Issuu

veiledning under nye vilkår

skapende prosesser i møtet mellom veileder og veisøker

ISBN 978-82-05-41535-5

Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk

Layout: Laboremus Oslo AS Sats: Laboremus Oslo AS Brødtekst: Minion 10/14,5 pkt

Papir: 90 g Amber Graphic Trykk: Renessanse media, Norge 2022

Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk

Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo

www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forord

Veiledning har et stort nedslagsfelt i ulike profesjonsgrupper i samfunnet, og er relevant for læring og kompetanseutvikling gjennom hele yrkeslivet. I universitets- og høgskolesektoren er veiledning forankret gjennom blant annet nasjonale rammer for veilederutdanning rettet mot veiledere for nyutdannede lærere i skoler og barnehager, der veiledning er en varig ordning fra 2010–2011. Det innebærer at skole- og barnehageeiere skal iverksette veiledningsprogrammer for alle nyutdannede lærere og førskolelærere som tilsettes i kommuner. Et bærende element i programmene er systematisk veiledning som gis av kvaliﬁserte veiledere. En annen forankring er knyttet til praksisopplæringen i lærerutdanningene, der praksislærere i skoler og barnehager har veilederkompetanse i opplæringen av studenter. I begge tilfeller er utdanningssektoren ansvarlig for å gi videreutdanning i veiledning samt bidra faglig i forbindelse med veiledning for nyutdannede lærere.

Postmodernismen stiller kritiske spørsmål ved den tradisjonelle kunnskapsforståelsen der «sann» kunnskap er etablert i hierarkiske systemer. I veiledningssammenheng kan det innebære at etablerte oppfatninger om veiledning ikke lenger har samme gyldighet som tidligere. Det betyr ikke at forståelser er ugyldige, men ved å betrakte etablerte oppfatninger med et kritisk blikk kan det skapes nye vilkår for både teorier om veiledning og veiledningens praksis. I dagens samfunn tilhører kunnskap og kompetanse i større grad enn tidligere det enkelte individ, og kunnskap får gyldighet i

de kontekster mennesket beﬁnner seg i. I fagantologien er denne innrammingen sentral.

Forståelser og utøvelser av veiledning vil være avhengig av hvilke sammenhenger i samfunnet den foregår i. For eksempel vil veiledning som foregår i terapeutiske sammenhenger, ha hovedfokus på behandling, mens veiledning i utdannings- og yrkessammenhenger har hovedfokus på læring og utvikling av kvalitet i yrkesutøvelsen. I skole og barnehage vil nye læreres profesjonelle identitet dannes i balansen mellom det daglige ansvaret for barn og unges læring og ønsket om å utøve yrket i samsvar med sine idealer.

Det kan likevel være fruktbart å åpne de klassiske skillene mellom disse og andre veiledningstradisjoner. Det er kanskje slik at veiledning i dagens samfunn krever en eklektisk kompetanse der prinsipper fra ulike veiledningstradisjoner former innholdet i den enkelte veiledning. For veileder vil det innebære åpenhet for ﬂere tradisjoner slik at strategier skapes ut fra hvilke intensjoner den enkelte veiledningssituasjonen har. Veiledning får dermed sin mening og gyldighet ved kontekstuell forankring. Det innebærer at hendelser og handlinger i veiledningssituasjoner bidrar til å bygge opp en meningssammenheng som veileder og veisøker selv er en del av.

Antologiens tilnærming til veiledning er å belyse og diskutere veiledning i tre kontekster. Disse betegnes som Veiledning og møter med det uforutsette, Veiledning og vår tid og Veiledning og kollektive prosesser.

I bokas første del, Veiledning og møter med det uforutsette, er grunntonen veiledning som relasjonelle møter, der det å være åpen for det som trer fram, blir et sentralt grunnlag for læring og danning av ny kunnskap. Veiledning som samtaler for endring vil kjennetegnes av prosesser som preges av lysten til å få til eller være skapende. Holdninger om at hver veiledningssamtale er grunnleggende ny, innebærer at veiledning får et uforutsigbart preg over seg. Det uforutsigbare kan være truende, men det er bare gjennom villighet til å oppdage at det nye kan tre fram som relevant og interessant. Med utgangspunkt i etiske og teoretiske grunnforståelser skapes veiledningens form og innhold, der prinsipper og redskaper som setter rammer for utøvelse av veiledning, må brukes, men med klokskap.

I denne delen er det fem kapitler som diskuterer og belyser relevante problemstillinger når det gjelder veiledningssamtaler og de nære relasjoner i veiledning.

