Norwegian - 2nd Esdras

KAPITTEL 1 1 Den andre boken til profeten Esdras, sønn av Saraias, sønn av Azarias, sønn av Helchias, sønn av Sadamias, sønn av Sadok, sønn av Akitob, 2 sønn av Akias, sønn av Pinees, sønn av Heli, sønn av Amarias, sønn av Aziei, sønn av Marimot, sønn av Arna, sønn av Ozias, sønn av Borith, sønn av Abisei , sønn av Pinees, sønn av Eleasar, 3 Arons sønn, av Levi stamme; som var fanget i medernes land, under Artexerxes, persernes konge. 4 Og Herrens ord kom til meg og sa: 5 Gå bort og forkynn mitt folk deres syndige gjerninger og deres barn deres ugudelighet som de har gjort mot meg! at de kan fortelle barna sine: 6 For deres fedres synder vokser i dem, for de har glemt meg og ofret til fremmede guder. 7 Er det ikke engang jeg som førte dem ut av landet Egypt, fra trellehuset? men de har vekket meg til vrede og foraktet mine råd. 8 Ta så av håret på ditt hode og kast alt ondt på dem, for de har ikke vært lydige mot min lov, men det er et gjenstridig folk. 9 Hvor lenge skal jeg forlate dem som jeg har gjort så mye godt mot? 10 Mange konger har jeg utryddet for deres skyld; Farao med hans tjenere og all hans makt har jeg slått ned. 11 Alle folkeslag har jeg utryddet for dem, og i øst har jeg spredt folket i to provinser, Tyrus og Sidon, og drept alle deres fiender. 12 Tal derfor til dem og si: Så sier Herren: 13 Jeg førte deg gjennom havet og ga deg i begynnelsen en stor og trygg vei; Jeg ga deg Moses som leder og Aron til prest. 14 Jeg lyste dere i en ildstøtte, og store under har jeg gjort iblandt dere; men dere har glemt meg, sier Herren. 15 Så sier Herren, den Allmektige: Vaktlene var som et tegn for deg; Jeg ga dere telt til beskyttelse, men dere knurret der, 16 og seiret ikke i mitt navn for å ødelegge eders fiender, men til denne dag knurrer I enda. 17 Hvor er fordelene jeg har gjort for deg? da dere var sultne og tørste i ørkenen, ropte dere ikke til meg, 18 og sa: Hvorfor har du ført oss inn i denne ørkenen for å drepe oss? det hadde vært bedre for oss å ha tjent egypterne enn å dø i denne ørkenen. 19 Da forbarmet jeg mig over eders sorger og ga eder manna å ete; så spiste dere englebrød. 20 Da dere var tørste, kløvde jeg ikke klippen, og vann strømmet ut for å bli mett? for varmen dekket jeg deg med trærnes blader. 21 Jeg delte et fruktbart land mellom eder, jeg drev kanaanittene, feresittene og filistrene ut foran eder; hvad skal jeg gjøre mer for eder? sier Herren. 22 Så sier Herren, den allmektige: Da dere var i ørkenen, i amorittenes elv, tørstet og spottet mitt navn,

23 Jeg ga dere ikke ild for deres bespottelser, men jeg kastet et tre i vannet og gjorde elven søt. 24 Hva skal jeg gjøre med deg, Jakob? du, Juda, ville ikke adlyde meg; jeg vil vende meg til andre folk, og til dem vil jeg gi mitt navn, så de kan holde mine lover. 25 Siden I har forlatt meg, vil jeg også forlate eder; når dere ønsker at jeg skal være dere nådig, skal jeg ikke forbarme meg over dere. 26 Hver gang I roper på meg, vil jeg ikke høre på eder; for I har urenet eders hender med blod, og eders føtter er raske til å begå drap. 27 Dere har liksom ikke forlatt meg, men dere selv, sier Herren. hvilken herlighet; og se folket som kommer fra øst: 39 Han vil jeg gi som ledere, Abraham, Isak og Jakob, Oseas, Amos og Mikeas, Joel, Abdias og Jonas, 40 Nahum og Abacuc, Sophonias, Aggeus, Sakary og Malachy, som også kalles en Herrens engel. KAPITTEL 2 1 Så sier Herren: Jeg førte dette folk ut av trelldom, og jeg ga dem mine bud ved tjenere, profetene; som de ikke ville høre, men foraktet mine råd. 2 Moren som fødte dem, sier til dem: Gå, I barn! for jeg er enke og forlatt. 3 Jeg førte deg opp med glede; men med sorg og tyngde har jeg mistet eder; for I har syndet for Herren eders Guds åsyn og gjort det som er ondt for ham. 4 Men hva skal jeg nå gjøre med dere? Jeg er enke og forlatt; gå på vei, mine barn, og be Herren om nåde. 5Meg, far, jeg ber deg om et vitnesbyrd over moren til disse barna, som ikke ville holde min pakt, 6 for at du skal bringe dem til forvirring og deres mor til et bytte, så det ikke skal være avkom av dem. 7 La dem bli spredt blandt hedningefolkene, la deres navn utryddes av jorden! for de har foraktet min pakt. 8 Ve deg, Assur, du som skjuler de urettferdige i deg! O du onde folk, husk hva jeg gjorde mot Sodoma og Gomorra. 9 hvis land ligger i bek og askehauger; slik vil jeg også gjøre med dem som ikke hører meg, sier Herren, den Allmektige. 10 Så sier Herren til Esdras: Si til mitt folk at jeg vil gi dem riket over Jerusalem, som jeg ville ha gitt til Israel. 11 Også deres herlighet vil jeg ta til meg og gi disse de evige tabernaklene som jeg hadde gjort i stand for dem. 12 De skal ha livets tre som en salve av velbehagelig duft; de skal ikke arbeide eller bli trette. 13 Gå bort, og dere skal få; be til dere i noen få dager, så de må forkortes; riket er allerede beredt for dere; våk! 14 Ta himmel og jord til vitne; for jeg har brutt det onde i stykker og skapt det gode; for jeg lever, sier Herren. 15 Mor, omfavn dine barn og oppdra dem med glede, gjør deres føtter faste som en søyle! for jeg har utvalgt deg, sier Herren. 16 Og de døde vil jeg vekke opp fra deres steder og føre dem ut av gravene; for jeg har kjent mitt navn i Israel.

17 Frykt ikke, du barnas mor! for jeg har utvalgt deg, sier Herren. 18 Til din hjelp vil jeg sende mine tjenere Esay og Jeremy, etter hvis råd jeg har helliget og gjort i stand tolv trær lastet med forskjellige frukter for deg, 19 Og like mange kilder som flyter av melk og honning, og syv mektige fjell, hvorpå det vokser roser og liljer, hvorved jeg vil fylle dine barn med glede. 20 Gjør rett mot enken, døm for farløse, gi til de fattige, forsvar den foreldreløse, kle den nakne, 21 Helbred de sønderknuste og svake, le ikke en halt mann å håne, forsvar den lemleste, og la den blinde komme inn for min klarhet. 22 Hold gamle og unge innenfor dine murer. 23 Hvor enn du finner de døde, ta dem og begrav dem, og jeg vil gi deg førsteplassen i min oppstandelse. 24 Bli stille, mitt folk, og ta din hvile, for din stillhet kommer ennå. 25 Gi dine barn næring, du gode amme! stabilisere føttene. 26 De tjenere som jeg har gitt deg, ingen av dem skal omkomme; for jeg vil kreve dem av ditt antall. 27 Vær ikke trett, for når trengselens og tungens dag kommer, skal andre gråte og være bedrøvet, men du skal være glad og ha overflod. 28 Hedningene skal misunne deg, men de skal ikke kunne gjøre noe mot deg, sier Herren. 29 Mine hender skal dekke deg, så dine barn ikke skal se helvete. 30 Gled deg, mor, med dine barn! for jeg vil utfri deg, sier Herren. 31 Kom dine barn i hu som sover, for jeg vil føre dem ut fra jordens sider og vise dem barmhjertighet; for jeg er barmhjertig, sier Herren, Allmektige. 32 Omfavn dine barn inntil jeg kommer og viser dem barmhjertighet; for mine brønner er overfylte, og min nåde skal ikke svikte. 33 Jeg Esdras mottok Herrens befaling på fjellet Oreb, at jeg skulle dra til Israel; men da jeg kom til dem, foraktet de meg og foraktet Herrens bud. 34 Og derfor sier jeg dere, dere hedninger, som hører og forstår, se etter deres hyrde, han skal gi dere evig hvile. for han er nær, som skal komme ved verdens ende. 35 Vær rede til rikets belønning, for det evige lys skal skinne over deg for alltid. 36 Fly fra denne verdens skygge, ta imot gleden over din herlighet: Jeg vitner åpent om min Frelser. 37 Ta imot gaven som er gitt dere, og gled dere og takk ham som har ført dere til det himmelske rike. 38 Stå opp og stå, se antallet av dem som blir beseglet på Herrens høytid. 39 som er veket bort fra verdens skygge, 28 Så sier Herren, den allmektige: Har jeg ikke bedt dere som en far sine sønner, som en mor hennes døtre og en amme hennes små barn?

29 For at dere skulle være mitt folk, og jeg skulle være deres Gud; at dere skulle være mine barn, og jeg skulle være deres far? 30 Jeg samlet eder, som en høne samler hønene sine under sine vinger; men hva skal jeg gjøre med eder nå? Jeg vil kaste deg ut fra ansiktet mitt. 31 Når dere ofrer til meg, vil jeg vende mitt ansikt bort fra dere; for deres høytidsdager, deres nymåner og deres omskjærelser har jeg forlatt. 32 Jeg sendte til dere mine tjenere profetene, som dere har tatt og drept og revet deres kropper i stykker, hvis blod jeg vil kreve av deres hender, sier Herren. 33 Så sier Herren, den Allmektige: Ditt hus er øde, jeg vil kaste deg ut som vinden støter. 34 Og deres barn skal ikke være fruktbare; for de har foraktet mitt bud og gjort det som er ondt for meg. 35 Dine hus vil jeg gi til et folk som skal komme; som ennå ikke har hørt om meg, skal tro meg; dem jeg ikke har vist tegn, men de skal gjøre som jeg har befalt dem. 36 De har ikke sett noen profeter, men de skal minne om sine synder og kjenne dem. 37 Jeg tar til vitne til det kommende folks nåde, hvis små fryder seg i glede, og selv om de ikke har sett meg med legemlige øyne, tror de likevel i ånden det jeg sier. 38 Og nå, bror, se og har mottatt Herrens herlige klær. 40 Ta ditt tall, Sion, og hold inne de av dine som er kledd i hvitt, som har oppfylt Herrens lov. 41 Tallet på dine barn, som du lengtet etter, er gått i oppfyllelse; be om Herrens kraft, at ditt folk, som er kalt fra begynnelsen, må bli helliget. 42 Jeg Esdras så på Sions berg et stort folk, som jeg ikke kunne telle, og de priste alle Herren med sanger. 43 Og midt iblant dem var det en ung mann av høy vekst, høyere enn alle de andre, og på hvert av deres hoder satte han kroner og var mer opphøyet; som jeg undret meg veldig over. 44 Så spurte jeg engelen og sa: Herre, hva er dette? 45 Han svarte og sa til meg: Dette er de som har tatt av seg de dødelige klærne og tatt på seg de udødelige og bekjent Guds navn; nå er de kronet og får håndflater. 46 Da sa jeg til engelen: Hvilken ung person er det som kroner dem og gir dem håndflatene? 47 Da svarte han og sa til meg: Det er Guds Sønn som de har bekjent i verden. Da begynte jeg sterkt å rose dem som stod så hardt på Herrens navn. 48 Da sa engelen til meg: Gå og fortell mitt folk hva slags ting og hvor store under du har sett av Herren din Gud. KAPITTEL 3 1 I det trettiende året etter byens ødeleggelse var jeg i Babylon og la meg forferdet på min seng, og mine tanker kom opp over mitt hjerte. 2 For jeg så Sions ødemark og rikdommen til dem som bodde i Babylon.

