Gjennom reportasjer fra byer og landsbyer nær kampene skildrer han kampviljen og troen på seier, men også slitasjen og tvilen som vokser når tapene blir flere.
Resultatet er et sterkt og nyansert bilde av en konflikt som angår oss alle – og av menneskene som kjemper den på vegne av oss. Morten Jentoft har som journalist reist rundt i Ukraina i mer enn 30 år, og har alltid vært opptatt av bakteppet til det som er den verste krigen i Europa siden andre verdenskrig.
VE D F RO N TEN
Vi møter kvinner som har mistet sine menn, unge menn som forbereder seg på nye slag, og sivile som forsøker å leve videre med krigen som bakteppe. Noen insisterer på at kampen må fortsette for enhver pris. Andre spør om en fred, nesten uansett vilkår, kan være bedre enn å fortsette kamphandlingene.
MORTEN JENTOFT
I VED FRONTEN FØLGER JOURNALISTEN MORTEN JENTOFT SOLDATER, ETTERLATTE FAMILIER OG SIVILE TETT PÅ FRONTLINJEN I UKRAINAS FOR SVARSKRIG MOT RUSSLAND.
MORTEN JENTOFT er født i Bergen i 1956, og har arbeidet som journalist i mer enn 40 år, blant annet som korrespondent for NRK i Moskva og Helsingfors. Han har siden 2014 dekket konflikten mellom Russland og Ukraina tett, og var blant de første journalistene som kunne dokumentere grusomhetene etter den russiske invasjonen i 2022. Han har skrevet en rekke bøker om nyere historie, blant annet Finland 1918, om nordmenn i den finske borgerkrigen, og I grenseland, om Frode Berg-saken.
Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Omslagsfoto: Furunes / NRK Forfatterfoto: Line Ørnes Søndergaard / Klassekampen
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 80 g Munken Print Boken er satt med Minion Pro 11,5/14,5 pkt. Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Omslagsfoto: Eskil Wie Furunes / NRK Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og fra Stiftelsen Fritt Ord. ISBN 978-82-05-62882-3 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig mate. Se www.gyldendal.no
70198 Ved fronten – s. 4
21.09.2026 11:56
MORTEN JENTOFT
VED FRONTEN Rapport fra et krigsherjet Ukraina: om motstand, samhold og håp
70198 Ved fronten – s. 3
21.09.2026 11:56
INNHOLD
Kapittel 1: Hvordan det begynte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Kapittel 2: Sett fra Moskva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13
Kapittel 3: Majdan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
22
Kapittel 4: Skape historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
32
Kapittel 5: Veien mot katastrofen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
41
Kapittel 6: Krig 2014 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
50
Kapittel 7: Donbas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
61
Kapittel 8: Russland, Norge, Kirkenes og litt barnevern. . .
71
Kapittel 9: Minsk 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
81
Kapittel 10: Mørket over Moskva. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
90
Kapittel 11: Forsoning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
101
Kapittel 12: «Flame is burning» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
111
Kapittel 13: Trump og Putin. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
119
Kapittel 14: Kan det bli full krig? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
128
Kapittel 15: Putin bestemmer seg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
139
Kapittel 16: Viktor og Anastasija . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
151 5
70198 Ved fronten – s. 5
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
Kapittel 17: 24. februar 2022. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
162
Kapittel 18: Zaporizjzja – frontlinjebyen . . . . . . . . . . . . . . .
173
Kapittel 19: Butsja . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
185
Kapittel 20: Mariupol og Kharkiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
195
Kapittel 21: Den første krigssommeren . . . . . . . . . . . . . . . .
207
Kapittel 22: Motoffensiven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
218
Kapittel 23: Lov å kritisere?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
229
Kapittel 24: Ved fronten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
239
Kapittel 25: Bakhmut, Soledar og Bryne . . . . . . . . . . . . . . . .
253
Kapittel 26: Den mislykkede sommeroffensiven . . . . . . . . .
265
Kapittel 27: Flagget i Lyman . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
276
Kapittel 28: NATO og Fridtjof Nansen . . . . . . . . . . . . . . . . .
