Jonas KAPITTEL 1 1 Men Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og sa: 2 Stå opp, gå til Nineve, den store byen, og rop mot den! for deres ondskap er steget opp for mitt åsyn. 3 Men Jonas reiste sig for å flykte til Tarsis fra Herrens åsyn og drog ned til Joppe. og han fant et skip som var på vei til Tarsis; så betalte han prisen for det og steg ned i det for å følge dem til Tarsis fra Herrens åsyn. 4 Men Herren sendte ut en stor vind i havet, og det ble en voldsom storm i havet, så skipet var som å bli knust. 5 Da ble sjøfolkene redde og ropte hver til sin gud og kastet varene som var i skipet ut i havet for å gjøre det lettere for dem. Men Jona var gått ned i skutesidene; og han lå og sov. 6 Så kom skipsføreren til ham og sa til ham: Hva mener du, du som sover? stå opp, påkall din Gud, hvis det er slik at Gud vil tenke på oss, så vi ikke går fortapt. 7 Og de sa hver til sin medmenneske: Kom og la oss kaste lodd, så vi kan vite hvis årsak denne ondskapen er over oss. Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona. 8 Da sa de til ham: Si oss, for hvis årsak denne ondskapen er over oss! Hva er ditt yrke? og hvor kommer du fra? hva er ditt land? og av hvilket folk er du? 9 Og han sa til dem: Jeg er en hebreer; og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre. 10 Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens åsyn, fordi han hadde fortalt dem det. 11 Da sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? for havet vred og var stormfull. 12 Og han sa til dem: Ta meg op og kast meg ut i havet! så skal havet bli stille for dere: for jeg vet at for min skyld er denne store stormen over dere. 13 Men mennene rodde hardt for å bringe det til landet; men de kunne ikke, for havet brøt og stormet mot dem. 14 Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber dig, Herre, la oss ikke omkomme for denne manns liv og ikke legge uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som det ville. deg. 15 Så tok de Jona op og kastet ham ut i havet, og havet stanset fra dets ras. 16 Da fryktet mennene Herren overmåte, og de ofret et offer til Herren og avla løfter. 17 Nå hadde Herren gjort i stand en stor fisk for å sluke Jona. Og Jona var i fiskens buk tre dager og tre netter. KAPITTEL 2 1Da ba Jona til Herren sin Gud fra fiskens buk: 2 og sa: Jeg ropte til Herren på grunn av min trengsel, og han hørte meg; ut av helvetes buk ropte jeg, og du hørte min røst. 3 For du har kastet meg i dypet, midt i havet; og strømmene omringet meg; alle dine bølger og dine bølger gikk over meg. 4 Da sa jeg: Jeg er kastet bort fra ditt åsyn; men jeg vil igjen se mot ditt hellige tempel.
5 Vannet omringet meg inntil sjelen: dypet lukket meg rundt, ugresset var viklet om mitt hode. 6 Jeg gikk ned til bunnen av fjellene; jorden med sine stenger var om meg til evig tid, men du har ført mitt liv opp fra fordervelsen, Herre min Gud. 7 Da min sjel ble svimmel i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn kom inn til deg i ditt hellige tempel. 8 De som ser på løgnaktige tomheter, forlater sin egen barmhjertighet. 9 Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst; Jeg skal betale det jeg har lovet. Frelsen er av Herren. 10 Og Herren talte til fisken, og den spydde ut Jona på det tørre. KAPITTEL 3 1Og Herrens ord kom til Jona for annen gang, og det sa: 2 Stå opp, gå til Nineve, den store byen, og forkynn for den den forkynnelse jeg byr deg. 3 Så stod Jona opp og dro til Ninive, efter Herrens ord. Nå var Nineve en overmåte stor by på tre dagers reise. 4 Da begynte Jona å gå inn i byen en dagsreise, og han ropte og sa: Ennu førti dager, så skal Ninive bli styrtet. 5 Så trodde folket i Ninive på Gud og ropte ut en faste og kledde seg i sekk, fra den største av dem til den minste av dem. 6 For det kom til kongen i Ninive, og han reiste seg fra sin trone, og han la sin kappe fra ham og dekket ham med sekk og satte sig i aske. 7 Og han lot det kunngjøres og offentliggjøres gjennom Ninive ved befaling fra kongen og hans stormenn, idet han sa: La hverken mennesker eller dyr, storfe eller småfe smake noe; la dem ikke beite og ikke drikke vann! 8 Men la mennesker og dyr være dekket med sekk og rope sterkt til Gud, ja, la de vende om hver fra sin onde vei og fra den vold som er i deres hender. 9 Hvem kan si om Gud vil vende om og omvende seg og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går fortapt? 10 Og Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde vei; og Gud angret det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. og han gjorde det ikke. KAPITTEL 4 1 Men det mishaget Jonas meget, og han ble veldig sint. 2 Og han bad til Herren og sa: Jeg ber dig, Herre, var ikke dette mitt ord da jeg ennu var i mitt land? Derfor flyktet jeg på forhånd til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig Gud og barmhjertig, sen til vrede og stor miskunnhet, og omvender deg fra det onde. 3 Derfor, Herre, ta, jeg ber deg, mitt liv fra meg! for det er bedre for meg å dø enn å leve. 4 Da sa Herren: Har du rett i å bli vred? 5 Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen, og der gjorde han en løvhytte for ham og satte seg under den i skyggen, til han kunne se hva som skulle bli av byen. 6 Og Herren Gud beredte en kalebass og lot den gå op over Jona, så den kunne være en skygge over hans hode, for å redde ham fra hans sorg. Så Jona var veldig glad for kalebassen. 7 Men Gud beredte en orm da morgenen stod opp neste dag, og den slo kalebassen så den visnet.