3 Og min ånd ble så rørt, så jeg begynte å tale ord fulle av frykt til den Høyeste og sa: 4 Herre, du som styrer, du talte i begynnelsen, da du plantet jorden, og det alene, og befalte folket, 5 Og ga et legeme til Adam uten sjel, som var verket av dine hender, og blåste inn i ham livsånde, og han ble gjort levende for deg. 6 Og du fører ham inn i paradiset, som din høyre hånd hadde plantet, før jorden noen gang kom frem. 7 Og til ham ga du bud om å elske din vei, som han overtrådte, og straks fastsatte du døden i ham og i hans slekter, av hvilke nasjoner, stammer, folk og slekter kom ut av tall. 8 Og hvert folk vandret etter sin vilje og gjorde underfulle ting for ditt åsyn og foraktet dine bud. 9 Og igjen i tidens løp brakte du flommen over dem som bodde i verden, og ødela dem. 10 Og det skjedde i hver av dem at likesom døden var for Adam, slik ble flommen for disse. 11 Men en av dem forlot du, nemlig Noah med hans hus, av hvem alle rettferdige menn kom. 12 Og det skjedde at da de som bodde på jorden begynte å formere seg og hadde fått mange barn til dem og var et stort folk, begynte de igjen å være ugudeligere enn de første. 13 Men da de levde så ugudelig for deg, valgte du deg en mann blant dem som het Abraham. 14 Ham har du elsket, og for ham alene har du kunngjort din vilje. 15 og inngikk en evig pakt med ham og lovet ham at du aldri skulle forlate hans ætt. 16 Og til ham gav du Isak, og til Isak gav du også Jakob og Esau. Jakob, du valgte ham for deg og satte ved Esau, og Jakob ble en stor mengde. 17 Og det skjedde at når du førte hans ætt ut av Egypt, førte du dem opp på Sinai-fjellet. 18Og du bøyde himmelen, du festet jorden, rørte hele verden og fikk dypet til å skjelve og forferdet menneskene i den tid. 19 Og din herlighet gikk gjennom fire porter, med ild og jordskjelv og vind og kulde; for at du kunne gi loven til Jakobs ætt og flid til Israels slekt. 20 Og likevel tok du ikke fra dem et ondt hjerte, for at din lov skulle bære frukt i dem. 21 For den første Adam som bar et ondt hjerte, overtrådte og ble overvunnet; og slik være alle de som er født av ham. 22 Slik ble skrøpeligheten varig; og loven (også) i hjertet av folket med rotens ondskap; slik at de gode vek bort, og de onde ble igjen. 23Så gikk tidene bort, og årene gikk til ende; da oppreiste du deg en tjener som heter David. 24 som du befalte å bygge en by for ditt navn og ofre røkelse og offergaver til deg der. 25 Da dette ble gjort i mange år, forlot de som bodde i byen deg,

26 Og i alle ting gjorde likesom Adam og alle hans slekter, for de hadde også et ondt hjerte. 27 Så ga du din by i dine fienders hender. 28 Er deres gjerninger da noe bedre som bor i Babylon, at de derfor skal ha herredømmet over Sion? 29 For da jeg kom dit og hadde sett ugudeligheter uten tall, da så min sjel mange ugjerningsmenn i dette trettiende øret, så mitt hjerte sviktet meg. 30 For jeg har sett hvorledes du lar dem synde og sparer de ugudelige og utryddet ditt folk og bevart dine fiender og ikke merket det. 31 Jeg husker ikke hvordan denne veien kan bli forlatt: Er de da fra Babylon bedre enn de fra Sion? 32 Eller er det noe annet folk som kjenner deg utenom Israel? eller hvilken slekt har trodd dine pakter som Jakob? 33 Men deres lønn viser seg ikke, og deres arbeid bærer ingen frukt; for jeg har gått hit og dit gjennom hedningene, og jeg ser at de strømmer i rikdom og ikke tenker på dine bud. 34 Vei derfor nå vår ondskap på vekten, og også deres som bor i verden! og slik skal ditt navn ikke finnes annet enn i Israel. 35 Eller når har de som bor på jorden ikke syndet i dine øine? eller hvilket folk har holdt dine bud? 36 Du skal finne at Israel ved navn har holdt dine befalinger; men ikke hedningene. KAPITTEL 4 1 Og engelen som var sendt til meg, som hette Uriel, svarte meg: 2 Og sa: Ditt hjerte har gått langt i denne verden, og tror du å forstå den Høyestes vei? 3 Da sa jeg: Ja, min herre! Og han svarte meg og sa: Jeg er sendt for å vise deg tre veier og fremføre tre ligninger for deg. 4 Hvis du kan si meg en, vil jeg også vise deg veien du vil se, og jeg vil vise deg hvorfra det onde hjerte kommer. 5 Og jeg sa: Fortell det, min herre! Da sa han til meg: Gå og vei meg vekten av ilden, eller mål meg vindstøtet, eller rop på meg igjen dagen som er forbi. 6 Da svarte jeg og sa: Hvilken mann er i stand til å gjøre det at du ber meg om slike ting? 7 Og han sa til meg: Om jeg skulle spørre deg hvor store boliger det er midt i havet, eller hvor mange kilder som er i begynnelsen av dypet, eller hvor mange kilder som er over himmelhvelvingen, eller hvilke kilder som er utløpene av paradis: 8 Kanskje du ville si til meg: Jeg har aldri gått ned i dypet, heller ikke til helvete, og aldri klatret jeg opp i himmelen. 9 Men nå har jeg bare spurt deg om ilden og vinden og dagen du har gått gjennom, og om ting som du ikke kan skilles fra, og likevel kan du ikke svare meg på dem. 10 Han sa også til meg: Det du selv har, og de som er vokst opp hos deg, kan du ikke vite;

11 Hvordan skulle da ditt kar være i stand til å forstå den Høyestes vei, og at verden nå er utvendig fordervet til å forstå den fordervelsen som er tydelig i mine øyne? 12 Da sa jeg til ham: Det var bedre at vi slett ikke var det, enn at vi fortsatt lever i ondskap og lider og ikke vet hvorfor. 13 Han svarte meg og sa: Jeg gikk inn i en skog til en slette, og trærne tok råd, 14 Og han sa: Kom, la oss gå og føre krig mot havet, så det kan vike bort for oss og gjøre oss flere skog. 15 Også havets flommer tok råd og sa: Kom, la oss gå opp og legge slettens skoger under oss, så vi også der kan gjøre oss til et annet land. 16 Tanken på veden var forgjeves, for ilden kom og fortærte den. 17 Tanken på havets flommer ble på samme måte til intet, for sanden reiste seg og stoppet dem. 18 Hvis du nå dømte mellom disse to, hvem ville du begynne å rettferdiggjøre? eller hvem vil du fordømme? 19 Jeg svarte og sa: Sannelig, det er en tåpelig tanke de begge har tenkt ut, for jorden er gitt til skogen, og havet har også sin plass til å bære hans flom. 20 Da svarte han meg og sa: Du har gitt en rett dom, men hvorfor dømmer du ikke også deg selv? 21 For som jorden er gitt til veden og havet til hans flom, slik kan de som bor på jorden ikke forstå annet enn det som er på jorden, og den som bor over himmelen, kan bare forstå det som er på jorden. som er over himmelens høyde. 22 Da svarte jeg og sa: Jeg ber deg, Herre, la meg ha forstand! 23 For det var ikke min mening å være nysgjerrig på de høye ting, men på dem som går forbi oss daglig, nemlig hvorfor Israel blir overgitt som en hån for hedningene, og hvorfor det folk som du har elsket er gitt over til ugudelige nasjoner, og hvorfor loven til våre forfedre blir gjort til intet, og de skrevne pakter får ingen virkning, 24 Og vi går bort fra verden som gresshopper, og vårt liv er forbauselse og frykt, og vi er ikke verdige til å få barmhjertighet. 25 Hva vil han da gjøre med sitt navn som vi er kalt til? om disse tingene har jeg spurt om. 26 Da svarte han mig og sa: Jo mer du leter, jo mer forundres du; for verden skynder seg å forgå, 27 og kan ikke fatte det som er lovet de rettferdige i tiden som kommer; for denne verden er full av urettferdighet og skrøpeligheter. 28 Men angående dette om det du spør meg om, vil jeg fortelle deg; for det onde er sådd, men dets ødeleggelse er ennå ikke kommet. 29 Hvis derfor det som er sådd, ikke blir snudd på hodet, og hvis stedet hvor det onde sås, ikke forgår, da kan det ikke komme som er sådd med godt. 30 For korn av ond sæd er blitt sådd i Adams hjerte fra begynnelsen, og hvor mye ugudelighet har det ført frem til denne tid? og hvor mye skal det ennu bære frem til tresketiden kommer?

31 Tenk over selv hvor stor ondskapens frukt korn av ond ætt har båret frem. 32 Og når ørene blir hugget ned, som er uten tall, hvor stor et gulv skal de fylle? 33 Da svarte jeg og sa: Hvordan og når skal disse ting skje? hvorfor er våre år få og onde? 34 Og han svarte meg og sa: Skynd deg ikke over den Høyeste! For din hast er forgjeves å være over ham, for du har overgått mye. 35 Spurte ikke også de rettferdiges sjeler dette i sine kammer og sa: Hvor lenge skal jeg håpe på denne måten? når kommer frukten av gulvet av vår belønning? 36 Og på dette svarte erkeengelen Uriel dem og sa: Også når antallet av frø er fylt i eder, for han har veid verden på en vekt. 37 Ved mål har han målt tidene; og etter tall har han regnet tidene; og han rører ikke på dem og rører dem ikke før det nevnte mål er oppfylt. 38 Da svarte jeg og sa: Herre, du som hersker, også vi er alle fulle av ugudelighet. 39 Og for vår skyld er det kanskje at de rettferdiges gulv ikke er fylte på grunn av syndene til dem som bor på jorden. 40 Da svarte han mig og sa: Gå bort til en fruktbar kvinne og spør henne når hun har fullført sine ni måneder, om hennes liv kan beholde fødselen lenger i henne. 41 Da sa jeg: Nei, Herre, det kan hun ikke. Og han sa til meg: I graven er sjelenes kamre som en kvinnes liv. 42 For som en kvinne som føder, skynder seg å unnslippe nødvendigheten av fødselen, således skynder disse stedene å utlevere det som er overlatt til dem. 43 Fra begynnelsen, se, det du vil se, det skal bli vist deg. 44 Da svarte jeg og sa: Om jeg har funnet nåde for dine øine, og om det er mulig, og om jeg derfor er imøtekommende, 45 Vis meg da om det skal komme mer enn som er fortid, eller mer fortid enn som skal komme. 46 Hva som er fortid vet jeg, men det som skal komme vet jeg ikke. 47 Og han sa til meg: Stå opp på høire side, så skal jeg fremlegge likningen for deg. 48 Så stod jeg og så, og se, en het, brennende ovn gikk forbi foran meg; og det skjedde at da flammen var borte, så jeg, og se, røken stod stille. 49 Etter dette gikk en vannsky for meg og lot ned mye regn med storm; og da stormregnet var forbi, ble dråpene stille. 50 Da sa han til meg: Se etter med dig selv! som regnet er mer enn dråpene, og som ilden er større enn røyken; men dråpene og røyken blir liggende igjen, så den mengde som er forbi, oversteg mer. 51 Da bad jeg og sa: Kan jeg leve, tror du, inntil den tid? eller hva skal skje i de dager? 52 Han svarte meg og sa: De tegn du spør om, kan jeg fortelle dig om dem delvis; for jeg vet det ikke.

KAPITTEL 5 1 Ikke desto mindre når tegnene kommer, se, dagene skal komme, da de som bor på jorden skal bli tatt i et stort antall, og sannhetens vei skal være skjult, og landet skal være ufruktbart av tro. 2 Men misgjerningen skal bli større enn det du nå ser, eller det du har hørt for lenge siden. 3 Og landet som du nå ser har rot, skal du plutselig se øde. 4 Men dersom Den Høyeste gir deg å leve, skal du se etter den tredje basunen at solen plutselig skal skinne igjen om natten, og månen tre ganger om dagen. 5 Og blod skal falle ut av tre, og steinen skal gi sin røst, og folket skal bli forferdet. 6 Og selv han skal herske, som de ikke ser etter som bor på jorden, og fuglene skal flykte sammen. 7 Og Sodomithavet skal drive ut fisk og lage lyd om natten, som mange ikke har kjent; men de skal alle høre dets røst. 8 Det skal også være forvirring mange steder, og ilden skal ofte sendes ut igjen, og villdyrene skal bytte plass, og kvinner med menstruasjon skal føde uhyrer. 9 Og saltvann skal finnes i det søte, og alle venner skal ødelegge hverandre; da skal forstanden gjemme seg, og forstanden trekke seg tilbake i sitt hemmelige kammer, 10 Og de skal søkes av mange, men likevel ikke bli funnet; 11 Også det ene land skal spørre et annet og si: Er rettferdighet som gjør et menneske rettferdig borte? gjennom deg? Og den skal si: Nei. 12 Samtidig skal menneskene håpe, men intet oppnå; de skal streve, men deres veier skal ikke ha framgang. 13 Jeg har tillatelse til å vise deg slike tegn; og hvis du vil be igjen og gråte som nå, og faste selv dager, skal du høre enda større ting. 14 Da våknet jeg, og en stor frykt gikk gjennom hele kroppen min, og mitt sinn ble urolig, så det ble svimmel. 15 Så engelen som kom for å snakke med meg, holdt meg, trøstet meg og reiste meg på mine føtter. 16 Og den annen natt skjedde det at Salatiel, høvdingen for folket, kom til mig og sa: Hvor har du vært? og hvorfor er ditt åsyn så tungt? 17 Vet du ikke at Israel er overgitt til deg i deres fangenskaps land? 18 Stå opp og spis brød, og forlat oss ikke, som en hyrde som overlater sin hjord i hendene på grusomme ulver. 19 Da sa jeg til ham: Gå bort fra meg og kom meg ikke nær! Og han hørte det jeg sa, og gikk fra meg. 20 Så fastet jeg i sju dager, sørgende og gråt, slik som engelen Uriel befalte meg. 21 Og etter syv dager var det slik at mitt hjertes tanker igjen ble meg sårt vonde, 22 Og min sjel gjenvunnet forstandens ånd, og jeg begynte å snakke med den Høyeste igjen, 23 Og han sa: Herre, du som hersker over alle tre på jorden og av alle trærne på den, du har utvalgt deg ett eneste vintreet.

