Tilrettelagte avhør av barn

TILRETTELAGTE AVHØR AV BARN

tilrettelagte avhør av barn

åse langballe, tone davik og inger-lise brøste

tilrettelagte avhør av barn

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2025 1. utgave, 1. opplag 2025

ISBN 978-82-05-60128-4

Omslagsdesign: Ellen Lorenzen

Tegningene i boka er laget av Anna Felicia Davik-Hegedus

Layout: Bøk Oslo AS

Sats: have a book

Brødtekst: Minion Pro 10,5/15 pkt. Papir: 90 g Amber Graphic

Trykk: Mediehuset Andvord, Norge 2025

Alle henvendelser om boka kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6860 Pilestredet Park 0176 Oslo

www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

Forord

Vi tre forfatterne av denne boka har lenge hatt et ønske om å formidle kunnskap om tilrettelagte avhør, som er etterforskningsmetoden politiet benytter når barn skal avgi forklaring i saker som gjelder vold og seksuelle overgrep. Vi har som politi og forsker arbeidet sammen om metodeutvikling for avhør av barn og opplæring av politiet i 30 år.

Først og fremst har vi ønsket å skrive en bok med et tydelig tverrfaglig perspektiv på avhør av barn, hvor de strengt regulerte juridiske rammene og etterforskningsfaget møter det unike barnet som kan være utsatt for overgrep. Forskningen på avhør av barn har i lengre tid fokusert på barns umodne minnefunksjoner og manglende motstandsdyktighet mot press i avhør, og det har generelt vært stor skepsis til barns vitnekompetanse. Nyere forskning har imidlertid vist at utfordringer med avhør av barn i stor grad også handler om de følelsesmessige barrierene barn kan ha, som hindrer dem i å fortelle om overgrep de har vært utsatt for, og som fører til underrapportering av vold og seksuelle overgrep. Søkelyset er slik dreid fra en generell skepsis til barns troverdighet som vitner, til spørsmål om hva slags støtte barn kan trenge for å fortelle om overgrep til politiet, på et både emosjonelt og kognitivt plan. Oppmerksomheten om avhørsmetodikk er nå vel så mye rettet mot den totale konteksten avhøret skjer i, som på åpne og lukkede spørsmål. I denne boka har vi ønsket å få frem et slikt helhetlig syn på avhør av barn som vitner og fornærmet, hvor avhøret defineres som en dialogisk prosess heller enn en instrumentell og fastlåst fremgangsmåte.

Videre ønsker vi å synliggjøre politiets arbeid med etterforskning av overgrep mot barn. Vi ønsker å vise at etterforskningen gjennomføres på profesjonelle og

etterprøvbare måter, hvor krav til objektivitet er sentralt. Tilrettelagte avhør krever planlegging og spesifikke tiltak både før, under og etter det tilrettelagte avhøret. Det handler om å sikre både barnets og den mistenktes rettssikkerhet.

Gjennomføring av tilrettelagte avhør av barn er ingen enkel og rettlinjet oppgave. Det innebærer en kompleksitet som krever kunnskap om både lovverket og politiets avhørsmetodikk, teoretisk kunnskap om fenomenet overgrep mot barn, og kunnskap om barns utvikling og dialogisk kommunikasjon. Disse temaene er grundig behandlet i boka.

Opprettelsen av Statens barnehus i Norge var en viktig milepæl for politiets avhør av barn som vitner og fornærmet. Det var også endringer i lovverket og ny forskrift for avhør av barn i 2015, da tidligere dommerstyrte avhør ble til tilrettelagte avhør ledet av en politijurist (avhørsleder). Politidirektoratet har utarbeidet retningslinjer for alle politiets møter med barn, og hensynet til barnets beste er tatt inn i politiloven. Parallelt med disse endringene har politiet samarbeidet med barnehusene, og nye tverrfaglige praksiser for gjennomføring av tilrettelagte avhør har oppstått, uten at de er systematisert og nedskrevet. På bakgrunn av dette har det kommet frem et behov fra blant annet Politihøgskolen og barnehusene om å oppjustere Den dialogiske kommunikasjonsmetoden (DCM), som ble utviklet for dommeravhør i Norge i perioden 1990–2004.

