Issuu

Gildeskålboka 2021

Forord Årbokredaksjonen har gleden av å presentere Gildeskålboka 2021. Heldigvis er det fortsatt stor interesse for å utforske og formidle historier fra tidligere tider, og vi opplever at det stadig kommer inn artikler og spennende historier til oss. Vi fortsetter også tradisjonen med å si noe om begivenheter fra året som er gått. Vi takker gamle og nye bidragsytere, sammen skriver vi Gildeskåls historie. Vi følger opp tradisjonen med «Årets profil», denne gang med en artikkel om modellbygger Magnus Mentzoni, Høgsetdal: En feinschmecker av dimensjoner. I skrivende stund (september 2021) har det bare vært to tilfeller med Covid-19 (korona) i Gildeskål kommune, hvorav den ene ikke oppholdt seg i kommunen. Om det er fordi folk i Gildeskål har vært veldig flinke til å holde smittevernreglene, eller om det kun skyldes flaks kan vi ikke si noe om. Det kan også være tilfeller som ikke er blitt oppdaget. Vaksinering for å hindre at befolkningen blir syke av korona startet i januar 2021. Vårt emneregister blir oppdatert og ligger på Gildeskål kommune sin hjemmeside www.gildeskal.kommune.no. Det er mulig å kjøpe alle tidligere utgaver av boka, ta kontakt med en av oss i komiteen. Vi oppfordrer våre lesere til å komme med bidrag til neste utgave av Gildeskålboka. Ta gjerne kontakt på epost til gildeskalboka@gildeskal.kommune.no. God lesing! Gildeskål, september 2021

Svanhild Lind Bjørnar Thoresen Lill Hilde Kaldager Inndyr Inndyr Følvika Mobil 95 20 68 40 Mobil 48 13 78 44 Mobil: 97 18 19 62

Innholdsfortegnelse Forord 3

Et 50 års minne

Innholdsfortegnelse 5

The history of Forstranda

Årets profil: Modellbygger Magnus

Jørgen Ludvigsen - en allsidig

Mentzoni, Høgsetdal: En feinschmecker

og humørfylt arnøyværing

Sandvika i Nordarnøy

av dimensjoner

Lensmannen i Gildeskål – en æra er over

Michaloff Wigdehl (1856 – 1921)

102

Grytklutan hennar mor

104

Fleina 21

Framhaldskolo 107

Jakta «Mamma» – fraktefart

Året 2020-2021

med base i Gildeskål

Historien om Olav Haugen og misjonsbåtene

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen

Postgang langs kysten av Nordland,

111 116

IL Splint 75-års jubileum (1946–2021) 118 Næringsprisen 2021

120

med vekt på Gildeskål

Omdømmeprisen 2021

122

Festskrift til Ibenhard

Kulturpris 2020

123

Frivillighetspris 2020

124

Erkjentlighetsgaver 2020

125

Henrik Gjelseth, bestefar og bestmann 56

Konfirmanter i Gildeskål

Møte med Aud i Åfjord

hovedkirke 1971

Gildeskål for 100 år siden

50-års konfirmanter

Handelsstedet Sandvik i 1700-årene - Jekteleie og Benkestokkslekt

Gildeskåls siste realskoleklasse i 1969-71

En tapper redningsdåd

126

i Gildeskål hovedkirke 2021

127

Konfirmanter i Saura kirke 1971

128

50-års konfirmanter Saura kirke

129

utenfor Henningsvær i Lofoten

10. klasse i Gildeskål 2021

130

Gildeskaals folkeskoler 1896-1900

Årets førsteklassinger 2021/2022

132

Barndomsopplevelser fra fraktefart

Vel fortjent heder til Oscar Berg

134

Årets profil

Modellbygger Magnus Mentzoni, Høgsetdal: En feinschmecker av dimensjoner Av Kurt-Johnny Olsen De fleste visste hvem han var – smilende og høflig, deltagende og meddelende. Men få kunne si at de kjente ham godt. Han brautet ikke, var beskjeden til fingerspissene. Men med sine fingre, hender og sitt skarpe intellekt skapte han kunst av ypperste klasse – kunst som er å finne både i Det kongelige Slott i Oslo, på LO-lederens kontor i hovedstaden, i multinasjonale konsern og hos advokater. Totalt bygde Magnus Mentzoni (1922-2005) med trevirke fra egen bjerkeskog omlag 110 modeller av treroringen, fembøringen og nordlandsjekta – modeller som idag er å finne i de fleste verdensdeler.

Det er sagt og skrevet så mye klokt om mennesker som Magnus Mentzoni fra den lille grenda Høgsetdal på vestsiden av Sørfjorden. Kanskje er det allikevel forfatteren Tore Renberg (1972- ) som sier det klarest og mest treffende: «Fremtiden bygger ikke seg selv, det er fortiden som bygger fremtiden, og vi er fremtidens fortid.»