24 Og av alle land i hele verden har du utvalgt deg én grop, og av alle dens blomster én lilje. 25 Og av alle havets dyp har du fylt deg én elv, og av alle bygde byer har du helliget deg selv Sion. 26 Og av alle fuglene som er skapt, har du kalt deg én due, og av alt storfeet som er laget, har du gitt deg én sau. 27 Og blant alle folkemengdene har du fått dig ett folk, og til dette folket som du elsket, gav du en lov som er velbehagelig for alle. 28 Og nå, Herre, hvorfor har du gitt dette ene folket til mange? og på den ene roten har du beredt andre, og hvorfor har du spredt ditt eneste folk blant mange? 29 Og de som tok imot dine løfter og ikke trodde på dine pakter, har tråkket dem ned. 30 Hvis du hatet ditt folk så mye, skulle du likevel straffe dem med dine egne hender. 31 Men da jeg hadde talt disse ordene, ble engelen som kom til meg natten før, sendt til meg, 32 Og han sa til meg: Hør meg, så vil jeg lære deg! hør på det jeg sier, så skal jeg fortelle deg mer. 33 Og jeg sa: Tal videre, min Herre! Da sa han til meg: Du er så urolig i sinnet for Israels skyld; elsker du dette folket bedre enn han som skapte dem? 34 Og jeg sa: Nei, Herre, men av stor sorg har jeg talt; for mine tøyler smerter meg hver time, mens jeg strever for å forstå den Høyestes vei og finne en del av hans dom. 35 Og han sa til meg: Du kan ikke. Og jeg sa: Hvorfor, Herre? hvor ble jeg født da? eller hvorfor var ikke min mors liv da min grav, for at jeg ikke kunne ha sett Jakobs strev og det slitsomme strevet til Israels ætt? 36 Og han sa til meg: Tell meg de ting som ennå ikke er kommet, samle meg sammen det slagg som er spredt utover, gjør meg igjen grønne blomstene som er visne, 37 Lukk opp for meg de lukkede stedene, og før meg frem vindene som er innestengt i dem, vis meg et bilde av en røst! 38 Og jeg sa: Herre som hersker, hvem kan vite dette, uten den som ikke har sin bolig hos mennesker? 39 Men jeg er uvisst; hvordan kan jeg da tale om disse ting du spør meg om? 40 Da sa han til meg: Likesom du ikke kan gjøre noe av dette som jeg har talt om, slik kan du ikke finne ut min dom eller til slutt den kjærlighet som jeg har lovet mitt folk. 41 Og jeg sa: Se, Herre, likevel er du nær hos dem som er holdt tilbake til enden; og hvad skal de gjøre som har vært før meg, eller vi som er nå, eller de som skal komme etter oss? 42 Og han sa til meg: Jeg vil sammenligne min dom med en ring; likesom det ikke er noen slapphet hos de siste, slik er det heller ingen hurtighet hos den første. 43 Da svarte jeg og sa: Kunne du ikke gjøre dem som er blitt til, og være til nå og som skal komme, med det samme; at du kan forkynne din dom jo før? 44 Da svarte han mig og sa: Skapningen må ikke skynde seg over skaperen; heller ikke verden kan beholde dem med en gang som skal skapes i dem.

45 Og jeg sa: Som du har sagt til din tjener, at du, som gir alle liv, straks har gitt liv til den skapning som du har skapt, og skapningen bar den; slik kunne den også bære dem som nå være tilstede med en gang. 46 Og han sa til meg: Spør en kvinnes morsliv og si til henne: Hvis du føder barn, hvorfor gjør du det ikke sammen, men den ene etter den andre? be henne derfor føde ti barn n med en gang. 47 Og jeg sa: Hun kan ikke; men må gjøre det med tidens avstand. 48 Da sa han til meg: Så har jeg også gitt jordens mor til dem som blir sådd i den i sin tid. 49 For likesom et lite barn ikke kan føde det som tilhører de gamle, slik har jeg tilveiebragt verden som jeg har skapt. 50 Og jeg spurte og sa: Siden du nå har gitt meg veien, vil jeg fortsette å tale for deg; for vår mor, som du har fortalt meg at hun er ung om, nærmer seg nå alder. 51 Han svarte meg og sa: Spør en kvinne som føder barn, så skal hun si det til dig. 52 Si til henne: Hvorfor er de som du nå har født, lik de som var før, men mindre av vekst? 53 Og hun skal svare deg: De som er født i ungdommens styrke, er av samme måte, og de som er født i alderdommen, når morslivet svikter, er annerledes. 54 Tenk derfor også på at dere er mindre av vekst enn de som var før dere. 55 Og slik er de som kommer etter dere mindre enn dere, som de skapninger som nå begynner å bli gamle og har gått over ungdommens styrke. 56 Da sa jeg: Herre, jeg ber dig om jeg har funnet nåde for dine øine, så vis din tjener ved hvem du besøker din skapning. KAPITTEL 6 1 Og han sa til meg: I begynnelsen, da jorden ble til, før verdens grenser stod, eller vindene alltid blåste, 2 Før det tordnet og lettet, eller noen gang grunnvollene til paradis ble lagt, 3 Før de vakre blomstene ble sett, eller før de bevegelige kreftene ble etablert, før den utallige mengden av engler ble samlet, 4 Eller at himmelens høyder ble hevet før himmelhvelvingens mål ble navngitt, eller skorsteinene i Sion var varme, 5 Og før de nåværende år ble søkt etter, og eller noen gang påfunnene til dem som nå synden ble snudd, før de ble beseglet som har samlet troen til en skatt: 6 Da tok jeg hensyn til disse ting, og de er alle blitt til ved meg alene og ved ingen annen; også ved meg skal de ta slutt, og ved ingen annen. 7 Da svarte jeg og sa: Hva skal tidenes skille? eller når skal det være slutten på den første, og begynnelsen på den som følger? 8 Og han sa til meg: Fra Abraham til Isak, da Jakob og Esau ble født av ham, holdt Jakobs hånd først Esaus hæl.

9 For Esau er verdens ende, og Jakob er begynnelsen på den som følger. 10 Menneskets hånd er mellom hælen og hånden: et annet spørsmål, Esdras, spør du ikke. 11 Da svarte jeg og sa: Herre, du som hersker, om jeg har funnet nåde for dine øine, 12 Jeg ber deg, forkynn din tjener enden på dine tegn, som du har skilt meg fra den siste natten. 13 Da svarte han og sa til meg: Stå opp på dine føtter og hør en sterk røst! 14 Og det skal være som en stor bevegelse; men stedet hvor du står, skal ikke rokkes. 15 Og vær derfor ikke redd når den taler, for ordet er av enden, og jordens grunnvoll er forstått. 16 Og hvorfor? fordi talen om disse ting skjelver og rører seg; for den vet at enden på disse ting må forandres. 17 Og det skjedde at da jeg hørte det, reiste jeg meg på mine føtter og lyttet, og se, det var en røst som talte, og lyden av den var som lyden av mange vann. 18 Og den sa: Se, dagene kommer da jeg vil begynne å nærme meg og besøke dem som bor på jorden, 19 Og han vil begynne å spørre dem om hva de er som har skadet urett med sin urettferdighet, og når Sions lidelse skal være fullbyrdet; 20 Og når verden, som begynner å forsvinne, er fullendt, da vil jeg vise disse tegnene: bøkene skal åpnes foran himmelhvelvingen, og de skal se alle sammen. 21 Og barn på ett år skal tale med sin røst, kvinnene med barn skal føde utidige barn på tre eller fire måneder gamle, og de skal leve og bli oppreist. 22Og med ett skal de såede plasser vise seg å være usådde, de fulle lagerhusene skal plutselig stå tomme. 23 Og basunen skal gi en lyd, som når alle hører, skal de plutselig bli redde. 24 På den tid skal venner kjempe mot hverandre som fiender, og jorden skal stå i frykt med dem som bor der, kildene til kildene skal stå stille, og om tre timer skal de ikke løpe. 25 Hver den som blir tilbake fra alt dette som jeg har sagt deg, skal unnslippe og se min frelse og din verdens ende. 26 Og de menn som blir tatt imot, skal se det, de som ikke har smakt døden fra deres fødsel, og innbyggernes hjerte skal forandres og omgjøres til en annen mening. 27 For det onde skal utslettes, og svik skal utslukkes. 28 Troen skal blomstre, fordervelsen skal overvinnes, og sannheten, som så lenge har vært uten frukt, skal forkynnes. 29 Og da han talte med meg , se, jeg så litt og litt på ham som jeg stod foran. 30 Og disse ordene sa han til meg; Jeg er kommet for å vise deg tiden på natten som kommer. 31 Vil du be enda mer og faste i syv dager igjen, da skal jeg fortelle deg større ting om dagen enn jeg har hørt. 32 For din røst er hørt for den Høyeste; for den Allmektige har sett din rettferdighet, han har også sett din kyskhet som du har hatt siden din ungdom.

33 Og derfor har han sendt meg for å fortelle deg alt dette og si til deg: Vær ved god trøst og frykt ikke 34 Og skynd deg ikke med de forgangne tider til å tenke forgjeves, forat du ikke skal skynde deg fra de siste tider. 35 Og det skjedde etter dette at jeg igjen gråt og fastet syv dager på samme måte, for at jeg kunne oppfylle de tre ukene som han fortalte meg. 36 Og i den åttende natt ble mitt hjerte igjen irritert i meg, og jeg begynte å tale for den Høyeste. 37 For min ånd ble sterkt satt i brann, og min sjel var i nød. 38 Og jeg sa, Herre, du talte fra begynnelsen av skapelsen, ja, den første dag, og sa slik; La himmel og jord bli til; og ditt ord var et fullkomment verk. 39 Og så var ånden, og mørke og stillhet var på alle kanter; lyden av menneskestemmen var ennå ikke dannet. 40 Da befalte du et vakkert lys å gå frem av dine skatter, for at ditt verk skulle vise seg. 41 På den annen dag gjorde du himmelhvelvingens ånd og befalte den å skilles fra hverandre og skille mellom vannene, så den ene del kunne stige opp og den andre bli værende under. 42 På den tredje dag befalte du at vannet skulle samles i den syvende del av jorden: seks deler har du tørket opp og tatt vare på, for at noen av disse som er plantet av Gud og dyrket, kan tjene deg. 43 For så snart ditt ord gikk ut, ble verket gjort. 44 For straks var det stor og utallig frukt, og mange og forskjellig behag for smaken, og blomster med uforanderlig farge og duft av vidunderlig lukt; og dette ble gjort den tredje dagen. 45På den fjerde dagen befalte du at solen skulle skinne og månen gi sitt lys, og stjernene skulle stå i orden. 46 Og ga dem påbud om å gjøre tjeneste for mennesket som skulle gjøres. 47 På den femte dag sa du til den syvende del, hvor vannet ble samlet, at det skulle bære frem levende skapninger, fugler og fisker; og så skjedde det. 48 For det stumme vannet og uten liv har frembrakt levende vesener etter Guds befaling, for at alle mennesker skal prise dine undergjerninger. 49 Da ordinerte du to levende skapninger, den ene kalte du Enok, og den andre Leviatan; 50 Og han skilte den ene fra den andre; for den syvende del, nemlig hvor vannet ble samlet, kunne ikke holde dem begge. 51 Enok gav du en del, som ble tørket ut den tredje dag, for at han skulle bo i den samme del, hvor det er tusen hauger. 52 Men til Leviatan gav du den syvende del, nemlig den fuktige; og har holdt ham fortært av hvem du vil, og når. 53 På den sjette dagen ga du jorden befaling om at den skulle bære frem dyr, storfe og kryp. 54 Og etter disse også Adam, som du har gjort til herre over alle dine skapninger; av ham kommer vi alle, og også folket som du har utvalgt. 55 Alt dette har jeg talt foran deg, Herre, fordi du skapte verden for vår skyld

56 Når det gjelder det andre folk, som også kommer fra Adam, har du sagt at de ikke er noe, men at de er som spytt, og sammenlignet deres overflod med en dråpe som faller fra et kar. 57 Og nå, Herre, se, disse hedningene, som noen gang har vært kjent som ingenting, har begynt å være herrer over oss og å fortære oss. 58 Men vi ditt folk, som du kalte din førstefødte, din enbårne og din ivrige elsker, er gitt i deres hender. 59 Hvis verden nå er skapt for vår skyld, hvorfor har vi ikke en arv med verden? hvor lenge skal dette vare? KAPITTEL 7 1 Og da jeg var ferdig med å si disse ordene, ble engelen sendt til meg som var blitt sendt til meg nettene før: 2 Og han sa til meg: Stå opp, Esdras, og hør de ord jeg er kommet for å fortelle deg. 3 Og jeg sa: Tal videre, min Gud! Da sa han til meg: Havet ligger på et vidt sted, så det kan bli dypt og stort. 4 Men sett kassen var inngangen smal og som en elv; 5 Hvem kunne da gå i havet for å se på det og herske over det? hvis han ikke gikk gjennom det trange, hvordan kunne han komme ut i det store? 6 Det er også en annen ting; En by bygges og ligger på en vid mark og er full av alt godt. 7 Inngangen til den er trang og er satt på et farlig sted å falle, som om det var en ild på høyre hånd og på venstre et dypt vann. 8 Og én eneste vei mellom dem begge, ja, mellom ilden og vannet, så liten at det ikke kunne annet enn o ingen mann går dit med en gang. 9 Hvis denne byen nå ble gitt til en mann til arv, hvis han aldri kommer over den fare som ligger foran den, hvordan skal han motta denne arven? 10 Og jeg sa: Så er det, Herre! Da sa han til meg: Slik er også Israels del. 11 For for deres skyld skapte jeg verden, og da Adam overtrådte mine lover, da ble det bestemt at nå er gjort. 12 Da ble denne verdens innganger gjort trange, fulle av sorg og strev: de er få og onde, fulle av farer og meget smertefulle. 13 For den eldste verdens innganger var vide og sikre og brakte udødelig frukt. 14 Hvis da de som lever arbeider for ikke å gå inn i disse trange og forfengelige ting, kan de aldri ta imot dem som er lagt for dem. 15 Så hvorfor bekymrer du deg selv, siden du bare er et forgjengelig menneske? og hvorfor er du rørt, mens du bare er dødelig? 16 Hvorfor har du ikke tenkt i ditt sinn på dette som skal komme, fremfor det som er tilstede? 17 Da svarte jeg og sa: Herre, du som hersker, du har fastsatt i din lov at de rettferdige skal arve disse ting, men at de ugudelige skal gå til grunne.