286
Kapittel 29: Butsja to år etter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
298
Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
308
Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
319
Kilder og litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
323
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
324
Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
338
70198 Ved fronten – s. 6
21.09.2026 11:56
kapittel 1
HVORDAN DET BEGYNTE
«Dette hadde vi ikke tenkt på.» Det var september 1993, og ledelsen for russiskkurset i regi av Institutt for journalistikk i Fredrikstad hadde tatt oss norske og svenske studenter med på en helgetur til Kyiv. Vi syntes alle det var flott å komme seg litt vekk fra Moskva, blant annet for å se de vakre kirkene og klostrene i det som nå i snart to år hadde vært det selvstendige Ukraina. Det var imidlertid noe kursledelsen ikke hadde tenkt på, for da vi reiste ut av Russland og inn i Ukraina, krysset vi en av de nye statsgrensene i Europa. De hadde ordnet med visum inn til Ukraina, som ble sjekket da vi landet på Boryspil-flyplassen utenfor Kyiv, men nå måtte vi også ha visum for å komme tilbake til Moskva. Jeg husker det ble en helg som var preget av å få ordnet det praktiske: finne ut hvor den nye russiske ambassaden var, kopiere pass og andre dokumenter. «Ja ja, slikt trengte vi aldri bry oss om den gangen vi alle var i ett land», husker jeg en fra det russiske språkinstituttet sukket oppgitt. Norge hadde forstått at Ukraina var kommet for å bli da Sovjetunionen hadde gått i oppløsning etter det mislykkede kuppforsøket i Moskva i august 1991. Energiske Øyvind Nordsletten 7
70198 Ved fronten – s. 7
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
var sendt fra Utenriksdepartementet i Oslo til Kyiv for å bygge opp en ambassade. I første omgang holdt de til på et hotell på Petsjersk-høyden, ikke langt fra Lavraklosteret. Vi fikk møte representanter fra Rukh-bevegelsen, «Folkefronten for Ukraina», som hadde vært pådrivere i prosessen fram mot at Ukraina i august 1991 erklærte seg som et selvstendig land. Rukh innrømmet at deres oppslutning nå var sunket betydelig, at det framsto stadig mer tydelig at det var store forskjeller mellom et nasjonalistisk og ukrainsktalende Vest-Ukraina og områder i øst og sør der det russiske språket hadde festet grepet.1 Resten av turen ga oss inntrykk av et Ukraina i fritt fall. Det var hyperinflasjon, og de midlertidige kupongene karbovanets falt i verdi nesten fra dag til dag. Planene om å innføre en egen valuta, hryvnja, var klar, men det skulle gå tre år før det ble en realitet. I sin korte selvstendighetsperiode mot slutten og like etter 1. verdenskrig hadde Ukraina faktisk gjort et forsøk på å innføre hryvnja som sin valuta, før landet igjen ble slukt av Russland og rubelen.2 Vi så at dette var et land som på en del områder var forberedt på selvstendighet. I sentrum av Kyiv hadde president Leonid Kravtsjuk installert seg i det store bygningskomplekset på Pankova-gaten. Det var bygget på slutten av 1930-tallet og hadde huset den tyske militære okkupasjonsmakten under 2. verdenskrig. Seinere hadde det vært hovedkvarteret til sentralkomiteen i det ukrainske Kommunistpartiet. Men Kravtsjuk, som allerede den gangen han var generalsekretær i det ukrainske Kommunistpartiet, hadde markert seg som en politiker som fremmet ukrainsk språk og kultur, fikk nå skylden for alt som gikk galt, ikke minst kollapsen av økonomien. Ukraina hadde etter en avtale mellom Sovjetunionen og vestmaktene etter 2. verdenskrig fått eget sete i FN og dermed 8
70198 Ved fronten – s. 8
21.09.2026 11:56
HVORDAN DET BEGYNTE
