jan-arne nilsen
et sted i nord, attmed en fjord Viser og dikt
Illustrasjoner: Ellen Olaussen
Forfatter | Jan-Arne Nilsen Utgave | 1. utgave Forsidebilde | Sølvi Hoogenbosch Illustrasjoner | Ellen Olaussen Fotografier | Jan-Arne Nilsen ISBN 978-82-303-5146-8 Trykkeri og trykksted | Interfacemedia
jan-arne nilsen
et sted i nord, at t m e d e n f j o r d
Viser og dikt
Illustrasjoner: Ellen Olaussen
innhold Del 1
Økologi
35
Den nordnorske sommarn
10
Drømmen
36
Einer
13
Bjørka ved Jekkanes
39
Fjell i skodde
14
Korsen ungan kjem tel
40
Fjellets treenigheit
16
Sommar og tinesny
18
Mars
20
Avtrøkk
22
Vadestedet
Vi treng fjell Trollan
23
24 26
Høgt i berg og flog Sangen om Nadjetjavri Repparfjordelva Heimkomst
27
30 32 34
Del 2 Kaffekoppen
46
En liten sang tel deg
48
Du varma mitt hjerte
51
Trøstvise
52
Likkje ungen min
55
Lys
56
Bønn under pandemien
57
Pessimistens muntre vise
58
Gubbe med hatt
60
Stillheit
63
Klarvér for tankan
64
Del 3
Del 5
Storfeskarn
68
En gammel Amazon
94
Feskebror
71
Skoeske med strikk rundt
97
Junielv
73
Kvit genser
99
Øst av gáisene
74
Brudemarsj frå Andørja
102
Isgang i Repparfjordelva
76
Ane og Per
104
Kaffe , Disse tre
78
Sammen på ei strand
106
Epilog for fluefeskar
79
Hjertevenn
109
Del 4 Fadern sine støvla
82
Heime på Jorda
85
Vals i vinterfokk
86
Når hjertan følger med
88
Der fjell møter himmel
90
kjære leser Velkommen til visene og diktene mine. De er skrevet i løpet av de tre siste årene, og har «kommet til meg» i tiltakende tempo. Jeg skal ikke si mye om innhold og tematikk. Visene og diktene taler for seg selv. Noen av dem er stedbundne. Andørja og Hammerfest er heimplassene mine; hytta i Repparfjorddalen er base for rekreasjon, for ferier og fritid. Uansett hvilken retning jeg tar mellom disse stedene, reiser jeg heim. Tekstene er prega av dette, av stedene og menneskene som står meg nær. Boka er illustrert av Ellen Olaussen. Streken hennes opplever jeg som folkelig og humoristisk. Den får fram Ellens nære forhold – hennes kjærlighet – til mennesker og samfunn her ved kysten. - Vi spøker med at vi må være tvillingsjeler, Ellen og jeg. Jeg finner mye gjenkjennelig i bildene hennes, og hun det samme i tekstene mine. - Takk for dine vakre illustrasjoner, Ellen. Sølvi Hoogenbosch, min kjære søster, står bak maleriet som utgjør bokas forside. Dette bildet av fjell og fjord er et fargerikt uttrykk av et nordnorsk kystlandskap. Jeg synes maleriet er poetisk og stemningsfullt og står godt til tekstene. Min gode kollega fra Hammerfest videregående skole, Hallvard Haug, har brukt tid til gjennomlesning av manuset, og gitt sine språkråd. Særlig i valget av dialektformer har det vært til god hjelp. Jeg håper at du, kjære leser, gir boka en sjanse, at du finner noe som taler til nettopp deg. Velkommen til Et sted i nord, attmed en fjord. Jan-Arne Nilsen, Hammerfest 18.09.2021
7
1 Eldet einer med grønne vårskudd mot himmeln. En knyttneve av gammel trass. Ennå vilje tel liv i kvær tørre, knudrete kvist. Sjøl i den mest utlevde, den mest skakke og skrøpelige, finnes viljen tel liv.