18 Likevel skal de rettferdige lide trange ting og håpe på det store; for de som har gjort ugudelig, har lidd det trange, og likevel skal de ikke se det vide. 19 Og han sa til meg. Det er ingen dommer over Gud, og ingen som har forstand over den Høyeste. 20 For det er mange som går til grunne i dette liv, fordi de forakter Guds lov som ligger foran dem. 21 For Gud har gitt en streng befaling til de som kom, hva de skulle gjøre for å leve, likesom de kom, og hva de skulle holde for å unngå straff. 22 Likevel var de ikke lydige mot ham; men talte imot ham og tenkte forgjeves ting; 23 og forførte seg selv ved deres onde gjerninger; og sa om den Høyeste at han ikke er det; og kjente ikke hans veier: 24 Men hans lov har de foraktet og fornektet hans pakter; i hans forskrifter har de ikke vært trofaste og ikke gjort hans gjerninger. 25 Og derfor, Esdras, for de tomme er tomme ting, og for de fulle er de fulle. 26 Se, tiden skal komme da disse tegnene som jeg har fortalt deg skal skje, og bruden skal vise seg, og hun som kommer ut skal bli sett, som nå er trukket tilbake fra jorden. 27 Og hver den som blir utfridd fra de forutnevnte ondskapene, skal se mine under. 28 For min sønn Jesus skal åpenbares med dem som er med ham, og de som blir igjen, skal glede seg innen fire hundre år. 29 Etter disse år skal min sønn Kristus dø, og alle mennesker som har liv. 30 Og verden skal forvandles til den gamle stillhet i syv dager, som i de tidligere dommene, så ingen skal bli tilbake. 31 Og etter syv dager skal den verden som ennå ikke våkner, bli reist opp, og den som skal dø som er fordervet 32 Og jorden skal gjenopprette dem som sover i den, og det skal også støvet de som bor i stillhet, og de hemmelige stedene skal redde de sjelene som var overgitt til dem. 33 Og den Høyeste skal vise seg på dommens sete, og elendigheten skal forgå, og den lange lidelse skal ta slutt. 34 Men bare dommen skal bestå, sannheten skal stå, og troen skal bli sterk. 35 Og arbeidet skal følge, og lønnen skal vises, og de gode gjerningene skal være kraftfulle, og onde gjerninger skal ikke ha noen herredømme. 36 Da sa jeg: Abraham ba først for sodomittene, og Moses for fedrene som syndet i ørkenen. 37 Og Jesus fulgte ham for Israel på Akans tid: 38 Og Samuel og David for ødeleggelsen, og Salomo for dem som skulle komme til helligdommen. 39 Og Helias for dem som fikk regn; og for de døde, så han kan leve: 40 Og Esekias for folket på Sankeribs tid, og mange for mange. 41 Også nå, ettersom fordervelsen vokser frem og ondskapen vokser, og de rettferdige har bedt for de ugudelige; hvorfor skal det ikke også være slik nå?

42 Han svarte meg og sa: Dette nåværende liv er ikke enden hvor mye herlighet bor; derfor har de bedt for de svake. 43 Men undergangens dag skal være slutten på denne tiden og begynnelsen på den kommende udødelighet, hvor fordervelsen er forbi, 44 Ubønnhørlighet er over, utroskap er avskåret, rettferdighet vokser frem, og sannhet vokser frem. 45 Da skal ingen være i stand til å frelse den som er ødelagt, eller å undertrykke den som har vunnet seieren. 46 Da svarte jeg og sa: Dette er mitt første og siste ord, at det hadde vært bedre ikke å ha gitt jorden til Adam, ellers, når den ble gitt ham, å hindre ham fra å synde. 47 For hvilken nytte har det for mennesker nå i denne nåværende tid å leve i tyngde og etter døden å vente på straff? 48 Å du Adam, hva har du gjort? for selv om det var du som har syndet, er du ikke falt alene, men vi alle som kommer fra deg. 49 For hvilken nytte har det for oss om det er lovet oss en udødelig tid, hvor har vi gjort gjerningene som bringer døden? 50 Og at det er lovet oss et evig håp, mens vi som er mest ugudelige er gjort tomme? 51 Og at det er lagt opp for oss boliger for helse og trygghet, mens vi har levd ugudelig? 52 Og at den Høyestes herlighet bevares for å forsvare dem som har ført et varsomt liv, mens vi har vandret på de mest onde veier av alle? 53 Og at det skulle bli vist et paradis, hvis frukt varer til evig tid, hvor er trygghet og medisin, siden vi ikke skal gå inn i det? 54 (For vi har gått på ubehagelige steder.) 55 Og at ansiktene til dem som har brukt avholdenhet, skal lyse over stjernene, mens våre ansikter skal være svartere enn mørke? 56 For mens vi levde og gjorde urett, tenkte vi ikke på at vi skulle begynne å lide for det etter døden. 57 Da svarte han mig og sa: Dette er forholdene for striden som et menneske som er født på jorden skal utkjempe; 58 At hvis han blir overvunnet, skal han lide som du har sagt; men vinner han seieren, skal han få det som jeg sier. 59 For dette er livet som Moses talte til folket mens han levde, og sa: Velg livet for deg, så du kan leve! 60 Likevel trodde de ham ikke, heller ikke profetene etter ham, heller ikke jeg som har talt til dem, 61 For at det ikke skal være en slik tunghet i deres ødeleggelse, som det skal være glede over dem som er overtalt til frelse. 62 Da svarte jeg og sa: Jeg vet, Herre, at den Høyeste er kalt barmhjertig, fordi han forbarmer seg over dem som ennå ikke er kommet til verden, 63 Og også over dem som vender seg til hans lov; 64 Og at han er tålmodig og lenge tåler de som har syndet, som hans skapninger;

65 Og at han er overflod, for han er rede til å gi der det trengs; 66 Og at han er av stor barmhjertighet, for han mangfoldiggjør mer og mer barmhjertighet mot dem som er tilstede og som er fortid, og også mot dem som skal komme. 67 For dersom han ikke multipliserer sin barmhjertighet, vil verden ikke fortsette med dem som arver den. 68 Og han tilgir; for hvis han ikke gjorde slik av sin godhet, for at de som har begått misgjerninger, skulle bli lindret av dem, skulle ikke ti tusendelen av menneskene bli i live. 69 Og når han er dommer, om han ikke tilgir dem som blir helbredet med hans ord, og utrydder de mange stridigheter, 70 Det burde være svært få igjen av eventyr i en utallig mengde. KAPITTEL 8 1 Og han svarte meg og sa: Den Høyeste har laget denne verden for mange, men den kommende verden for få. 2 Jeg vil fortelle deg en likhet, Esdras! Som når du spør jorden, skal den si til deg at den gir mye støpeform som det er laget av leirkar av, men lite støv som gull kommer av. Slik er det med denne nåværende verdens gang. 3 Det er mange skapt, men få skal bli frelst. 4 Så svarte jeg og sa: Svelg da ned, min sjel, forstand og sluk visdommen! 5 For du har sagt ja til å lytte og er villig til å profetere; for du har ikke lenger plass enn bare å leve. 6 O Herre, hvis du ikke tillater din tjener at vi kan be for deg, og du gir oss frø til vårt hjerte og kultur til vår forstand, så det kan komme frukt av det. hvordan skal hvert menneske leve som er fordervet, som bærer et manns sted? 7 For du er alene, og vi alle ett verk av dine hender, som du har sagt. 8 For når legemet nå er formet i mors liv, og du gir det lemmer, blir din skapning bevart i ild og vann, og i ni måneder tåler ditt arbeid din skapning som er skapt i henne. 9 Men det som tar vare på og bevares, skal både bli bevart, og når tiden kommer, leverer det bevarte morsliv det som vokste i det. 10 For du har befalt av kroppens deler, det vil si fra brystene, å gi melk, som er frukten av brystene, 11 For at det som er skapt, kan næres for en tid, inntil du overlater det til din miskunnhet. 12 Du førte det frem med din rettferdighet og fostret det i din lov og omskapte det med din rett. 13 Og du skal drepe den som din skapning og gjøre den levende som din gjerning. 14 Hvis du derfor skal tilintetgjøre ham som med så stort arbeid ble skapt, er det lett å bli forordnet ved ditt bud, for at det som er laget, kan bli bevart. 15 Derfor, Herre, vil jeg tale; å berøre mennesket generelt, vet du best; men rører ved ditt folk, for hvis skyld jeg er lei meg;

16 Og for din arv, for hvis sak jeg sørger; og for Israel, som jeg er tung for; og for Jakob, for hvis skyld jeg er urolig; 17 Derfor vil jeg begynne å be for deg for meg selv og for dem, for jeg ser fallet til oss som bor i landet. 18 Men jeg har hørt den raske dommeren som skal komme. 19 Hør derfor min røst og forstå mine ord, så skal jeg tale for deg. Dette er begynnelsen på ordene til Esdras, før han ble tatt opp: og jeg sbistand, 20 Herre, du som bor i evigheten som ser ovenfra ting i himmelen og i luften. 21 hvis trone er uvurderlig; hvis herlighet kanskje ikke kan fattes; for hvem englenes hærskarer står med skjelving, 22 hvis tjeneste er kjent i vind og ild; hvis ord er sant, og ord er konstante; hvis bud er sterkt og ordinans fryktelig; 23 hvis blikk tørker ut dypet, og harme får fjellene til å smelte; som sannheten vitner om: 24 Hør din tjeners bønn, og lytt til din skapnings bønn! 25 For så lenge jeg lever, vil jeg tale, og så lenge jeg har forstand, vil jeg svare. 26 Se ikke på ditt folks synder! men på dem som tjener deg i sannhet. 27 Se ikke på hedningenes onde påfunn, men begjæret til dem som holder ditt vitnesbyrd i trengsler. 28 Tenk ikke på dem som har vandret falskt foran deg, men kom dem i hu, som etter din vilje har kjent din frykt. 29 La det ikke være din vilje å utrydde dem som har levd som dyr! men å se på dem som tydelig har lært din lov. 30 Vær ikke harme over dem som regnes som verre enn dyr! men elsk dem som alltid setter sin lit til din rettferdighet og herlighet. 31 For vi og våre fedre sykler av slike sykdommer; men på grunn av oss syndere skal du bli kalt barmhjertig. 32 For dersom du ønsker å forbarme deg over oss, da skal du bli kalt barmhjertig mot oss, nemlig oss som ikke har rettferdige gjerninger. 33 For de rettferdige, som har mange gode gjerninger borte hos deg, skal få lønn av sine egne gjerninger. 34 For hva er et menneske at du har mishag på det? eller hva er en forgjengelig slekt at du er så bitter mot den? 35 For i sannhet er det ingen blant dem som er født, men han har handlet ugudelig; og blant de troende er det ingen som ikke har gjort galt. 36 For i dette, Herre, skal din rettferdighet og din godhet forkynnes, hvis du er barmhjertig mot dem som ikke har tillit til gode gjerninger. 37 Da svarte han mig og sa: Noget har du talt rett, og det skal gå etter dine ord. 38 For sannelig vil jeg ikke tenke på dem som har syndet før døden, før dommen, før ødeleggelsen. 39 Men jeg vil glede meg over de rettferdiges sinnelag, og jeg vil også huske deres pilegrimsreise og frelsen og lønnen de skal få. 40 Som jeg har talt nå, slik skal det skje. 41 For likesom bonden sår mye frø på jorden og planter mange trær, og likevel kommer det som er sådd godt på

hans tid ikke opp, og ikke alt som er sådd slår rot. i verden; de skal ikke alle bli frelst. 42 Da svarte jeg og sa: Har jeg funnet nåde, så la meg tale! 43 Likesom bondens ætt går til grunne, dersom det ikke kommer opp og ikke får ditt regn i rette tid; eller hvis det kommer for mye regn og ødelegger det: 44 Slik går også mennesket til grunne, som er formet med dine hender og kalles ditt eget bilde, fordi du er lik ham, for hvis skyld du har skapt alle ting, og liknet ham med bondens ætt. 45 Vær ikke vred på oss, men spar ditt folk og miskunn deg over din egen arv, for du er barmhjertig mot din skapning. 46 Da svarte han mig og sa: Det som er tilstede, er for nåtiden, og det som skal komme for dem som skal komme. 47 For du kommer langt fra at du skal kunne elske min skapning mer enn meg, men jeg har ofte nærmet meg deg og til den, men aldri til de urettferdige. 48 Også i dette er du underfull for den Høyeste: 49 Ved at du har ydmyket deg selv, slik det passer deg, og ikke dømt deg verdig til å bli mye herliggjort blant de rettferdige. 50 For mange store elendigheter skal skje med dem som i den siste tid skal bo i verden, fordi de har vandret i stor stolthet. 51 Men forstå du selv og søk ære for dem som er som deg. 52 For for dere er paradiset åpnet, livets tre er plantet, tiden som kommer er forberedt, overflod er gjort klar, en by er bygget, og hvile er tillatt, ja, fullkommen godhet og visdom. 53 Det ondes rot er forseglet for deg, svakhet og møll er skjult for deg, og fordervelsen er flyktet til helvete for å bli glemt. 54 Sorgene går forbi, og til slutt vises utødelighetens skatt. 55 Og still derfor ikke mer spørsmål angående mengden av dem som omkommer. 56 For da de hadde tatt friheten, foraktet de den Høyeste, tenkte forakt for hans lov og forlot hans veier. 57 Dessuten har de tråkket ned hans rettferdige, 58 og sa i deres hjerte at det ikke er noen Gud; ja, og det å vite at de må dø. 59 For likesom de ting som er nevnt, skal ta imot dere, slik er tørst og smerte beredt for dem; for det var ikke hans vilje at menneskene skulle bli til intet. 60 Men det har de som blir skapt besmittet navnet til ham som skapte dem, og var utakknemlige mot ham som beredte liv for dem. 61 Og derfor er min dom nå for hånden. 62 Dette har jeg ikke forkynt for alle mennesker, men for deg og noen få som deg. Da svarte jeg og sa: 63 Se, Herre, nå har du vist meg de mange under som du vil begynne å gjøre i de siste tider; men på hvilken tid har du ikke vist meg.

