Issuu

Terje Halvorsen Skaslien

UNDER FJELLVÅKENS VINGER

samlede dikt

1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagdesign: Interface Media Trykk: Ait Grafisk Satt i: Mercury Papir: Amber Graphic 120 Gr

Tekstene i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering fra denne boken i strid med åndsverksloven, og uten særskilt avtale med Terje Halvorsen Skaslien, er ikke tillatt.

ISBN 978-82-303-5238-0

DEL 1 Dikt

Hvem vil huske jorden? Selv etter flere milliarder år er solen kun et mikroskopisk glimt i evigheten. En sluknende gnist i himmelens uendelige mørke, hvor tiden ikke er timer og minutter, men en tilstand uten begynnelse og slutt.

Når solens lys og varme en gang ebber ut som tonen fra gitarens streng, og isen brer seg over hav og skog, og fuglen flyr seg vill i natten, lyser ennå stjerner langt der borte i det endeløse, hvor tiden ikke finnes, og ingen tall gir mening, hvor ikke minner kan bevares. Hvem vil huske jorden da?

I vår vesle verden kan vi telle fiskene i havet, skogens trær og fuglene, vi kan telle år og dager, men ikke stjernene i universet.

Minnenes kirkegård De lå på rygg i en blomstereng, han ba henne om hennes hånd. Amors pil fløy fra buens streng, og smidde lenker av sterke bånd. Dette hendte for lenge siden, nå lå hun ensom, alene i sengen, kjærligheten falmet med tiden slik blomstene visner på engen. Da de ikke hadde mere å si, fløy Amor av gårde med buen, tiden med vennlige ord var forbi, det ble taust og stille i stuen. Hvis mistro først har slått rot bak tomhetens ordløse maske, blir løfter om bedring og bot som det utbrente bålets aske. På engen var høsten på vei, ingen blomster før neste år, bare en visnet forglemmegei prydet minnenes kirkegård.

Skjenk meg et glass med Genever Kelneren så på sitt slitne klientell som satt og duppet med hodet. De var til stede hver eneste kveld, holdt sammen som brødre i blodet. Han mente det måtte vel være lov å reklamere for mer å drikke når noen satt stille, og noen sov med en halvtom øl på sin brikke. Han kremtet og så med søkende blikk over flokken av uskrevne blad som våknet til live og tømte sin drikk da han hevet stemmen og sa: Skal det være et glass med genever og en øl eller to før vi stenger? Man må unne seg litt mens man lever når man ellers har alt man trenger.

Man må leve livet og slutte å klage, for det eneste sikre man gjør, er å bli gammel og mett av dage før man legger seg ned og dør. Jeg tenkte det var en vanlig tirade han gjentok hver eneste kveld, men det kunne uansett ikke skade at jeg tok meg en dram likevel. Skjenk meg et glass og la flasken stå, mens jeg sitter og hviler min rygg. og nyter et levende, falmet tablå, med dram og et skummende brygg.

Erkjennelse Stor er angsten som skiller krigen fra freden. liten er tåren som skiller sorgen fra gleden. Stor er styrken som skiller barnet fra mannen. Liten er kraften som skiller kornene i sanden. Stor er lykken som skiller velstand fra nøden. Liten er smerten som skiller livet fra døden.

Spor i sanden Gå barbent ytterst på stranden når bølgene slår imot land. Kjenne vannet risle mot foten som lager spor i den våte sand. Avtrykk så tydelig formet, nøyaktig og forseggjort, til bølgen på ny slår inn over land og vannet vasker det bort. Slik også med det man i livet har formet, gjort eller skapt, når bølger av tid skyller over, er det meste for evig tid tapt.

