Humorbladet som aldri ble voksent, men som unnfanget gullalderen for norske tegneserier
Innhold
Forord av Tarjei Strøm
Innledning: Det beste og det verste
Kapittel 1: Arild Midthun drar på Norway Cup
Kapittel 2: «Verre enn ålveis» med Norsk Mad
Kapittel 3: Truls, Trine, Frode og Vazelina
Kapittel 4: Pyton klekkes ut
Kapittel 5: Fra Dølle Døck til Rhesus Minus
Kapittel 6: Mr. Pyton og Redaktøren
Kapittel 7: Alvor, aids, børskrakk og øl
Kapittel 8: Opplagsrekord og Skateboard-Fantomet
Kapittel 9: Amatørenes inntogsmarsj
Kapittel 10: Rhesus Minus blir psykotisk
Kapittel 11: Pervo-Kris vs. Wunder-Bjarne
Kapittel 12: Undergrunnen bobler til overflaten igjen
Kapittel 13: Pytons siste år
Kapittel 14: Gullalderen etter Pyton
Kapittel 15: Tegneseriebonanza
Hvem er hvem i Pyton? Sluttnoter
Forsiden til Pyton Spesial nummer 3/1990 ble tegnet av Arnold Milten, alias Arild Midthun. Han var bladets foretrukne omslagstegner fra nummer 1/1986 til nummer 5/1995.
Forord:
Pyton var vår punk
Vi har alle øyeblikk i livene våre der vi vet at noe endrer seg i oss. Der livet tar en sving, der en ny vei blir valgt, som endrer og former den vi er for evig og alltid. Et slikt livsendrende øyeblikk i mitt liv fant sted i 1987 …
Vi kommer tilbake til det øyeblikket straks, la meg først bare få gitt deg et bilde av Tarjei Strøm, åtte år:
Jeg spilte trommer døgnet rundt, lekte med Star Wars- og wrestlingfigurene mine, var mildt sagt klassens klovn, hørte på heavyrock og elsket å tegne.
Tegneserier var en svært viktig del av livet mitt, og jeg leste store mengder daglig. Donald var for lengst passé, det var Iskalde grøss, KOnK og Norsk Mad som gjaldt. Problemet var at disse tegneseriene ikke snakket direkte til åtte år gamle Tarjei: Iskalde grøss ble for avansert lesning, KOnK ble for politisk, og Norsk Mad henviste til en amerikansk popkultur jeg ikke kjente. Likevel humret jeg godt av de geniale strekene til de norske tegnerne i Mad. Fra før var Don Martin, Mort Drucker og Jack Davis store favoritter, men i mine åtte år gamle øyne ble de nå utfordret av nye norske superstjerner: Tommy Sydsæter, Arild Midthun og Frode Øverli. To av dem var attpåtil bergensere! Dette er navn som fremdeles betyr mye for meg, bare det å skrive navnene deres her gir meg gåsehud.
Men tilbake til øyeblikket. En lørdag tidlig 1987, på Fridalen Tobakk her i Bergen, hvor jeg ukentlig brukte all ukelønnen min på lørdagsgodt, skjedde det: Det var som en hånd fra oven (eller fra neden) pekte meg i retning av et tegneseriecover som traff meg som et lynnedslag. På hvit bakgrunn sto en enormt avskrekkende, men likevel så appellerende grotesk skapning, med et bein i skallen og
Tarjei Strøm med juvelen i sin Pyton-samling, nummer 6/1989 og Arild Midthuns gjenskapning av omslaget.
tenner på tørk, som meldte via store snakkebobler: «Jeg er ikke teit … fordi jeg er stygg.» Oppi venstre hjørne satt en Gevion Comicsisbjørn og viste meg fingeren, og i høyre hjørne sto det svart på gult: «Nakne damer forteller vitser». Hva var dette?!
Øverst, i store blå bokstaver i en dødsrå font, sto det i klartekst: «Humor er PYTON».
Tanken om lørdagsgodtet og Kiss-kortene i Stjernepose var med ett glemt, og for 16,50 (inkl. moms) kunne en ny æra begynne. Jeg kjente det i hele meg!!