sitt eget utenriksdepartement. Men i praksis hadde den ukrainske representasjonen ved FN-hovedkvarteret i New York liten praktisk betydning, for ikke å si innflytelse. Alle viktige avgjørelser ble tatt i Moskva av det sovjetiske Utenriksdepartementet eller i siste hånd av ledelsen og generalsekretæren i Kommunistpartiet. Men en rekke ukrainere fikk i denne perioden erfaring med internasjonalt arbeid, samt språkkunnskaper, og dette skulle komme til nytte seinere.3 Presidentadministrasjonen, regjeringsbygningen og bygningen som huset Utenriksdepartementet, var tegnet og bygget på slutten av 1930-tallet i imponerende «stalinstil». Myndighetene hadde da nettopp flyttet hovedstaden for Sovjet-Ukraina fra Kharkiv i øst tilbake til Kyiv. Regjeringsbygningen, planlagt og tegnet av den legendariske arkitekten Ivan Fomin, er kanskje en av de mest imponerende bygningene i Kyiv, selv nå i 2026. Sammen med bygningen for det som en gang var det relativt utebetydelige «Øverste sovjet», utgjorde regjeringsbygningen og bygningen til Kommunistpartiet et kompleks verdig en mellomstor europeisk stormakt. Og under jorden var bygningene forbundet med tunneler, noe som skulle vise seg ikke å være uten betydning da Russland gikk til angrep i 2022.4 Fysisk var altså Ukraina klar for selvstendighet, men det var mange andre ting som manglet. På slutten av 1930-tallet var nesten hele den gamle eliten i landet utryddet, etter Josef Stalins jakt på politiske motstandere. Dette skjedde bare noen år etter at kanskje så mange som fire millioner mennesker, mellom 10 og 15 prosent av befolkningen, omkom i en sultkatastrofe. Katastrofen er kjent som Holodomor og er et resultat av Stalins kollektiviseringspolitikk og nesten hysteriske redsel for alt som smakte av ukrainsk nasjonalisme.5 Alt dette forsto jeg lite eller ingenting av da jeg sammen med 9
70198 Ved fronten – s. 9
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
mine journalistvenner vandret rundt i et høstlig Kyiv i 1993. Vi var imponert over Lavraklosteret, med huleganger der mumiene av tidligere munker er gravlagt, uten å forstå at også religionen lå under overflaten som en tikkende bombe. Jeg tenkte at her er de alle ortodokse på samme måte som i Russland, og at de nå nyter friheten etter å ha vært undertrykket gjennom tiår med sovjetstyre. Vi noterte oss også at alle veiskiltene og de fleste gateskiltene nå bare var på ukrainsk, og da vi besøkte skole 107, kunne Darja på elleve år fortelle oss at selv om hun hadde russisk som morsmål hjemmefra, var ukrainsk nå blitt undervisningsspråk. Samtidig fikk vi høre at det ulmet rundt språkspørsmålet øst i landet, der Donbas-regionen planla en folkeavstemning for å gjøre russisk til offisielt språk, sidestilt med ukrainsk. Vi ble litt sjokkert da vi hørte journalisten Volodymyr Zolotarjov fortelle oss at han fryktet at Ukraina ville falle sammen på grunn av forskjellene mellom den vestlige og den østlige delen av landet. «Det kan skje at Donbas kommer til å gå til Russland», noterte jeg ned at han sa i september 1993. Høsten 1993 var det urolige tider mange steder i det tidligere sovjetimperiet. I Kaukasus var Tsjetsjenia i ferd med å bli et navn i nyhetene, selv om det skulle gå noen år før kampen for selvstendighet i denne russiske delrepublikken eksploderte i en blodig krig. På den andre siden av Kaukasus-fjellene raste kampene mellom separatister i Abkhasia vest i Georgia og georgiske regjeringsstyrker, samtidig som Armenia og Aserbajdsjan sto midt oppi en langvarig krig om den i hovedsak armenskbefolkede enklaven Nagorno-Karabakh. Det vrimlet formelig av konflikter, mange av dem med mange drepte og sårede. Transnistria i Moldova og Tadsjikistan var bare noen av dem. Derfor var det også mange som trakk et slags let10
70198 Ved fronten – s. 10
21.09.2026 11:56
HVORDAN DET BEGYNTE
telsens sukk av at Ukraina tross alt var relativt fredelig, selv om farene for at noe kunne skje også her, lå på lur. Jeg husker at ambassadør Nordsletten hadde ordnet et møte om situasjonen på Krym-halvøya, uten at jeg husker detaljer fra innholdet eller hvem vi møtte. Jeg hadde registrert at det allerede i 1992 hadde kommet meldinger om at aktivister på Krym-halvøya hadde heist det russiske flagget og krevd at området måtte tilslutte seg det nye selvstendige Russland. 