Utenfor er hundene

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 www.gyldendal.no Printed in Lithuania 2018 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2018 Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Augon Johnsen ISBN 978-82-05-51701-1 ISBN 978-82-525-8916-0 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Gunnar Staalesen

Utenfor er hundene Kriminalroman

Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. (Åp. 22, 15)

1 Jeg hørte bilen før jeg så den. Jeg hadde utført et lite oppdrag for et foreldrepar som bodde i et av de nye boligstrøkene på baksiden av Lagunen. De hadde bedt meg parkere diskret da jeg besøkte dem, og jeg var på vei ned til bilen igjen, da jeg hørte rusingen av en bilmotor like bak meg. Jeg rakk så vidt å snu meg rundt. En bil kom rett mot meg uten noen tegn til å svinge av. Et sekund eller to stod jeg som lamslått. Så reagerte jeg intuitivt og kastet meg til siden. Bilen strøk forbi meg så nær at jeg merket vinddraget idet den passerte. Jeg tumlet inn i en snøfonn brøytemannskapet hadde etterlatt seg der i romjulen. Nå var det den første søndagskvelden i januar, og været var like kaldt som det hadde vært siden jul. Hva i helvete! sa jeg til meg selv. Med bankende hjerte og mer sjokkert enn redd satte jeg meg opp i snøen og så langt etter baklysene på bilen som bare fortsatte nedover i samme høye tempo som den hadde dukket opp. Den var altfor langt borte til at jeg kunne lese bilnummeret, men i kveldsmørket så den grå ut, og om jeg ikke tok veldig feil, var det en Volkswagen Golf av siste modell. Jeg fulgte baklysene forbi Lagunen 7

og helt ut til Fanavegen, der den tok av til høyre i retning byen og forsvant bak høydedraget der. Jeg kom meg opp på bena og ut i veien igjen. Jeg så oppover, som for å forsikre meg om at det ikke kom flere biler derfra, og nedover, for å se om det var noen andre ute og gikk som kunne bevitne det som hadde skjedd. Men det var ikke et menneske å se før nede i området mellom Lagunen og bensinstasjonen ut mot Fanavegen. Hadde ikke bilføreren sett meg, eller var det nettopp det han hadde og med andre ord med forsett prøvd å kjøre meg ned? Kunne det ha noe med den saken jeg nettopp hadde løst å gjøre? Neppe. Den var så ubetydelig av format, at de eneste som kunne reagere på den, måtte være Skatteetaten, fordi honoraret mitt var så beskjedent at det ble så godt som ingenting igjen til dem, selv medregnet moms. På vei videre ned til bilen slo det meg at det kanskje var en annen forbindelse, og det gjorde meg bekymret. Mer bekymret enn jeg i utgangspunktet hadde vært da jeg noterte meg de to dødsfallene, det ene i oktober, det andre to måneder senere. Det første dødsfallet hadde jeg bare tatt til etterretning. Etter det andre fikk jeg en mistanke om at noe var galt. I begge dødsannonsene brukte de etterlatte formuleringen «døde brått og uventet», og det var dette som hadde fått meg til å spekulere. Brått og uventet som i – drept? Men det hadde ikke vært noen oppslag i avisene som jeg hadde lagt merke til. Alt jeg hadde sett var de to dødsannonsene. Ingen av de to mennene hadde jeg noen gang møtt, men navnene deres – Per Haugen og Mikael Midtbø – hadde bitt seg fast i hukommelsen min som var de svidd inn der. 8

For snart halvannet år siden hadde vi delt skjebne noen dramatiske høstmåneder, alle tre som siktede i den samme saken. Det var en periode av livet mitt jeg bevisst hadde prøvd å fortrenge. Nå veltet den innover meg igjen, med full styrke. Da jeg kom ned til bilen, låste jeg meg inn i den, satte meg bak rattet og kjørte seksten måneder tilbake i tiden, til den morgenen jeg ble vekket opp av politiet til noe som i løpet av få dager skulle utvikle seg til det største marerittet jeg hadde opplevd, og det lys våken.