KAPITTEL 9 1 Han svarte meg da og sa: Mål tiden i seg selv, og når du ser en del av de tegn som jeg har fortalt deg før, går forbi, 2 Da skal du forstå at det er den samme tid da den Høyeste skal begynne å besøke den verden han har skapt. 3 Derfor, når det skal sees jordskjelv og opprør fra menneskene i verden: 4 Da skal du forstå at Den Høyeste har talt om dette fra de dager som var før deg, ja fra begynnelsen. 5 For likesom alt som er gjort i verden har en begynnelse og en ende, og enden er åpenbar: 6 Likevel har også den Høyestes tider en klar begynnelse i under og kraftfulle gjerninger, og ender i virkninger og tegn. 7 Og hver den som skal bli frelst og kan unnslippe ved sine gjerninger og ved tro som dere har trodd på, 8 Skal bli bevart fra de nevnte farer og se min frelse i mitt land og innenfor mine grenser; for jeg har helliget dem for meg fra begynnelsen av. 9 Da skal de være i ynkelig sak, som nå har misbrukt mine veier, og de som har kastet dem bort, skal bo i pinsler. 10 For de som i sitt liv har fått goder og ikke kjent meg; 11 Og de som har avskyt min lov mens de ennå hadde frihet, og da omvendelsesstedet ennå var åpent for dem, forstod det ikke, men foraktet den. 12 Den samme må vite det etter døden av smerte. 13 Og vær derfor ikke nysgjerrig på hvordan de ugudelige skal bli straffet, og når, men spør hvordan de rettferdige skal bli frelst, hvem sin verden er og for hvem verden er skapt. 14 Da svarte jeg og sa: 15 Jeg har sagt før, og taler nå, og jeg vil også si det heretter, at det er mange flere av dem som går til grunne, enn av dem som skal bli frelst: 16 Som en bølge er større enn en dråpe. 17 Og han svarte meg og sa: Som marken er, således er også ætten; som blomstene er, slik er fargene også; slik arbeideren er, slik er også arbeidet; og likesom bonden er seg selv, slik er også hans husdyrhold; for det var verdens tid. 18 Og da jeg nå beredte verden, som ennå ikke var skapt, til at de kunne bo i de som nå lever, da talte ingen mot meg. 19 For da var alle lydige, men nu er de skapte seder i denne verden som er skapt, fordervet ved en evig ætt, og ved en uransakelig lov løsne seg. 20 Så jeg så på verden, og se, det var fare på grunn av tankene som var kommet inn i den. 21 Og jeg så det og sparte det meget, og jeg har holdt meg en drue av klasen og en plante av et stort folk. 22 La da folkemengden gå til grunne, som ble født forgjeves! og la min drue og min plante beholdes! for med stort arbeid har jeg gjort det fullkomment. 23 Likevel, hvis du vil slutte med enda syv dager, (men du skal ikke faste i dem,

24 Men gå inn på en blomstermark hvor det ikke er bygget hus, og spis bare markens blomster! smak ikke kjøtt, drikk ikke vin, men spis bare blomster;) 25 Og be alltid til den Høyeste, så vil jeg komme og tale med deg. 26 Så gikk jeg ut på marken som heter Ardath, som han befalte meg; og der satt jeg blandt blomstene og åt av markens urter, og kjøttet av dem mettet meg. 27 Etter sju dager satte jeg meg på gresset, og mitt hjerte var fortvilet i meg, som før. 28 Og jeg åpnet munnen min og begynte å tale for den Høyeste og sa: 29 Herre, du som viste deg for oss, du ble vist for våre fedre i ørkenen, på et sted hvor ingen tråkker, på et ufruktbart sted, da de drog ut av Egypt. 30 Og du sa: Hør meg, Israel! og legg merke til mine ord, du Jakobs ætt! 31 For se, jeg sår min lov i dere, og den skal bringe frukt i dere, og dere skal være ære i den til evig tid. 32 Men våre fedre, som tok imot loven, holdt den ikke og holdt ikke dine lover. 33 Men de som tok imot det, omkom, fordi de ikke tok vare på det som ble sådd i dem. 34 Og se, det er en skikk, når jorden har fått sæd, eller havet et skip, eller ethvert kar, kjøtt eller drikke, at det som er omkommet hvor det ble sådd eller kastet i, 35 Også det som er sådd eller kastet i eller mottatt, går til grunne og blir ikke hos oss; men med oss har det ikke skjedd slik. 36 For vi som har mottatt loven, går til grunne ved synd, og også vårt hjerte som tok imot den 37 Uansett forgår ikke loven, men blir I hans styrke. 38 Og da jeg talte dette i mitt hjerte, så jeg tilbake med mine øyne, og på høyre side så jeg en kvinne, og se, hun sørget og gråt med høy røst og var meget bedrøvet i hjertet, og hennes klærne var revet, og hun hadde aske på hodet. 39 Så lot jeg mine tanker gå som jeg var i, og vendte meg til henne, 40 Og han sa til henne: Hvorfor gråter du? hvorfor er du så bedrøvet i ditt sinn? 41 Og hun sa til meg: Herre, la meg være i fred, så jeg kan sørge over meg selv og legge til min sorg, for jeg er sårt fortvilet i mitt sinn og nedtrykt. 42 Og jeg sa til henne: Hva er det med dig? Fortell meg. 43 Hun sa til meg: Jeg, din tjener, har vært ufruktbar og ikke hatt barn, selv om jeg hadde en mann i tretti år, 44 Og i de tretti årene gjorde jeg ikke annet dag og natt og hver time, enn å be min bønn til den Høyeste. 45 Etter tretti år hørte Gud meg din tjenerinne, så på min elendighet, tenkte på min nød og ga meg en sønn, og jeg var veldig glad for ham, likeså min mann og alle mine naboer, og vi ga stor ære til den allmektige. 46 Og jeg næret ham med stor strev. 47 Så da han vokste opp og kom til den tiden han skulle ha en kone, holdt jeg et gjestebud.

KAPITTEL 10 1 Og det skjedde at da min sønn gikk inn i sitt bryllupskammer, falt han ned og døde. 2 Da ødela vi alle lysene, og alle mine naboer reiste seg for å trøste meg; så jeg hvilte til den annen dag om natten. 3 Og det skjedde at da de alle hadde sluttet å trøste meg, kunne jeg være stille; da stod jeg opp om natten og flyktet og kom hit til denne marken, som du ser. 4 Og jeg har nå tenkt å ikke vende tilbake til byen, men her for å bli, og verken spise eller drikke, men bestandig sørge og faste til jeg dør. 5 Da forlot jeg de tankene jeg var i, og talte til henne i vrede og sa: 6 Du uforstandige kvinne fremfor alt annet, ser du ikke vår sorg, og hva skjer med oss? 7 Hvordan den Sion vår mor er full av all tunghet, og meget ydmyk, sørger sårt? 8 Og nå, ettersom vi alle sørger og er triste, for vi er alle i trang, sørger du for én sønn? 9 For spør jorden, så skal hun fortelle deg at det er hun som burde sørge over fallet til så mange som vokser over henne. 10 For fra henne kom alt i begynnelsen, og fra henne skal alle andre komme, og se, de går nesten alle inn i ødeleggelsen, og en mengde av dem er fullstendig utryddet. 11 Hvem skulde da sørge mer enn hun som har mistet en så stor skare? og ikke du, som angrer uten en? 12 Men om du sier til meg: Min klage er ikke som jordens, fordi jeg har mistet frukten av mitt liv, som jeg bar frem med smerter og bar med sorger; 13 Men jorden er ikke slik: for den folkemengde som er tilstede på den, etter jordens løp, er borte, som den kom. 14 Da sier jeg til dig: Som du har født med arbeid; slik har også jorden gitt sin frukt, nemlig mennesket, fra begynnelsen til ham som skapte henne. 15 Bevar derfor din sorg for deg selv og bære med godt mot det som har hendt deg. 16 For hvis du erkjenner Guds beslutning om å være rettferdig, skal du både motta din sønn i tide og bli berømmet blant kvinner. 17 Gå da inn i byen til din mann. 18 Og hun sa til meg: Det vil jeg ikke gjøre; jeg vil ikke gå inn i byen, men her skal jeg dø. 19 Så gikk jeg videre til å snakke videre til henne og sa: 20 Gjør ikke det, men bli veiledet. av meg: for hvor mange er Sions motgang? bli trøstet med hensyn til Jerusalems sorg. 21 For du ser at vår helligdom er lagt øde, vårt alter nedbrutt, vårt tempel ødelagt; 22 Vårt salteri er lagt på jorden, vår sang er stilnet, vår glede er til ende, lyset fra vår lysestake er slukket, vår pakts ark er plyndret, våre hellige ting er urent, og navnet som er påkalt oss, er nesten vanhelliget: våre barn er til skamme, våre prester er brent, våre levitter er gått i fangenskap, våre jomfruer er urene og våre hustruer forbannet; våre rettferdige menn ført bort, våre små

tilintetgjort, våre unge menn er ført i trelldom, og våre sterke menn er blitt svake. 23 Og, som er det største av alt, Sions segl har nå mistet sin ære; for hun er gitt i hendene på dem som hater oss. 24 Og rist derfor av deg din store tyngde, og legg bort de mange sorgene, så den Mektige igjen kan være deg barmhjertig, og den Høyeste skal gi deg hvile og lettelse fra ditt strev. 25 Og det skjedde mens jeg snakket med henne, se, hennes ansikt lyste plutselig overmåte, og hennes ansikt glitret, så jeg ble redd for henne og tenkte på hva det kunne være. 26 Og se, med ett ropte hun et stort rop, meget forferdelig, så jorden ristet av kvinnens lyd. 27 Og jeg så, og se, kvinnen viste seg ikke lenger for meg, men det var bygget en by, og en stort sted viste seg fra grunnvollene; da ble jeg redd og ropte med høy røst og sa: 28 Hvor er engelen Uriel, som først kom til meg? for han har latt meg falle i mange transer, og min ende er forvandlet til fordervelse, og min bønn til irettesettelse. 29 Og mens jeg talte disse ordene, se, da kom han til meg og så på meg. 30 Og se, jeg lå som en død, og min forstand ble tatt fra meg; og han tok meg ved høyre hånd og trøstet meg og reiste meg på mine føtter og sa til meg: 31 Hva er det med deg? og hvorfor er du så urolig? og hvorfor er din forstand urolig og ditt hjertes tanker? 32 Og jeg sa: Fordi du har forlatt mig, og likevel gjorde jeg efter dine ord, og jeg gikk ut på marken, og se, jeg har sett, og dog ser jeg at jeg ikke kan uttrykke det. 33 Og han sa til meg: Stå opp mannlig, så vil jeg gi deg råd. 34 Da sa jeg: Tal i meg, min herre! bare forlat meg ikke, for at jeg ikke skal dø og ødelegge mitt håp. 35 For jeg har sett at jeg ikke visste, og jeg hører at jeg ikke vet. 36 Eller er min forstand bedratt, eller min sjel i en drøm? 37 Derfor ber jeg deg nå om at du vil vise din tjener dette synet. 38 Han svarte meg da og sa: Hør meg, så skal jeg fortelle deg og fortelle deg hvorfor du er redd; for den Høyeste skal åpenbare deg mange hemmelige ting. 39 Han har sett at din vei er rett, fordi du alltid sørger over ditt folk og klagesanger stort over Sion. 40 Dette er derfor meningen med det synet som du nylig så: 41 Du så en kvinne som sørget, og du begynte å trøste henne. 42 Men nå ser du ikke lenger kvinnens liknelse, men det viste seg for deg en by bygget. 43 Og mens hun fortalte deg om sønnens død, er dette løsningen: 44 Denne kvinnen som du så, er Sion. 45 Men, sier jeg, hun sa til dig at hun har vært tretti år ufruktbar; det er de tretti årene da det ikke ble ofret i henne. 46 Men etter tretti år bygde Salomo byen og ofret ofre, og han fødte den ufruktbare en sønn. 47 Og hun fortalte deg at hun næret ham med strev: det var boligen i Jerusalem.