Jeg hastet hjem og begynte å lese, og allerede på side 4 så jeg den, streken til Tommy fra Mad, i «Dick og Tommy er helt Pyton». Der pytonslangen skal ta en bit av en griserompe, slangen tenker «skinkestek» og skal ta seg en bit, før grisen presser til og fiser den rett i gapet så den flyver av sted.
Men det var ikke bare det, hvert eneste press, hver eneste fis, hver eneste svevende slange var lydlagt og tegnet ned som «nnnnngggh!», «purkefiiiis!!» og «støøøøønn FFRBLBLBLBLEEE»! Yes! Dette snakket rett til åtte år gamle meg, jeg lo så jeg trillet, jeg klarte ikke slutte å stirre på de enkle, men geniale strekene til Tommy.
Pyton nummer 2/1987.
Videre i min nye bibel, dukket de opp som perler på en pytonsnor: De detaljrike tegningene til Arild Midthun, de effektive strekene til Frode Øverli, samt nye favoritter som Kal-X, Eyvin Sivertsen og Bjørn Ousland. Mine nye helter.
I løpet av femti sider hadde jeg sett pytonslanger tvangsinnlegges grunnet syk humor (HOI!), Dølle Døck koke sin egen hovne drøvel og spise den som hamburger (SLAFSE!), Rhesus Minus bli skvist av en dampveivals (GLÆKK!), og nakne damer som fortalte en gammel vits om fylliken og presten som delte hybel.
JEG. VAR. SOLGT.
Alt endret seg etter denne lørdagen i februar 1987. Jeg hadde endelig funnet min humor, mitt univers, og det føltes så fritt og deilig – ja, nesten litt ulovlig.
Herfra og de neste åtte årene betydde Pyton alt for meg. Jeg etterapet og tegnet etter mine store helter i alt av skolebøker, dagbøker og blanke ark. Jeg elsket det. Etter skolen kunne vi manne oss opp til å
Tarjei Strøm på besøk i Arild Midthuns galleri i Son i 2025.
Pyton nummer 3/1986.
Tarjei Strøm sammen med Tom Ostad sto for underholdningen under en Pondusboklansering i Bergen.
ringe til Redaktøren på det nummeret som sto i bladet, og få kjeft via automatisk telefonsvarer. Helt magisk, og sikkert veldig dyrt. Etter hvert begynte mamma og pappa å reagere, da de sjekket telefonregningen og så Pyton-bladene mine innimellom Klassekampen-avisene deres. De prøvde å være strenge og be meg tenke over hva jeg leste, men jeg sto på mitt, og de lot meg holde på.
I ettertid ser jeg at de forsto hvor mye det ga meg, og de innså vel også at det var pappa sine KOnK og Mad som hadde tent lunten. Pappa kunne beholde Alfred E. Neuman, jeg hadde Rhesus Minus! Senere dukket jammen meg Trond-Viggo opp på NRK og advarte oss om bladet. Det gjorde det jo bare enda kulere.
Pyton var vårt og bare vårt. Vår punk, vår politikk og vårt opprør. Det ga oss så mye. Tiss og bæsj i bøtter og spann, men mye viktigere: en identitet, et samhold og noe å beskytte og kjempe for. Vi var bare barn, men vi skjønte at dette var viktig.
Jeg lette også opp adressene til flere av mine Pyton-favoritter, Frodes var så nær som i Loddefjord, og sendte dem tegninger, fanbrev og spørsmål om veiledning. Jeg var ti år, og ser nå tilbake på dette med vantro – men det sier jo alt om hvor investert jeg var og hvor mye selvtillit bladet ga meg.
Det mest sinnssyke er uansett at jeg fikk svar: Frode Øverli sendte en originaltegning av mitt favorittband The Deep Shit Junkies, mens Walters (som hadde blitt en ny stor favoritt) sendte signert tegning av Pervo-Kris, selvsagt med en bugnende ereksjon i buksen, sammen med et eget brev med tips og innspill fra mannen bak. Dette betydde alt for meg.