2 Det var en opplevelse jeg ikke hadde unnet min verste fiende. Jeg ble innbrakt til politistasjonen og siktet for å ha det de nå kalte overgrepsmateriale på pc-ene mine: filmer, bilder og tekster som omhandlet overgrep mot barn. Og jeg var ikke den eneste siktede. Tre andre menn var hentet inn ved samme anledning, og i løpet av et senere avhør fikk jeg navnene deres: Mikael Midtbø, Per Haugen og Karl Slåtthaug. Selv visste jeg at jeg var uskyldig og at noen hadde plassert dette materialet på maskinene mine, men det overbeviste hverken politiet eller rettsvesenet. Etter det innledende fengslingsmøtet ble jeg sittende i varetekt mens saken ble etterforsket. I forbindelse med et avhør på politistasjonen klarte jeg å rømme, og så begynte marerittet for alvor. I et kappløp med tiden hadde jeg gjort det jeg kunne for å komme til bunns i saken, der hovedspørsmå9

let hadde vært: Hvem hatet meg så intenst at de hadde hacket seg inn på kontoen min og plassert dette materialet der? Svaret fant jeg i et sommerhus på Søre Øyane i Os i en konfrontasjon med fire andre personer, alle involvert i saken på forskjellig vis. Men en av dem slapp unna. Senere samme kveld stod jeg ved et stupetårn ut mot Bjørnafjorden og så forgjeves etter en person som hadde gått på sjøen etter å ha blitt avslørt som en av hovedmennene i saken. Brenningen hadde slått og slått, vinden hadde hylt rundt ørene mine, men ingen dukket opp av den urolige sjøen igjen. Han var som slukt av havet. Jeg hadde reddet meg inn fra de glatte svabergene. Inne på land hadde jeg ringt til to personer, først til Sølvi for å si at alt var i ferd med å ordne seg, så til min advokat, Vidar Waagenes, for at han skulle hjelpe meg med ikke å gjøre disse ordene til skamme. Så lett hadde det ikke gått. Da jeg kom opp igjen til sommerhuset, ble jeg pågrepet av bevæpnet politi, uten ytterligere formalia påført håndjern, ført ut i en bil og brakt som ilpost til Bergen politikammer. Det eneste jeg fikk gitt beskjed om, var at de måtte sette i gang et søk etter en person i Bjørnafjorden. Om det ble iverksatt, fikk jeg ikke vite før senere. Ordren fra operasjonslederen, en politimann jeg aldri hadde sett før, til betjentene som førte meg ut til bilen hadde vært klar og tydelig: Denne mannen har rømt fra varetekt tidligere. Ikke slipp ham av syne et sekund. Det gjorde de ikke heller, før de hadde avlevert meg i fjerde etasje på politistasjonen, der avdelingsleder Jakob E. Hamre hadde tatt imot meg med motviljen malt som en klovnemaske i det fra før bleke ansiktet hans. Jeg hadde 10

gjort et forsøk på å forklare ham situasjonen, men han avbrøt meg med hevet hånd: Jeg tror vi venter med å si noe som helst til Waagenes er her, Veum. Det tok heldigvis ikke lang tid før han ankom, og jeg kunne begynne forklaringen. I tillegg til Hamre deltok førstebetjent Bjarne Solheim i avhøret. Han så surt på meg, og jeg skjønte godt hvorfor. Det var garantert han som hadde fått skylden da jeg hadde klart å stikke av fra politistasjonen noen dager tidligere. Det ble tatt lydopptak. Solheim satt og skrev på den bærbare pc-en sin, og både Hamre og Waagenes gjorde sine notater. I begynnelsen lot de meg snakke mer eller mindre uavbrutt mens jeg prøvde å rekapitulere en sak som hadde forgreninger flere år tilbake i tiden. Vi ble sittende til langt på natt. Etter noen timer kom det inn en melding til Hamre om at søket etter en person i Bjørnafjorden hadde vært uten resultat, men at nye søk skulle settes i gang så snart det ble lyst. – Den viktigste delen av bevisbyrden din ligger der, Veum, hadde Hamre kommentert, men Waagenes protesterte øyeblikkelig: Overhodet ikke! Varg har gitt så mange opplysninger her at så snart dere får gått gjennom alle de andre anholdtes pc-er og mobiltelefoner, burde det dukke opp rikelig med dokumentasjon på den forklaringen han har gitt så langt. – La oss håpe det. Her må vi sette vår lit til ekspertene. – Dere pågrep alle tre? spurte jeg, og Hamre nikket avmålt. – De er til avhør alle sammen, men vi kommer garantert ikke gjennom hele materien i løpet av natten. Du får nok forberede deg på ytterligere varetekt, til vi føler at vi har oversikten. 11