6. mai 1992 vedtok parlamentet på Krym en uavhengighetserklæring, riktignok med en presisering om at området fremdeles skulle være en del av Ukraina. Da Russland også skulle sikre sine egne grenser, blant annet i Kaukasus, mot separatister, var ikke tiden moden for en konfrontasjon med Ukraina og russiske separatister på Krym. Ikke ennå. Men vi noterte oss at det kunne være lurt å følge med på hva som skjedde rundt den vakre halvøya nede mot Svartehavet. Mange av de opprinnelige innbyggerne, krymtatarene, som ble forvist av Josef Stalin i 1944, mistenkt for å ha samarbeidet med tyskerne under 2. verdenskrig, hadde begynt å vende tilbake til halvøya. Det hadde ført til konflikter med dem som hadde overtatt deres hus og jord. Det var mye som skjedde høsten 1993. Tilbake i Moskva registrerte vi at spenningen begynte å bygge seg opp mellom president Boris Jeltsin med hans reformistiske regjering og mer konservative krefter. Sistnevnte hadde samlet seg rundt parlamentet og Jeltsins visepresident Aleksandr Rutskoj. Rutskoj, som selv var født i den ukrainske sovjetrepublikken, hadde allerede i 1992 markert seg som en representant for dem som mente at Krym var russisk. Han mente også at Ukraina burde presses hardere, blant annet til å betale mer for russisk gass og godta at Svartehavsflåten med base i Sevastopol kom under russisk kontroll. 11
70198 Ved fronten – s. 11
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
Dermed var han på sett og vis forut for sin tid ved å si det mange i Russland tenkte: Hele ideen om et selvstendig Ukraina var feil. Både Belarus og Ukraina hørte inn under Moskva, slik det hadde gjort helt siden slutten av 1700-tallet.6 Striden med Ukraina druknet likevel i de interne urolighetene i Russland denne høsten, som kulminerte med at soldater lojale overfor Boris Jeltsin bombet og seinere stormet det russiske parlamentet. Ukrainere kunne altså puste lettet ut, faren var over. For denne gang. I desember 1994 gikk Ukraina med på å oppgi sin store beholdning av atomvåpen mot at Russland, Storbritannia og USA garanterte for landets integritet. Avtalen, det såkalte Budapestmemorandumet, skulle en gang for alle slå fast at også Moskva, kanskje noe motvillig, hadde akseptert at det som Katarina den store og hennes våpendrager Grigorij Potemkin hadde gjennomført på slutten av 1700-tallet, nå var historie. Ukraina var en selvstendig nasjon som krevde respekt innenfor sine egne grenser.7 I 1993 hadde jeg bare så vidt begynt å lukte på det som skjedde innenfor grensene av det tidligere sovjetimperiet. Riktignok hadde jeg siden 1990 reist mye i Baltikum og, som korrespondent basert i Finland, også inn i Sovjet-Karelen, men språkkurset i Moskva var i realiteten mitt første dypdykk inn i en verden jeg hadde betraktet på avstand. Jeg visste ikke da at jeg de neste tiårene skulle bruke nesten all min arbeidstid her i øst. Jeg ante heller ikke at uansett hvor mye jeg skulle grave meg ned i nåtid og fortid, så var det mye som var umulig å forstå, for ikke å snakke om å forutse.
70198 Ved fronten – s. 12
21.09.2026 11:56
kapittel 2
SETT FRA MOSKVA
1. august 1996 overtok jeg som korrespondent for NRK i Moskva. Moskva-korrespondent var den formelle tittelen. Men mange, inkludert kollegaer i hjemmeredaksjonen på Marienlyst, har alltid brukt Russland-korrespondent om oss som har jobbet ut fra den russiske hovedstaden. Men det var en forskjell her som skulle bli viktigere og viktigere etter hvert som årene gikk. Det var greit nok å slå fast at den russiske hovedstaden var stedet der vi var basert, men vi var ikke bare Russland-korrespondenter. Jeg skulle rapportere fra hele det tidligere Sovjetunionen, og det ble med en gang problematisk hvis jeg ble titulert som Russland-korrespondent når jeg faktisk var i Tasjkent eller Kyiv. «Boris Jeltsin trenger hvile» var overskriften på den første reportasjen jeg sendte hjem til Dagsrevyen, 2. august 1996. En av dem som i reportasjen antydet at dette kunne bety starten på et nytt politisk kaos i Russland, var Sergej Markov, en politisk analytiker som jeg hadde mye kontakt med de første årene som korrespondent i Moskva. Og Markov hadde rett. Det skulle bli tre og et halvt år med politisk kaos og uro, der Jeltsin knapt var å se i det offentlige 13
70198 Ved fronten – s. 13
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
