Nehemja KAPITTEL 1 1 Nehemjas, Hakaljas sønns, ord. I måneden kislev i det tjuende året, da jeg var i borgen Susa, 2 Hanani, en av mine brødre, kom sammen med noen menn fra Juda, og jeg spurte dem om de jødene som hadde rømt, de som var blitt igjen fra fangenskapet, og om Jerusalem. 3 Og de sa til meg: De som er igjen av fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems murer er også revet ned, og portene er brent opp med ild. 4 Og det skjedde da jeg hørte disse ordene, at jeg satte meg ned og gråt, og jeg sørget i noen dager, og jeg fastet og ba for himmelens Guds åsyn, 5 og sa: «Jeg ber deg, Herre, himmelens Gud, du store og forferdelige Gud, som holder fast ved pakten og miskunnheten mot dem som elsker deg og holder dine bud, 6 La nå ditt øre være oppmerksomt og dine øyne åpne, så du kan høre din tjeners bønn, som jeg ber for ditt åsyn nå, dag og natt, for dine tjenere, Israels barn, og jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har syndet mot deg. Både jeg og min fars hus har syndet. 7 Vi har handlet svært fordervet mot deg og ikke holdt budene, forskriftene eller dommene som du ga din tjener Moses. 8 Husk det ordet du ga din tjener Moses da du sa: «Hvis dere overtreder, vil jeg spre dere blant folkeslagene.» 9 Men dersom dere vender om til meg og holder mine bud og gjør etter dem, så skal jeg, om noen av dere er kastet ut til himmelens ende, samle dem derfra og føre dem til det stedet jeg har utvalgt for å la mitt navn bo der. 10 Dette er dine tjenere og ditt folk, som du har forløst med din store kraft og med din sterke hånd. 11 Herre, jeg ber deg, la nå ditt øre være oppmerksomt på din tjeners bønn og dine tjeneres bønn, som ønsker å frykte ditt navn. La din tjener lykkes i dag og gi ham barmhjertighet for denne mannens øyne. For jeg var kongens munnskjenk. KAPITTEL 2 1 I måneden nisan, i kong Artaxerxes' tjuende år, stod det vin foran ham. Jeg tok vinen og ga den til kongen. Før hadde jeg ikke vært bedrøvet for hans åsyn. 2 Kongen sa derfor til meg: «Hvorfor ser du så trist ut, siden du ikke er syk? Dette er ikke annet enn hjertesorg.» Da ble jeg svært redd. 3 Og han sa til kongen: Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være dystert, når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde, og dens porter er fortært av ild? 4 Kongen sa til meg: «Hva ber du om?» Så ba jeg til himmelens Gud. 5 Og jeg sa til kongen: Dersom kongen synes godt om det, og dersom din tjener har funnet nåde for dine øyne, så send meg til Juda, til byen der mine fedres graver ligger, så jeg kan bygge den opp igjen. 6 Kongen sa til meg, mens dronningen satt ved siden av ham: «Hvor lenge skal reisen din vare, og når kommer du tilbake?» Kongen syntes det var greit å sende meg, og jeg satte en tid for ham.
7 Jeg sa videre til kongen: «Hvis kongen synes det behager, så la meg få brev til stattholderne på den andre siden av elven, så de kan føre meg over til jeg kommer til Juda.» 8 og et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, om at han kan gi meg tømmer til å lage bjelker til portene til palasset som hørte til huset, og til bymuren og til huset jeg skal gå inn i. Og kongen ga meg det, fordi min Guds gode hånd var over meg. 9 Så kom jeg til stattholderne på den andre siden av elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde sendt hærførere og ryttere med meg. 10 Da Sanballat fra Horon og Tobia, tjeneren fra Ammon, hørte om dette, ble de svært fortvilet over at det var kommet en mann som ville hjelpe Israels barn. 11 Så kom jeg til Jerusalem og var der i tre dager. 12 Så sto jeg opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg fortalte ikke noe menneske hva min Gud hadde gitt meg i hjertet å gjøre i Jerusalem. Det var ikke noe annet dyr med meg enn dyret jeg red på. 13 Og jeg gikk ut om natten gjennom dalporten, rett foran dragebrønnen og til gjødselporten, og jeg så Jerusalems murer, som var revet ned, og portene var fortært av ild. 14 Så gikk jeg videre til kildeporten og til kongens dam, men der var det ikke plass for dyret som var under meg å gå forbi. 15 Så gikk jeg opp ved bekken om natten og så på muren. Så snudde jeg tilbake og gikk inn gjennom dalporten og vendte så tilbake. 16 Og herskerne visste ikke hvor jeg dro eller hva jeg gjorde; jeg hadde heller ikke enn fortalt det til jødene, prestene, stormennene, herskerne eller de andre som utførte arbeidet. 17 Da sa jeg til dem: «Dere ser den nøden vi er i, hvordan Jerusalem ligger øde, og portene er brent opp med ild. Kom, la oss bygge opp Jerusalems murer, så vi ikke lenger blir til spott.» 18 Så fortalte jeg dem om den gode hånden min Gud hadde hatt over meg, og også om kongens ord som han hadde talt til meg. De sa: «La oss gjøre oss klare til å bygge.» Slik styrket de sine hender til dette gode arbeidet. 19 Men da horonitten Sanballat og ammonitten Tobia og araberen Gesem hørte dette, lo de av oss og foraktet oss og sa: «Hva er dette dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?» 20 Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss. Derfor vil vi, hans tjenere, reise oss og bygge. Men dere har ingen del, rett eller minne i Jerusalem. KAPITTEL 3 1 Da gjorde ypperstepresten Eljasib seg rede sammen med sine brødre, prestene, og de bygde Saueporten. De helliget den og satte opp dørene, helt til Meah-tårnet, helt til Hananeel-tårnet. 2 Ved siden av ham bygde mennene fra Jeriko, og ved siden av dem bygde Sakkur, Imris sønn. 3 Men Fiskeporten bygde Hassenahs sønner, og de la også ut bjelkene og satte inn dørene, låsene og slåene. 4 Ved siden av dem arbeidet Meremot, sønn av Urija, sønn av Kos. Ved siden av dem arbeidet Mesullam, sønn av Berekja, sønn av Mesesabeel. Ved siden av dem arbeidet Sadok, sønn av Ba'ana.