– Det protesterer jeg på! utbrøt Waagenes. – Dere kjenner begge Veum gjennom mange år … – Jo takk, mumlet Hamre og sukket demonstrativt. – Og det materialet det er snakk om her, er det helt utenkelig at Varg skulle ha lastet ned selv, med hans bakgrunn, både fra barnevernet og som privatetterforsker. – Ikke glem de avslørende bildene, sa Hamre. – Som vi nå har fått Vargs forklaring på hvordan ble tatt. – Nettopp. Hans forklaring. Quod erat demonstrandum, som vi latinere pleier å uttrykke oss. – Og Mor Nille er en stein, sa Waagenes sarkastisk. Men Hamre hadde vunnet dragkampen til slutt. Jeg var fremdeles formelt siktet i saken og måtte tilbringe opptil flere netter i varetekt, bare avbrutt av nye, omstendelige avhør. Den tredje dagen ble jeg hentet inn til enda et møte, der både politiadvokat Beatrice Bauge, Hamre og Waagenes var til stede. Bauge så like stram og snurt ut som hun hadde gjort ved alle avhørene i saken. Blikket hun gav meg før hun begynte å si noe, røpet til fulle at hun snakket med påholden penn. Konklusjonen var likevel klar. De foreløpige undersøkelsene av datamaskinene til de andre anholdte hadde ført til at det var tatt følgende beslutning: Siktelsen mot meg var trukket tilbake. Etter en kort kunstpause la hun til: Inntil videre. Og hun presiserte: Så snart det dukker opp noe som peker i motsatt retning, må du være forberedt på å bli innkalt til nye avhør. Det gikk som et stille, innvendig snøfall gjennom meg. Jeg kom ikke med ubeherskede gledesytringer, og jeg brast ikke i gråt. Men inni meg følte jeg en stor grad av lettelse over at de til syvende og sist hadde trodd meg på mitt ord, 12

og at funnene på de andre datamaskinene hadde bekreftet det jeg hadde fortalt dem. – Og de andre anholdte? spurte jeg forsiktig. – De forblir i varetekt inntil siktelser er tatt ut. – Og Svendsbø, er han funnet? Bauge så på Hamre, som rystet benektende på hodet. – Nei. Men vår erfaring med forsvinningsnumre i sjø er at det kan ta lang tid før de driver i land, noen ganger aldri. – Dersom, hvis, så fremt, i fall, sa Bauge med den samme misfornøyde minen som tidligere, uten at noen kommenterte det ytterligere. Jeg hadde forlatt politistasjonen i selskap med Vidar Waagenes. På plattingen ute foran stasjonen ble vi stående og se på hverandre. Det var som om det ennå ikke helt hadde gått opp for meg at jeg var fri, at jeg kunne gjøre hva jeg ville, enten det nå var å gå hjem, ned på kontoret, reise ut til Sølvi eller ta det neste flyet til hvor som helst i verden. Det endte med at Waagenes og jeg tok en tidlig lunsj sammen, på Holberg etter gammelt. Men det var for halvannet år siden. Nå hadde det skjedd noe som vekket saken til live igjen. Det første jeg gjorde da jeg kom på kontoret mandag morgen, var å ringe til Hamre, så lite jeg enn hadde lyst til det.