Men hva var det egentlig med Pyton, som traff meg så bra i barndommen og ble med videre? Dette har jeg tenkt mye på. Jeg har landet på at Pyton, i all sin vanvittighet, ga meg en form for trygghet og styrke.
Som barn var jeg liten av vekst, og i utgangspunktet sikkert også et lett offer i skolegården, men jeg ble aldri bøllet med. Jeg følte meg aldri usikker – Dølle, Pervo-Kris, Rhesus og gjengen hadde gitt meg, som allerede var klassens klovn, et rikt (kanskje altfor rikt) vitsevokabular og en uslåelig timing. Jeg hadde liksom litt Pyton med meg uansett hvor jeg gikk. Litt som å gå med den kuleste t-skjorten av det tøffeste bandet du vet hele tiden – men bare på innsiden.
Pyton var der i barndommen, i puberteten, i ungdomstiden, i de formative årene. Sinnssyke karakterer i helt spinnville historier tretten ganger i året var rett og slett med på å skape meg. Det er jeg evig takknemlig for.
Den dag i dag er fremdeles Pyton en viktig identitets-markør for meg og utrolig mange andre. Som et slags hemmelig klubb-aktig håndsignal du kan ta frem om du treffer noen du føler kan ha samme bakgrunn. Og det har de, i hopetall:
Det er mange av oss som kan takke Dag E. Kolstad og gjengen for dem vi er i dag. Pyton endret oss, Pyton endret Norge. Toneangivende musikere, kunstnere, komikere, skuespillere, forfattere, politikere og listen fortsetter … Vi hadde ikke vært de vi er i dag uten Pyton. Kultur-Norge hadde ikke vært det det er i dag uten Pyton.
Dønn fakta.
Tarjei Strøm Trommeslager, programleder og Pyton-fan
10 år gamle Tarjei Strøm i et lykkelig øyeblikk med Pyton nummer 10/1988.
Motstående: Omslaget på bladet Tarjei holder, Pyton nummer 10/1988, tegnet av Arnold Milten etter en idé av Dick Kolby.
Omslag tegnet av Kenneth Lauveng.
Innledning: Det beste og det verste
– I Pyton mener jeg at vi både har hatt de beste og de dårligste norske seriene noensinne.
Året var 1994, og jeg møtte for første gang Pyton-redaktør Dag Even Kolstad, for at han skulle oppsummere bladets historie i anledning nummer 100 av det særnorske humorbladet. Jeg hadde navigert meg fram til kontoret til firmaet hans, Norsk Strek. Det lå i Ebbels gate, en nedslitt bakgate i Oslo sentrum, en liten stubb som går fra Storgata til Calmeyers gate. Lenge før gentrifiseringens fotsoldater inntok området, var strøket dominert av kebabsjapper, vietnamesiske restauranter og flere vitale subkulturer. Både Jippi Forlag og Tommy Tees hiphop-plateselskap Tee Productions fant seg til rette i nabolaget, mens ølbula Cacadou i Torggata var det felles møtepunktet – et slags «Subkulturhuset». Finn fram musikkvideoen til Warlocks-klassikeren «Flashbacks» fra 1997 på Youtube for et korrekt tidsbilde.
Dag E. Kolstad hadde dratt i gang tegneseriebladet Pyton på sitt nystartede forlag Gevion i 1986, og han ble med på lasset da forlaget ble kjøpt opp av det større Bladkompaniet bare to år senere. Men i 1990 sa han opp jobben og tok med seg Pyton-produksjonen til nyskapningen Norsk Strek i sentrum. Fra redaktørstolen filosoferte han rundt Pytons suksessoppskrift:
– Jeg observerte en fyr i stripete jappedress som kjøpte to blader på et kjøpesenter, før han kjørte av gårde i sin BMW. Det ene var Kapital, det andre var Pyton. Folk har forskjellige behov! Humoren i Pyton skal være lik vitsene folk forteller hverandre på fest, men som man ikke får lese i mediene. Vi har ligget foran de andre mediene i rå humor, men de kommer etter nå, mente Kolstad i 1994, da dro han fram den populære MTV-animasjonsserien Beavis and Butt-Head som eksempel på Pytons etterdiltere.