rom. At den den gang relativt liberale og engelsktalende Sergej Markov noen tiår seinere skulle bli en av de mest aggressive antiukrainske politikerne, kunne jeg ikke ane da.8 Noen dager seinere, 6. august, måtte Jeltsin dra inn til sitt kontor i Kremlborgen i sentrum av Moskva. Samme morgen hadde tsjetsjenske separatister angrepet russiske stillinger over hele Tsjetsjenia. I løpet av noen dager måtte russerne trekke seg tilbake og til slutt helt ut av den lille republikken i Kaukasus. Det store Russland hadde fått et ydmykende nederlag og sto i fare for å kollapse som stat.9 Og det skulle bare bli verre. De neste ukene kunne jeg rapportere, først fra Moskva og så fra krigssonen i Tsjetsjenia, om et Russland der ingen visste hvem det var som styrte. Var det innenriksminister Anatolij Kulikov eller Jeltsins konkurrent fra presidentvalget i juli, general Aleksandr Lebed, som nå var tatt inn i varmen som presidentens spesialutsending for å forsøke å løse konflikten? Og hva slags rolle hadde den lokale russiske kommandanten i området, general Konstantin Pulikovskij? Det var skremmende å se et land som var til de grader på felgen som Russland var i august 1996.10 Jeg forsto ikke at det som skjedde disse augustdagene, skulle brenne seg fast hos mange militære i Russland, og de la skylden ene og alene på Boris Jeltsin, mannen som sa han ville innføre demokrati i Russland. Hva hadde dette ført til? Det komplette kaos, som truet hele det Russland som prøvde å reise seg etter oppløsningen av Sovjet-imperiet i 1991. Tsjetsjenia ble et sår som aldri helt ble leget, og som Ukraina nå merker konsekvensene av på kroppen. I kulissene merket jeg at det var krefter som ville endre det demokratiprosjektet som Boris Jeltsin sammen med sin utenriksminister Andrej Kozyrev hadde vært frontfigur for etter at han i 1990 ble valgt til republikken Russlands president. Under 14
70198 Ved fronten – s. 14
21.09.2026 11:56
S E T T F R A M O S K VA
en lunsj med en fra «Skandinavia-avdelingen» i det russiske utenriksdepartementet fikk jeg høre at man der var svært fornøyd med at nettopp utenriksminister Kozyrev i 1996 var byttet ut med den langt mer konservative Jevgenij Primakov. Seinere innrømmet Kozyrev at hovedproblemet den gangen var at Jeltsin nok var den rette personen til å ødelegge det gamle sovjetiske systemet, men ikke til å bygge opp et nytt.11 Boris Jeltsin ble riktignok gjenvalgt som president i 1996, i det som av mange ble betegnet som det siste noenlunde demokratiske valget i Russlands moderne historie. «Noenlunde» er vel her en så presis formulering som det er mulig å gi. Det var en omfattende kampanje der den nye, rike eliten brukte sin økonomiske makt til å skape et skrekkbilde av motkandidaten, kommunisten Gennadij Ziuganov, som gjorde at den allerede svært svekkede Jeltsin klarte å vinne, med et ikke spesielt overbevisende flertall.12 Russlands problemer med Tsjetsjenia og andre regioner som prøvde å løse på båndene til Moskva, ga Ukraina et pusterom. Der hadde den russiskvennlige teknokraten og industrilederen Leonid Kutsjma overtatt som president etter at han vant over Leonid Kravtsjuk i valget i 1994. Ukraina hadde klart det som skulle vise seg å bli svært vanskelig i alle de tidligere sovjetrepublikkene, ikke minst i Russland: å gjennomføre et valg der en kandidat i opposisjon til det sittende styret klarte å vinne. Men det var egentlig ikke så rart at Kravtsjuk ikke hadde en sjanse i dette valget. Ukraina var på denne tiden i en dyp økonomisk og politisk krise, noe kollega Hans-Wilhelm Steinfeld kunne rapportere hjem til NRK 7. april 1994, noen dager før selve valget.13 Leonid Kutsjma la seg på en politikk der samarbeid og kompromisser med Russland og president Boris Jeltsin var hovedlin15
70198 Ved fronten – s. 15
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