I kapittel 1 Forhold av betydning for veileders delaktighet i veiledning diskuterer Thorbjørn J. Karlsen delaktighet i lys av veiledningens hensikt, veileders betydningsfullhet og påvirkning i veiledningsforhold. Dette er forhold som kan berøre det delaktige samspill i veiledningen. Delaktighet kjennetegnes ved det oppmerksomme nærvær der involvering og medskaping blir sentralt, og tilsier åpenhet for uttrykk i øyeblikket.

I kapittel 2 Hva er kvalitet i veiledning? diskuterer Cato R.P. Bjørndal kvalitet i veiledning som et sammensatt fenomen som må vurderes med utgangspunkt i bestemte ståsteder eller perspektiver. Veiledningens kompleksitet bidrar til at det vil være vanskelig å gi eksakte svar på hva kvalitet er. Veileders erkjennelse av dette kan i seg selv være en grunnleggende forutsetning for at veiledere tilstreber veiledningskvalitet.

I kapittel 3 Å lytte til det uforutsette, det ukjente og det uforutsigbare diskuterer Ann Soﬁ Larsen lytting som sentralt i utforming av spørsmål i veiledning. Elementer fra improvisasjon sees som vesentlig, der en av forutsetningene for god improvisasjon i profesjonell sammenheng er å ha mot og vilje til å lytte og til å være ydmyk overfor samhandling. Det gjelder også å ha øye for det uforutsette, for det som ennå ikke er skapt, men som kan bli til gjennom aktiv lytting og samspill.

I kapittel 4 Doktorandernas klagan diskuterer Peter Emsheimer relasjonen mellom doktorander og deres veiledere. Maktforhold kan oppstå i slike relasjoner, og spesielt i veiledning forstått som en «hjelpende» virksomhet. I relasjoner som preges av komplementaritet, øker risikoen for å overvurdere veileders positive innﬂytelse på veisøker.

I kapittel 5 Å veilede en nyutdannet lærer med disiplinproblemer i klassen tar Rolf K. Baltzersen utgangspunkt i et eksempel på hvordan en nyutdannet lærer kommuniserer på en lite konstruktiv måte i en foreldresamtale og i en veiledningssamtale. Hans analyser viser hvordan et sett av mindre funksjonelle handlingsstrategier påvirker kvaliteten i profesjonelle samtaler på en uheldig måte.

Veiledning i dagens samfunn fremstår som komplekst og sammensatt. Kompleksiteten viser seg blant annet gjennom de mange veilednings-

modellene og betegnelsene som har eksistert i de siste tiårene, slik som handlings- og reﬂeksjonsmodellen (Lauvås og Handal 20001), systemisk veiledning (Ulleberg 20042, Gjems 19953), mentoring (Mathisen 20084, Skagen 20045, Lauvås og Handal 2000), coaching (Skagen 2004) og mesterlære (Lauvås og Handal 2000, Skagen 2004). Mangfoldet av modeller og prinsipper for veiledning speiler på mange måter mangfoldet og foranderligheten i samfunnet, noe som vil prege forventninger til hva veileders kompetanse og veiledningens kvalitet kan være. Gjennom ulike tilnærminger til slike forventninger ligger det etiske problemstillinger som både veilederutdanningen og veiledningens praksis må forholde seg til. Det er blant annet slike forhold bokas andre del belyser under temaet Veiledning og vår tid. Gjennom tre kapitler diskuteres problemstillinger som har relevans når veiledning skal forstås innenfor vår tid, der etikk og moral blir nyttige perspektiver å være bevisst når veileders kompetanse og veiledningens kvalitet skal vurderes.

I kapittel 6 Handledning i det senmoderna drøfter Roger Sträng hva det senmoderne samfunn kan gi av utfordringer for den enkelte yrkesutøvers muligheter til utvikling og læring. Et samfunn preget av krav, forventninger og mangfold øker behovet for veiledning, samtidig som det er nødvendig med økt kunnskap om veiledningens betydning som et profesjonelt prosjekt og et organisatorisk verktøy.

I kapittel 7 Veiledning som moralsk virksomhet drøfter Geir Afdal forholdet mellom veiledning, etikk og moral. Forfatteren argumenterer for at etikk må forstås som spørsmål og perspektiver i veiledningens sentrum, der veiledning blir en moralsk virksomhet. Diskusjonen har relevans for forståelse av veiledning i vår tid, preget av ulike tilnærminger til hva veiledningens kvalitet kan være. Blant annet trekker forfatteren linjer til hvilke etiske og moralske oppfatninger som preger nyere utdanningspolitikk.