48 Men hun sa til dig: Min sønn, som kom inn i sitt ekteskapskammer, var tilfeldigvis feil og døde; dette var ødeleggelsen som kom til Jerusalem. 49 Og se, du så hennes liknelse, og fordi hun sørget over sin sønn, begynte du å trøste henne; og av disse tilfeldige ting skal disse åpnes for dig. 50 For nå ser den Høyeste at du er ufarlig bedrøvet og lider av hele ditt hjerte for henne, så har han vist deg glansen av hennes herlighet og skjønnhetens herlighet. 51 Og derfor ba jeg deg bli på marken hvor det ikke ble bygget hus. 52 For jeg visste at den Høyeste ville forkynne dette for deg. 53 Derfor bød jeg deg å gå ut på marken, hvor det ikke var noen grunnmur til noen bygning. 54 For på det sted hvor den Høyeste begynner å vise sin by, kan ingen manns bygning stå. 55 Og frykt derfor ikke, la ikke ditt hjerte bli forferdet, men gå inn og se bygningens skjønnhet og storhet, så mye som dine øyne kan se. 56 Og da skal du høre så mye som dine ører kan fatte. 57 For du er velsignet over mange andre, og du er kalt sammen med den Høyeste; og det er bare få. 58 Men i morgen om natten skal du bli her; 59 Og slik skal Den Høyeste vise deg syner om de høye ting som Den Høyeste vil gjøre med dem som bor på jorden i de siste dager. Så jeg sov den natten og en annen, som han befalte meg. KAPITTEL 11 1 Da så jeg en drøm, og se, en ørn steg opp fra havet, som hadde tolv fjærvinger og tre hoder. 2 Og jeg så, og se, hun spredte sine vinger over hele jorden, og alle luftens vinder blåste på henne og ble samlet. 3 Og jeg så, og ut av fjærene hennes vokste det andre motstridende fjær; og de ble små fjær og små. 4 Men hennes hoder var i ro; hodet i midten var større enn det andre, men det la det til ro med resten. 5 Og jeg så, og se, ørnen fløy med sine fjær og regjerte på jorden og over dem som bodde der. 6 Og jeg så at alle ting under himmelen var underlagt henne, og ingen talte mot henne, ikke en eneste skapning på jorden. 7 Og jeg så, og se, ørnen reiste seg på klørne sine og talte til fjærene hennes og sa: 8 Se ikke på alt på en gang: sov hver på sitt sted, og våk etter hvert! 9 Men la hodene bli bevart til det siste. 10 Og jeg så, og se, røsten gikk ikke ut av hennes hoder, men fra midten av hennes kropp. 11 Og jeg talte hennes motsatte fjær, og se, det var åtte av dem. 12 Og jeg så, og se, på høyre side stod en fjær opp og regjerted over hele jorden;

13 Og så skjedde det at da den regjerte, kom enden på den, og dets sted viste seg ikke mer; så stod den neste opp. og regjerte og hadde en stor tid; 14 Og det skjedde at da det regjerte, kom også enden på den, som den første, så den ikke lenger viste sig. 15 Da kom det en røst til den og sa: 16 Hør du som har hersket over jorden så lenge: dette sier jeg deg før du ikke lenger begynner å vise seg, 17 Det skal ingen etter deg nå til din tid, heller ikke til halvparten av den. 18 Da stod den tredje op og regjerte som den andre før, og han viste seg heller ikke mer. 19 Så gikk det med alt det som var igjen, den ene etter den andre, ettersom hver og en hersket og så ikke mer viste seg. 20 Da så jeg, og se, i tidens løp stod fjærene som fulgte opp på høyre side, for at de også skulle herske; og noen av dem regjerte, men etter en stund viste de seg ikke mer: 21 For noen av dem ble satt opp, men regjerte ikke. 22 Etter dette så jeg, og se, de tolv fjærene viste seg ikke lenger, og heller ikke de to små fjærene. 23 Og det var ikke mer på ørnens kropp, men tre hvilte hoder og seks små vinger. 24 Da så jeg også at to små fjær skilte seg fra de seks og ble igjen under hodet som var på den høyre side; for de fire ble på sin plass. 25 Og jeg så, og se, fjærene som var under vingen, tenkte å sette seg opp og ha herredømmet. 26 Og jeg så, og se, det var en satt opp, men snart viste den seg ikke mer. 27 Og den andre var tidligere borte enn den første. 28 Og jeg så, og se, de to som ble igjen, tenkte også for seg selv å regjere. 29 Og da de tenkte det, se, da våknet et av hodene som var i ro, nemlig det som var i midten; for det var større enn de to andre hodene. 30 Og så så jeg at de to andre hodene var forenet med den. 31 Og se, hodet ble snudd med dem som var med det, og åt opp de to fjærene under vingen som skulle ha hersket. 32 Men dette hode satte hele jorden i frykt og hersket på den over alle dem som bodde på jorden med stor undertrykkelse; og den hadde styringen av verden mer enn alle de fløyene som hadde vært. 33 Og etter dette så jeg, og se, hodet som var i midten viste seg plutselig ikke lenger, som vingene. 34 Men der ble de to hoder tilbake, som også hersket på samme måte på jorden og over dem som bodde der. 35 Og jeg så, og se, hodet på høyre side fortærte det som var på venstre side. 36 Da leder jeg en røst som sa til meg: Se for deg og se på det du ser. 37 Og jeg så, og se, som en brølende løve jaget ut av skogen, og jeg så at han sendte ut en mannsrøst til ørnen og sa: 38 Hør du, jeg vil tale med deg, og den Høyeste skal si til deg:

39 Er det ikke du som er igjen av de fire dyrene som jeg fikk til å regjere i min verden, for at enden på deres tider skulle komme gjennom dem? 40 Og den fjerde kom og seiret over alle dyrene som var forbi, og hadde makt over verden med stor frykt og over hele jordens omkrets med mye ond undertrykkelse. og så lenge bodde han på jorden med svik. 41 For jorden har du ikke dømt med sannhet. 42 For du har plaget de saktmodige, du har skadet de fredelige, du har elsket løgnere og ødelagt boligene til dem som bar frukt, og du har kastet ned murene til dem som ikke har gjort deg noe ondt. 43 Derfor er din urettmessige handling kommet opp til den Høyeste, og din stolthet til den Mektige. 44 Den Høyeste har også sett på de stolte tider, og se, de er over, og hans vederstyggeligheter er oppfylt. 45 Og derfor vises ikke mer, du ørn, eller dine grufulle vinger, eller dine onde fjær eller dine ondsinnede hoder, eller dine skadelige klør, eller hele din forfengelige kropp. 46 Forat hele jorden kan bli vederktig og vende tilbake, fridd fra din vold, og så hun kan håpe på dom og barmhjertighet fra ham som har skapt henne. KAPITTEL 12 1 Og det skjedde mens løven talte disse ord til ørnen, så jeg: 2 Og se, hodet som var igjen og de fire vingene viste seg ikke lenger, og de to gikk til det og reiste seg til å regjere, og deres rike var lite og fullt av opprør. 3 Og jeg så, og se, de viste seg ikke mer, og hele ørnens kropp ble oppbrent, så jorden var i stor frykt; og sa til min ånd: 4 Se, dette har du gjort mot meg ved at du ransaker Den Høyestes veier. 5 Se, likevel er jeg trett i mitt sinn og meget svak i min ånd; og lite styrke er det i meg, for den store frykt som jeg ble plaget med denne natten. 6 Derfor vil jeg nå be den Høyeste om at han vil trøste meg inntil enden. 7 Og jeg sa: Herre som styrer, om jeg har funnet nåde før t ditt syn, og om jeg er rettferdiggjort sammen med deg for mange andre, og om min bønn virkelig er kommet opp foran ditt ansikt; 8 Trøst meg da, og vis meg din tjener tydningen og den klare forskjellen på dette fryktelige syn, så du kan trøste min sjel fullt ut. 9 For du har dømt meg verdig til å vise meg de siste tider. 10 Og han sa til meg: Dette er tolkningen av synet: 11 Ørnen som du så komme opp fra havet, er det riket som ble sett i synet til din bror Daniel. 12 Men det ble ikke utlagt for ham, derfor forkynner jeg det nå for deg. 13 Se, dagene skal komme da det skal oppstå et rike på jorden, og det skal fryktes over alle rikene som var før det. 14 I det samme skal tolv konger regjere, den ene etter den andre.

15 hvorav den andre skal begynne å regjere og ha mer tid enn noen av de tolv. 16 Og dette betyr de tolv vinger, som du så. 17 Når det gjelder røsten som du hørte tale, og som du ikke så å gå ut fra hodene, men fra midten av dens kropp, dette er tolkningen: 18 At det etter det rikes tid skal oppstå store stridigheter, og det skal stå i fare for å mislykkes; men det skal da ikke falle, men bli gjenopprettet til sin begynnelse. 19 Og mens du så de åtte små underfjær som klistret seg til vingene hennes, dette er tolkningen: 20 At det skal oppstå åtte konger i ham, hvis tider skal være små og deres år raske. 21 Og to av dem skal omkomme, mens mellomtiden nærmer seg; fire skal beholdes inntil deres ende begynner å nærme seg, men to skal beholdes inntil enden. 22 Og mens du så tre hoder hvile, er dette tolkningen: 23 I sine siste dager skal den Høyeste oppreise tre riker og fornye mange ting i dem, og de skal herske over jorden, 24 Og av dem som bor der, med mye undertrykkelse, fremfor alle dem som var før dem; derfor kalles de ørnens hoder. 25 For disse er de som skal fullbyrde hans ondskap, og som skal fullføre hans siste ende. 26 Og mens du så at det store hodet ikke lenger viste seg, betyr det at en av dem skal dø på sin seng, og likevel med smerte. 27 For de to som blir igjen, skal bli drept med sverd. 28 For den enes sverd skal fortære den andre, men til slutt skal han selv falle gjennom sverdet. 29 Og du så to fjær under vingene som går over hodet som er på høyre side; 30 Det betyr at dette er de som den Høyeste har bevart inntil deres ende: dette er det lille rike og fullt av nød, som du så. 31 Og løven som du så stige opp fra skogen og brøle og tale til ørnen og irettesette henne for hennes urettferdighet med alle de ord du har hørt; 32 Dette er den salvede som den Høyeste har tatt vare på for dem og for deres ondskap inntil enden; han skal irettesette dem og bebreide dem med deres grusomhet. 33 For han skal stille dem levende fram for seg i dommen, og han skal irettesette dem og rette dem. 34 For resten av mitt folk skal han frelse med barmhjertighet, dem som er blitt presset på mine grenser, og han skal glede dem inntil dommens dag kommer, som jeg har talt til deg om fra begynnelsen. 35 Dette er drømmen du så, og dette er tydningene. 36 Du har bare vært møtt til å kjenne denne hemmeligheten til Den Høyeste. 37Skriv derfor alt dette som du har sett i en bok, og gjem det! 38 Og lær dem til de kloke av folket, hvis hjerter du kjenner kan forstå og holde på disse hemmelighetene.

39 Men vent du her selv enda syv dager, så det kan bli vist deg hva den Høyeste behager å forkynne for deg. Og med det gikk han sin vei. 40 Og det skjedde da alt folket så at de syv dagene var forbi, og jeg ikke kom tilbake til byen, samlet de dem alle sammen, fra den minste til den største, og kom til meg og sa: 41 Hva har vi fornærmet deg? og hvad ondt har vi gjort mot deg at du forlater oss og sitter her på dette sted? 42 For av alle profetene er du bare forlatt oss, som en klynge av årgang og som et lys på et mørkt sted, og som et fristed eller et skip som er bevart fra stormen. 43 Er ikke det onde som er kommet til oss nok? 44 Hvis du forlater oss, hvor mye bedre hadde det da vært for oss om også vi var blitt brent midt i Sion? 45 For vi er ikke bedre enn de som døde der. Og de gråt med høy røst. Da svarte jeg dem og sa: 46 Ha god trøst, Israel! og vær ikke tung, du Jakobs hus! 47 For den Høyeste har dere i minne, og Den Mektige har ikke glemt dere i fristelse. 48 Jeg har ikke forlatt deg, og jeg er ikke veket fra deg, men jeg er kommet til dette sted for å be om Sions øde, og for at jeg kan søke nåde for din ringe eiendom. din helligdom. 49 Og gå nå hjem hver mann, og etter disse dager vil jeg komme til dere. 50 Så gikk folket inn i byen, som jeg befalte dem: 51 Men jeg ble værende på marken i syv dager, som engelen befalte meg; og spiste bare i de dager av markens blomster og hadde mitt kjøtt av urter. KAPITTEL 13 1 Og det skjedde etter syv dager at jeg drømte en drøm om natten. 2 Og se, det kom en vind fra havet, så den beveget alle dets bølger. 3 Og jeg så, og se, denne mannen ble sterk med himmelens tusener, og da han snudde sitt åsyn for å se, skalv alt det som var sett under ham. 4 Og hver gang røsten gikk ut av hans munn, brente alle de som hørte hans røst, som jorden svikter når den kjenner ilden. 5 Og etter dette så jeg, og se, det var samlet en mengde menn, ut av antall, fra himmelens fire vinder for å undertrykke mannen som kom opp av havet 6 Men jeg så, og se, han hadde gravd seg ut et stort fjell og fløy op på det. 7 Men jeg ville ha sett området eller stedet hvor bakken var gravd ut, og jeg kunne ikke. 8 Og etter dette så jeg, og se, alle de som var samlet for å undertrykke ham, var svært redde, og likevel våget de å kjempe. 9 Og se, da han så volden fra folket som kom, løftet han ikke hånden og holdt ikke sverd eller noe krigsredskap.