jen, kombinert med en forsiktig tilnærming til Europa og USA. Den ukrainske og russiske økonomien var knyttet tett sammen, og Ukraina var helt avhengig av russisk gass for å holde samfunnet i gang. Det var også etter at Kutsjma hadde overtatt, at Ukraina gikk med på det tidligere nevnte Budapest-memorandumet. Ukraina godtok å overføre til Russland sine atomvåpen innen 1996 mot at Russland garanterte Ukrainas grenser og fastslo at det ikke skulle brukes verken økonomisk eller militær makt mot landet. Svakheten ved avtalen var at den ikke ga Ukraina noen sikkerhetsgarantier hvis det skulle vise seg at noen brøt det de var blitt enige om.14 I 1995 ble det inngått en ny avtale direkte mellom Jeltsin og Kutsjma om en felles kommando for den tidligere sovjetiske Svartehavsflåten på Krym, med hovedbase i Sevastopol. I praksis var likevel det store flertallet av offiserene lojale til Russland og tok etter hvert også russisk statsborgerskap. Etter at jeg kom til Moskva i 1996, oppdaget jeg raskt at det å kreve kontroll over Svartehavsflåten, og i siste hånd hele Krym-halvøya, var en populær sak for flere russiske politikere, blant annet for den mektige ordføreren i Moskva Jurij Luzjkov. Etter utallige runder med forhandlinger gikk til slutt Ukraina med på å la Russland få bli i Sevastopol og overta størsteparten av det som var igjen av Svartehavsflåten, fram til 2017. Russland hadde dermed, til tross for nederlaget i Tsjetsjenia, bitt seg fast i «buken av Ukraina».15 Etter at jeg startet som korrespondent med base i Moskva, hadde jeg bestemt meg for at reportasjereiser til Ukraina var noe av det jeg ville prioritere. Men det var ikke lett å få gjennomslag for dette i redaksjonen hjemme i Oslo. Jeg hadde ikke så veldig mye kunnskap om Ukraina og det som foregikk der, og jeg hadde ikke vært i landet siden den korte helgeturen i 1993. 16
70198 Ved fronten – s. 16
21.09.2026 11:56
S E T T F R A M O S K VA
Gro Holm, min kollega på Moskvakontoret til NRK, hadde rapportert mye om striden rundt Svartehavsflåten, men nå, da denne saken tilsynelatende var løst, måtte jeg se meg om etter andre ideer. Redningen ble en sak jeg hadde hørt noen rykter om, men ikke så mye mer. Min gamle journalistvenn fra Årdal, Jan Egil Fimreite, hadde via det lokale sogelaget i industribygda innerst i Sognefjorden funnet fram til flere ukrainere som under 2. verdenskrig var mer eller mindre kidnappet av tyskerne og sendt til tvangsarbeid for å bygge opp et aluminiumsverk. Dette var en sak som jeg, med min interesse for lange historiske linjer, umiddelbart tente på. Med den aldri hvilende ambassadør Øyvind Nordsletten i Kyiv på laget organiserte jeg møte med flere av veteranene i Ukraina før vi tok dem med helt til Årdal i forbindelse med at Norsk Hydro der markerte at det var femti år siden aluminiumsproduksjonen hadde startet. Det ble noen fantastiske dager der jeg lærte mye om en del av ukrainsk historie jeg kjente lite til. Jeg visste Ukraina hadde vært okkupert av Tyskland under 2. verdenskrig, med millioner av døde og enorme ødeleggelser. Men at tyskerne også, mens de i 1943 var i ferd med å bli presset tilbake av Den røde armé, samlet sammen hundretusener av ukrainere for å sende dem som tvangsarbeidere til Tyskland og tyskokkuperte områder i Europa, var ukjent for meg. Jeg kjente selvfølgelig til at det hadde vært mer enn 80 000 sovjetiske krigsfanger i Norge, men historien om tvangsarbeiderne var noe annet. I dag regner man med at mer enn hver fjerde, rundt 25 000, av de sovjetiske krigsfangene i Norge i virkeligheten var fra Ukraina.16 Av disse igjen var rundt 7500 tvangsarbeidere, som ikke var tatt til fange som en direkte følge av krigen, men sendt vestover som Ostarbeitere. De to som jeg dro sammen med til Årdal i 1997, dekket begge kategoriene av ukrainere i Norge under 2. 17
70198 Ved fronten – s. 17
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
verdenskrig. Oleksandr Tsjalykh, som den gang bodde i byen Bila Tserkva sør for Kyiv, var tatt til fange av tyske styrker i 1942. Pavlo Mikhno hadde fått beskjed at han måtte møte opp på et bestemt sted utenfor landsbyen der han bodde i Tsjerkasy fylke midt i Ukraina. Deretter ble han sendt vestover med tog. Begge endte til slutt i Norge og på Årdalstangen.17 Historien i seg selv var dramatisk nok. Men det var også interessant å se at dette var en ukrainsk historie som skilte seg fra det som hadde vært fortalt den gangen landet var en del av Sovjetunionen og styrt fra Moskva. Ofte var det slik at vi kalte alle fangene og tvangsarbeiderne som hadde vært i Norge under krigen, for russerfanger. Nå viste det seg altså at svært mange av dem hadde en annen etnisk bakgrunn. For Oleksandr Tsjalykh var det også viktig å få fram at han var straffet med