1Lauvås, P. og Handal, G. (2000): Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

2Ulleberg, I. (2004): Kommunikasjon og veiledning . Oslo: Universitetsforlaget

3Gjems, L. (1995): Veiledning i profesjonsgrupper. Oslo: Universitetsforlaget

4Mathisen, P. (2008): Om mentoring i teori og praksis. Bergen: Fagbokforlaget

5Skagen, K. (2004): I veiledningens landskap: innføring i veiledning og rådgivning . Kristiansand: Høyskoleforlaget

I kapittel 8 Hva slags kompetanse trenger veilederen? diskuterer Cato R.P. Bjørndal ulike tilnærminger til forståelse av veileders kompetanse. Hovedtrekkene ved en ferdighetstilnærming, generisk tilnærming og integrert eller holistisk tilnærming viser mangfoldet av kompetansesyn i profesjonssammenhenger i vårt samfunn. Bevissthet om kompetansesyn blir viktig for blant annet utdanningens tilrettelegging av identitetsdanning hos veiledere.

Bokas tredje del diskuterer Veiledning og kollektive prosesser. En kollektivistisk tilnærming til kunnskap vil hevde at sosiale fenomener aldri kan forklares ved hjelp av enkeltindivider, men at man må bestrebe seg på forklaringer som beskriver det særegne ved sosiale fenomener når mennesker samhandler i grupper (Little 19916). I dette ligger det også en tankegang om at alle fenomener i prinsippet må forstås i sammenheng. Når mennesker møtes, bringer de med seg sine ideer, verdier, meningssystemer og begrepskonstruksjoner som danner grunnlag for samhandlinger som skapes i organisasjoner. Organisasjoners kultur skapes gjennom prosesser der mennesker er i dialog, og gjennom kritisk reﬂeksjon drøfter hvordan de skal løse eller mestre problemer de står overfor. Tilnærming til læring vil være ulik og vil hver på sin måte ha betydning for veiledningens praksis.

Fire artikler belyser veiledning i lys av konteksten kollektive prosesser.

I kapittel 9 Profesjon som kunnskapskultur diskuterer Hilde Wågsås Afdal læring i profesjoner som et resultat av den kultur for læring som er nedfelt i profesjoner. Satt inn i en senmoderne virkelighet framheves nødvendigheten av å tilnærme seg kontekstuelle forhold for læring og utvikling av profesjonell kunnskap heller enn å fokusere på hvordan profesjonelle håndterer en felles kunnskapsbase.

I kapittel 10 Mentorvirksomhet og kollektive læringsprosesser diskuterer Ann Soﬁ Larsen kunnskapsutvikling i barnehagen gjennom systematisk mentorvirksomhet. Sentralt i diskusjonen er mentorvirksomhetens bidrag til en kultur for argumentasjon og kritisk tenkning og som redskap for organisasjonsutvikling. Diskusjonen er sentral for vår bevissthet om

6Little, D. (1991): Varieties of social explanation: Introduction to the philosophy of social Science. Boulder, CO: Westview Press

veiledning som et virkemiddel for organisasjoners utvikling gjennom individuelle og kollektive læringsprosesser i pedagogisk arbeid.

I kapittel 11 Handledning för utveckling och förändring diskuterer Roger Sträng den gjensidige læringens muligheter ved individuell og kollektiv reﬂeksjon over organisasjoner og individuelt arbeid. Forfatteren argumenterer for at veiledning, som del av en kompetansegivende læringsprosess, kan bidra til at aktører i praksis kan reﬂektere over og stille spørsmål ved sin egen tenkning, agering og problemløsning.

I kapittel 12 Hvordan kan veilederen utvikle sin kompetanse? diskuterer Cato R.P. Bjørndal forskning som søker å ﬁnne svar på utfordringer i forbindelse med veileders egen utvikling og hva som har betydning for å overkomme utfordringene. Diskusjoner der veiledernes utvikling settes inn i en aksjonslæringsprosess, kan ha betydning for veiledere som ønsker å anvende aksjonslæring som redskap til utvikling av holistisk veilederkompetanse.

Takk

Jeg vil rette en stor takk til alle veilederne som har bidratt med sine erfaringer og sine kunnskaper slik at antologien har et empirisk fundament.

Ledere og eiere i skoler og barnehager fortjener takk for sin villighet til å være i faglige dialoger om veiledningsordninger. Takk også til alle fagfeller, kolleger og Gyldendal Akademisk for verdifull støtte underveis i prosessen. Uten forfattere, ingen antologi. Takk til dere for villighet til å dele sentral kunnskap om veiledning.