10 Men bare jeg så at han sendte ut av sin munn som det hadde vært et ildstøt, og en flammende pust fra leppene hans, og fra tungen sin drev han ut gnister og stormer. 11 Og de ble alle blandet sammen; ildstøtet, den flammende pusten og den store stormen; og falt med vold over folkemengden som var beredt til å kjempe, og brente dem opp hver og en, så plutselig av en utallig skare intet var å merke, men bare støv og røyklukt; da jeg så dette, ble jeg redd . 12 Senere så jeg den samme mannen komme ned fra fjellet og kalle til seg en annen fredelig skare. 13 Og det kom mye folk til ham, hvorav noen var glade, andre var bedrøvet, og noen av dem ble bundet, og andre noen brakte av dem som ble ofret; da ble jeg syk av stor frykt, og jeg våknet og sa: 14 Du har forkynt din tjener disse underene fra begynnelsen av, og du har regnet meg verdig til å ta imot min bønn. 15 Vis meg nå likevel tydningen av denne drømmen. 16 For som jeg blir gravid i min forstand, ve dem som skal bli igjen i de dager, og mye mer ve dem som ikke blir etterlatt! 17 For de som ikke ble igjen, var i trang. 18 Nå forstår jeg det som er lagt bort i de siste dager, som skal skje med dem og dem som blir etterlatt. 19 Derfor er de kommet inn i store farer og mange nødvendigheter, slik disse drømmer sier. 20 Likevel er det lettere for den som er i fare å komme inn i disse ting, enn å gå bort som en sky fra verden og ikke se det som skjer i de siste dager. Og han svarte meg og sa: 21 Tydningen av synet skal jeg vise dig, og jeg vil åpne for deg det du har krevd. 22Men du har talt om dem som er blitt etterlatt, dette er tolkningen: 23 Den som tåler faren på den tid, har tatt vare på seg selv; de som er havnet i fare, er slike som har gjerninger og tro på den Allmektige. 24 Vit derfor dette at de som blir etterlatt, er mer salige enn de som er døde. 25 Dette er meningen med synet: Mens du så en mann komme opp fra havets midte. 26 Det er han som Gud, den Høyeste, har holdt en stor tid, som ved seg selv skal utfri hans skapning, og han skal gi dem som blir etterlatt. 27 Og du så at det kom ut av hans munn som et vindstøt og ild og storm; 28 Og at han verken holdt sverd eller noe krigsredskap, men at innløpet av ham ødela hele folkemengden som kom for å legge ham under; dette er tolkningen: 29 Se, de dager kommer da Den Høyeste skal begynne å utfri dem som er på jorden. 30 Og han skal komme til forundring for dem som bor på jorden. 31 Og den ene skal påta seg å kjempe mot en annen, en by mot en annen, ett sted mot et annet, ett folk mot et annet, og ett rike mot et annet.

32 Og tiden skal være da disse ting skal skje, og tegnene skal skje som jeg har vist deg før, og da skal min Sønn bli kunngjort, som du så som en mann som steg opp. 33 Og når alt folket hører hans røst, skal hver i sitt land forlate kampen de har mot hverandre. 34 Og en utallig skare skal samles, som du så dem, villig til å komme og overvinne ham ved å kjempe. 35 Men han skal stå på toppen av Sions berg. 36 Og Sion skal komme og bli vist for alle mennesker, forberedt og bygget, som du så bakken gravd ut uten hender. 37 Og denne min Sønn skal irettesette de onde påfunnene til de nasjonene, som for deres onde liv har falt i stormen. 38 Og han skal legge frem for dem deres onde tanker og pinsler som de skal begynne å pines med, som er som en flamme, og han skal utrydde dem uten arbeid ved loven som er meg lik. 39 Og mens du så at han samlet en annen fredelig skare til seg; 40 Dette er de ti stammene som ble ført bort fra sitt eget land på kong Oseas tid, som Salmanasar, kongen av Assyria førte bort, og han førte dem over vannet, og så kom de til et annet land. . 41 Men de tok dette rådet seg imellom at de skulle forlate folkemengden og dra ut til et annet land, hvor menneskene aldri har bodd, 42 for at de der skulle holde sine lover, som de aldri holdt i sitt eget land. 43 Og de gikk inn til Eufrat ved elvens trange steder. 44 For den Høyeste viste da tegn for dem og holdt flommen stille inntil de gikk forbi. 45 For gjennom det landet var det en stor vei å gå, nemlig halvannet år, og det samme området heter Arsareth. 46 Så bodde de der til siste tid; og nå når de skal begynne å komme, 47 Den Høyeste skal holde strømmens kilder tilbake, så de kan gå gjennom; derfor så du folket med fred. 48 Men de som blir etterlatt av ditt folk, er de som finnes innenfor mine grenser. 49 Nå når han ødelegger mengden av nasjonene som er samlet, skal han forsvare sitt folk som er igjen. 50 Og da skal han vise dem store under. 51 Da sa jeg: Herre, du som hersker, vis meg dette: Hvorfor har jeg sett mannen komme opp fra havet? 52 Og han sa til meg: Likesom du verken kan oppsøke eller vite det som er i havets dyp, slik kan ingen på jorden se min Sønn eller de som er med ham, uten om dagen. . 53 Dette er tolkningen av drømmen som du så, og hvorved du bare er lettet her. 54 For du har forlatt din egen vei og fulgt din flid på min lov og søkt den. 55 Ditt liv har du ordnet med visdom og kalt forstand til din mor. 56 Og derfor har jeg kunngjort deg den Høyestes skatter; etter tre dager vil jeg tale andre ting til deg og forkynne dig store og underfulle ting.

57 Så gikk jeg ut på marken og priste og takket den Høyeste for hans under som han gjorde i tide. 58 Og fordi han styrer det, og de ting som faller på sin tid, og der satt jeg i tre dager. KAPITTEL 14 1 Og det skjedde på den tredje dag at jeg satte meg under en eik, og se, det kom en røst ut av en busk midt imot meg og sa: Esdras, Esdras! 2 Og jeg sa: Her er jeg, Herre, og jeg sto opp på mine føtter. 3 Da sa han til meg: I busken åpenbarte jeg meg åpenbart for Moses og talte med ham da mitt folk tjente i Egypt. 4 Og jeg sendte ham og førte mitt folk ut av Egypt og førte ham opp til fjellet hvor jeg holdt ham hos meg en lang tid, 5 Og fortalte ham mange underlige ting og forkynte ham tidenes og endens hemmeligheter; og befalte ham og sa: 6 Disse ord skal du forkynne, og disse skal du skjule. 7 Og nå sier jeg deg: 8 at du legger i ditt hjerte de tegn som jeg har vist, og de drømmer du har sett, og de tydninger du har hørt. 9 For du skal bli tatt bort fra alle, og fra nå av skal du forbli hos min Sønn og med slike som er som deg, inntil tidene er omme. 10 For verden har mistet hans ungdom, og tidene begynner å bli gamle. 11 For verden er delt i tolv deler, og de ti delene av den er allerede borte, og halvparten av en tiendedel. 12 Og det gjenstår det som er etter halvparten av tiendedelen. 13 Gjør derfor ditt hus i stand og irettesett ditt folk, trøst dem som er i nød, og gi avkall på korrupsjon! 14 Gi slipp på dine dødelige tanker, kast bort menneskets byrder, legg nå bort den svake naturen, 15 Og sett til side de tanker som er tungest for deg, og skynd deg å flykte fra disse tider. 16 For enda større ondskap enn det du har sett skje skal skje heretter. 17 For se hvor mye verden skal bli svakere gjennom tidene, så mye desto mer skal det onde øke over dem som bor der. 18 For tiden er flyktet langt bort, og utleie er vanskelig for hånden; for nu haster det syn som du har sett. 19 Da svarte jeg foran deg og sa: 20 Se, Herre, jeg vil gå, som du har befalt meg, og irettesette folket som er tilstede; men de som skal fødes senere, hvem skal formane dem? slik er verden satt i mørke, og de som bor i den, er uten lys. 21 For din lov er derfor brent ingen vet hva som er gjort av deg, eller det verk som skal begynne. 22 Men hvis jeg har funnet nåde for deg, så send Den Hellige Ånd inn i meg, og jeg skal skrive alt som er blitt gjort i verden siden begynnelsen, som er skrevet i din lov, for at menneskene skal finne din vei, og at de som skal leve i de siste dager, kan leve. 23 Og han svarte meg og sa: Gå og samle folket og si til dem at de ikke skal søke deg i førti dager.

24 Men se, du gjør deg i stand mange bukstrær, og ta med deg Sarea, Dabria, Selemia, Ecanus og Asiel, disse fem som er klare til å skrive raskt. 25 Og kom hit, og jeg skal tenne et lys av forstand i ditt hjerte, som ikke skal slukkes før det er fullført som du skal begynne å skrive. 26 Og når du har gjort det, skal du offentliggjøre noe, og noe skal du forkynne for de vise i hemmelighet; i morgen i denne time skal du begynne å skrive. 27 Så gikk jeg ut, som han hadde befalt, og samlet alt folket og sa: 28 Hør disse ord, Israel! 29Våre fedre var i begynnelsen fremmede i Egypt, hvorfra de ble utfridd. 30 Og mottok livets lov, som de ikke holdt, som dere også har overtrådt etter dem. 31 Da ble landet, Sions land, delt iblandt eder ved loddtrekning; men eders fedre og dere selv har gjort urett og har ikke holdt de veier som den Høyeste har befalt eder. 32 Og siden han er en rettferdig dommer, tok han i tide fra deg det han hadde gitt deg. 33 Og nå er dere her, og deres brødre blant dere. 34 Derfor skal dere holdes i live og etter døden skal dere få barmhjertighet. 35 For etter døden skal dommen komme, når vi skal leve igjen, og da skal de rettferdiges navn åpenbares, og de ugudeliges gjerninger skal kunngjøres. 36 La derfor ingen komme til meg nå og ikke søke etter meg i disse førti dager. 37 Så tok jeg de fem mennene, som han befalte meg, og vi gikk ut på marken og ble der. 38 Og neste dag, se, en røst ropte til meg og sa: Esdras, åpne munnen din og drikk som jeg gir deg å drikke. 39 Så åpnet jeg munnen min, og se, han nådde frem til meg en full beger, som var full som det var med vann, men fargen på den var som ild. 40 Og jeg tok det og drakk, og da jeg hadde drukket av det, utbrøt mitt hjerte forstand, og visdom vokste i mitt bryst, for min ånd styrket mitt minne. 41 Og min munn ble åpnet og ikke lenger lukket. 42 Den Høyeste gav de fem menn forstand, og de skrev de underfulle synene om natten som ble fortalt, som de ikke visste; og de satt i førti dager, og de skrev om dagen, og om natten åt de brød. 43 Når det gjelder meg. Jeg talte om dagen, og jeg holdt ikke tungen om natten. 44 På førti dager skrev de to hundre og fire bøker. 45 Og det skjedde, da de førti dagene var fylt, at den Høyeste talte og sa: Det første du har skrevet, kunngjør det åpent, så de verdige og uverdige kan lese det. 46 Men hold de sytti siste, så du bare kan overgi dem til dem som er vise blant folket. 47 For i dem er forstandens kilde, visdommens kilde og kunnskapens strøm. 48 Og jeg gjorde det.

KAPITTEL 15 1 Se, tal du for mitt folks ører profetiske ord som jeg vil legge i din munn, sier Herren: 2 Og la dem skrive på papir, for de er trofaste og sanne. 3 Frykt ikke fantasien mot deg, la ikke vantroen til dem plage deg, som taler mot deg. 4 For alle de troløse skal dø i sin utroskap. 5 Se, sier Herren, jeg vil bringe plager over verden; sverdet, hungersnøden, døden og ødeleggelsen. 6 For ugudelighet har overmåte vanhelliget hele jorden, og deres skadelige gjerninger er fullført. 7 Derfor sier Herren: 8 Jeg vil ikke lenger holde min tunge for å røre ved deres ugudelighet, som de gjør vanhellig, og jeg vil ikke lide dem i de ting som de øver seg i; se, det uskyldige og rettferdige blodet roper til meg, og sjelene til bare klag hele tiden. 9 Og derfor, sier Herren, vil jeg sannelig hevne dem og ta imot alt det uskyldige blodet blant dem. 10 Se, mitt folk blir ført som en hjord til slakt; jeg vil ikke la dem nå bo i Egyptens land. 11 Men jeg vil føre dem med en sterk hånd og en utstrakt arm og slå Egypt med plager som før, og jeg vil ødelegge hele dets land. 12 Egypt skal sørge, og grunnvollen skal bli slått med plagen og straffen som Gud skal bringe over det. 13 De som dyrker jorden, sørger; for deres ætt skal svikte ved sprengning og hagl og med et fryktelig stjernebilde. 14 Ve verden og dem som bor i den! 15 For sverdet og deres ødeleggelse nærmer seg, og ett folk skal reise seg og kjempe mot t en annen, og sverd i hendene. 16 For det skal være opprør blant menneskene og trenge inn i hverandre; de skal ikke se på sine konger eller fyrster, og deres handlinger skal stå i deres makt. 17 En mann skal ønske å gå inn i en by, og han kan ikke. 18 For på grunn av deres stolthet skal byene bli urolige, husene skal bli ødelagt, og menneskene skal bli redde. 19 En mann skal ikke forbarme seg over sin neste, men skal ødelegge husene deres med sverdet og plyndre deres gods på grunn av mangel på brød og til stor trengsel. 20 Se, sier Gud, jeg vil kalle sammen alle jordens konger for å ære meg, som er fra solens oppgang, fra sør, fra øst og Libanus. å vende seg mot hverandre og gjengjelde det de har gjort mot dem. 21 Som de ennu i dag gjør mot mine utvalgte, slik vil jeg også gjøre og gjengjelde i deres barm. Så sier Herren Gud; 22 Min høyre hånd skal ikke spare syndere, og mitt sverd skal ikke stoppe over dem som utøser uskyldig blod på jorden. 23 Ilden er gått ut fra hans vrede og har fortært jordens grunnvoller og syndere som halm som tennes. 24 Ve dem som synder, og ikke holder mine bud! sier Herren. 25 Jeg vil ikke spare dem; gå bort, barn, fra makten, gjør ikke min helligdom uren!