9
Den nordnorske sommarn Et hus inntel skogen der bjørka står grønn; folkan de våkner tel sola. Så deilig en morra, så varm og så skjønn; velsigna kvær solstund på jorda. Det skramles med koppa, det dekkes et bord. Den nordnorsk sommarn e her ved en fjord. En ange frå skogen mot nese og kinn; det dufter så freskt utav lauvet. Blåklokka nikker tel sommarvarm vind, i enga soleie og kløver. I hjertan bor omsorg for alt det som gror. Den nordnorsk sommarn e her ved en fjord. Bordet e dekka med mat og humør; det jåsses og flires, hør gleda. Kaffe og brødskiv med jordbær og smør, folkan i flortynne klea. Samla rundt bordet sett søster og bror. Den nordnorsk sommarn e her ved en fjord. Ute i sundet en seilar mot sør, krysser i sønnavindsbrisen. Bauter mot styrbord med høvelig bør; sjøfolkan har ekspertisen. Kjølstripa glitrer, det sønges om bord. Den nordnorsk sommarn e her ved en fjord.
10
11
Livet det smiler der latteren bor. Ta vare på solglade stunder. Lytt etter småfuglans glade tenor, lauvsangarn søng om et under. Øverst i bjørka et kvitter i kor. Den nordnorske sommarn e her ved en fjord. Best mens vi satt der, fór sommarn forbi; sola begynte å kave. Knapp var den gleda, den solvarme tid; skodda seig inn ifrå havet. I ferietida e lengselen stor. Den nordnorske sommarn e her ved en fjord. Sola har lurt oss og gått seg en tur, e lunet og svikfull mot landet. Tel sengs inni skyan, surket og sur, no sleppes det regn mot vår panne. Sola e knipen, tok varmen og fór! Den nordnorske sommarn e her ved en fjord. No minnes vi gårdagens soldekte bord. Sommarn må snarligen finnes! For no e vi nødne, treng varme og sol; gje oss nån daga å minnes. Nån daga med varme tel folket her nord! Den nordnorsk sommarn e her ved en fjord.
12
Einer Einer reiser bust mot nordvesten som pisker over Repparfjordfjellet. Røtter ankra i jordas leirgråe innvoller, sug kraft, gjødsler viljen. Trælearma skakke og skeive strekker seg senesterke mot lyset. Kutter du einern med tollekniven, ser du kjerneveden som røde blodbana, en livets aorta i den gamle buska. Einern, viddas stabukk, fjellets eucalyptus, duft av knusktørre sommardaga og knitrende frostnetter, av hylende nordavind og sviende sludd, duften av selve fjellet. Eldet einer med grønne vårskudd mot himmeln. En knyttneve av gammel trass. Ennå vilje tel liv i kvær tørre, knudrete kvest. Sjøl i den mest utlevde, den mest skakke og skrøpelige, finnes viljen tel liv.
13
Fjell i skodde Et grått skoddeteppe et seg inn frå storhavet. Åndervåg og Straumen maules bort under kvite gomma. Straumbotn fortæres i et sultent jafs. Kun de høgaste tindan står igjen, som brente sukkertoppa opp av marengsen. Vasskartind, med sitt spisse horn, stanger aggressivt mot himmeln; alltid sta, alltid steil, alltid stridig. Kvitfjellet, breiskuldra og traust, god tel å stagge grannens temperament, løfter skalken over sukkerspinnet. Innerst i fjorden, Snetind, en forvokst trehoda kjempe, pirker Vår Herre i mageskinnet med sin bare isse. Åtind vender ryggen tel, bryr seg ikkje om stridige naboa, trekk granittkappa om seg, skuer mot Senja-fjell og storhav. Lengter ut, alltid ut. Fjell står igjen. Karaktersterke, tydelige. I ei ulvetid kan mykje forsvinne for deg, sauses inn i et retorisk tåketeppe. Men nokka står igjen: verdian dine, røttern dine, som fjell ut av skodde. Når vår klode en gong fortæres av kosmiske storma og Jordas egen magesaft, e fjellan de siste som kneler.
14
Bjørka ved Jekkanes Den gamle bjørka ved Jekkanes speller Chopin, strekker greinan over blåløng og skogstjerner, svinger på lauvsvansen. Sett deg inntel meg, sei ho, og åpner favna, så skal du få lytte tel sevja som sprenger i veden min, tel lauvets mollstemte tona, tel grooven i alt det grønne. Joda, bjørka er musisk, med særlig sans for harmonian i et stille yr i et morragry. Ho speller sitt Regndråpepreludium. Teller ikkje årringan. Frøkter verken krig eller global oppvarming. Lepjer vann mellom elvesteinan. Strekker og vender lauvverket etter sola, rister klorofyllet på plass i bladcellen, mens trekrona valser i sommarbrisen. Meininga med livet, sei ho, e en klassisk osmose. Meininga med livet, sei eg, e ei feskeøkt her ved Jekkanes. Ho kiler meg lekent i nakken med et nyutsprunget bladhjerte, og fortsetter å leve i musikken sin.
