Vaktmannen Esekiel 3:17–21 17 Menneskesønn, jeg har satt deg til vekter for Israels hus. Hør derfor et ord fra min munn og advar dem fra meg. 18 Når jeg sier til den ugudelige: «Du skal visselig dø», og du ikke advarer ham eller taler for å advare den ugudelige mot hans onde vei for å berge hans liv, da skal den ugudelige dø for sin misgjerning, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. 19 Men dersom du advarer den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet eller fra sin ugudelige vei, da skal han dø for sin misgjerning; men du har berget din sjel. 20 Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, og jeg legger et snublestein foran ham, skal han dø. Fordi du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd, og den rettferdighet som han har gjort, skal ikke huskes. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. 21 Men dersom du advarer den rettferdige mot å synde, og han ikke synder, skal han visselig leve, fordi han er blitt advart. Du har også berget din sjel.
Esekiel 33:1–33 1 Herrens ord kom til meg igjen, og det lød: 2 Menneskesønn, tal til ditt folks barn og si til dem: Når jeg sender sverdet over et land, og folket i landet tar en mann fra sitt distrikt og setter ham til sin vaktmann, 3 Når han ser sverdet komme over landet, blåser han i hornet og advarer folket; 4 Den som da hører basunens lyd og ikke lar seg advare, og sverdet kommer og tar ham bort, da skal hans blod komme over hans eget hode. 5 Han hørte basunens lyd, men lot seg ikke advare; hans blod skal være over ham. Men den som lar seg advare, skal berge sin sjel. 6 Men dersom vekteren ser sverdet komme, og ikke blåser i hornet, og folket ikke blir advart, og sverdet kommer og tar noen av dem, da er han tatt bort for sin misgjerning, men hans blod vil jeg kreve av vekterens hånd. 1
7 Så du, menneskesønn, har jeg satt til vaktmann for Israels hus. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg. 8 Når jeg sier til den ugudelige: «Du ugudelige, du skal visselig dø!» Hvis du ikke taler for å advare den ugudelige mot hans vei, skal den ugudelige dø for sin misgjerning. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. 9 Men dersom du advarer den ugudelige om hans vei, så han skal vende om fra den, og han ikke vender om fra sin vei, skal han dø for sin misgjerning; men du har berget din sjel. 10 Derfor, menneskesønn, tal til Israels hus: Dere sier: Dersom våre overtredelser og våre synder hviler på oss, og vi visner bort ved dem, hvordan skal vi da leve? 11 Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin vei og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! For hvorfor vil dere dø, Israels hus? 12 Derfor, menneskesønn, si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelse ham den dagen han overtrer. Den ugudeliges ondskap skal ikke falle ved den dagen han vender om fra sin ondskap, og den rettferdige skal ikke kunne leve for sin rettferdighet den dagen han synder. 13 Når jeg sier til den rettferdige at han visselig skal leve, og han stoler på sin egen rettferdighet og gjør urett, skal ingen av hans rettferdigheter bli husket, men for den urett som han har gjort, skal han dø. 14 Når jeg sier til den ugudelige: «Du skal visselig dø», og han vender seg bort fra sin synd og gjør det som er rett og rettferdig, 15 Dersom den ugudelige gir tilbake pantet han har røvet, og gir tilbake det han har ranet, og vandrer etter livets forskrifter og ikke gjør urett, da skal han visselig leve, han skal ikke dø. 16 Ingen av de synder han har begått skal bli tilregnelig for ham. Han har gjort det som er rett og rettferdig, han skal visselig leve. 17 Likevel sier ditt folks barn: Herrens vei er ikke rett. Men deres vei er ikke rett. 18 Når den rettferdige vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, skal han dø ved det. 19 Men dersom den ugudelige vender om fra sin ugudelighet og gjør det som er rett og rettferdig, skal han leve ved det. 20 Likevel sier dere: Herrens vei er ikke rett. Israels hus, jeg vil dømme hver og en av dere etter hans veier. 21 I det tolvte året av fangenskapet vårt, i den tiende måneden, på den femte dagen i måneden, kom en som hadde rømt fra Jerusalem til meg og sa: «Byen er inntatt.» 22 Herrens hånd var over meg om kvelden, før den rømte kom, og han åpnet min munn helt til han kom til meg om morgenen. Da ble min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum. 23 Da kom Herrens ord til meg, og det lød: 24 Menneskesønn, de som bor i disse ødemarkene i Israels land sier: Abraham var én, og han arvet landet, men vi er mange; landet er gitt oss til arv. 25 Si derfor til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Dere eter med blodet, og dere løfter blikket til avgudene deres og utøser blod. Og dere skal ta landet i eie? 26 Dere står på sverdet deres, dere gjør en vederstyggelighet, og dere besmitter hver sin nestes kone. Og dere skal ta landet i eie? 27 Si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Så sant jeg lever, de som er i ødemarkene skal falle for sverdet, og den som er ute på marken, vil jeg gi til dyrene til å fortære, og de som er i festningene og hulene, skal dø av pest. 28 For jeg vil legge landet øde, og dets makts prakt skal ta slutt, og Israels fjell skal bli øde, så ingen skal gå gjennom dem. 29 Da skal de kjenne at jeg er Herren, når jeg legger landet øde og øde på grunn av alle de vederstyggeligheter de har gjort. 30 Du menneskesønn! Ditt folks barn taler fortsatt mot deg ved veggene og i husdørene, og de taler til hverandre, hver til sin bror, og sier: Kom og hør hva det ordet er som kommer fra Herren!