Med sin store presisjon og omfattende skapertrang greide Magnus Mentzoni å sette sine eminente merker etter seg. Han lærte mennesker på mange kontinent om eldgammel nordnorsk sjøfartshistorie – gjennom sine nøyaktige gjenskapninger/ modeller av treroringen, fembøringen og selveste dronningen blant nordnorske havgående fartøyer: Nordlandsjekta. Sistnevnte finner du blant annet i Bodin mid-

delalderkirke. Lite aner vi om Mentzoni var kjent med Leonardo da Vincis velkjente devise: «Praksis bør alltid bygge på god teori». Men han praktiserte den hver eneste dag i sitt verksted. Det virkelig store eventyret startet med fembøringen som henger i Gildeskål hovedkirke. Og det var sogneprest Konrad Oterholm som oppdaget kunstneren. Oterholm kom som en tornado inn i Gildeskåls kirkeliv i 1953. Han hadde mye han skulle gjort før han forlot bygda ni år senere: • Omfattende restaurering av Gildeskål gamle kirke, • gjenreising av det nedbrente Mevik kapell – samt • legge til rette for bygging av Nordstranda kapell på Sandhornøy.

Magnus hadde hatt noen vedlikeholdsoppgaver både i Sørfjorden kapell og på kirkestedet Gildeskål – og var raskt oppdaget av sogneprest Oterholm, som utfordret ham til å bygge en modell av fembøringen så nøyaktig lik originalen som mulig. Magnus påtok seg oppdraget, nødvendig trevirke ble hentet fra egen bjerkeskog, kona Hjørdis besørget segl og tauverk av ypperste klasse – og ikke lenge etter ble fembøringen «Elias Blix» heist på plass under en høytidelig seremoni. Hovedkirken hadde fått sitt eget smykke av et kirkeskip, som senere er studert og beundret av titusener besøkende.

For bare å nevne litt. Og så var det Gildeskål hovedkirke, da – den trengte utsmykking, mente den geskjeftige prestemannen. Hva med et kirkeskip, en fembøring, som hadde vært så viktig for landsdelen gjennom hundrevis av år? Som tenkt, så gjort. Møbelsnekkeren fra høgsetdal giftet seg i 1952 med sin Hjørdis fra Nesna – og bosatte seg på hjemstedet etter noen år som ansatt på en møbelfabrikk i Bodø. Det var klart: Han – den yngste i søskenflokken – skulle overta og drive videre hjemgården. Eldste bror, Thorstein, hadde flyttet til Göteborg for teknisk utdannelse og stilling – og bosatte seg der, og senere i Oslo. En eldre søster, Marianne, hadde giftet seg og var flyttet til Forstranda – en halvtimes gangvei hjemmefra.

Hjørdis og Magnus Mentzoni. (Bilde utlånt av Thore Mentzoni)

Høgsetdal ligger idag stille og forlatt på vestsiden av Sørfjorden. Men slik har det ikke alltid vært, forteller sønnen Thore (68). Da faren vokste opp, hørtes barnegråt og -latter fra fem husstander. Og ville man utvide flokken på det lille stedet, søkte man til jevnaldrende på nabogården, Grøset. Da Thore og søsknene vokste opp, var det tomt i nabohusene – Mentzoni-familien var alene tilbake. Familien eide mye skog og ca. 35 dekar dyrkbar innmark. Den ga fòr til hest, to melkekyr, et par ungdyr, høns og 10-15 voksne sauer. I 1962 ble fjordingen Flora skiftet ut med tohjulstraktor, og gardsarbeidet ble mye lettere. Overskuddsmelken ble kjernet til smør, rodd over fjorden og solgt til Kasbara Jakobsen (1911-1997), som drev landhandel på Sørfinnset.

Høgsetdal-folket var kjent for sin arbeidsomhet, nevenyttighet og kløkt. Magnus’ foreldre, Antonette (1886-1964) og Theodor (1879-1970), skapte en trygg og god heim for seg selv og etter hvert tre barn. Ved siden av å drive gården, deltok Theodor årlig på silefiskeri sammen med lokale fiskere – og i en årrekke var han aktiv trandamper på Røst, forteller Thore. Barna i Høgsetdal sognet til Forstranda skolekrets – en halv times gangvei nordover langs en opptråkket kjerrevei. Vinterstid i de syv obligatoriske skoleårene bodde barna hos slekt og venner på skolestedet – så også Thore og hans to søsken, Mary og Nils. Høst og vår gikk de daglig frem og tilbake til skolen på Forstranda. Hva de drev med på fritiden?

Gården i Høgsetdalen bygd i nåværende form år 1902. (Bilde utlånt av Thore Mentzoni)

- Hjalp til på gården. Og gården vitner om gammel bosetting. Fortsatt finnes kornmølla, med eldste inskripsjon, som lyder «1833». Den forteller at det har vært bosetting i Høgsetdal fra 1700-tallet, minst.