fem år i fangeleir etter at han kom tilbake til Sovjetunionen i 1945. Dette var også tilfellet for Mykhajlo Sydelnyk, en annen av de ukrainerne jeg møtte, og som hadde bygget opp det som nordmenn kunne nyte godt av etter 2. verdenskrig. Sydelnyk fra Znamjanka i Kirovohrad fylke sørøst i Ukraina fortalte at takken han fikk for først å ha slåss mot tyskerne og så, med livet som innsats, ha bygget jernbanen over Saltfjellet i Norge, var sju års forvisning i hjemlandet.18 Den gangen jeg startet arbeidet med de ukrainske krigsfangene og tvangsarbeiderne i Norge under 2. verdenskrig, var ikke dette så kontroversielt. Også i Russland var det mange som var opptatt av å rette opp den urettferdigheten som hadde skjedd overfor alle dem som hadde trosset sovjetdiktatoren Josef Stalins ordre: Spare den siste kulen for seg selv og ikke overgi seg til fienden. Seinere skulle kampen om historien, med et eget ukrainsk narrativ, bli noe av det mest sentrale i det som endte med en full krig mellom de to nabolandene. 18
70198 Ved fronten – s. 18
21.09.2026 11:56
S E T T F R A M O S K VA
Etter hvert ble det flere reportasjeturer til Ukraina, blant annet i forbindelse med presidentvalget i 1998, der Leonid Kutsjma ble gjenvalgt med solid margin. Det jeg husker fra flere av disse reportasjeturene, var hvor vanskelig det var å få ukrainske politikere i tale. En lapp som jeg fremdeles har, med minst ti telefonnummer for å få tak i en person som kanskje kunne hjelpe meg og NRKs legendariske fotograf Anatolij «Tolja» Kuprianov med en tillatelse til å komme inn i den ukrainske parlamentsbygningen, er et minne om dette kaoset. Og det å få besøke en avdeling i det ukrainske forsvaret viste seg å være helt umulig. Jeg husker også spennende møter med den gamle jødiske, eller jiddiske, kulturen i Ukraina. Høsten 1998 skulle Den Nasjonale Scene i Bergen sette opp musikalen Spelemann på taket, som utspiller seg i Ukraina. Sammen med skuespiller Helge Jordal dro fotograf Anatolij Kuprianov og jeg på en spennende reise i fotsporene til Sholem Aleichem, forfatteren bak historien om melkemannen Tevje, hovedpersonen i stykket. Det var sterkt å høre at i hans hjemby Perejaslav ble tusen jødiske kvinner, gamle og barn henrettet under 2. verdenskrig. «Da noen av innbyggerne samme kveld som henrettelsen skjedde kom til stedet der henrettelsene hadde skjedd, så de bevegelser inne i en jordhaug der de som var skutt, lå», fortalte Tsilja Geltman meg, ved det lille minnesmerket over det som hadde skjedd her høsten 1941. Sammen med Helge besøkte vi også Babij Jar, kløften noen kilometer nord for sentrum av Kyiv der mer enn 30 000 jøder ble drept i løpet av to dager i slutten av september 1941. Ikke rart at denne delen av verden er kalt «Blodmarkene», blant annet av forfatteren Timothy Snyder.19 Jeg solgte ofte inn ideer til Marienlyst om historiske temaer for å kunne reise til Ukraina. En av dem handlet om å spore opp familien til Ottar Hansen. Oppvokst i den norske kolonien 19
70198 Ved fronten – s. 19
21.09.2026 11:56
VED FRONTEN
på Fiskerhalvøya nord i Russland hadde han bosatt seg i den lille landsbyen Voskresenske på det paddeflate slettelandet i Kherson fylke. Møtet med Ottar, som bortsett fra noen sanger og enkeltord hadde glemt sitt morsmål fra oppveksten, var sterkt i seg selv.20 Like sterkt var det å se hvor fattig deler av den ukrainske landsbygda var våren 2000, nesten ni år etter at landet var blitt selvstendig. Det var for eksempel bare én telefon i den lille landsbyen familien Hansen bodde i, og det var bare takket være det de dyrket selv, de klarte å overleve. På dette tidspunktet var det åpnet opp for at personer med norsk bakgrunn fra koloniene i Nordvest-Russland skulle kunne få reiste til Norge og få opphold og etter hvert statsborgerskap. Men dette kjente ikke Hansen-familien til før jeg fortalte dem om denne ordningen. Seinere hjalp jeg dem med noe av den dokumentasjonen som var nødvendig for at de skulle kunne bruke denne muligheten. Det gikk da heller ikke så mange år før store deler av Hansenfamilien hadde flyttet til Moss, der de hadde fjerne slektninger som hjalp dem med å komme i gang med et nytt liv, langt fra et Ukraina