være ekstra følsom, den hevdet at den kunne påvise graviditet flere dager før jeg skulle få mensen. Jeg bladde i pakningsvedlegget på nytt, kanskje jeg hadde misforstått noe? Men spenningen hadde allerede gått over til skuffelse, en svak verking nederst i magen. Klokken tikket ned til null. Negativ. Ikke antydning til to streker.
Jeg begravde pinnen og bruksanvisningen dypt ned i søpla og krøp tilbake innunder hotelldynen. Tårene presset på, men det ble for teit å gråte nå. Det var jo bare første forsøk. 30 prosent sjanse. Det var jo faktisk 70 prosent sjanse for at det ikke gikk. Jeg visste jo det. Likevel hadde jeg både håpet og trodd.
«Det går bra», sa Øystein uten å åpne øynene. Han skjønte tegningen uten at jeg sa noe. «Neste gang.»
Leiligheten på Marienlyst var tom. Jeg var den eneste på visning og gikk fra rom til rom med megleren.
«Og her kan man for eksempel lage kontor, eller gjesterom – eller barnerom», sa hun og åpnet døren til det andre soverommet. Hun blunket til meg. Jeg hadde sagt at jeg var på leting sammen med samboeren.
Øystein var i Brussel, jeg var i Oslo for å skrive om noen konserter og forestillinger. Vi skulle flytte tilbake til Norge til sommeren og hadde så smått begynt å tenke på et nytt sted å bo.
Jeg ignorerte meglerens kommentar og studerte resten av leiligheten. Foruten det ekstra rommet hadde den en stor stue med god plass til lek på gulvet. Bad med plass til badekar. Jeg kikket ut av vinduet mot felleshagen, der barnespor gikk på kryss og tvers i snøen. I oppgangen hadde jeg sett flere par små sko. Jo, dette kunne bli fint.
Selv om enda noen måneder var gått uten klaff, var jeg optimistisk. Skuffelsen var stor hver gang ingenting skjedde – men med hver nye syklus kom nytt håp. Vi kastet oss på bølgen, fortsatt like entusiastiske. Leiligheten passet til planen.
Våren gikk med til å pusse opp, mens vi reiste frem og tilbake til Brussel. Familie og venner som var innom den nye leiligheten, kommenterte antallet soverom.
«Her er det god plass til mange», sa de. Eller: «Hvem skal bo her, da?» Jeg smilte, men svarte ikke og omtalte de ekstra rommene konsekvent som gjesterom og kontor.
I Norge, når man prøver å bli gravid, anbefales man å ta kontakt med lege dersom det er gått tolv måneder med regelmessig, ubeskyttet samleie uten at man har lyktes. Grensen går på seks måneder dersom kvinnen er over 35. Jeg var bare 32, men da vi kom til påske, følte jeg at varsellampene begynte å blinke.
For jo flere måneder som går, desto dårligere blir sjansene. Statistikken som hadde gjort meg optimistisk i starten, så med ett ikke så god ut. Selv om oppimot 90 prosent ville være gravide i løpet av tolv måneder, så blir de aller fleste av dem gravide de første månedene de prøver. Med andre ord: Om det ikke hadde gått på
seks måneder, slik som for oss nå, var det langt mindre enn 20–25 prosent sjanse per syklus.
Bekymringen hadde begynt å slå rot, men jeg prøvde så godt jeg kunne å overse den. At det ikke hadde klaffet ennå føltes som et nederlag, et slag for både helsen og parforholdet vårt. Var det noe galt med oss? Var ikke kroppene våre kompatible? Hvorfor gikk det ikke?
Etter ni måneder ringte jeg fastlegen og ba om en time. Var det juks? Det var jo ikke gått et helt år. Men jeg følte at noe var galt. Kanskje trengte vi hjelp, og i så fall var tid en viktig faktor. Ventetiden for å få behandling med assistert befruktning i det offentlige helsevesenet var lang, det visste alle. Selv om vi fortsatt helst ville at det bare skulle skje av seg selv, ville jeg få oss på listen så fort som mulig. Å vente fulle tolv måneder før vi i det hele tatt tok kontakt med lege, for så å vente kanskje enda seks måneder på utredning og behandling, føltes urimelig lenge. Om noe faktisk var galt, var det å kaste bort verdifull tid. Da var sannsynligheten for spontan graviditet for lengst sunket til bunns. Dessuten: Alt jeg leste understreket at det var kvaliteten på kvinnens egg som var den største faktoren når man hadde trøbbel med å få barn. Og siden eggkvalitet er tett knyttet til alder – den synker betraktelig gjennom 30-årene – føltes det som noen hadde satt en stoppeklokke på prosjektet vårt. Hver måned telte. Vi skulle ikke lenger få barn en gang i relativt nær fremtid. Vi måtte få barn nå. Før sommeren kom, og flyttelasset gikk fra Brussel til Marienlyst, hadde jeg fått time hos gynekolog. Hun satte meg opp til en rekke tester og undersøkelser, og
plutselig hadde ballen begynt å rulle. Da vi først innså at vi kunne behøve hjelp, føltes det som et håp. For det finnes jo hjelp å få. Noen trenger bare en ekstra dytt.