Mølnhuset ukjent alder, men det er inngravert årstall 1833 på tømret innvendig. Var i bruk til slutten av krigen. (Bilde utlånt av Thore Mentzoni)

Og i helgene var det fisketur til Langvatnet, slik far og hans jevnaldrende hadde gjort før. Fortsatt finnes overnattingssteder de laget – store heller over en grotte. Og steinhytta gir fortsatt ly for overnatting, forteller Thore. Da Magnus tråkket sine barnesko i Høgsetdal var de flere jevnaldrende som gikk til og fra skolen på Forstranda. Også de søkte husly hos slekt og venner på skolestedet når uværet slo til. På vinteren bodde de på hybel, og gikk hjem i helgene. – Da jeg begynte på folkeskolen i 1960 var vi alene tilbake i Høgsetdal, naboene hadde flyttet. Sammen med mine to søsken bega vi oss på samme skolevei som far. Redd for tussmørke tidlig morgen og sen ettermiddag og kveld? Å skremme

Steinhytte ved Langvannet var bygd av Magnus og kamerater fra Grøseth. Bygd på 1930 tallet og litt modifisert ca1970. (Bilde utlånt av Thore Mentzoni)

barn med mørket, var ikke akseptert – derfor: Mørket skremte oss ikke! I 1806 var det én gård i Høgsetdal. Ca. 1833 kom tippoldefar Nils Mikael Mentzoni fra Vigdehl og giftet seg med dattera på gården. Gården ble delt i to – hver med ca. 35 dekar innmark – i tillegg til en god del skog og utmark. I utmarken ble det også slått mye fòr. Hvordan Magnus brukte fritiden gjennom barndom og ungdom i Høgsetdal? – Det var nok ikke så mye fritid den gang. Mesteparten av fritiden gikk med til å jobbe på gården. En god del turer rundt i den storslåtte naturen som omgir stedet ble det nok også. Og i helgene var det fjellturer med fiske i vann – og bål i vannkanten. Bærplukking var det også, men far var aldri interessert i jakt – selv om han nok var med av og til på elgjakt. I motsetning til mange andre unggutter som deltok i lofotfisket vinteren etter konfirmasjonen, ble far hjemme og jobbet på gården. I tillegg hentet han fisk til familiens middagsbord (matauk) på gode fiskeplasser i Sørfjorden. Men Magnus ville noe mer med livet sitt. Han var opptatt av å bruke hendene til byggende arbeid, og da spesielt trehåndverk. Utfordringer fant han på en møbelfabrikk i Bodø. Han laget bord og stoler, senger og skap. Reparerte eldre møbler gjorde han også – både gårdens og andres. Han laget verktøy, skar ut 20-30 cm lange nordlandsbåter i heltre, som ble solgt gjennom Husfliden i Bodø. Magnus skaffet seg dreiebenk, og dreide lamper, boller og smykkeskrin.

– Jeg husker også at han med sin kniv skar ut små modeller av skrei. De ble etter hvert meget populære. Husfliden i Bodø fattet interesse for disse, og de ble solgt som souvenir i et betydelig antall. Men det var bygging av modellbåter som ble hans hovedgeskjeft: Treroringer, fembøringer og nordlandsjekta. Til sammen om lag 110 – før slag og lammelse bidro til stillhet i verkstedet. Og det var hele tiden Husfliden i Bodø som formidlet salget. Det fineste kong Olav V kunne få med seg til hovedstaden etter at han hadde vigslet Uredd-monumentet på grensen mellom Gildeskål og Meløy i 1986, var en modell av en treroring fra Magnus Mentzonis hånd. Da hadde han mer enn 30 år bak seg som aktiv kunstner av meget høy klasse. Endel unge og fremgangsrike mennesker rundt om i landet den gang søkte å få mettet sin kunnskapshunger hos Norsk korrespondanseskole (NKS). Så også Magnus, som gjennomførte realskolefag blant annet i norsk og matematikk, fag han likte godt. I tillegg gjennomførte han kurs i teknisk tegning – et fag han skulle få god bruk for når han skulle nedskalere modellene fra original størrelse. Norsk-kunnskapene kom godt med når han skulle uttrykke seg skriftlig om blant annet fembøringens historie og finesser. Den artikkelen er bunnsolid – både hva angår innhold og utforming. Pinlig nøyaktighet preget Magnus’ arbeide. Det var faktisk ingen som greide å ta ham på feil. Aldri. I forbindelse med Bodin kirkes 750-årsjubileum i 1990, ble kirken overrakt en modell av nordlandsjekta «Victoria» (modell av Blix-jekta fra Inndyr) som gave

fra Bodø kommune – en meter lang og 38 cm bred, bygget av Magnus Mentzoni og med seil og tauverk levert av hustru Hjørdis. Et imponerende kunstverk, med en detaljrikdom man sjelden finner på båtmodeller. Mentzoni hadde arbeidet med modellen i fire måneder. Formannen i jubileumskomiteen, Hans Høybakk, forsikret: «Jeg lover at vi skal ta godt vare på det nye klenodiet, denne staselige gjenstanden