Vi presenterer en oppdatert versjon av DCM på bakgrunn av dagens regelverk, barnehusenes kontekst og de nye erfaringsbaserte praksisene samt nyere forskningsbasert kunnskap. Vi har lagt stor vekt på å tydeliggjøre DCM ved hjelp av eksempler. Slik ønsker vi å bidra til at tilrettelagte avhør gjennomføres av spesialutdannet politi med oppdatert kunnskap, med enhetlige og transparente fremgangsmåter, tilpasset det enkelte barnet.

De organisatoriske endringene og det tverrfaglige samarbeidet på barnehusene førte også til systematisering av nye og mer fleksible praksiser for tilrettelagte avhør av de yngste barna, såkalte sekvensielle avhør. Vi gir også en utførlig gjennomgang av denne modellen i boka.

Først og fremst er boka rettet mot alle som har en rolle ved gjennomføring av tilrettelagte avhør, og de ulike aktørene i straffesakskjeden som skal vurdere tilrettelagte avhør som bevis. Vi har også skrevet boka ut fra et ønske om å gjøre kunnskapen om tilrettelagte avhør av barn tilgjengelig for alle som av ulike grunner kommer i kontakt med barn som skal eller har vært i avhør.

Gjennom åpenhet og tillit har vi diskutert faglige utfordringer og delt kunnskapen vi har ervervet oss gjennom minst tre tiår, med hverandre. Under skrivingen av boka har vi kjent på ydmykhet overfor hverandres fagfelt, erfaringer, engasjement og interesse for temaet avhør av barn. Vi kunne ikke skrevet denne boka hver for oss. Da hadde vi ikke klart å kombinere forskningsbasert kunnskap og systematisert erfaring slik vi har ønsket. Vi takker hverandre for tett og godt samarbeid i alle disse årene!

Så har vi naturligvis mange å takke i tillegg til hverandre: Agnete Halrynjo fra Gyldendal har støttet prosjektet og bistått med gode råd og veiledning gjennom skriveprosessen. Tidligere barneavhører og etterforskningsleder, nå politipensjonist Sigrid Buseth har vist særlig interesse for boka vår, hun har lest gjennom manuset og gitt svært nyttige tilbakemeldinger. Psykologspesialist Are Evang, politioverbetjent og hovedinstruktør Christine Herudsløkken og politiadvokat og avhørsleder Marjane Mikalsen har, gjennom oppdrag fra Gyldendal, vært fagfeller. De har til sammen dekket opp bokas tverrfaglige perspektiver og vært til uvurderlig hjelp ved sine detaljerte og konstruktive tilbakemeldinger.

Anna Felicia Davik-Hegedus har gjennom sitt barneperspektiv laget tegningene som illustrerer barna vi har konstruert som eksempler i boka. Takk til deg, Anna!

Vi retter en særlig takk til alle barna som har fortalt om sine opplevelser i tilrettelagte avhør. Uten barnas deltakelse hadde vi ikke visst mye om tilrettelagte avhør av barn!

Til slutt takker vi nåværende og tidligere kollegaer og samarbeidspartnere ved Kripos, Politihøgskolen, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Universitetet i Tromsø for alle gode faglige utvekslinger. Vi takker også familie og venner som har heiet fra sidelinjen. Vi skulle gjerne nevnt navn, men det vil ta for stor plass – dere er mange. Vi retter også takk til studenter på Politihøgskolen, som har bidratt med sine refleksjoner og erfaringer gjennom undervisningen.

Oktober 2025

Åse Langballe, Tone Davik og Inger-Lise Brøste

Innhold

av barn på stedet som kilde – politiarbeid på stedet (PPS)

De sårbare barna – omfang og skadevirkninger av vold og seksuelle

Fase 5. Fri forklaring

forklaring – mål og kriterier

Aktiv lytting i barnets frie forklaring

Opprettholde og utvide den frie fortellingen

Hvordan håndtere en lang fri forklaring?

Fase 6. Sonderende fase

Sondering – mål og kriterier

detaljer

jo ikke å spørre?

hjelpe barnet med å skille hendelser?

spørsmål er nødvendige ut fra de juridiske kravene?

Fase 7. Avslutning

og kvalitetssikring av sentral informasjon