Kolstad hadde også kjøpt restene av det en gang så mektige Atlantic Forlag, så for å nå fram til Pyton-redaktøren måtte man forsere stabler med «kaninpocketer» – erotiske tegneserier. Noen var laget av tegnemestere som Milo Manara, men de fleste var mindre forseggjorte utgivelser som den om den italienske pornoskuespilleren og politikeren Ilona «Cicciolina» Staller. Dette var ikke høykulturens høyborg, men flere hakk bedre enn tilværelsen
som ble skildret i Pyton-bladet: Her tronet Kolstad som den hissige og konstant sultne Redaktøren, med fet sigar i munnviken, kyllinglår i neven, øynene skjult bak mørke solbriller og en diger, svart bart under nesa. I tegneserieversjonen holdt Pyton-redaksjonen til i en sliten campingvogn, der Redaktøren pisket Tommy Tusj og Rhesus Minus til å fylle sidene, mens Pervo-Kris lusket i buskene på jakt etter én eller flere sexpartnere. Rundt campingvogna la Førerhunden Adolf en kabel eller to, mens Dølle Døck jekka en øl, tittet på yppige damer og spiste sin egen drøvel. Bottolf Nerd prøvde desperat å holde pubertetens grenseløse kåthet i sjakk, WunderBjarne ruste bilmotoren og husfyllikene Helliter’n & Halvliter’n spydde ute på gresset. Musikken var ved det dysfunksjonelle hardrockbandet The Deep Shit Junkies.
Dette bisarre rollegalleriet minnet mer om drøye undergrunnsserier fra USA enn norsk familieunderholdning, men disse figurene var ryggraden i Pyton. Fra påsken 1986 til jula 1996 kvernet blekka ut den drøyeste humoren som har klart å nå et bredt publikum her på berget. På høyden passerte salget 40 000 eksemplarer i måneden.
Totalt ble det utgitt 131 numre av Pyton, pluss seks Pyton-pocket, 24 numre av Pyton Spesial, 27 Pyton-album og ni album samlet i boksen MegaPyton i 2009.
The Deep Shit Junkies, skapt av Frode Øverli og Dick Kolby.
I 1980-årene var Donald Duck & Co Norges største tegneserieblad. Han fikk så matroslua passet, både i Norsk Mad og Pyton. Omslag tegnet av Arild Midthun og Tommy Sydsæter, etter ideer av Dick Kolby.
Særnorsk humor
Pyton var en særnorsk miks av det amerikanske satiremagasinet Mad, rølpete undergrunn, bløtkokte ordspill og enkel lytehumor. Noen mente det var en smakløs ufarliggjøring og kommersialisering av den mer politiske undergrunnskulturen fra 1960- og 1970-årene, men Pyton spilte en særs viktig rolle for den videre utviklingen av norske tegneserier. Dette var første gang norske tegneserieskapere kunne jobbe fulltid med faget sitt, uten å være avhengig av fast plass i en avis eller et ukeblad. For mange talenter som kom rett fra gutterommet, ble Pyton en betalt utdannelse.
Etter hvert som populariteten og etterspørselen etter innhold økte, gikk Dag Kolstad aktivt ut for å rekruttere nye forfattere og tegnere. Nysatsingen Amatør-Pyton i 1990 ble mange kommende kunstneres debut, øyeblikket de kunne gå på butikken for å se sin egen tegneserie ved siden av Asterix, Donald Duck & Co og Fantomet.
Pyton er også en av grunnene til at fredag 30. august 1985 står igjen som den kanskje viktigste datoen i nyere norsk tegneseriehistorie. Dette var da forlagssjef Petter Engbo og redaktørene Dag Kolstad og Terje Nordberg sa opp sine stillinger i Semic/Nordisk Forlag for å starte konkurrenten Gevion Norsk Forlag. Forlaget Gevion rakk aldri å bli viktig, men ledelsen la grunnlaget for en revolusjon av hvordan man produserte tegneserier i Norge.