26 For Herren kjenner alle dem som synder mot ham, og derfor utleverer han dem til død og ødeleggelse. 27 For nå er plagene kommet over hele jorden, og dere skal bli i dem; for Gud skal ikke utfri dere, fordi dere har syndet mot ham. 28 Se, et forferdelig syn og hvordan det ser ut fra øst: 29 Hvor nasjonene av Arabias drager skal dra ut med mange vogner, og mengden av dem skal bæres som vinden på jorden, for at alle de som hører dem, skal frykte og skjelve. 30 Også karmanerne, som raser i vrede, skal dra ut som villsvin i skogen, og med stor makt skal de komme og gå i kamp med dem og ødelegge en del av assyrernes land. 31 Og da skal dragene ha overtaket og huske deres natur; og hvis de vender seg og sammensverger sammen med stor makt for å forfølge dem, 32 Da skal disse bli forferdet forblødte og tie ved sin makt og flykte. 33 Og fra assyrernes land skal fienden beleire dem og fortære noen av dem, og i deres hær skal det være frykt og redsel og strid blant deres konger. 34 Se skyer fra øst og fra nord til sør, og de er svært grusomme å se på, fulle av vrede og storm. 35 De skal slå hverandre, og de skal slå ned en stor mengde stjerner på jorden, ja, deres egen stjerne; og blod skal være fra sverdet til magen, 36 Og møkk av menn til kamelens hog. 37 Og det skal være stor frykt og beven på jorden, og de som ser vreden, skal bli redde, og beven skal komme over dem. 38 Og så skal det komme store stormer fra sør og fra nord, og en annen del fra vest. 39 Og sterke vinder skal stige opp fra øst og åpne det; og skyen som han reiste opp i vrede, og stjernen vakte for å skape frykt mot øst- og vestvinden, skal ødelegges. 40 De store og mektige skyene skal bli oppblåst, fulle av vrede og stjernen, så de kan skremme hele jorden og dem som bor på den. og de skal helle ut over hvert høyt og eminent sted en fryktelig stjerne, 41 Ild og hagl og flygende sverd og mange vann, forat alle markene skal bli fulle og alle elvene med store vannmengder. 42 Og de skal bryte ned byer og murer, fjell og hauger, trær i skogen og gresset på engene og deres korn. 43 Og de skal gå fast til Babel og skremme det. 44 De skal komme til henne og beleire henne, stjernen og all vrede skal de utøse over henne; da skal støvet og røyken stige opp til himmelen, og alle de som er omkring henne, skal sørge over henne. 45 Og de som blir igjen under henne, skal tjene dem som har satt henne i frykt. 46 Og du, Asia, som har del i håpet om Babylon, og som er hennes persons herlighet. 47 Ve deg, du elendige, fordi du har gjort deg lik henne; og har pyntet dine døtre i hor, for at de kan behage og rose seg av dine elskere, som alltid har ønsket å drive hor med deg.

48 Du har fulgt henne som er hatet i alle hennes gjerninger og påfunn; derfor sier Gud: 49 Jeg vil sende plager over deg; enkeskap, fattigdom, hungersnød, sverd og pest, for å ødelegge dine hus med ødeleggelse og død. 50 Og din krafts herlighet skal tørkes ut som en blomst, den hete som sendes over deg skal oppstå. 51 Du skal bli svekket som en fattig kvinne med sår, og som en tuktet med sår, så de mektige og elskere ikke skal kunne ta imot har deg. 52 Ville jeg med nidkjærhet ha gått så frem mot deg, sier Herren, 53Hadde du ikke alltid drept mine utvalgte, og opphøyet slaget av dine hender og sagt over deres døde, da du var full: 54 Fremheve skjønnheten i ditt åsyn? 55 Belønningen for din hor skal være i din barm, derfor skal du få gjengjeld. 56 Som du har gjort mot mine utvalgte, sier Herren, slik skal Gud gjøre mot deg og utlevere deg til ulykke 57 Dine barn skal dø av sult, og du skal falle for sverdet; dine byer skal brytes ned, og alle dine skal omkomme med sverdet på marken. 58 De som er på fjellet, skal dø av sult og ete sitt eget kjøtt og drikke sitt eget blod, fordi hunger etter brød og tørst etter vann. 59 Du som ulykkelig skal gå gjennom havet og få plager igjen. 60 Og på gangen skal de storme mot den ledige byen og ødelegge en del av ditt land og fortære en del av din herlighet og vende tilbake til Babylon som ble ødelagt. 61 Og du skal bli kastet ned av dem som halm, og de skal være for deg som ild. 62 Og de skal fortære deg og dine byer, ditt land og dine fjell; alle dine skoger og frukttrær skal de brenne opp med ild. 63 Dine barn skal de føre bort i fangenskap, og se, det du har, de skal ødelegge det og ødelegge ditt ansikts skjønnhet. KAPITTEL 16 1 Ve deg, Babylon og Asia! ve deg, Egypt og Syria! 2 Gjør om dere med sekk og hår, jamr barna deres og vær lei seg! for din ødeleggelse er nær. 3 Et sverd er sendt over deg, og hvem kan vende det tilbake? 4 En ild er sendt iblant dere, og hvem kan slukke den? 5 Det er sendt plager til dere, og hva er det som kan drive dem bort? 6 Kan noen drive bort en sulten løve i skogen? eller kan noen slukke ilden med halm når den har begynt å brenne? 7 Kan man igjen snu pilen som er skutt av en sterk bueskytter? 8 Den mektige Herren sender plagene, og hvem er det som kan drive dem bort? 9 En ild skal gå ut av hans vrede, og hvem er det som kan slukke den?

10 Han skal kaste lyn, og hvem skal ikke frykte? han skal tordne, og hvem skal ikke være redd? 11 Herren skal true, og hvem skal ikke bli slått til pulver for hans åsyn? 12 Jorden skjelver og dens grunnvoller; havet stiger opp med bølger fra dypet, og dets bølger blir urolige, og også dets fisker, for Herrens åsyn og for hans makts herlighet. 13 For sterk er hans høyre hånd som bøyer buen, hans piler som han skyter, er skarpe og skal ikke gå glipp av når de begynner å bli skutt inn til verdens ende. 14 Se, plagene er sendt og skal ikke vende tilbake før de kommer over jorden. 15 Ilden er opptent og skal ikke slukkes før den har fortært jordens grunnvoll. 16 Som en pil som skytes av en mektig bueskytter, ikke vender tilbake; slik skal plagene som sendes over jorden, ikke vende tilbake igjen. 17 Ve meg! ve meg! hvem skal utfri meg i de dager? 18 Begynnelsen til sorger og store sorger; begynnelsen på hungersnød og stor død; begynnelsen av kriger, og maktene skal stå i frykt; begynnelsen på ondskap! hva skal jeg gjøre når disse ondskapene kommer? 19 Se, hungersnød og pest, trengsel og angst sendes som plager for å rettes. 20 Men for alt dette skal de ikke vende om fra sin ondskap og ikke alltid huske på plagene. 21 Se, matvarer skal være så gode og billige på jorden, at de vil tro at de er i god sak, og selv da skal det vokse onde på jorden, sverd, hungersnød og stor forvirring. 22 For mange av dem som bor på jorden skal omkomme av hungersnød; og den andre, som slipper unna sulten, skal sverdet ødelegge. 23 Og de døde skal kastes ut som møkk, og det skal ikke være noen som trøster dem; for jorden skal bli ødelagt, og byene skal bli kastet ned. 24 Det skal ikke være noe menneske igjen til å dyrke jorden og så den 25 Trærne skal gi frukt, og hvem skal samle dem? 26 Druene skal modnes, og hvem skal tråkke dem? for alle steder skal være øde for mennesker. 27 For at en mann skal ønske å se en annen og høre hans røst. 28 For av en by skal det være ti igjen, og to av marken, som skal gjemme seg i de tette lundene og i klippekløftene. 29 Som i en olivenhage på hvert tre er det igjen tre eller fire oliven; 30 Eller som når en vingård samles, blir det igjen noen klaser av dem som flittig søker gjennom vingården. 31 På samme måte i de dager skal det være tre eller fire igjen av dem som gransker husene sine med sverdet. 32 Og jorden skal legges øde, og dens marker skal bli gamle, og dens veier og alle dens stier skal vokse fulle av torner, fordi ingen skal vandre gjennom den. 33 Jomfruer skal sørge, uten brudgommer; kvinnene skal sørge, uten ektemenn; deres døtre skal sørge, uten hjelpere.

34 I krigene skal deres brudgommer utryddes, og deres menn skal omkomme av hungersnød. 35 Hør nå disse ting og forstå dem, I Herrens tjenere! 36 Se, Herrens ord, ta imot det; tro ikke gudene som Herren talte om. 37 Se, plagene nærmer seg og blir ikke slappe. 38 Som når en fødende kvinne i den niende måned føder sin sønn, med to eller tre timer etter fødselen omslutter store smerter hennes morsliv, som smerten når barnet kommer fram, de slapper ikke av et øyeblikk. 39 Likevel skal ikke plagene bli slappe av å komme over jorden, og verden skal sørge, og sorger skal komme over den fra alle kanter. 40 Mitt folk, hør mitt ord: gjør deg rede til din kamp, og vær i disse ondskapene som pilgrimer på jorden. 41 Den som selger, la ham være som den som flykter, og den som kjøper, som en som vil tape. 42 Den som driver med varer, som den som ikke har noe utbytte av det, og den som bygger, som den som ikke skal bo der. 43 Den som sår, som om han ikke skulle høste, slik også den som planter vingården, som den som ikke sanker druene. 44 De som gifter seg, som de som ikke får barn; og de som ikke gifter seg, som enkemennene. 45 Og derfor arbeider de som arbeider forgjeves: 46 For fremmede skal høste deres frukter og plyndre deres gods, omstyrte deres hus og ta deres barn til fange, for i fangenskap og hungersnød skal de få barn. 47 Og de som bruker sine varer med ran, jo mer dekker de sine byer, sine hus, sine eiendeler og sine egne personer. 48 Desto mer vil jeg bli vred på dem for deres synd, sier Herren. 49 Som en hore misunner en rettferdig og dydig kvinne: 50 Så skal rettferdighet hate misgjerning, når hun pynter seg og anklager henne for hennes ansikt, når han kommer, som skal forsvare ham som gransker all synd på jorden. 51 Og vær derfor ikke lik den eller dens gjerninger. 52 For enda litt, og misgjerning skal tas bort av jorden, og rettferdighet skal herske blant dere. 53 La ikke synderen si at han ikke har syndet; for Gud skal brenne ildkull på hans hode, som sier for Herren, Gud og hans herlighet: Jeg har ikke syndet. 54 Se, Herren kjenner alle menneskenes gjerninger, deres innbilninger, deres tanker og deres hjerter. 55 som bare talte: La jorden bli til! og det ble til: La himmelen bli til! og den ble skapt. 56 I hans ord ble stjernene skapt, og han kjenner tallet på dem. 57 Han gransker dypet og dets skatter; han har målt havet og hva det inneholder. 58 Han har stengt havet midt i vannet, og med sitt ord har han hengt jorden på vannet. 59 Han brer ut himmelen som et hvelv; på vannet grunnla han det.

60 I ørkenen har han laget vannkilder og dammene på toppene av fjellene, for at strømmene skal strømme ned fra de høye klippene for å vanne jorden. 61 Han skapte mennesket og la sitt hjerte midt i legemet og ga ham pust, liv og forstand. 62 Ja, og den allmektige Guds Ånd, som skapte alle ting og utforsker alle skjulte ting i jordens hemmeligheter, 63 Sannelig, han kjenner deres påfunn og hva dere tenker i deres hjerter, også de som synder og vil skjule sin synd. 64 Derfor har Herren nøyaktig utredet alle deres gjerninger, og han skal gjøre dere alle til skamme. 65 Og når eders synder kommer frem, skal dere skamme seg for menneskene, og eders egne synder skal være eders anklagere på den dag. 66 Hva vil dere gjøre? eller hvordan vil dere skjule deres synder for Gud og hans engler? 67 Se, Gud selv er dommeren, frykt ham! Hold av fra dine synder og glem dine misgjerninger, så du ikke lenger blander deg med dem for alltid; så skal Gud føre deg ut og fri deg fra all trengsel. 68 For se, den brennende vrede hos en stor mengde er opptent over dere, og de skal ta noen av dere bort og brødfø dere, mens de er ledige, med ting som ofres til avguder. 69 Og de som samtykker til dem, skal bli bespottet og i spott og tråkket under føtter. 70 For på hvert sted og i de neste byene skal det være et stort opprør mot dem som frykter Herren. 71 De skal være som gale menn, de skal ikke spare noen, men likevel ødelegge og ødelegge dem som frykter Herren. 72 For de skal øde og ta deres eiendeler og kaste dem ut av husene sine. 73 Da skal de bli kjent hvem som er mine utvalgte; og de skal prøves som gull i ilden. 74 Hør, min elskede, sier Herren: Se, trengselens dager er nær, men jeg vil fri dere fra den. 75 Vær ikke redde eller tvil! for Gud er din veileder, 76 Og veilederen for dem som holder mine bud og forskrifter, sier Herren Gud: La ikke deres synder tynge dere, og la ikke deres misgjerninger løfte seg. 77 Ve dem som er bundet med sine synder og dekket med sine indre Egenskaper som en åker er dekket av busker, og dens sti dekket med torner, så ingen kan vandre gjennom! 78 Den blir stående ukledd og kastet på ilden for å fortæres med den.