39
Korsen ungan kjem tel Då kroppen var liten, eg lurte på mangt. Kjem storken med ungan, e det virkelig sant? Det e livet gåte korsen ungan kjem tel! Eg spurte ho mamma, ho var habil: Kjem ungan med storken, kjem dem med bil? Ho smilte til poden: Man må være to! Ho ramla med koppa og kokekar. Glante ut glaset, blei litt rar. Ho pekte på fadern, gliste og lo: Spør far din om saken, han e god. Gubben i huset blei heilt satt ut, hadde ting å gjøre, skulle trekke bruk, men svaret var kjent det: Man må være to! Det hjelper med kos, det hjelper med klem, ei deilig dyne og ei varm seng. Og resten e enkelt: Begge må ro! Eg kryssa ut storken; han var passe’. Man må være to for å kunne bli tre! Det hjelper med båt og sjømannskap; ro alltid i takt, og vær parat!
40
Skoledaga med teori. Lærarn var ung og trivelig. Du får svar på gåta i biologi. Sagaen om bia og blomsten e kjent. Men slutninga etter, heller betent! Saken var klar den: Man må være to! Livet gåte, gåtens svar: Må det virkelig pules av mor og far? Eg var forrådt, ikkje blid! Livets gåte, et svineri! Skolegården, stor ståhei, håpa på en alternativ vei. Men jenten var klar dem: Man må være to! Gransk deg sjøl når du har fri! Mellom beinan dine: biologi! Jenten og gluntan de passer i hop.
41
42
2 I forgården tel mørket fins alltid lys, min venn, hestehov i veikanten og blom i vassjuk eng, et vierbål i kjøla, ei løkt som viser vei! Et sted i nord, attmed en fjord, der veit eg at du bor.
45
Kaffekoppen Koppen forsvant her en dag i april. Det var trasig og kan ikkje fattes. No eier eg ikkje den ringaste tvil: Den koppen kan ikkje erstattes! Eg søkte opp stedet den kommende dag, men koppen var borte, forsvunnen. Den koppen var viktig, ja, rein medisin. Uten koppen så slit eg i grunnen! Koppen min e som et vern imot stress. Eg elta han midt innpå bordet. Med koppen i mank e eg svært lite tess. Det e sant, du kan ta meg på ordet. Eg søkte i øst, eg leita i vest, men koppen var borte, forsvunnen. Den koppen var viktig, ja, rein medisin. Uten koppen så slit eg i grunnen! Eg skylda på alle, var snutat og frekk. Alle var mistenkt og skyldig. Forbanna den jæveln som smugla han vekk; erstatning kan aldri bli gyldig! Eg saumfarte skolen, leita og grov, men koppen var borte, forsvunnen. Den koppen var viktig, ja, rein medisin. Uten koppen så slit eg i grunnen!
46
Han stod på katetret, med kvitbrent glasur. Eg fekk han av snille eleva. Den gong var eg løkklig, no e eg sur; skyldig e Adam og Eva. Kaffe i koppen, o salige stund, men no e den borte, forsvunnen. Den koppen var viktig, ja, rein medisin. Uten koppen så slit eg i grunnen!
Men så her i går, så dukka den opp. Den ropte HALLO ifrå skapet. Eg jubla og flirte og hadde det topp, borte var sorga og tapet. Moralen e enkel, og lett å forstå: Det må leites langt bedre i skapet. Den koppen e viktig, ja, rein medisin. Uten koppen så slit eg i grunnen!
Ja, kjeltringa finnes, i krik og i krok. De kravler som flua på lorten. Men ikkje eg trudde de fantes hos oss, at de lurte seg inn skoleporten! Koppen blei naska, e muligens sund, og no e den borte, forsvunnen. Den koppen var viktig, ja, rein medisin. Uten koppen så slit eg i grunnen!
Så lurer du kanskje no heilt tel sist: Kem stjal den, kem hadde skylda? Svaret gjer selvtukt, og gjør meg litt trist: Det var eiarn av koppen som tulla! Eg satte den vekk, eg glømte den bort, før var den savna, no funnen. Den koppen e viktig, ja, rein medisin. Uten koppen så slit eg i grunnen!