2
31 De kommer til deg som folket kommer, og de sitter foran deg som mitt folk, og de hører dine ord, men de gjør ikke etter dem. For med munnen viser de stor kjærlighet, men hjertet deres følger deres grådighet. 32 Og se, du er for dem som en vakker sang av en som har en behagelig stemme og kan spille godt på et instrument. For de hører dine ord, men de gjør ikke etter dem. 33 Og når dette skjer – se, det skal skje – da skal de vite at en profet har vært blant dem.
Vaktmannens rolle Stasjonert på en mur: I likhet med en gammel vakt på et utkikkstårn som oppdager en fiende og blåser i en trompet, ble Esekiel kalt til å se åndelig fare og slå alarm. Å gi advarselen: Han måtte si til de onde at de skulle vende seg bort fra sine syndige veier.
Prinsippet om ansvarlighet Hvis vekteren advarer: Hvis Esekiel ga advarselen og folket nektet å lytte, var folket ansvarlig for sin egen ødeleggelse. Hvis vekteren svikter: Hvis Esekiel ikke klarte å slå alarm, holdt Gud Esekiel personlig ansvarlig for livene som gikk tapt.
Vers-for-vers-gjennomgang av Esekiel 33 Del 1: Vekterens plikt (vers 1–9) Denne delen bruker levende bilder av en militærvakt for å definere Esekiels åndelige ansvar. Vers 1–3: Scenarioet. Gud beskriver en vanlig gammel praksis: når en by er truet av invasjon, velger innbyggerne en mann til å stå på muren. Hans eneste jobb er å se etter sverdet (fienden) og blåse i trompet for å advare folket. Vers 4–5: Folkets ansvar. Hvis trompeten lyder og noen ignorerer den, er deres død deres egen feil. De hørte advarselen og valgte å ikke handle. Omvendt, de som tar imot advarsel, redder sine liv. Vers 6: Vekterens feil. Hvis vekteren ser fienden komme, men ikke blåser i trompeten , blir innbyggerne fortsatt tatt bort på grunn av deres synder, men Gud holder vekteren ansvarlig for deres blod. Vers 7–9: Den åndelige anvendelsen. Gud utnevner eksplisitt Esekiel til vekter for Israels hus . Esekiel må høre ordet fra Guds munn og advare folket. Hvis Gud erklærer dom over de ugudelige og Esekiel tier, dør den ugudelige, men Esekiel blir holdt skyldig. Hvis Esekiel advarer dem og de ignorerer det, blir Esekiel frikjent for all skyld. Del 2: Individuell ansvarlighet og nåde (vers 10–20) Denne delen tar for seg de landflyktige israelittenes fortvilelse og skisserer Guds sanne ønske for menneskeheten. Vers 10: Folkets fortvilelse. De landflyktige føler seg tynget av sine synder og spør: «Hvordan skal vi da leve?» De tror at dommen deres er hugget i stein og at det ikke finnes noen fluktmulighet.
