En villsvinunge lå hos en grisepurke og suttet frokost så fort han kunne. Melken og varmen fra de andre smågrisene gjorde ham tilfreds og søvnig.
– AU! ropte plutselig en av grisungene. Villsvinet skvatt, og grisepurka spratt opp så pattene glapp ut av smågrismunnene. Plopplopplopplopplopp, sa det. – Hva er det, Femtifem? sa purka. – Du hylte som en stukken gris. Ja, forresten, purker får veldig mange unger. Ungene i de første kullene pleier å få ordentlige navn som Helge og Yvonne, men når de har brukt opp alle navnene de kan, begynner purkene å gi grisungene nummer i stedet. For tall går man ikke tom for. – Det er vel ikke så rart at jeg hyler som en stukken gris! Noe stakk meg! skrek Femtifem.
Under purka lå det tolv lyserosa smågriser og én som ikke var lyserosa, men brun. Med stri pels. Og hoggtenner. Det var en hoggtann grisungen hadde stukket seg på. Alle så på villsvinungen. – Uff, sa han og ble flau. – Hvem er du? sa Femtifem med en sånn tøff stemme man bruker når man er mange og den andre bare er én. – Jeg tror ikke jeg har noe navn. Men jeg er et villsvin. Så dere kan godt kalle meg Villsvinet, sa Villsvinet og viftet forsiktig med villsvinhalen sin. – Et villsvin? ropte Førtini. – Hva gjør du her? spurte Femtiåtte. – Hvorfor ser du så rar ut? sa Femtito. Spørsmål ble kastet mot ham fra alle kanter. Villsvinet bøyde hodet for å unngå dem. – Ikke mas sånn! Ser dere ikke at han er redd? sa Femtifem og satte seg ved siden av Villsvinet. – Jeg var sulten og ensom, sa Villsvinet. – Og flokken deres virket så koselig. Unnskyld for at jeg stakk deg. – Kanskje du burde gå tilbake til din egen flokk ute i skogen, sa purka og viftet vekk en flue med ørene. – Moren din savner deg sikkert.
– Jeg har ikke noen flokk, sa Villsvinet. – Hæ? Alle har vel en flokk? ropte grisunge nummer 48, 49, 55 og 59 i kor. – Ikke jeg. Ikke nå lenger, svarte Villsvinet. – Vi måtte flykte da menneskene begynte å skyte på oss. – HÆ? skrek Femtifem, nesten like høyt som da han ble stukket. – Ja. I den skogen jeg kommer fra, jakter de på villsvin. – JAKTER?! skrek Femtifem, faktisk enda høyere enn da han ble stukket. – Da jegerne kom, flyktet jeg og søsknene mine og moren min hver vår vei. Plutselig fant jeg dem ingen steder, så jeg har vært alene i skogen helt til jeg kom hit. Men nå får jeg vel dra, sukket Villsvinet. – Takk for melken, sa han og bukket høflig for purka. – Men hvor skal du dra? spurte Femtifem. – Tja, jeg drar vel til …, sa Villsvinet og tenkte seg om. – Æsj, sa han til slutt og dumpet ned på rumpa. – Jeg hører jo ikke til noen steder.
Skogen er skummel for en liten villsvinunge som har mistet flokken sin. Kanskje han kan flytte inn på bondegården sammen med Femtifem og de andre grisungene? Heldigvis har de en genial plan for å få til akkurat det! Men det ikke er så lett å LESE den planen. Femtifem og Villsvinet synes nemlig det er mye enklere å forstå seg på vennskap enn bokstaver. En varm og vilter bok om rare ord og om å høre til. (Og litt om rock.)