47
Du varma mitt hjerte (Minnesang til Elise) Du varma mitt hjerte, du styrka mi tru. Du kom i desember, eg såg det var du. Aldri eg glømmer deg, min likkje venn. Du varma mitt hjerte, og reiste igjen. Når barn kjem tel verden, men vender så om, blir dagen ei frostnatt, naken og tom. Grenselaus smerte, liv uten lys. Løft blikket mot himmeln, stjernan dem frys. Så nakent et leie, så fattig et rom. Du kom hit tel Jorda og vendte så om. Aldri eg glømmer deg, min likkje venn. Du varma mitt hjerte, og reiste igjen. Eg holdt deg i favna, heilt tel du blei kald. Sorg uten botn, et endelaust fall. Kor finnes det håpet som skaper ei tru? Kor finnes det lyset som bygger ei bru? Eg savner deg ofte, eg savner deg no. Har funnet en styrke, har funnet ei ro. En låt gjennom skogen med blåklokkeklang. Eg minnes min kjære, med min likkje sang. Du varma mitt hjerte, du styrka mi tru. Du kom i desember, eg såg det var du. Aldri eg glømmer deg, min likkje venn. Du varma mitt hjerte, og reiste igjen.
51
54
Bønn under pandemien Eg lengter alltid ut tel fjellan, elven, vannan; tel ørretstrømmen som møter det skrinne bjørkebeltet ved Nadjet; tel skisporet som svinger gjennom skaresnø og pudder mot røyevannet øst av Magerfjellet; tel ørretvak i gråebeltet ved Gurte; tel laks som ruller feit og sølvglinsende ved Myggheimsteinen; tel Vasskartind som uten blygsel speiler seg i Straumbotn. Alltid dit kor ødelandet ennå virker freskt og nyskapt, storsamfunnets kveletak ei disig hildring i erkjennelsens avkroka, og pandemi et ord eg kun kjenner frå fremmedordboka. Gud, gje meg en rein og kald fjellbekk; gje meg et kaffebål på tørr via; gje meg et lovende ørretvak i skimret frå ei låg kveldssol; gje meg utsikt over bygd og fjord frå Andørjas alpine tak. Gud, gje oss alle en fresk og levende verden som ånder uten dråpesmitte og undergang.
57
Pessimistens muntre vise No lyser frå tinden den kvitaste krone. Høsten har vandra; vinteren e her. Himmelens tak e ei tindrende trone; det e sånt et stjernevér! Og visst kan det være det løfter meg opp. Eg glømmer min strid ved fjellets topp. Eg surrer i huset; eg klager og stønner; eg synes at livet e kun tel besvær. Dagen har krevd meg, kvelt mine drømma; eg framstår som surket og sær! Og visst kan det være eg stopper heilt opp, og drukner min sorg i en kaffekopp. Då vandrer eg heller på fjell og på vidde, og fesker mi flue i strømkanten lett. Eg fyrer mitt bål i den gamle grue, og elsker mitt liv, rett og slett! Og visst kan det være eg glømmer alt bort; fjellet e fagert, løkka e kort. Hold handa for truten når alt smaker galle. Be bror’ din om godt vér før dagen e endt. Søng tappert di vise for han, ja, for alle. Unngå at alt blir for slemt! Og visst kan det være du føler deg fri; lysan de sløkkes, din dag e forbi.
58
4 Eg e her no, tel mi tid heime på Jorda.
81
Fadern sine støvla Han var en trofast seilar som pløyde jord og sjø, med skankan inni støvlan, alltid sterk og stø. Fadern sine støvla står innerst i et skap, under arbeidsklea som lukter jord og hav. De lengter etter sjøen, og etter skog og eng. De lengter etter skanka som en gang trengte dem. Han fødtes inn i livet, en naken liten mann. Alt det som han eide: seg sjøl inni si ham. Livet gav han retning; livet gav han tru. Det gav han en familie og støvla i ei bu. Fadern han blei feskar; han rodde mange hav, stødig i et rorhus, i sol og uvérskav. I skøyta, i en snurpar, der sjøen gjer og tar; men det gav livet meining tel støvlan og han far. Fadern sine støvla, mine slitte sko, ja, gjennom heile livet, så har det vært oss to. Med arbeidsdagen over, eg håper den var god, står støvlan inni skapet i taus og plagsom ro.