Redaksjonsmøte i Gevion Norsk Forlag etter at Bladkompaniet tok over i 1988. Foran, fra venstre: Terje Nordberg, Eyvin Sivertsen, Petter Engbo. Bak, fra venstre: Dag Kolstad og Tormod Løkling.
En legendarisk startfirer
Målet med Pyton var å lage en norskere og frekkere utgave av Norsk Mad, bladet Dag Kolstad hadde vært redaktør for siden oppstarten på Semic i 1981. Der hadde han fornorsket de amerikanske referansene og humoren, og hentet inn to talentfulle, tegnende tenåringer: Arild Midthun fra Bergen og Tommy Sydsæter fra Lier. Men rammene var trange, det var mange ting man ikke kunne vitse med i Norsk Mad, mens brorparten av innholdet uansett var oversatt fra det amerikanske moderskipet.
Men i løpet av de hundre første numrene av Pyton hadde Kolstad klart sine tre viktigste målsettinger med god margin:
For det første: Med hjelp av en «startfirer» bestående av Arild Midthun, Tommy Sydsæter, Frode Øverli og John Kåre Raake hadde Pyton jobbet seg raskt opp til en andel på rundt to tredjedeler frekk, norsk humor i hvert nummer.
For det andre: Pyton hadde vist at tegneserieskaper var et håndverk man faktisk kunne leve av. Kvaliteten på Pyton-seriene kunne diskuteres, men bladet ble levebrød og tegneserieskole, ikke bare for de fire nevnte serieskaperne, men også for nye rekrutter som Bjørn Ousland,
Forsiden til Pyton nummer 7/1989 ble tegnet av Bjørn Ousland, mens forsiden til nummer 8/1991 ble tegnet av Frode Øverli, begge etter ideer av Dick Kolby.
Rolf «Rhesus Minus» Håndstad, Erik Nordgård, Tom Ostad, Tore Strand Olsen, Kristian B. Walters og mange andre.
For det tredje: Pyton hadde vist en tredje vei for norske tegneserieskapere, mellom de trygge og familievennlige avisseriene og juleheftene og de mer kunstnerisk ambisiøse, men kommersielt smalere undergrunns- og albumseriene.
Historien om tegneseriebladet Pyton er en historie om den moderne norske tegneserien i mikroperspektiv. Den utviklet seg fra en knøttliten undergrunnskultur i 1970-årene til millionsalg og litterære priser på 2000-tallet. Historien om Pyton er en svært viktig bit av norsk kulturhistorie, en historie om en redaksjon som stadig pushet grensene for god smak og hva som var lov å vitse om. I sin levetid var Pyton et fjortisunivers, oftere anmeldt til politiet og kritisert av barneombudet enn rost på avisenes kultursider. I dag soper de tidligere bidragsyterne inn kulturpriser og topper bestselgerlister: Frode Øverli har med Pondus skapt en moderne klassiker som er blitt folkelesning og gjort ham til mangemillionær. Arild Midthun har vært Norges offisielle Donald-tegner i over 20 år. Bjørn Ousland har erobret barnebokbransjen, John Kåre Raake har skrevet manus til katastrofefilmsuksesser som Bølgen og Skjelvet, mens andre gikk det ikke like bra med.
Alle lærte de seg faget i et rølpete humorblad som luktet svett guttegarderobe. Historien om Pyton ble skrevet med blod, svette, sæd, oppkast og kvisesaft.
En vanlig dag i Pyton-redaksjonen
Tekst: Rolf Håndstad. Tegning: Tommy Sydsæter.
HISTORIEN OM
Tegneserieblekka Pyton var en megasuksess som solgte over 40 000 i måneden. I sin tid var bladet et pubertalt fjortisfenomen, både anmeldt til politiet, kritisert av barneombudet og foraktet av kultureliten. I ettertid ble tegnerne ryggraden i norsk tegneseriebransje, sopte inn kulturpriser og toppet bestselgerlister. Hva skjedde?
Med levende intervjuer og inngående kunnskap forteller Øyvind Holen (Drabant, Tegneserienes historie, Donald-landet mm.) hele den brokete historien om Pytons elleve elleville år på kanten av den gode smak.