Del 2 Det var en gutt som var mester på fela Han var fra Porkala, og gutten var halt, spillet hans var som honning for sjela og Porkalafela ble fela hans kalt. Haltegutten lovet Puken sin sjel hvis han finstemte strengen på fela, og puken skapte en musikalsk juvel som trollbandt alle langt inn i sjela. Det hendte en gruppe av røvere kom, Haljainen var av det farligste slaget, De sies han slapp både lov og dom, for han var blant de dyktigste i faget. Folket var harme og gikk om natten, kom fram en søndag før klokkene klang, de kom ikke dit for å løfte på hatten, nå hadde han røvet for siste gang. De låste inn broren og tente på, selv ble han kastet i sjøen og druknet. Folk kaller vika Haljansvika nå, og broren døde før brannen sluknet.

Del 3 Men om livet var hardt, var det likevel, både gode stunder og lune netter når han møtte henne en sommerkveld på blomsterenga, slik sagnet beretter. De lå i gresset og snakket om alt, som de drømte om en gang ville skje. Da han kysset henne, ble det fortalt at hun ikke nøyde seg med bare dét.

Om Finnskogen bader i morgensoldisen, eller landskapet herjes av lyn og torden, eller sprengkulda biter og sprenger i isen, er det fortsatt indrefileten i Norden.

Etter sol kommer regn Dagen våkner sakte opp fra nattens mørke leie og vekker alt som sover. Solen varmer sjel og kropp, det er min morgenpleie, når nok en natt er over. Det fryder mine sanser når morgensolen skinner, på en himmel klar og blå, og sommerfuglen danser på luftens milde vinder over kløverblomst og strå. Solen går fra øst til vest, og dagen følger etter, dét var ikke hva jeg ville. Jeg vil helst ha sol og fest, lys, og ikke mørke netter, tiden skulle helst stå stille.

Ingen får det alltid til slik man hadde ønsket selv, dagen følger vante veier. den spør deg ikke hva du vil, men vender snart mot kveld, og natten som den pleier. Og solens ferd er over, himmelens mørke skyer er et utvetydig tegn. Naturens egne lover har varslet land og byer: etter sol kommer regn.

Den blå timen Om dagen spaserte de hånd i hånd. Hun i den lette, himmelblå kjolen, prydet med snøhvite pyntebånd og bittesmå blomster, gule som solen. Han hadde bundet en blomsterkrans som hun bar som en brudekrone, han lovet henne, om hun ville bli hans, troskap og ære hvis hun ble hans kone. De lå i skyggen fra et rognebærtre og trakk kronblad fra prestekrager, elsker, elsker ikke, hva kom til å skje når de møtte hverdagsgrå dager. De satt i mørket sent på kvelden, bare månen lyste på vår klode, da krøp de lystige inn under fellen for kjærligheten bruste i blodet. Toner de ikke kunne være foruten, følsom og lengselsfull bluesmusikk, spilte i takt med regnet mot ruten og den skingrende lyd fra en trikk. Så vidt hun visste, var det den siste, i byens gater stilnet dagens larm. Han ba henne bli, og hun lot seg friste, til å legge hodet sitt på hans arm.

Snart bølget tiden omkring dem de merket knapt at timene gikk, de våknet først i den blålyse timen, da de hørte lyden fra første trikk. Hun lå med armen omkring hans hals og kjente pulsen slå under huden, hun drømte de danset brudevals, han var brudgom og hun var bruden. De hadde delt sin innerste drøm, og lært å lese hverandres tanker, og funnet et feste i livets strøm som et skip som ligger for anker.

DEL 2 Muntre vers og andre tekster

Pensjonisttilværelsen «Du må sørge for å fylle mer av tiden din med fornuftige og meningsfulle gjøremål,» sa Tullemor en stille aftenstund til Tobben. «Ikke sitte her og tylle i deg øl og brennevin og bare tenke lengselsfullt på neste skål, mens jeg - må slite tungt på jobben.» Men det som Tullemor bastant forfektet, at Tobben tyllet i seg øl og brennevin, var bare tull og tøys av Tullemor, sa Tobben. Han slet og jobbet hele dagen, og benektet at han ravet rundt i ørska som et fyllesvin, mens Tullemor - slappet av på jobben. Han støvsuget og holdt det fint og rent i soverom og stue, i kjøkken og entréen, men like fullt så klaget Tullemor på Tobben. Han slet og malte hus og holdt det pent, klippet plen og hekk og måket sneen, mens Tullemor – slappet av på jobben.