3
Vers 11: Guds hjerte. Dette er et av de mest berømte versene i Esekiel. Gud erklærer: «Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin vei og lever . » Han kommer med en lidenskapelig bønn: «Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?» Vers 12–16: Rettferdighetens dynamikk. Gud forklarer at tidligere handlinger ikke garanterer fremtidig status. Hvis en historisk rettferdig person stoler på sine tidligere gode gjerninger og vender seg til synd, vil ikke deres tidligere rettferdighet frelse dem. Hvis en historisk ond person omvender seg, returnerer stjålet eiendom og vandrer i Guds bestemmelsene, er deres tidligere synder glemt. De vil visselig leve. Vers 17–20: Guds rettferdighet. Israelittene klager over at «Herrens vei ikke er rett » : Gud svarer at det er deres veier som er urettferdige. Han gjentar at han vil dømme hver enkelt etter deres egen oppførsel, og vektlegger personlig ansvar fremfor bedriftens skyld. Del 3: Jerusalems fall bekreftet (vers 21–22) Denne korte fortellende delen markerer et massivt vendepunkt i Esekiels tjeneste. Vers 21: Nyhetene kommer. I det 12. året av eksil ankommer en overlevende fra Jerusalem og overbringer den tragiske nyheten: «Byen er slått. » Dette oppfyller alt Esekiel hadde brukt årevis på å forutsi. Vers 22: Esekiels munn åpnet seg. Kvelden før den overlevende ankom, var Guds hånd over Esekiel og åpnet munnen hans. Frem til dette tidspunktet hadde Esekiel blitt overnaturlig slått med « stum », bare i stand til å snakke da Gud ga ham en direkte profeti (Esekiel 3:26–27). Fra dette øyeblikket av er talen hans fullstendig gjenopprettet. Del 4: Dom over de som er igjen i landet (vers 23–29) Gud tar for seg vrangforestillingene til jødene som klarte å bli værende i det ødelagte landet Israel. Vers 24–26: Restens arroganse. Folket som er igjen i ruinene hevder å eie landet. De argumenterer for at hvis Abraham bare var én mann og arvet landet, har de – som mange andre – en enda større rett til det. Gud svarer ved å påpeke deres vedvarende synder: å spise kjøtt med blod, avgudsdyrkelse og å utgyte blod. Han spør: «Skal dere eie landet?» Vers 27–29: Fullstendig ødeleggelse. Gud lover at de som gjemmer seg i ruiner, huler og åpne marker skal dø av sverd, ville dyr og pester. Landet skal bli gjort til en fullstendig ødemark for å knekke deres stolthet. Del 5: Faren ved overfladisk lytting (vers 30–33) Kapitlet avsluttes med en advarsel til Esekiel om hans populære rykte blant de landflyktige. Vers 30–32: Underholdning vs. Lydighet. Gud advarer Esekiel om at folket snakker om ham bak ryggen hans og inviterer hverandre til å «Kom og hør hva ordet er som kommer fra Herren.» De behandler imidlertid Esekiel som en kjærlighetssanger med en vakker stemme . De elsker å lytte til ordene hans som underholdning, men de har absolutt ingen intensjon om å sette dem ut i livet fordi hjertene deres er grådige. Vers 33: Det ultimate beviset. Gud konkluderer med at når alt Esekiel forutså endelig går i oppfyllelse, vil disse overfladiske lytterne innse for sent at «en profet har vært blant dem». 4
Anvendelse av vekterkonseptet i Det nye testamente Det nye testamentet overfører vekterens rolle fra en enkelt profet i Det gamle testamente til kristne prester, kirkeledere og troende som deler evangeliet. 1. Pastorers og lederes ansvar I Det nye testamentet blir kirkeledere beskrevet som åndelige vektere som må avlegge regnskap overfor Gud for sjelene de har ansvar for. Hebreerne 13:17: «Vær lydige mot deres ledere og underordn dere! For de våker over deres sjeler , som de som skal avlegge regnskap ...» Anvendelse: Pastorer har en streng forpliktelse til å forkynne den fulle sannhet – inkludert advarsler om synd og dom – snarere enn bare hyggelige budskap, noe som gjenspeiler Esekiels ansvarlighet. 2. Paulus' forsvar med «rene hender» Apostelen Paulus brukte eksplisitt Esekiels språk for å beskrive misjonsarbeidet sitt. Da han skiltes med de eldste i Efesos, sa han: Apostlenes gjerninger 20:26–27: «Derfor vitner jeg i dag for dere at jeg er ren fra alles blod . For jeg har ikke unnlatt å forkynne dere hele Guds råd.» Anvendelse: Paulus visste at fordi han trofast forkynte evangeliet og advarte alle han møtte, hadde han med hell «utfridd sin sjel» i stil med Esekiel 33:9. 3. Kallet til åndelig årvåkenhet (alle troende) Det greske ordet som ofte oversettes som «våk» eller «vær årvåken» ( gregoreo ), brukes ofte av Jesus og apostlene, og utvider vekter-tankegangen til alle kristne. Markus 13:37 (Jesu befaling): « Og det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk . » 1. Peter 5:8: «Vær edruelige, vær årvåkne ! For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan sluke.» Anvendelse: De som tror på Det nye testamente er kalt til å være vektere over sine egne liv, sine familier og sine lokalsamfunn – og være årvåkne for åndelig bedrag og Kristi gjenkomst.
5