som jeg aldri har sett maken til.» (Nordlands Framtid 10. august 1990). Vi er mange, mange som har beundret dette klenodiet gjennom den mannsalder hun har vært å se i Bodin kirke. Gjennom 400 år var nordlandsjektene livsviktige seilinger til og fra Bergen for folket i nord: Sørover med tørrfisk og etter hvert klippfisk – nordover med livsnødvendigheter som mel, salt og etter hvert krydder, tøy og andre nødvendighetsartikler. Nordlandsjekta som Knut Hamsun (1859-1952) beskrev på følgende underfundige vis i Mysterier (1892) i kap. VIII, ‘Lyse netter’ slik: «Bare en slik nordlandsjekt ville være en fabelbåt, en åndens farkost for østlendingen. Hadde hun (Dagny) sett en slik jekt? Ikke? Den så ut som om den hadde kjønn, som om den var et stort hunndyr, utbulmet av unger i buken og flat i enden, som om den kunne sette seg. Dens nese står tilværs som et horn som kunne nedkalle fire vinder … Nei, vi lever for langt nord.»

I Bodin middelalderkirke henger modell av nordlandsjekta. (Foto: Tom Solli)

Magnus Mentzoni var en meget geskjeftig mann. I tillegg til alt trearbeid han utførte, malte han malerier – og tegnet tegninger. I sitt verksted i Høgsetdal – kun en dør skilte det fra kjøkkenet – produserte han møbler både til eget hjem – og andre. I vintermånedene kunne han holde på fra tidlig morgen til sene kvelden – bare avbrutt av spisepauser, middag og middagshvil. Verktøyene – sag, dreiebenk etc. – hadde han i kjelleren. Der var det kaldt – så oppholdene i kjelleren varte nok ikke lengre enn nødvendig.

Magnus vokste opp og levde i en tid hvor dagens bruk-og-kast-mentalitet var heller ukjent. Derfor: Han reparerte også møbler til andre, lakket og polerte. Samtiden visste at kvaliteten på hans håndverk var høy. Han ble selve bekreftelsen på devisen om at man kan designe og skape, og bygge det mest fantastiske i verden – men det trengs mennesker for å gjøre den virkelige drømmen til virkelighet. Fra våren til utpå høsten var det stille i verkstedet. Da ble det aller meste av hans tid brukt på gården. Pløying, harving, setting av potet, planting av grønnsaker, gjødsling, luking, slåttonn og innkjøring av høy. Og til sist slakting, bearbeiding og salg av kjøtt. Private kjøpte lammeskrotter – samvirkelaget på Inndyr befordret også videresalg. Og i heimen var det fru

Hjørdis som tok seg av det meste, så som salting, sylting og hermetisering. Som på de fleste gårder den gang, handlet det om naturalhusholdning: Man overlevde på det jorda ga av poteter og grønnsaker, kjøtt og flesk, egg og bær. Og fra hav og vann hentet man fisk. Selv om det sikkert heller ikke i Høgsetdal var overflod av gods eller gull, levde man rike og gode liv – med all den mat naturen kunne gi. Alt måtte spares på, for å kunne utnyttes senere. Høsten var en travel tid med hensyn til å gjøre alt klart for en lang og ofte barsk vinter. Utpå høsten senket stillheten seg igjen over Høgsetdal – og Magnus kunne på ny gi seg i kast med bygging av nye båtmodeller. I verkstedet kunne det stå både tre og fire skrog som ventet på å bli gjort ferdige.

Familien Mentzoni. (Bilde utlånt av Thore Mentzoni)

Magnus var en ypperlig formidler av historie. – Problemet var vel heller at vi den gang ikke var like dyktige til å lytte, medgir Thore. Men når vi fikk besøk, ble det mye snakk om tidligere tiders slit og mas, men også erindringer om lyse og glade episoder. Da spisset vi ofte ørene. Far likte å ha barna nær seg i verkstedet. Han lånte oss villig vekk både hammer og spiker, sag og kniv. Og veiledet dem som best han kunne i bruken av remediene.

ger, som selv hadde opplevd og seilt med en fembøring. I tillegg hadde Magnus finstudert fembøringen som sto utstilt utenfor Bodø Museum – ned i minste detalj. Alt måtte være riktig – alt måtte stemme på en prikk. Og han lyktes! Ta deg en tur opp på nord-galleriet neste gang du besøker Gildeskål hovedkirke, der kommer du nærmest fembøringen «Elias Blix» – og ta deg tid til å studere mesterverket. Jeg garanterer: Du vil ikke gå skuffet ut av hovedkirken!

