Predikeren KAPITTEL 1 1 Ordene til predikanten, Davids sønn, konge i Jerusalem. 2 Forfengelighet av forfengelighet, sier predikanten, forfengelighet av forfengelighet; alt er forfengelighet. 3 Hvilken nytte har en mann av alt det strev som han tar under solen? 4 En slekt går bort, og en annen slekt kommer, men jorden blir til evig tid. 5 Også solen går opp, og solen går ned og skynder seg til sitt sted hvor han stod opp. 6 Vinden går mot sør og snur mot nord; den svirrer hele tiden rundt, og vinden vender tilbake etter hans kretsløp. 7 Alle elvene renner ut i havet; men havet er ikke fullt; til stedet hvorfra elvene kommer, dit vender de tilbake igjen. 8 Alt er fullt av arbeid; mennesket kan ikke si det: øyet mettes ikke av å se, og øret er ikke fullt av å høre. 9 Det som har vært, det er det som skal være; og det som er gjort, er det som skal skje, og det er ikke noe nytt under solen. 10 Er det noe man kan si om: Ser du, dette er nytt? det har allerede vært fra gammel tid, som var før oss. 11 Det er ingen minne om tidligere ting; heller ikke skal det være noen minne om det som skal komme med dem som skal komme etter. 12 Jeg, predikanten, var konge over Israel i Jerusalem. 13 Og jeg ga mitt hjerte til å søke og etterforske med visdom om alt som skjer under himmelen; denne harde strev har Gud gitt menneskenes barn for å trene med den. 14 Jeg har sett alle de gjerninger som gjøres under solen; og se, alt er forfengelighet og åndens irritasjon. 15 Det som er skjevt, kan ikke gjøres rett, og det som mangler, kan ikke telles. 16 Jeg talte med mitt eget hjerte og sa: Se, jeg er kommet til stor eiendom og har fått mer visdom enn alle de som har vært før meg i Jerusalem; ja, mitt hjerte hadde stor erfaring med visdom og kunnskap. 17 Og jeg ga mitt hjerte til å kjenne visdom og å kjenne galskap og dårskap; jeg skjønte at også dette er åndens vrede. 18 For i mye visdom er mye sorg, og den som øker kunnskapen, øker sorgen. KAPITTEL 2 1 Jeg sa i mitt hjerte: Gå nu, jeg vil prøve deg med glede, derfor nyt velbehag! og se, også dette er tomhet. 2 Jeg sa om latter: Den er gal, og om glede: Hvad gjør det? 3 Jeg søkte i mitt hjerte å gi meg til vin, men jeg gjorde mitt hjerte kjent med visdom; og for å holde fast ved dårskapen, inntil jeg kunne se hva som var det gode for menneskenes barn, som de skulle gjøre under himmelen alle deres livs dager. 4 Jeg gjorde meg store gjerninger; Jeg bygde meg hus; Jeg plantet meg vingårder: 5 Jeg gjorde meg hager og frukthager, og jeg plantet trær i dem av all slags frukt. 6 Jeg gjorde mig vanndøler for å vanne med dem veden som bærer trær.
7 Jeg skaffet meg tjenere og jomfruer, og jeg hadde tjenere født i mitt hus; Jeg hadde også store eiendommer av storfe og småfe, fremfor alt som var i Jerusalem før meg. 8 Jeg sanket også sølv og gull og kongers og provinsens eiendommelige skatter; jeg har skaffet meg sangere og sangerinner og menneskebarns gleder, som musikkinstrumenter og alle slags. 9 Så ble jeg stor og vekst mer enn alle som var før meg i Jerusalem; også min visdom ble hos meg. 10 Og alt det mine øyne begjærte, holdt jeg ikke borte fra dem, jeg holdt ikke mitt hjerte tilbake fra noen glede; for mitt hjerte gledet seg over alt mitt strev, og dette var min del av alt mitt strev. 11 Da så jeg på alle de gjerninger som mine hender hadde gjort, og på det arbeid jeg hadde arbeidet for å gjøre; 12 Og jeg vendte mig for å se visdom og galskap og dårskap; for hvad kan den mann gjøre som kommer etter kongen? selv det som allerede er gjort. 13 Da så jeg at visdom er større enn dårskap, like langt som lys er større enn mørke. 14 Den vise mannens øyne er i hans hode; men dåren vandrer i mørket, og jeg skjønte også at én hendelse hender dem alle. 15 Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går med dåren, så går det også med mig; og hvorfor var jeg da klokere? Da sa jeg i mitt hjerte at også dette er tomhet. 16 For det er ingen ihukommelse av den vise mer enn på dåren til evig tid; ser at det som nå er i dagene som kommer, skal alt bli glemt. Og hvordan dør den vise? som narren. 17 Derfor hatet jeg livet; for den gjerning som gjøres under solen, er meg vond, for alt er tomhet og åndens vrede. 18 Ja, jeg hatet alt mitt strev som jeg hadde tatt under solen, fordi jeg skulle overlate det til mannen som skal følge meg. 19 Og hvem vet om han skal være en vis mann eller en dåre? men han skal herske over alt mitt strev som jeg har arbeidet med, og hvor jeg har vist meg vis under solen. Dette er også forfengelighet. 20 Derfor gikk jeg i ferd med å få mitt hjerte til å fortvile over alt det strev jeg tok under solen. 21 For det er en mann hvis arbeid er i visdom og kunnskap og rettferdighet; Men til en mann som ikke har arbeidet med det, skal han overlate det til sin del. Dette er også tomhet og et stort onde. 22 For hvad har mennesket av alt sitt strev og av sitt hjertes pine, som han har arbeidet med under solen? 23 For alle hans dager er sorger, og hans strev er sorg; ja, hans hjerte hviler ikke om natten. Dette er også forfengelighet. 24 Det er ikke noe bedre for en mann enn at han spiser og drikker, og at han skal få sin sjel til å glede seg over sitt arbeid. Også dette så jeg, at det var fra Guds hånd. 25 For hvem kan spise, eller hvem andre kan skynde seg hit, mer enn jeg? 26 For Gud gir en mann som er god i hans øine visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han strev, å samle og samle, for å gi den som er god for Gud. Dette er også forfengelighet og åndens irritasjon. KAPITTEL 3 1 For alt er det en tid og en tid for hver hensikt under himmelen: