Det er ganske rart å tenke på at for to uker siden var vi en helt vanlig familie på fire. Mamma, pappa, lillebroren min, Frank, og jeg. Nå har vi blitt fem, men det er ikke sånn at jeg har fått en ny lillebror eller lillesøster eller noe. Vi har ikke fått katt eller hund, eller marsvin for den saks skyld, heller. Nei, vi har ganske enkelt fått et troll. Det er sant. Et ekte troll, men ikke et stort, skummelt skogstroll som skremmer folk. Nei, trollet vårt er en liten tusse.
Eller, vi vet ikke helt sikkert, for ingen i familien er eksperter på troll, men ut fra det vi har googlet oss fram til, tror vi at trollet er en liten tusse. Og hvis du ikke vet hva en tusse er, kan jeg forklare deg at en tusse er på størrelse med en middels stor oldemor, og akkurat som oldemødre har den masse grått hår og rynker.
Jeg skulle gjerne sagt at trollet er søtt, men det er det ikke.
– Det er dritstygt! sa Frank og gapskrattet da vi først så trollet titte ut av bagasjerommet på bilen vår.
Jeg synes ikke det er stygt. Det er bare annerledes.
Ja, det har lang nese, og øynene er sorte og blanke
som halspastiller, men det er jo vanlig. Alle troll ser sånn ut. Dette er bare litt mindre enn andre troll.
Vi er ikke hundre prosent sikre på hvordan trollet
havnet i bagasjerommet vårt, men mamma tror det må ha skjedd da vi var på bilferie tidligere i sommer.
Et sted mellom Dovre og Jotunheimen fikk mamma nok av at Frank og jeg kranglet i baksetet, så hun vrengte bilen inn på ei sidelomme og satte seg i ei steinrøys på andre siden av veien for å få egentid.
– Hvor lenge skal mamma sitte der? spurte Frank. Pappa trakk på skuldrene og sa at han ikke visste, og siden vi allerede hadde stanset, bestemte han at vi like gjerne kunne ta en matpause. Han åpnet bagasjerommet, hentet ut kjølebagen og termosen med kaffe og smurte brødskiver med sjokoladepålegg.
Mamma må ha kjent kaffelukta, for hun kom ganske raskt tilbake og fikk seg både ei skive og en kaffekopp.
Og mens Frank og jeg skværet opp med mamma, må trollet ha krøpet inn i bagasjerommet. For da vi kom hjem og skulle pakke ut av bilen, tittet det ut mellom kjølebagen og kofferten med klær. Mamma og pappa ble kjempeforskrekket og ville kjøre det tilbake til fjellet hvor det hørte hjemme, men Frank og jeg nektet. – Please, kan vi beholde det? maste vi. Og heldigvis orket ikke mamma tanken på å kjøre helt tilbake til Jotunheimen med oss i baksetet, så vi fikk lov. Snakk om flaks.
Hvis du aldri har møtt et troll før og lurer på hvordan det oppfører seg, så hør godt etter. Dette er hva jeg har
lært om troll så langt:
Har jeg forresten sagt at vi har gitt trollet et navn?
Mamma fikk bestemme. Helt siden hun var seksten, har hun vært dritforelska i en skuespiller som heter Leonardo, og derfor insisterte hun på at trollet skulle bli oppkalt etter ham. Jeg aner ikke hvem denne skuespilleren er, og synes egentlig navnet er ganske dølt. Heldigvis finnes det en kjent oppfinner som heter Leonardo, så jeg later som vi har kalt
opp Leonardo etter ham i stedet. Og hvis du lurer på hvordan vi vet at Leonardo er gutt og ikke jente, så kan jeg fortelle deg at det oppdaget vi ved en tilfeldighet. Den dagen vi fant ham i bagasjerommet, tok vi ham med inn i huset for å leke. Og mens vi herjet i sofaen, begynte han plutselig å tisse.
– Æhhhhh! skrek mamma og styrtet fram for å redde pynteputene.
Pappa løftet Leonardo opp med strake armer og løp inn på do mens tisset sprutet som en gul foss over gulvet.
– Han er definitivt gutt! sa pappa da de kom tilbake fra do.
Etter uhellet i sofaen
fikk Leonardo låne bukser
av Frank, siden de bruker samme størrelse.
Etter bilferien var planen at vi skulle besøke mormor og kjæresten hennes på hytta, men da vi ringte og fortalte at vi hadde fått oss troll, ble det stille i andre enden, og ikke på den gode måten. Til slutt sa mormor:
– Stig-Arne har brukt hele
sommeren på å bygge ny steintrapp. Tenk om trollet spiser den opp?
Mamma prøvde å forklare at troll ikke spiser trapper, bare grus og stein, men det var ikke mormor helt overbevist om. Hun virket veldig bekymret og syntes det var en dum idé å skaffe seg troll.
– Hvorfor kunne dere ikke nøye dere med en katt?
– Fordi vi ikke er kattemennesker, sa mamma. – Vi er trollemennesker.
Og det syntes jeg var ganske fint sagt. For det er jo sant. Vi er trollemennesker, for vi har et troll.
Det ble ikke til at vi besøkte mormor, men det gjorde ikke noe. Leonardo liker veldig godt å være hjemme, og vi leker ofte ute i hagen. Frank og jeg forsøker å lære ham å kaste
ball, men han er litt treg i oppfattelsen og ender ofte
med å få ballen i hodet.
Han er også dårlig på å si ifra når han må på do, han bare bæsjer og tisser der han føler for. Veldig ofte finner vi ham sittende på huk under kjøkkenbordet.
Siden han bare spiser grus, bæsjer han heldigvis bare sand, da. Men i dag morges ble mamma tydeligvis lei av å gå rundt i huset og kjenne det knase under føttene, for plutselig ropte hun: – Nå må vi ut!
Og siden det uansett så ut som ei sandstrand inne, fikk hun ideen om at vi kunne dra til sjøen for å bade.
– Ja! ropte Frank og jeg i munnen på hverandre. –Vi drar til stranda!
Leonardo ble visst også gira, for han tok noen små dansetrinn rundt i stua og slengte på halen, selv om han ikke ante hva som ventet ham. Det gjorde for så vidt ingen av oss. For på stranda skulle jeg oppdage noe veldig rart jeg ikke visste om troll fra før:
Da pappa svinger inn på parkeringsplassen ved stranda, klarer Frank og jeg nesten ikke vente med å komme oss ut av bilen. Leonardo er motsatt. Han krabber forsiktig ut av baksetet, og ser seg rundt som om han har landet på en fremmed planet.
– Der er havet, sier jeg og peker på sjøen som blinker mellom trærne der fremme.
Jeg vet ikke hva som skjer inne i hodet på
Leonardo da, men plutselig skyter han fart. Med armene rett ut og beina som trommestikker løper han mot stranda.
– Vent på meg! roper jeg, men fordi pappa sier jeg må bære den tunge kjølebagen, klarer jeg ikke å holde følge.