– Vi hadde mange prosjekter sammen med far – og han var bestandig svært fornøyd med våre bidrag. Og enda mer stas ble det kanskje da barnebarna etter hvert gjorde sin entre i verkstedet hans – og det var gjensidig! – Hvordan opplevde du ham som far? – Vi hadde et nært og veldig godt forhold. Han var alltid engasjert i alt vi holdt på med. Det var fint å vokse opp i Høgsetdal – vi var en tett og sammensveiset familie. Hva som kanskje er mindre kjent, er at far også engasjerte seg for familier og medmennesker som hadde det vanskelig. Han sa kanskje ikke så mye, men både han og mor hadde et varmt, bankende hjerte for vanskeligstilte mennesker som kom i deres vei. Stor produksjon bak seg hadde Magnus Mentzoni. Det var allikevel «smykket» i Gildeskål hovedkirke som ble hans store glansnummer: Fembøringen er resultat av grundige studier. Før han gikk i gang med utformingen, førte han mange og lange samtaler med bekjente og slektnin-

I Gildeskål hovedkirke henger fembøringen. (Foto Bjørnar Thoresen)

Lagmannen i Gulating, dr. juris. Hanne Sophie Greve (1952-) – blant annet kjent som dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg – har en gang treffende uttalt at «Norge ble befolket ved skipbrudd og feilnavigering». Vi har mange hansen-er, olsen-er og pedersen-er i Gildeskål, men navnet Mentzoni …

– To av dem kom med geistlige aner for nær 200 år siden fra Trondheim, via Bud i Romsdal, til Nordland; en av dem, Thorstein Mentzoni, bosatte seg i Vigdel. Den andre, Michael With Kristoffersen Mentzoni, møter vi i 1801 i Skrova i Lofoten. Han flytter noe senere til Inndyr, hvor han drev med handel. Det er altså fra førstnevnte våre aner stammer. Ja, vi er i slekt hele bunten, forteller Thore. Og: Lite tyder på at noen av dem bosatte seg i kommunen vår på grunn av skipsforlis eller feilnavigering …

- Noe far selvsagt svarte ja til. Det ble invitert til kurs i modellbåtbygging på Tverlandet i Bodø, en god del menn meldte seg på og flere samlinger ble gjennomført et av de siste årene før han fikk sitt første slag. Godt å vite at å kunnskapene og kunsten ble videreført til interesserte, sier Thore. Magnus var også aktiv i lokalmiljøet både i nærmiljøet, i kommunen og i regionen. Han var opptatt av, og interessert i, det Thore omtaler som ‘jordbruksjus’. Han var lekdommer i jordskifteretten. Når gårder skulle deles eller når grenser mellom gårder skulle oppgås på nytt, trådte blant andre Magnus til med sine rike kunnskaper og gode skjønn. Og virket begrenset seg ikke bare til Gildeskål – Thore husker at faren både møtte i Bodø og Meløy. – Far hadde interesse for jusen i landbruket, og trivdes med å bli utfordret til tjeneste, sier Thore.

Treroring og en liten båt utskjert i heltre. Ble solgt fra Husfilden. (Bilde utlånt av Thore Mentzoni)

Kunsthåndverket til Magnus Mentzoni ble beundret langt utenfor heimbygda. Mot slutten av hans liv innløp spørsmål om han var villig til, og interessert i, å lære håndverket videre.

En annen funksjon sønnen husker faren var engasjert med, var som medlem av Gildeskåls sivile forsyningsnemnd. Landet hadde for ikke mange år siden vært gjennom en krig – og i etterkant hadde man skjønt viktigheten av å skaffe seg oversikt over hva for eksempel hver gård og grend kunne bidra med hvis en ny krise skulle inntreffe. Et eksempel: Under siste verdenskrig var aldershjemmet i Bodø evakuert til Kjøpstad skole i Indre Gildeskål. Det ble mange ekstra munner å mette for det lille stedet.

Hvor mange nødstedte kunne den enkelte gård og grend ta imot i en eventuelt ny krise? I dette arbeidet samarbeidet Karstein Novik og Magnus Mentzoni nært. UL Haapet, ungdomslaget på Forstranda, hadde gjennom en årrekke en varm støttespiller i Magnus Mentzoni – både gjennom formann-skap, som det het den gang, og frivillig innsats. Og Magnus engasjerte seg i politisk arbeide – for Senterpartiet. Blant annet var han varamedlem til kommunestyret i Gildeskål. Ikke lenge før Hjørdis og Magnus flyttet fra Høgsetdal til Inndyr, engasjerte Magnus seg med liv og glød i oppbyggingen og utviklingen av Gildeskål bygdemuseum – forøvrig sammen med Karstein Novik, Arild Lekanger og Oscar Berg. Han var svært opptatt av historie generelt – og Gildeskåls historie spesielt. De siste åtte årene av Magnus’ liv var preget av sykdom. Første slagtilfelle gikk ut over taleevne – og røsligheten. Men ved hjelp av stav greide han å bevege seg rundt på eiendommen i Høgsetdalen. Han forsto alt som ble sagt, men hadde problemer med å meddele seg. Hjørdis og Magnus flyttet etter hvert til kommunesenteret Inndyr, og trivdes i sitt nye hjem. Men hver sommer tilbragte de i Høgsetdalen. Da Magnus ble rammet av sitt andre slag, ble alt mye tyngre for ham og familien. Den geskjeftige og handlekraftige kunstneren havnet i en stol. De siste fem årene av sitt liv fulgte han nøye