3 Siden hendelsene den høsten hadde jeg hatt iallfall én stor sak. Et av de mer tilfeldige resultatene av den saken lå ennå i den nederste skuffen i skrivebordet mitt, i en uåpnet konvolutt merket Folkehelseinstituttet. Flere ganger 13

hadde jeg sittet og veiet den i hånden, uten å ta den endelige beslutningen om å åpne den. Der lå sannsynligvis svaret på de prøvene jeg hadde sendt inn til DNA-registeret, noen hårstrå fra den forlengst avdøde saksofonisten Leif Pedersen, og et av mine egne. Hvis svaret på prøvene var positivt, hadde jeg fått en ny far. Hvis ikke, måtte jeg anta at det fremdeles var den like så avdøde trikkekonduktøren Anders Veum som var mitt kjødelige opphav. Av en eller annen grunn bød det meg imot å åpne brevet. Det var tross alt trikkekonduktøren jeg hadde vokst opp med. Det var han som var min farsfigur, i den grad jeg hadde noe slikt. Saksofonisten var kommet inn fra sidelinjen med instrumentet sitt i hånden, et instrument jeg selv av en eller annen grunn alltid hadde hatt en helt spesiell sans for, uten å skjønne hvorfor. Dessuten hadde jeg et helt annet problem akkurat nå. Hamre hadde ikke akkurat vært i det lystigste hjørnet da jeg ringte ham. Og han hadde ikke blitt muntrere da jeg fortalte hvorfor jeg ville snakke med ham og hva saken gjaldt. Men han ryddet plass til et møte på hans kontor, en halvtime senere. – En halvtime? Det var kjapt. – Det er da jeg har tid, Veum. – Jo før, desto bedre, svarte jeg, og tyve minutter senere var jeg på vei. Det lå ennå rester av snøfallet før jul langs fortauskantene. Fjellsidene rundt byen var malt i svart og hvitt. Julekvelden hadde jeg feiret med Sølvi og Helene i Saudalskleivane. Nyttårsaften hadde Sølvi invitert noen vennepar hjem. Jeg hadde holdt meg mest mulig diskret i bakgrunnen, men hevet mitt champagneglass ved midnatt synkront med de andre gjestene. Årsskiftet hadde aldri stått høyt på listen over de anledningene jeg ønsket å feire. De fleste av dem hadde jeg da også tilbrakt i ensom 14

majestet, hvis man så bort fra mine trofaste ledsagere, akevittflasken og regnet. Først da nyttårshelgen var over, flyttet jeg tilbake til Telthussmuget, etter noe som hadde minnet om en god, gammeldags juleferie. Den var definitivt over da jeg denne søndagen i januar bare så vidt unngikk å bli kjørt ned av en bil som uten tvil hadde meg i siktet. Selv nå, på vei til politistasjonen dagen etter, så jeg meg for til begge sider før jeg krysset gaten, Torgallmenningen først, senere Domkirkegaten. Hamre sendte Solheim ned i vakten for å hente meg. Han så ennå ikke ut som om han hadde tilgitt meg. Jeg noterte meg at han hadde lagt seg til en ny stil. Det tidligere så uryddige håret var barbert ned til en klassisk crew-cut, som en underoffiser fra 1960-tallet, da jeg selv avtjente min verneplikt. Siden han neppe hadde planlagt en militær løpebane, tok jeg det som et tegn på at han iallfall så for seg en plassering høyere oppe i hierarkiet på politikammeret i Bergen, der hårlengden kanskje fremdeles spilte en rolle med tanke på opprykk. Hamre, derimot, var den samme gamle, bare ytterligere bleket, som på et overeksponert bilde der det hvite dominerte. Det eneste som brøt ensformigheten, var gråfargen på den skreddersydde dressen. Det hadde alltid vært en klassisk eleganse over Hamre, som jeg hadde hatt kontakt med på vårt sedvanlige til-og-fra-vis siden sent på 1970-tallet. Enkel hoderegning fortalte meg at han ganske sikkert nærmet seg politiets pensjonsalder, noe det litt trette draget over ansiktet hans underbygget. Han tok imot meg med en form for resignasjon. Han pekte mot den ledige stolen på gjestesiden av skrivebordet. «Ta plass. Kan vi by deg noe? En kopp kaffe, politiets beste kvalitet, stått på lunk siden klokken syv i morges?» 15

«Nei takk. Jeg sover dårlig nok som det er.» «Vel … Bare et tilbud, Veum.» Solheim tok plass i den tredje stolen i rommet, på skrivebordets kortside, der han plasserte den bærbare pc-en sin. Han hevet blikket og så på meg, lakonisk som en rettsreferent ved begynnelsen av en lang dags forhandlinger. «Hva var det du sa på telefonen? Levere en anmeldelse? For hva da?» «En eller annen prøvde å kjøre meg ned i går kveld, rett bak Lagunen.» «Javel? Har du noen detaljer?» Jeg fortalte ham det vesle jeg hadde. Det var ikke mye. Han gjorde likevel tegn til Solheim at han skulle notere, noe han gjorde med dårlig skjult ironi. «En Volkswagen Golf, sannsynligvis grå, av siste års modell, men uten registreringsnummer. Du fikk med deg alt, Bjarne?» Solheim nikket. «Noen mistanke om hvem som kan stå bak?» «Ikke ennå.» Han smakte på det. «Ikke ennå. Hmmm. Men jeg forstod det slik at du var bekymret over dødsfallene til to av dine medsiktede i den store overgrepssaken fra 2002.» «Siktelsen mot meg ble opphevet.» «Jada. Vi husker det. Under tvil. Det har ennå ikke dukket opp noe sannhetsvitne fra Bjørnafjorden, så vidt jeg har kunnet konstatere.» «Nei, men … Skal vi ta hele den runden enda en gang?» «Nei, nei,» sa han fort. «Det var bare noen innledende ord, for å bringe oss i den rette stemningen. Hvor lenge har vi kjent hverandre, Veum?» «Jeg tenkte akkurat på det samme. Første gang vi krys16

set veier i en sak var iallfall i 1978. I mitt hode blir det for sånn omtrent et kvart århundre siden.» «I mitt også. Seksogtyve år, for å være helt nøyaktig. Og vet du hva?» «Det føles som om det var i går?» Han pekte på en veggkalender av det nøytrale slaget. «Ser du den røde sirkelen rundt 30. januar?» Jeg fulgte retningen av pekefingeren hans. «Ja.» «Det er en fredag, for øvrig. Og det er min aller siste arbeidsdag i politiet.» «Det ante meg at noe slikt var i vente.» «Og la meg si det slik, på en mest mulig dannet måte. Jo mindre jeg ser av deg denne måneden, desto bedre vil det være. Senere en gang, om en ti–femten års tid, kan vi saktens ta et glass øl på et passende sted og prate om gode, gamle dager, men akkurat nå … Nei takk. Her på huset er navnet ditt synonymt med trøbbel, men det vet du selvsagt. Du bare bryr deg ikke noe om det.» Solheim fulgte samtalen vår med noe som minnet svakt om et lystig glimt i øyet. Hamre avsluttet monologen. «Så la oss komme til saken og bli ferdig med det, jo før jo heller. Du vil legge inn en formell anmeldelse på den eller de hittil ukjente personene som i går kveld, rundt kl. 22.00, ifølge deg prøvde å kjøre deg ned på en nærmere bestemt adresse i Fana, for nå å holde oss til bydelsbetegnelsen.» «Ja.» «Du fikk med deg det, Bjarne?» Solheim hevet fingrene fra tastaturet som tegn på at det allerede var på plass. «Da lover vi at vi skal se nærmere på den. Hvor mange slike biler tror du det finnes i bergensområdet, Bjarne?» 17

