Det andre brevet av Klemens til korinterne KAPITTEL 1 1 Brødre, vi burde tenke om Jesus Kristus som om Gud, som om dommeren over levende og døde, og vi burde heller ikke tenke mindre om vår frelse. 2 For dersom vi tenker dårlig om ham, håper vi bare å få noen små ting fra ham. 3 Og gjør vi det, synder vi, uten å tenke på hvorfra vi er kalt, og av hvem, og til hvilket sted, og hvor mye Jesus Kristus lovet å lide for vår skyld. 4 Hvilken lønn skal vi da gi ham, eller hvilken frukt som er verdig det han har gitt oss? 5 For hvor store er egentlig ikke de fordeler vi skylder ham i forhold til vår hellighet? Han har opplyst oss: som en far har han kalt oss sine barn; han har frelst oss som var fortapte og fortapte. 6 Hvilken pris skal vi gi ham, eller hvilken belønning kan vi gi for det vi har mottatt? 7 Vi var ufullkomne i vår forstand; vi tilba steiner og tre, gull og sølv og kobber, menneskehenders verk, og hele vårt liv var intet annet enn døden. 8 Derfor, omgitt av mørke og med en slik tåke foran øynene våre, har vi sett opp og ved hans vilje lagt til side skyen som omringet oss. 9 For han hadde medlidenhet med oss, og rørt i sitt hjerte for oss, frelste han oss, ettersom han så megen villfarelse og fortapelse i oss, og så at vi ikke hadde noe håp om frelse uten bare gjennom ham. 10 For han kalte oss som ikke var til, og fant behag i å gi oss liv av intet. KAPITTEL 2 1 Fryd deg, du ufruktbare, som ikke føder, bryt ut og rop, du som ikke har fødselsnød! For hun som er ensom, har mange flere barn enn hun som har en mann. 2 Idet han sa: «Fryd deg, du ufruktbare som ikke føder», talte han om oss. For vår kirke var ufruktbar før den fikk barn. 3 Og igjen, da han sa: «Rop, du som ikke har fødselsnød», antydet han dette: At vi, slik kvinner i fødsel har, ikke skal holde opp med å be rikelig til Gud. 4 Og for det som følger, fordi hun som er ensom har flere barn enn hun som har en mann: det ble derfor lagt til, fordi vårt folk som synes å være forlatt av Gud, nå tror på ham, er blitt flere enn de som syntes å ha Gud. 5 Og et annet skriftsted sier: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Betydningen av dette er at de som er fortapt, må bli frelst. 6 For det er sant og sant stort og underfullt at det ikke stadfester de ting som ennå står, men de som faller.
7 Slik syntes også Kristus å frelse det som var fortapt. Og da han kom til verden, frelste han mange, og han kalte oss som allerede var fortapt. 8 Siden han altså har vist oss så stor barmhjertighet, og fremfor alt derfor ofrer ikke lenger vi som lever til døde guder eller tilber dem, men er ved ham blitt ført til erkjennelse av sannhetens Far. 9 Hvordan skal vi vise at vi kjenner ham, uten å fornekte ham som har gitt oss kunnskap om ham? 10 For han sier jo selv: «Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal jeg bekjenne for min Far.» Dette er altså vår lønn om vi bekjenner ham som vi er frelst ved. 11 Men hva skal vi bekjenne ham? – Nemlig ved å gjøre det han sier, og ikke være ulydige mot hans bud, ved å tilbe ham ikke bare med leppene, men av hele vårt hjerte og av hele vårt forstand. For han sier i Jesaja: Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. 12 La oss da ikke bare kalle ham Herre, for det vil ikke frelse oss. For han sier: Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre, skal bli frelst, men bare den som gjør rettferdighet. 13 La oss derfor, brødre, bekjenne ham ved våre gjerninger, ved å elske hverandre, ved ikke å drive hor, ikke tale ondt om hverandre, ikke misunne hverandre, men ved å være sindige, barmhjertige, gode. 14 La oss også ha forståelse for hverandres lidelser, og ikke være pengegrå, men la oss bekjenne Gud ved våre gode gjerninger, og ikke ved dem som er annerledes. 15 La oss heller ikke frykte mennesker, men heller Gud. Derfor, hvis vi skulle gjøre slike onde ting, har Herren sagt: Om dere skulle holde dere til meg, selv i mitt bryst, og ikke holde mine bud, ville jeg forkaste dere og si til dere: Gå bort fra meg! Jeg vet ikke hvor dere er fra, dere som gjør urett. KAPITTEL 3 1 La oss derfor, brødre, frivillig for samvittighetens skyld forlate vår utreise i denne verden og gjøre hans vilje som har kalt oss, og ikke frykte for å forlate denne verden. 2 For Herren sier: Dere skal være som får blant ulver. Peter svarte og sa: Hva om ulvene river fårene i stykker? Jesus sa til Peter: La ikke fårene frykte ulvene etter døden. Og dere skal ikke frykte dem som slår dere i hjel, og deretter ikke har mer å gjøre mot dere. Men frykt ham som etter deres død har makt til å kaste både sjel og kropp i helvete. 3 For tenk på, brødre, at dette kjødets opphold i den nåværende verden er lite og av kort varighet, men Kristi løfte er stort og underfullt, ja, resten av det kommende rike og det evige liv. 4 Hva må vi da gjøre for å oppnå det? – Vi må innrette vår livsførsel hellig og rettferdig, og se på alle denne verdens ting som ingenting av oss, og ikke begjære dem. For hvis vi ønsker å eie dem, faller vi fra rettferdighetens vei. 5 For så sier Herren: Ingen tjener kan tjene to herrer. Dersom vi derfor vil tjene Gud og Mammon, vil det ikke gagne oss. For hva gagner det om én vinner hele verden, men mister sin sjel? 6 Denne verden og den kommende er to fiender. Denne taler om hor og fordervelse, om grådighet og svik, men tar avstand fra disse tingene. 7 Vi kan derfor ikke være venner med begge; men vi må bestemme oss for å forlate den ene for å nyte den andre. Og vi mener det er bedre å hate de nåværende ting, som små,