Magnus i arbeidsrommet med gråpus og eldste barnebarn Linda. En fembøring er under bygging. (Bilde utlånt av Thore Mentzoni)

med, men sa lite eller ingen ting. Fra hans side ble det fem år i taushet. Magnus Mentzoni sovnet inn på GIBOS 1. august 2005, 83 år. En usedvanlig hyggelig og beskjeden mann, som etterlot seg en stor og usedvanlig viktig arv som i dag beskues og beundres over store deler av verden.

Lensmannen i Gildeskål – en æra er over Av Walter Pedersen Det er ingen norsk tjenestemannsinstitusjon som er eldre og som har lengre tradisjon enn lensmannen. Første gangen vi hører betegnelsen er i sagaen under baglerstriden mot Inge Baardsen (1204-1217).

I P. A. Munchs historie lyder det slik: «I 1205 sendte noen høvdinger 30 mann over fjellet til Hardanger og Rogaland. På disse steder var henholdsvis Torgrim av Ljånes og Petter Steyper sysselmenn, men begge var nu dratt østover med kongen og hadde efterlatt underbefalingsmenn eller såkalte lensmenn i sitt sted. Baglerne overfalt og drepte først Torgrims lensmann Erling med hans sønn, siden drog de over til Rogaland, hvor de fikk høre, at Petters lensmann Torkel Dreke og Aane – Petters egen søstersønn, lå ved Agvaldsnes; de oppsøkte ham der, fant dem i et telt på strandbredden, slo teltet ned over dem og drepte dem med 25 mann» Det er sikkert at lensmenn første gang er nevnt i retterbot for Færøyanen gitt i 1273 av Håkon Magnusson. Vi vet således at lensmannsinstitusjonen var godkjent offisielt i slutten av Magnus Lagabøters styringstid (1260-1280). Ingen kan helt

eksakt tidfeste når lensmannsombudet ble oppretta, men de fleste som har gransket historia tror at det kan ha vært seinest under kong Sverre (1177-1201), men kanskje før. Disse ombudsmennene ble i bygdene kalt lensmenn. Lensmennene skulle være forstandige bønder, som er «ættede og prøvet i bygdene for god adferd, og som vil stå almuen til ansvar efter lov og rett». I senmellomalderen kjenner vi til inndelingen i sysler, senere len, og skipreideinndeling i Hålogaland fra rundt 1270. En regner med at lensmannsinstitusjonen trolig var utbygd i hele landet rundt 1300 tallet, også i Nord-Norge. Vi vet lite eller ingenting konkret om lensmenns funksjoner fra denne tiden. Forhold og grenser synes heller å være uklare. Konge-, prins- og arvehyllingsfullmaktene fra 1591, 1610, 1648 og 1656 gir en

del opplysninger og i 1647 er det navngitte lensmenn flere steder i Salten, bl.a. Gildeskål. I starten var hovedoppgavene innkreving av skatt og bøter, ivaretagelse av lov og orden og ledelse av leidangen (militærvesenet). Etter hvert som rettsstaten ble utviklet fikk lensmannen ansvar for å administrere bygdetingene og veitilsynet. Lensmannen var pålagt å holde arrest og sørge for fangetransport. Lensmennene var namsmenn og krevde inn penger både fra offentlige og private. De holdt auksjoner, både frivillige og tvangsauksjoner. I en av de gamle håndbøkene for lensmenn fra tidlig 1800 står det at «en lensmann alltid bør regne seg som en bygderepresentant i det distrikt han er satt til å tjene». I Gildeskål var det et lensmannssdynasti på gården Sandvika (Sandhornøya) i Gildeskål. Det gikk i arv i 3 generasjoner i et tidsrom på over hundre år. De første lensmenn avla regnskap etter følgende system: De lot forarbeide tiendestikker, et par for hvert tiende bruk. På tiendestikkene var det innskåret gårdens buemerke. Når tiende ble innkrevd, skar lensmannen hakk i tiende-stikkene. Et mindre hakk for hvert bismerpund og et større for hver vog som ble levert. Den tiendepliktige fikk den ene tiendestikken som kvittering. Lensmannen beholdt den andre som bilag. Tiendestikene hadde forskjellig utseende for hvert år for å hindre misbruk. Når tienden var innkrevd skar lensmannen tienden inn på karvestokk og tiendestikkene ble buntet sammen, en bunt for hver grend. To ganger i året møtte lensmannen, fogd og sokneprest på Inndyr til tiendebytte.