«Mja.» Han trakk på det. «Sikkert flere hundre.» «Når vi har hentet frem listen over alle registrerte eiere, kan vi vel maile den til Veum for å høre om han kjenner igjen noen av dem?» «Det skal la seg gjøre. Mailadressen hans har vi jo.» Han smilte skjevt. «Helan og Halvan på nye eventyr,» sa jeg. «Det høres ikke ut som om dere tar dette spesielt alvorlig.» Hamre så alvorlig på meg. «Vi tar hver eneste anmeldelse som blir innlevert like alvorlig, vi. Det er bare kapasiteten som forhindrer oss i å oppklare alle. Og selvsagt hvor detaljert anmeldelsen kan utfylles.» Han hevet øyenbrynene sarkastisk, nesten som en utfordring til meg om å ta ballen og returnere den. «Og hva med de to dødsfallene?» «Ja, la oss få høre om dem. Jeg bad Bjarne finne frem det vi har på begge de sakene.» «Dere opprettet saker på dem, med andre ord?» «Det gjorde vi, etter innspill fra legevakten. Et plutselig dødsfall er et plutselig dødsfall. Så … Hva har du å legge frem i den forbindelsen?» Jeg fant frem notatboken min og åpnet den. Der lå begge de to dødsannonsene. Jeg la dem på skrivebordet foran Hamre, slik at han kunne studere dem selv, om han følte behov for det. «Det dreier seg altså om to dødsfall. Det ene i oktober, det andre i desember. I begge dødsannonsene står det at de døde brått og uventet.» «Overdreven adjektivbruk, spør du meg.» «La oss ta det ferskeste først. Det gjelder personen som heter Mikael Midtbø og skjedde 3. desember. Han etterlot seg ifølge annonsen to personer, begge kvinner, men 18

det fremgår ikke av teksten hva slags forhold de hadde til ham. Den ene heter Svanhild, den andre Astrid.» Solheim tastet på pc-en sin. «Det stemmer. Hans samboer og datteren hennes.» Etter et blikk på Hamre la han til: «Et relativt nytt forhold. Da vi etterforsket saken i 2002, hadde han fremdeles adresse på Frekhaug.» Jeg noterte i min egen bok. «Og hva vet dere om selve dødsfallet?» Hamre kikket på Solheim. «En fallulykke, var det ikke?» «Jo. Fra tiende etasje i en blokk i Dag Hammarskjølds vei.» Det ble en ørliten pause før jeg tok ordet igjen. «Og dere er sikre på at det var en ulykke?» De to politimennene vekslet blikk. Hamre nikket til Solheim og lot ham svare. «Vi foretok noen avhør, selvsagt, og gjorde noen undersøkelser. Men som du ganske sikkert vet: Hvis det er selvmord det er snakk om, ligger vi lavt når det gjelder kommunikasjon til media og andre.» «Det var det dere kom frem til at det var?» «Ja.» «Og hva baserte dere det på?» «Vi snakket med hans samboer, noen naboer, et øyenvitne.» «Et øyenvitne!» «Ja, faktisk. En kvinne som passerte nedenfor med en barnevogn da Midtbø traff bakken bare noen meter fra henne.» «Hun så nedslaget, med andre ord, men ikke selve fallet?» «Ja. Og hun var rimelig sjokkert, naturlig nok.» Hamre kremtet. «Samboeren gav dessuten uttrykk for 19