82
83
Heime på Jorda Eg e her no, tel morrakaffe i løngbakken, tel storrøya som vaker i solglimret frå vest, tel smålommens melankoli ved Gressholman, tel leirbål på tørre vierkvesta ved Nadjet, tel kveldssol som dovner over Repparfjordfjellet. Eg e her no, tel unga som kives i lystig lek, tel reflektert ungdom i klasserommet, tel unge, dynamiske kollegaer, tel koneprat ved frokostbordet. Tel varme blikk og stunder av naken ømheit, tel avskjeden som eg veit vil komme. Eg e her no, tel mi tid heime på Jorda.
85
Der fjell møter himmel Ved foten av Nappen med utsikt mot Straumen der Botn ligg speilblank i rav og pastell, og Vasskartind strekker på nakken og glaner mot Kvitfjellet, Snetind en forsommarkveld.
Et liv det gjer mangfold, et liv det gjer daga; nokken dem plystrer så muntre av sted. Andre gjer gråvér med sorg og med plaga, men Andørja-fjellan de blir alltid med.
Landet e vakkert der fjell møter himmel, der hav møter strender, der eg møtte deg. Andørja-fjellan, Vår Herre sin gave tel folket og landet, tel deg og tel meg.
Fjellan gjer utsikt tel bygd og tel gårda; sinnet blir prega av stengsel og vy. Et bilde på livet med havblekk og båra; fjellan gjer rammer for livets revy.
Ea ho padler i fjæretangbeltet. Småseien tørrtrør i strømmen langs land. Terna og måsen på jakt etter føda; en sang og en alo frå flomål og strand.
No sitt eg ved bordet og kikker ut glaset, ser båtan som segler langs leia mot nord. Har kaffe i koppen, har lefsa på fatet; eg takker for stunda eg fekk ved ditt bord.
Eg møtte ei jenta på midtsommarfesten; ho holdt meg i handa, ho tente nån glør. Eg tenkte at kjærleiken den har no landa; men ho tok tel vengan og fløtta langt sør.
90
91
Bilde 10
5 I frå høgaste tind, i frå fjord’n en sommarvind, den vil røre ved ditt hjerte; den vil smøre ditt sinn. Den vil slokke alt savn, før no nynnes det to navn. Det e eg, og det e du; det søng i hjertan vårres no.
93
En gammel Amazon Parkert i svarte natta, vi to inni en bil. Eg var så varm om hjertet; du hadde sjarm og stil. Eg sa at du var vakker; du sa at den var fin. Mens nordlys flerra himmelen, blei du en autofil! Musikk i svarte natta, beat og harmoni. Eg såg ei vakker jente; du såg en gammel bil. Eg kunne ikkje vente, var tent på litt friksjon. Klar for kos og elskov i min gamle Amazon! Det som skjer om natta, må nån gong viskes ut. Du va’kje med på leken, og ba meg kutte ut. Du ville heller kjøre langs en fager fjord. Ingen sans for kyss og klem langs veien der vi fór! Rulla rundt i natta et slitent kjøretøy. Hekken skeiv og rusta, skjerm med strips og bøy, panseret et trekkspell, hang sammen under tvil. Eg var ung og kjærlig, eg, men du var glad i bil!
94
96
Skoeske med strikk rundt Inni et gammelt skap, under gutterommets tak, ei skoeske med strikk rundt. Nån brev, nån julekort, og underst, litt gjømt bort, et bilde med deg på! Eg satte meg ned, blei blåst langt av sted tel den sårbare tida. No kan eg forstå, vi kunn’ ikkje rå før ka det gjor’ med oss, då. Du var den skjønnaste pia. Eg ba ei inderlig bønn. Om at du sku bli mi, då. Skoeska bar på en drøm. Lørdagskveld og fest, då var ungdomshuset best; vi dansa og flørta. Kan du huske at eg sa: at du gjorde meg så glad, du bar sola inni deg! En gammel drøm kan bær’ på ei bønn ifrå ungdomstida. No kan eg forstå, vi kunn’ ikkje rå før ka det gjor’ med oss då.
97
«I forgården tel mørket fins alltid lys, min venn, hestehov i veikanten og blom i vassjuk eng, et vierbål i kjøla, ei løkt som viser vei! Et sted i nord, attmed en fjord, der veit eg at du bor. Rensk sinnet ditt for ugress, lys opp i kvær en krok. Fei tel side mismot, rask og gammelt skrot. Fyll hjertet ditt med solskinn, sang og gode ord! Et sted i nord, attmed en fjord, der veit eg at du bor.»
ISBN 978-82-303-5146-8