Den første boken om Adam og Eva KAPITTEL 1 1 På den tredje dagen plantet Gud hagen i jordens østlige del, på verdens grense mot øst. Bortenfor, mot soloppgangen, finner man ikke annet enn vann, som omfatter hele verden og når til himmelens grenser. 2 Og nord for hagen er det et hav av oblater, klart og rent for smaken, ulikt noe annet; slik at man gjennom dets klarhet kan se ned i jordens dyp. 3 Og når en mann vasker seg i den, blir han ren fra dens renhet og hvit fra dens hvithet – selv om han var mørk. 4 Og Gud skapte dette havet etter sitt eget velbehag, for han visste hva som ville bli av det mennesket han skulle skape; slik at etter at han hadde forlatt hagen, på grunn av sin overtredelse, skulle mennesker bli født på jorden, blant hvilke rettferdige skulle dø, hvis sjeler Gud ville oppvekke på den siste dag; når de skulle vende tilbake til sitt kjød; skulle bade i vannet i dette havet, og alle skulle omvende seg fra sine synder. 5 Men da Gud lot Adam gå ut av hagen, satte Han ham ikke ved dens grense mot nord, for at han ikke skulle komme nær vannhavet, og han og Eva skulle vaske seg i det, bli renset fra sine synder, glemme den overtredelsen de hadde begått, og Han minnet det ikke lenger om i tanken på straffen deres. 6 Når det gjelder sørsiden av hagen, lot ikke Gud Adam bo der. For når vinden blåste fra nord, brakte den ham den deilige duften av trærne i hagen på sørsiden. 7 Derfor satte ikke Gud Adam der, for at han ikke skulle kjenne den søte lukten av disse trærne, glemme sin overtredelse og finne trøst for det han hadde gjort, finne glede i duften av trærne og ikke bli renset fra sin overtredelse. 8 Og igjen, fordi Gud er barmhjertig og har stor medlidenhet, og styrer alle ting på en måte han alene kjenner – lot han vår far Adam bo ved den vestlige grensen av hagen, fordi på den siden er jorden svært bred. 9 Og Gud befalte ham å bo der i en hule i en klippe – Skattehulen nedenfor hagen. KAPITTEL 2 1 Men da vår far Adam og Eva gikk ut av hagen, trådte de jorden med føttene sine, uten å vite at de trådte der. 2 Og da de kom til åpningen av hagens port og så den vide jorden som lå utstrakt foran seg, dekket av store og små steiner og sand, fryktet og skalv de, og de falt ned på sine ansikter av frykten som kom over dem; og de var som døde. 3 Fordi – mens de hittil hadde vært i hagelandet, vakkert beplantet med alle slags trær – så de nå seg selv i et fremmed land, som de ikke kjente og aldri hadde sett. 4 Og fordi de på den tiden var fylt med en strålende naturs nåde, og de hadde ikke hjerter vendt mot jordiske ting. 5 Derfor syntes Gud synd på dem, og da han så dem falle foran porten til hagen, sendte han sitt ord til fader Adam og Eva og oppreiste dem fra deres falne tilstand.
KAPITTEL 3 1 Gud sa til Adam: «Jeg har fastsatt dager og år på denne jorden, og du og din ætt skal bo og vandre på den, inntil dagene og årene er til ende. Da sender jeg Ordet som skapte deg, og som du har brutt mot, Ordet som lot deg komme ut av hagen og som oppreiste deg da du falt.» 2 Ja, Ordet som igjen skal frelse deg når de fem og en halv dag er fullført.» 3 Men da Adam hørte disse ordene fra Gud, og om de store fem og en halv dag, forsto han ikke hva de betydde. 4 For Adam tenkte at det bare skulle være fem og en halv dag til verdens ende. 5 Og Adam gråt og ba Gud om å forklare det for ham. 6 I sin barmhjertighet mot Adam, som var skapt etter sitt eget bilde og likhet, forklarte Gud ham at dette var 5000 og 500 år, og hvordan En så skulle komme og frelse ham og hans ætt. 7 Men Gud hadde tidligere inngått denne pakten med vår far, Adam, på samme vilkår, før han kom ut av hagen, da han var ved treet hvor Eva tok frukten og ga ham å spise. 8 For da vår far Adam kom ut av hagen, gikk han forbi treet og så hvordan Gud hadde forandret dets utseende, og hvordan det visnet. 9 Og da Adam gikk dit, fryktet han, skalv og falt ned; men Gud i sin nåde løftet ham opp og inngikk deretter denne pakten med ham. 10 Og da Adam igjen var ved porten til hagen og så kjeruben med et flammende ildsverd i hånden, og kjeruben ble sint og rynket pannen mot ham, ble både Adam og Eva redde for ham, og de trodde han hadde til hensikt å drepe dem. Så de falt ned på sine ansikter og skalv av frykt. 11 Men han syntes synd på dem og viste dem barmhjertighet, og han vendte seg bort fra dem, steg opp til himmelen og ba til Herren og sa: 12 «Herre, du sendte meg for å våke ved porten til hagen med et ildsverd.» 13 «Men da dine tjenere, Adam og Eva, så meg, falt de ned på sine ansikter og var som døde. Herre, hva skal vi gjøre med dine tjenere?» 14 Da syntes Gud synd på dem og viste dem barmhjertighet og sendte sin engel for å vokte hagen. 15 Og Herrens ord kom til Adam og Eva og oppreiste dem. 16 Og Herren sa til Adam: «Jeg sa til deg at når fem og en halv dag er omme, skal jeg sende mitt ord og frelse deg. 17 «Styrk derfor ditt hjerte og bli i Skattehulen, som jeg tidligere har talt til deg om.» 18 Og da Adam hørte dette ordet fra Gud, ble han trøstet av det Gud hadde sagt til ham. For han hadde fortalt ham hvordan han ville frelse ham. KAPITTEL 4 1 Men Adam og Eva gråt fordi de hadde kommet ut av hagen, deres første bolig. 2 Og sannelig, da Adam så på sitt eget kjød, som var forandret, gråt han bitterlig, han og Eva, over det de hadde gjort. Og de gikk og gikk forsiktig ned i Skattehulen. 3 Og da de kom til den, gråt Adam over seg selv og sa til Eva: «Se på denne hulen som skal være vårt fengsel i denne verden, og et sted for straff!