som de hadde mistet troen på.21 Det jeg ellers husker best fra denne reportasjeturen, var togturen fra Kherson via Mykolajiv og Dnipropetrovsk, som byen het da, tilbake til Moskva. Den gangen gikk det fremdeles svært mange tog fra Ukraina direkte til den russiske hovedstaden. Dette var et tog fra en svunnen tid, der vognene var nedslitte og skitne. Inne i sovekupeen var det best å ikke kikke for mye rundt på vegger og gulv, der det var kakerlakker som krøp rundt. Og jeg husker at den mannlige konduktøren, provodnikken, slo seg ned sammen med en mann i nabokupeen, der det ble konsumert store mengder alkohol på veien nordover. Ved inngangen til det nye årtusenet var Ukraina et land der det var mye som ikke gikk helt på skinner. 20
70198 Ved fronten – s. 20
21.09.2026 11:56
S E T T F R A M O S K VA
Det var også noen positive og overraskende opplevelser på ukrainske tog. En gang NRKs lille team tok toget fra Kiev-stasjonen i Moskva – slik skrives den ukrainske hovedstaden på russisk – til Kyiv, ble vi tatt imot av en hyggelig kvinnelig konduktør, provodnitsaen. Etter at hun behørig hadde kontrollert billetter og pass, fikk vi et tilbud noe utenom det vanlige. Hun fortalte oss at hun, i tillegg til jobben på de ukrainske jernbanene, også praktiserte som massør. Hun trakk fram et imponerende diplom som en bekreftelse på dette. Kunne vi tenke oss å bli massert? Selvfølgelig mot betaling, som ikke var avskrekkende. Jeg så at fotograf Kuprianov så noe forundret opp under sine store øyenbryn, mens jeg, som litt naiv utlending, tenkte at dette hørtes spennende ut. Så etter at konduktøren hadde gjort seg ferdig med kontrollen av billettene til de andre passasjerene i vognen, kom hun tilbake med ekstra laken. Og med Tolja som interessert tilskuer fra den andre siden av kupeen fikk jeg en nakke- og ryggmassasje mens toget suste inn i natten mot den russisk-ukrainske grensen. Hedersmannen Anatolij Kuprianov, som ikke hadde vært noen tilhenger av det kommunistiske styret i Sovjetunionen, mente at det som hadde skjedd i 1991, hadde vært uheldig på ett område. Det var helt ok at de baltiske land og kanskje også Sentral-Asia brøt med Moskva. «Vi visste alltid at de hadde en annen bakgrunn og ønsket å være selvstendige, men Russland, Hviterussland og Ukraina burde ha kunnet finne fram til en løsning der de fortsatte som én stat», mente han. Han var ikke alene om å mene det, ikke bare i Russland, men også i de nye selvstendige statene Ukraina og Hviterussland – eller Belarus, som de selv gjerne ville bli kalt – var dette en utbredt holdning.
70198 Ved fronten – s. 21
21.09.2026 11:56
Gjennom reportasjer fra byer og landsbyer nær kampene skildrer han kampviljen og troen på seier, men også slitasjen og tvilen som vokser når tapene blir flere.
Resultatet er et sterkt og nyansert bilde av en konflikt som angår oss alle – og av menneskene som kjemper den på vegne av oss. Morten Jentoft har som journalist reist rundt i Ukraina i mer enn 30 år, og har alltid vært opptatt av bakteppet til det som er den verste krigen i Europa siden andre verdenskrig.
VE D F RO N TEN
Vi møter kvinner som har mistet sine menn, unge menn som forbereder seg på nye slag, og sivile som forsøker å leve videre med krigen som bakteppe. Noen insisterer på at kampen må fortsette for enhver pris. Andre spør om en fred, nesten uansett vilkår, kan være bedre enn å fortsette kamphandlingene.
MORTEN JENTOFT
I VED FRONTEN FØLGER JOURNALISTEN MORTEN JENTOFT SOLDATER, ETTERLATTE FAMILIER OG SIVILE TETT PÅ FRONTLINJEN I UKRAINAS FOR SVARSKRIG MOT RUSSLAND.
MORTEN JENTOFT er født i Bergen i 1956, og har arbeidet som journalist i mer enn 40 år, blant annet som korrespondent for NRK i Moskva og Helsingfors. Han har siden 2014 dekket konflikten mellom Russland og Ukraina tett, og var blant de første journalistene som kunne dokumentere grusomhetene etter den russiske invasjonen i 2022. Han har skrevet en rekke bøker om nyere historie, blant annet Finland 1918, om nordmenn i den finske borgerkrigen, og I grenseland, om Frode Berg-saken.
Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Omslagsfoto: Furunes / NRK Forfatterfoto: Line Ørnes Søndergaard / Klassekampen