Femte Mosebok KAPITTEL 1 1 Dette er de ord som Moses talte til hele Israel på denne side Jordan i ørkenen, på sletten rett overfor Rødehavet, mellom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Dizahab. 2 (Det er elleve dagers reise fra Horeb langs Se'ir-fjellet til Kadesj-Barnea.) 3 Og det skjedde i det førtiende året, i den ellevte måned, på den første dag i måneden, at Moses talte til Israels barn i samsvar med alt det Herren hadde gitt ham i befaling til dem. 4 Etter at han hadde drept Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astaroth i Edrei. 5 På denne siden Jordan, i Moabs land, begynte Moses å forkynne denne loven og sa: 6 Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har bodd lenge nok på dette fjellet. 7 Vend om og reis og gå til amorittenes berg og til alle stedene i nærheten av det, på sletten, på fjellene og i dalen og i sør og ved havet, til kanaanittenes land og til Libanon, til den store elv, elven Eufrat. 8 Se, jeg har satt landet foran eder; gå inn og ta det landet i eie som Herren tilsvor eders fedre, Abraham, Isak og Jakob, å gi dem og deres ætt etter dem. 9 Og jeg talte til dere på den tid og sa: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene. 10 Herren eders Gud har gjort eder mange, og se, I er i dag som himmelens stjerner i mengde. 11 (Herren, deres fedres Gud, gjør dere tusen ganger så mange som dere, og velsigner dere, slik han har lovet dere!) 12 Hvordan kan jeg alene bære din belastning og din byrde og din strid? 13 Ta dere vise menn og forstandige og kjente blant deres stammer, så vil jeg sette dem til herskere over dere. 14 Da svarte I mig og sa: Det er godt for oss å gjøre det som du har talt. 15 Så tok jeg høvdingene for eders stammer, vise menn og kjente, og satte dem til høvdinger over eder, høvdinger over tusen og høvdinger over hundre og høvdinger over femti og høvdinger over ti og høvedsmenn blant eders stammer. 16 Og jeg bød eders dommere på den tid og sa: Hør sakene mellom eders brødre og døm rettferdig mellom hver mann og hans bror og den fremmede som er med ham. 17 Dere skal ikke respektere personer i dommen; men dere skal høre både små og store; dere skal ikke være redde for menneskers ansikt; for dommen er Guds, og den sak som er for vanskelig for eder, bring den til meg, så vil jeg høre den. 18 Og jeg befalte dere på den tid alt det dere skulle gjøre. 19 Og da vi drog fra Horeb, gikk vi gjennom hele den store og forferdelige ørkenen som dere så på veien til amorittenes fjell, således som Herren vår Gud hadde befalt oss. og vi kom til Kadesjbarnea. 20 Og jeg sa til eder: I er kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.
21 Se, Herren din Gud har satt landet foran dig; dra op og ta det i eie, som Herren, dine fedres Gud, har sagt til deg! frykt ikke, og vær ikke motløs. 22 Da gikk I nær til mig hver og en av eder og sa: Vi vil sende menn foran oss, og de skal oppsøke oss i landet og gi oss beskjed om hvilken vei vi skal dra op til, og til hvilke byer vi skal komme. 23Og dette ord falt meg godt i smak, og jeg tok tolv menn av eder, en av en stamme. 24 Så vendte de om og gikk opp på fjellet og kom til Eskol-dalen og ransaket den. 25 Og de tok av landets frukt i sine hender og førte den ned til oss og gav oss bud og sa: Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss. 26 Men dere ville ikke dra opp, men gjorde opprør mot Herren deres Guds bud. 27 Og I knurret i eders telt og sa: Fordi Herren hatet oss, har han ført oss ut av Egyptens land for å gi oss i amorittenes hånd og utrydde oss. 28 Hvor skal vi gå opp? våre brødre har motet vårt hjerte og sagt: Folket er større og høyere enn vi; byene er store og innmurt til himmelen; og dessuten har vi sett anakittenes sønner der. 29 Da sa jeg til dere: Frykt ikke og vær ikke redd for dem! 30 Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, etter alt det han gjorde mot eder i Egypten for eders øine; 31 Og i ørkenen, hvor du har sett hvordan Herren din Gud fødte deg, likesom en mann føder sin sønn, på hele veien som dere gikk, inntil dere kom til dette sted. 32 Men i dette trodde dere ikke Herren deres Gud, 33 Han som gikk foran deg på veien for å finne et sted å slå opp teltene dine i, i ild om natten, for å vise deg hvilken vei du skulle gå, og i en sky om dagen. 34 Og Herren hørte røsten av dine ord, og han ble vred og sverget og sa: 35 Sannelig, ingen av disse mennene av denne onde generasjon skal se det gode landet som jeg sverget å gi deres fedre, 36 Frels Kaleb, Jefunnes sønn! han skal se det, og til ham vil jeg gi landet som han har tråkket på, og til hans barn, fordi han helt og holdent har fulgt Herren. 37 Og Herren ble vred på meg for deres skyld og sa: Du skal heller ikke gå inn dit. 38 Men Josva, Nuns sønn, som står foran dig, han skal gå inn dit; oppmuntre ham; for han skal la Israel arve det. 39 Dessuten skal eders små, som I sa skulle bli et bytte, og eders barn, som på den dag ikke visste mellom godt og ondt, de skal gå inn dit, og til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie. 40 Men du, snu deg og dra ut i ørkenen på veien til Rødehavet. 41 Da svarte I og sa til meg: Vi har syndet mot Herren, vi vil dra op og stride, etter alt det Herren vår Gud har befalt oss. Og da dere hadde omgjort hver sin krigsvåpen, var dere rede til å gå opp på fjellet. 42 Da sa Herren til meg: Si til dem: Dra ikke op og kjemp ikke! for jeg er ikke blant dere; at dere ikke skal bli slått for deres fiender. 43 Så talte jeg til dere; og I ville ikke høre, men var gjenstridige mot Herrens bud og gikk overmodig opp på fjellet.