Den første lensmann i Gildeskål vi hører om er: Colbanus Nilsen. Han var født i 1606 og døde i 1680. Han bodde i Sandvika som gårdbruker. Sønnen Ole Colbanussen fortsatte som gårdbruker i Sandvika. Det antas at han også var lensmann i Gildeskål. Han var født i 1669 og døde etter 1729. Han var gift men Berthe Willumsdatter, datter av lensmann Willum Melchiorsen i Rødøy. Hun var datterdatter av Margrethe Benkestock. Hans sønn Jon Olsen var født 1702 og døde 1772. Han var lensmann i Gildeskål i mange år. Han hadde flere sønner. 2 av dem nevnes som lensmann i Gildeskål. Melcior Jonsen født 1737 og død 1797. Han nevnes som lensmann i Gildeskål i 1774. Broren Christian Jonsen født 1742 og død 1784. Han nevnes som lensmann i Gildeskål i 1768. En annen sønn av Ole Colbanussen, Thomas Olsen, var født i 1705 og døde i 1784. Han var skipper og handelsmann i Sandvika. Han vikarierte en del år som lensmann. Hans sønn var Ole Thomesen, født 1753 og død 1810. Da han døde var han Gildeskåls rikeste mann. Han eide flere gårder rundt omkring, til sammen hadde han jordgods for 3900 riksdaler. Den neste lensmann var Elias Pedersen Blix, født 1792 og død 1835. Han bodde på Hustad. I tiden fra 1800 – til ca. 1818 var Ole Sandberg lensmann. Han kom opprinnelig fra et sted i nærheten av Bergen. Han bygs-

Fleina Av Irene Andreassen I Gildeskålboka nr 37 skrev jeg om Fleina hvordan det var å vokse opp på en øy. Nå vil jeg skrive om Fleina fra det ble privat eid. I Øyr-Per boka står det at Per Erikso bodde på Fleina og var stevnet til rett for at han skjøttet kongens gods dårlig. Retten var i Sandvika på Sandhornøy. Han møtte ikke, så saken ble utsatt.

Den 3/8 1780 ble gården solgt på auksjon til Svend Blix Forstranda. Han gav den i bryllupsgave til sine 2 døtre Ingeborg og Sara. Ingeborg bosatte seg i Fleina sammen med Svend Hansen Lind. Sara bosatte seg i Horsdal sammen med Peder Isaksen. De siste fikk betalt for sin del. Jens Hansen Lind var da eier av hele Fleina. Ingeborg og Jens fikk barna Tomine, Hans Olai, Svend Blix og Ingeborg. Sist kom trillinger, men bare 1 levde. Ingeborg døde like etter. Trilling-gutten ble boende på Hustad hos farbroren Hartvik Lind. Jens Hansen Lind giftet seg nå igjen med Marlene Petersdatter Scheldrup. Hun døde etter kort tid og han giftet seg for 3. gang med Karen Angel. Hun døde etter 4 år. Jens Hansen Lind døde i 1811 60 år gammel. Eldste sønn Hans Olai Lind, overtar nå gården i 1811.

I 1823 overtar Svend Blix Lind gården. Han driver med båter og fiske. Svend Lind hadde gjestgiveribevilling i Fleina fra 1818. Presten Johan Rask Jenfoft flytter til Fleina i 1825 til sin datter Anne Marie som er gift med Svend Lind. Jentoft er da pensjonist etter å ha vært sogneprest i Gildeskål. Anne Marie og Jens B. Lind får en datter 4/8 1826. Hun heter Lydia Sophie Florense Debora og dør i Alta 8/4 1908. Hun har stor etterslekt. Svend Lind går konkurs og presten Jentoft overtar Fleina 17/5 1827. Svend Lind og presten Jentoft dør begge i 1828. I 1832 blir Fleina delt og får 2 bruksnummer. Hans Jacob Berg fra Trondheim er gift med Jonette, datter av presten Jentoft. De overtar 1 ½ våg halve Fleina 7/5 1832. Dette blir bruksnr. 2. De lever i Fleina til de blir gamle. De får 2 barn, Johan H. Berg, som flytter til Femris, og datter Maren Anna. Hun blir gift med Johannes

Lind Jacobsen som er styrmann på båten til Hans Berg.

Kaia og Ole får ei datter Maria født 1855, død 1893.

Johan og Maren Anna får 4 barn; Hans, Johan, Ludvig og Maren Anna. Datteren er vanfør. Moren dør 18 dager etter siste fødsel.

Ole Helgesen er ordfører i Gildeskål 1 år (1848-1849). Ole døde i 1858, og folketellinga i 1865 viser at Kaia da er gift med Halvor Larsen som er fra Mæle i Sundalen. Ole Helgesen og Kaias datter Maria gifter seg med lærer Halvard Viik fra Tingvoll Møre. Han er lærer mange steder i Gildeskål, også i Fleina. De får en datter Sina f. 1861. Hun lever hele livet i Fleina, men er alene.

Karen Kristina Birgitte Pettersdatter Blix Tinnan er tjenestejente og tar seg av barna. Hun blir senere gift med Johannes Lind Jacobsen. De får barna Jonette som dør, en ny Jonette, Jentoft, Jørgen Kristian Blix, Hermann Berg, Bjarne Reidar og Mathilde Henriette. Mathilde Henriette dør 17 år gammel. Ole Helgesen kjøper 1 ½ våg, bruksnummer 1. Dette er halve Fleina. Han er gift med Kaia Størkersen fra Vågan (hun har en bror i Arnøya, Thomas Størkersen).

De selger gården i Fleina til Johan Martinussen i 1917. Halvor Viik er nå gift med Kristianna. Han dør før de flytter fra Fleina, og Kristianna flytter alene til Svinøya i Svolvær. Hun blir gift med en mann som eier Svinøya. Hun bor der i 1856, men er da alene.

Gården i Fleina. Mine foreldres gård. Martinussens gård til høyre. Bestemors gård bak «Alberget».

Johanna og Hans. Til slutt ble da nesten ikke plass til alle navna. Ibenhards barnebarn, Kari Christensen, forteller at hennes bestefar og bestemor, Dina, fikk tomt i Oksevåg utenfor Kjøllefjord av faren til ho Dina, der de bygde seg en liten gård. Kari forteller videre at han Ibenhard var en underholder som hadde mange innlegg i aviser og lignende. Han ble sett på som en trivelig og morsom mann. Hans kone Dina bestyrte og drev Finnmarks første trygdekontor og postkontor. Begge besteforeldrene huskes som spennende folk. Ibenhard gikk rundt til mange små bygder og leverte posten, og ble gjerne litt lenge borte, fordi han hjalp noen med blant annet å sette opp revy, andre fikk hjelp til å komme i kontakt med kontorer eller lignende. Hun husker også at bestefaren var en glimrende forteller som kunne mange historier.

Bakerst i sin Hus-Postille skrev Ibenhards far navnene til alle barna

Festskrift til Ibenhard I Breivika i stua hos han Kristen og ho Lava, gikk der en flokk med onga og stabba. I tallet var de visst seks eller fem, da en gledelig begivenhet ventedes igjen. Så en vinterdag lød der en dundrende salutt, da Lava i Breivika hade igjen fått en gutt. Du aldri vel så en mer fremmelig krabat, han lo da presten døpte han til Ibenhard. Han nikka og plapra og gestikluterte, man forsto at han navnet aksepterte. For ho Lava betydde det jo mye mere slitt, og få en sånn gaukonge i reiret sitt. Ho sleit og streva, ja ho ribbet sitt bryst, og fostre den ongen var en drabelig dyst. Han Kristen han streva på land og på sjø, for og skaffe de sine det daglige brød. Og onga det kom det jo til etter kvart – men gudskjelov – bare en Ibenhard. Gutten Ibenhard vokse dog stor og flott, det de andre stusset forsto han så godt. Tante Pernille var alldeles ryste, vad blev det av gluinnten som ikkje sjøen lystet? Ikkje klip han i gjæra, ikkje einse han ei ku, og gangva og juksa det er hannes gru. Tidlig er han og finne blant prest og klokker, i de kretser er det visst noe som lokker. Når han ikkje blev verken prest eller fut, skyldes ikkje dette manglende taletrut. Og tale og skrive var hans største talent, han havnet dog i Finnmark som oppsynsbetjent. Blant midnattsolens døtre han fant seg et viv, som i sorg og glede ham tro ville bli. Ja, no er han konge i eget rike – og barna kom, først gutt og så pike. Til slutt så hadde de fem tillsammen, og alt var bare fryd og gammen. Men vinteren der nord kan vare hard og lang, og da kunne han ønske seg sydover mangen gang. Ja, tror du han stanset hos klokker og prest, nei, ikkje før han hos kongen var gjest. Til Oslo skrev han annenhver sommer, og bebudet: Haakon, jeg kommer, jeg kommer! Og kongen han svarte; Ibenhard, du kan tro at jeg lengter etter deg medkvart! Etter som no årene lakker og lider, får vi krig og ufreds tider. Kongen han reiser som seg hør og bør, og etterlater Ibenhard i tyskernes klør. Tyskerne herjet der frem de gjikk, og glemte ei den brendte jords taktikk. Da fikk han Ibenhard sanne skriftens ord: samle ei skatter og denslags på jord. For hade han noe som ikkje rusten forterte, fikk han se at tyskerne det hele begjerte. Nå har han igjen satt sine teltplugger ned, og funnet seg deroppe et beboelig sted. Må han no sit otium få yte i fred, og se sine barn i tredje og fjerde ledd.