Fredrikstad, juni 2011

Thorbjørn J. Karlsen

Innhold

kapittel 3å lytte til det uforutsette, det ukjente

og det uforutsigbare .

Ann Sofi Larsen

Innledning

Veileders syn på mennesket og på kunnskap

Å forholde seg til stillhet som en kraft og en intensitet i veiledning

Å forholde seg lyttende og improviserende i veiledning

Hva hører du når du lytter?

Veileders ansvar i møte

Peter Emsheimer

Vad kan handledning vara?

Handledning i att ta emot handledning

Vem står för artikeln?

Hur handledarnas motiv uppfattades

kapittel 5å veilede en nyutdannet lærer med disiplinproblemer i klassen

Rolf K. Baltzersen

Innledning

Samtaleutdrag 1: Planlegging, gjennomføring og evaluering av foreldresamtalen

Analyse av samtaleutdrag med utgangspunkt i Modell I-handlingsstrategier

Å tildekke kritikken

Analyse av samtaleutdrag med utgangspunkt i Modell II-handlingsstrategier

Samtaleutdrag 2: «Veiledningssamtale» med undervisningsinspektør . .

Konklusjoner

del 2veiledning og vår tid

kapittel 6handledning i det senmoderna

Roger Sträng

Den senmoderna utmaningen

Handledning i det senmoderna

Att lära sig att lära

Myten om det postmoderna

Tillgången till det goda

Reflektion för identitet

Skolutveckling i det gamla samhället

Den moderna skolans tillblivelse

En skola i otakt

Senmodernitetens tidevarv

Lärare i det senmoderna

Reflektion för kvalitet – och att söka sin egen väg

Behovet av kunskap

Geir Afdal Hva er etikk og moral?

Moderne etikkteorier

funksjon – utilitarisme

grenser – Kant

kvalitet

til empati som veiledningskvalitet

tilnærming til empati som veiledningskvalitet

Fokus på veilederens empatiske holdninger eller ferdighetsutvikling?

Integrert eller holistisk tilnærming til empati som veiledningskvalitet

Sentrale aspekter i en integrert eller holistisk tilnærming

del 3veiledning og kollektive prosesser

kapittel 9profesjon som kunnskapskultur

Hilde Wågsås Afdal

Profesjon – hva er egentlig det?

Kunnskapsdimensjonen i lærerprofesjonene

Læring som tilegnelse

Læring som deltagelse

Læring som forhandling og nyskaping (creation)

og veiledning

kapittel 10mentorvirksomhet og kollektive læringsprosesser

Ann Sofi Larsen Bakgrunn

Tilnærming til praksisfeltet

Å skape muligheter for å diskutere, vurdere og videreutvikle

Å skape kultur for argumentasjon og kritisk tenkning

Praksis som kilde til kunnskap

Mentorvirksomhet som strategi og struktur for profesjonalisering

Avslutning

kapittel 11handledning för utveckling och förändring

Roger Sträng

Ett gemensamt lärande i vardagen

Viljan till olikhet

Kompetens i organisationen

Lärares professionella yrkesutveckling

Skolan som kunskapsorganisation

Att lära av och i en organisation

Kollektivt lärande och medvetande

Handledning för utveckling och förändring

kapittel 12hvordan kan veilederen

utvikle sin kompetanse?

Cato R.P. Bjørndal

Aksjonslæring som redskap for holistisk kompetanseutvikling

Et omfattende datamateriale om veilederes aksjonslæring

Veilederens utvikling sett som aksjonslæringsprosess

Observasjon som utviklingsbarriere og mulighet

Begrenset eller feilaktig observasjon av egen praksis som barriere

Tiltak for styrket observasjon

Refleksjon som utviklingsbarriere og mulighet

Hva er refleksivitet?

Begrenset refleksjon over egen praksis som barriere

Tiltak for styrket refleksjon

Planlegging som utviklingsbarriere og mulighet

Begrenset planlegging av praksis som barriere

Tiltak for styrket planlegging

Nyutprøving som barriere og mulighet

Begrenset eller for ambisiøs nyutprøving som barriere

Tiltak for styrket nyutprøving

Avslutning

om forfatterne

stikkord

Veiledning under nye vilkår

VEILEDNING UNDER NYE VILKÅR

thorbjørn j. karlsen (red.)

veiledning under nye vilkår

Forord

Innhold