Han passer barnebarna når det trengs, og regelmessig henter dem i barnehagen. «Skulle bare mangle», sier Tullemor til Tobben. Når de iblant kan ligge småsyke til sengs, er han kamerat og lekeonkel hele dagen, mens Tullemor – slapper av på jobben. Nå vil Tobben skaffe seg en jobb på si for å spe litt på den knøttlille pensjonen. «For noe tøys» sier Tullemor til Tobben. Men Tobben ønsker også litt mere fri fra husarbeid og maset fra matronen. Da kunne også han – slappe av på jobben.

På tur til Eidsbugar’n (sommerlig, gammeldags revyvise) Sola skinte og det var vårslepp i lufta, vinter’n var slutt og snøen fordufta. jeg tok meg en øl for å slukke tørsten, da kom det en kompis, rimelig børsten. Jeg spurte’n pent «har du en dram» «kan skjønne det» sa’n, og trylla fram ei krukke stor som et fem-liters spann, krukka var full, og det samme var han. Vi satt der ei stønn, drakk litt og prata, så gikk vi på polet som lå rett over gata, provianterte børst mens vi prata og lo. Det klirra i flasker, og glass da vi dro. Målet med reisen var Eidsbugar’n, men vi kom ikke lenger enn Maridar’n. Jeg veit ikke hva som fikk skylda, men begge havna vi grundig på fylla. Og sola den skinte sjøl om det regna, vi svetta og banna, blei blaute på beina. Da traff jeg a Maja fra Enerhauen, vi sjangla sammen innover skauen, og fant oss ei duftende blomstereng, det var vælas bredeste dobbeltseng. Der la a Maja seg blygt ned på ryggen og rundt oss sverma fluer og myggen.

Jeg lo og kneppa opp buksesmekken, Maja dro av seg stakken og sekken, da vi hørte fra skogen et digert drønn det storma fram en mannevond bjønn. A Maja skreik og dro på seg stakken, jeg kjente bjørnens pust imot nakken. Da dro jeg fram flaska fra bukselomma og kasta’n mot bjørnen, men bomma. Så løp vi vettaskremt ned imot by’n det måtte ha vært et merksnodig syn. Jeg løp og baksa med buksa på knea, mens a Maja prøvde å få på seg klea. Sist kom bjørnen med flaska i handa, dansa og datt og fikk blåkul i panna. Men oppstyret endte nå bra til sist, bjørnen som snubla blei sirkusartist. A Maja blei gift og fikk mange barn, mens jeg var den heldige barnefar’n. Kompisen min forsvant som ei sviske, Kan hende han blei igjen for å fiske. For han var en kar med energisk driv, har alltid en skvett når det står om liv. Og hvis ikke du finner’n i Maridar’n er’n kanskje på fottur til Eidsbugar’n.

Solitude Hun gikk på den lange gaten - en solrenne der støvet ble virvlet bort av hastige møter. Hennes smil sto som et spørsmålstegn i ansiktet, helt til hun forsto at hun ikke ville møte noen der. Hun gikk i de mange kaféene som lå som glassperler langs gaten og fristet med skiftende neonlys om kveldene satt hun der til de ba henne gå.

I den mørke natten så ingen tårene på hennes kinn, eller hørte lyden av hennes skritt, som når et løvblad i fra treets krone falt til jorden. Hennes ansikt lyste hvitt som en venetiansk teatermaske. Dørene ble lukket på kaféen over gaten. De stengte natten ute.

978-82-303-5238-0