at Midtbø hadde vært i ubalanse den siste tiden før dødsfallet.» Solheim nikket. «Han hadde helt siden politiaksjonen vært både irritabel og deprimert. I likhet med visse andre …» Han så raskt på meg. «Hevdet han sin uskyld i saken. Men det fantes billedbevis mot ham også, og han fikk ingen støtte fra sin daværende ektefelle, som tok ut separasjon allerede mens han satt i varetekt.» «Jeg antar at dere foretok en alibisjekk av alle impliserte?» Hamre så overbærende på meg og nikket enda en gang til Solheim. «Selvsagt. Dette skjedde rundt klokken tolv om formiddagen. Samboeren var på jobb, og dette ble dokumentert. Datteren var på skolen. Selv hans ekshustru sjekket vi ut, for å være på den sikre siden.» «Ingen andre som kunne ha et horn i siden til ham?» «Sikkert mange, om vi ser bredt på det, men … Det var ingenting som tydet på noe annet enn at han hadde valgt å avslutte livet selv, på impuls kanskje, metoden og tidspunktet tatt i betraktning.» Hamre brøt inn. «Det er ikke verre enn at om det plutselig skulle dukke opp noen nye momenter, henter vi saken frem igjen øyeblikkelig. Ingenting er skrevet i stein her.» «Det måtte i så fall være en gravstein,» mumlet jeg. Høyt sa jeg: «Det har jo dukket opp noe nytt nå.» «Javel?» «Nestenpåkjørselen av meg!» «Vel, vel. Skal vi kanskje se på den andre saken først?» Han gjorde en håndbevegelse mot de to dødsannonsene. «Når det gjelder den … Per Haugen var en eldre mann, toogsytti år gammel. Han ble funnet omkommet nede i 20

Frøviken ute på Eidsvågsneset, der han pleide gå og fiske om morgenen så godt som hver eneste dag. Obduksjonsrapporten oppgav drukning i kombinasjon med et illebefinnende skråstrek hjerteinfarkt som dødsårsak.» «Ingen ytre tegn på vold?» «Ingen.» «Så der satte dere ikke i gang noen etterforskning?» «Vi snakket med hans kone. Det var hun som fortalte oss om fiskevanene hans. Ellers om dagen gikk han aldri ut.» «Men de var fremdeles gift, skjønner jeg.» Hamre nikket. «Barn?» Solheim tastet. Uten å heve blikket fra skjermen sa han: «To voksne barn. En sønn og en datter. To barnebarn. Ingen av barna til siktede hadde kontakt med foreldrene. Datteren vitnet i retten og fortalte om overgrep. Men det lå så langt tilbake i tiden at retten ikke kunne ta hensyn til det under domfellelsen.» «Hun ofret seg til ingen nytte, med andre ord.» «Du kan si det slik.» «Men de ble da dømt, både Midtbø og Haugen? Og så var de ute igjen allerede i høst?» Hamre så beiskt på meg. «De fikk ikke lange dommene, og en betydelig del ble gjort betinget. Når det gjaldt Haugen, spilte vel også alderen inn. Begge forsvarerne viste dessuten til frafallelsen av siktelsen mot deg – eller en tidligere mistenkt, som de kalte det – som en form for presedens. Det er det som ofte er det fortvilende i disse sakene. Det er strenge krav til tekniske bevis. Kanskje noen hadde hacket seg inn på deres maskiner også? Slikt er gefundenes fressen for en forsvarsadvokat av det rette slaget, og her 21

oppnådde de iallfall en temmelig stor grad av medhold i retten.» «Vel, ikke skyld på meg! Jeg var uskyldig.» «Vi har akseptert det. Våre egne dataeksperter overbeviste oss. Jeg understreker: våre egne.» «Og takk for det.» «Men tilbake til saken. I beste fall blir det påstand mot påstand. Billedbevis er først og fremst fellende hvis det er egne barn – eller andre barn i omgangskretsen – som er gjenkjennelige på bildene. Hvis ikke …» Han bøyde seg fremover. «Vi mangler ressurser til å gå dypt nok ned i disse sakene. Men ingen skal føle seg trygge. Vi kommer til å forbedre oss. Teknologien utvikler seg, også på vår side av brettet. Jeg er redd vi bare ser toppen av isfjellet her. Spør du meg, er det ren og skjær ondskap der ute! I hele min karriere som politietterforsker er det ingenting som har rystet meg dypere enn møtet med skyldige i saker som dette, med barn helt ned i spedbarnsalderen som ofre!» «Ren og skjær ondskap tror jeg aldri jeg har møtt, Hamre. Det må i så fall ha vært rent patologisk.» «Nei, det blir vel for vanskelig for et sosionomhode som deg å forstå det. At slik ondskap finnes. Men vi – Bjarne og jeg og mange av våre kolleger – vi ser ofrene for dette, og for oss er det ingen annen forklaring.» «For all del! Jeg deler din forferdelse og har selv møtt mange slike ofre, helt tilbake til den gang jeg var i barnevernet, men … Vel. Jeg har en tredje person på listen også. Karl Slåtthaug, den fjerde siktede den gang i 2002. Vet dere noe om ham? Han slapp vel ikke like enkelt?» «Å nei? Sluppet fri han også. Ingen meldingsplikt!» Han var blitt rød i ansiktet. «Helvetes forsvarsadvoka22

ter! Av og til lurer man på hvordan de folkene ser ut innvendig.» «Han har flyttet fra byen, har jeg hørt,» sa Solheim. «Javel?» Også Hamre vendte blikket mot sin kollega. «Langt av gårde?» spurte jeg. «Vestfold. Tønsberg, om jeg ikke tar feil.» «Og han lever?» Solheim trakk på skuldrene. «For alt det jeg vet, iallfall.» Hamre tok over. «Som du skjønner, Veum. Vi er ikke komplette idioter, her i politiet heller. Vi har våre pappenheimere under observasjon, selv om de flytter på seg.» «Han burde kanskje få en advarsel, i det minste?» «En advarsel? Om at noen kunne komme til å kjøre på ham i høy fart? Hadde de bare gjort det.» Vi ble sittende et øyeblikk og se på hverandre. Til slutt sa jeg: «Det mener du ikke.» «Ikke? Du får advare ham du, da. Du er jo på mange måter den nærmeste.» Stemningen i rommet var begynt å bli i overkant trykket. Jeg gjorde et forsøk på å skifte fokus. «I forbindelse med min egen sak. En ting var mine medsiktede i åpningsfasen. Men det var tre andre som ble pågrepet under aksjonen ute ved Bjørnafjorden. De på den profesjonelle siden, for å si det slik. Hvor befinner de seg?» Han så mutt på meg. «De sitter ennå inne, men det er ankesaker på gang for alle tre, så du skal ikke bli forskrekket om du treffer en av dem på gaten igjen også, om et lite halvår eller to.» «To av dem var involvert i et drap.» «Som det heller ikke var så enkelt å bevise, så lenge etterpå. Så du har nok dine fiender der ute, Veum. Kanskje 23

du bare bør venne deg til å se deg godt om før du krysser gaten i lang tid fremover.» «Jeg fikk iallfall oppklart saken. Hva om jeg ikke selv hadde foretatt den etterforskningen?» «Etter å ha stukket av fra varetekt. Jo takk. Du skal ikke se bort fra at vi hadde kommet til samme resultat, vi også, om vi hadde fått jobbe i fred. Du er og har alltid vært – for å si det på amerikansk – a pain in the ass, Veum.» «De har salver mot den slags, Hamre.» Solheim satt med sammenpressede lepper og lyttet. Jeg så hvordan det kokte bak pannen hans, men han sa ingenting, ikke denne gangen heller. Blikket han sendte meg var talende nok. Jeg slo forsonende ut med armene. «Vel … Hva om jeg finner ut at det virkelig er en forbindelse mellom disse to dødsfallene, og at ingen av dem døde en naturlig –» Hamre slo begge hendene flatt mot skrivebordet foran seg og reiste seg halvveis opp i stolen. «La meg gjøre en ting klinkende klart for deg, Veum. Du skal ikke finne ut noe som helst! Hvis jeg ser deg en gang til inne på kontoret her før 30. januar, da skal jeg faen konfirmere meg få deg trukket for retten enda en gang, om det så skal koste meg halve pensjonen min!» «Det beløpet får du knapt en halvgod midtbanespiller til Brann for.» «Det er allerede to døde personer her. Vi trenger ikke flere.» «Da tenker du på meg, skjønner jeg. Du tar anmeldelsen min på alvor?» Hamre så oppgitt på Solheim. «Hva skal vi gjøre med denne skabelonen? Henge ham opp til tørk og la fluene forsyne seg?» 24