Julie Stokkendal
DAGENE DAGENE
Tea og moren flytter fra byen til bygda for å starte på nytt. Tea prøver å finne seg til rette i det nye huset, hun går mellom rommene og venter på noe, leter etter noe, men hun vet ikke hva. Hun vokser opp, får venner, møter Markus, mens moren fortsetter å lengte etter pappaen som forsvant før Tea ble født. Dagene er en roman om å være datter, mor og kvinne. Om ensomhet, tosomhet og kjærlighet, om å få lov til å være barn og å få lov til å bli voksen. Om å si ja og nei. Og om håp.
JULIE STOKKENDAL er født i 1990, oppvokst i Sandvika og bosatt i København. Hun er tidligere student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Dagene er hennes første bok.
Julie Stokkendal
KOLON FORLAG
DAGENE
:k
Portrett: Esben Bøg-Jensen Omslag: Mathilde Zeuthen Lesénécal
191025_julie bogomslag.indd 1-5
:k
Roman :k
30/10/2019 14.12
j ul ie s tok ken dal
Dagene Roman
:k
kolon forlag
© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 Omslag: Mathilde Zeuthen Lesénécal Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos: ScandBook UAB. Litauen 2019 Papir: 70 g Creamy (2,0) ISBN 978-82-05-51914-5 Alle spørsmål om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehestedsgate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
huset
Ser du huset? Ja, nå ser jeg det, sier Tea, selv om hun har sett det for lenge siden. Det første som bæres ut av flyttebilen, er badekaret. Flyttemennene stiller det i hagen, og der blir det stående foran det nye huset mens resten av møblene bæres ut på veien. Tea går bort til badekaret og kikker ned i det. Et insekt ligger på ryggen der nede. Hun løfter det etter vingene og legger det i gresset. Setter seg på huk foran det. Fly, sier hun lavt. Fly, så ikke mamma blir redd. Men det blir liggende. Hun pirker borti det, tenker på den gamle leiligheten, hvordan den står hul igjen i blokka i byen. Alt de eier, er båret ut og kjørt vekk. Nå står det her og skal bæres inn. I flyttebilen satt moren med plantene deres i en stor papirpose på fanget. Planter kan bli så stresset av flytting, sa hun, så det minste vi kan gjøre, er å la dem være tett på oss. Nå står moren med papirposen veltet ved beina, hun holder fast i gjerdet med begge hender. Tea går bort til henne. Det kommer til å gå bra, mamma, sier hun og legger hendene på gjerdet, hun også. Ja da, sier moren. Hun har tårer i øynene. Selvfølgelig går det bra, det var jo dette jeg ville. Flyttemennene løfter badekaret opp mellom seg. Moren åpner døren til huset og skynder seg inn før 7
dem, Tea hører henne løpe opp trappen. Mennene tipper badekaret på høykant og tråkker inn i gangen uten å ta av seg på beina først. Så begynner de på trappen, ett og ett trinn oppover. Badekaret lirkes rundt hjørnet. Mennene snakker et språk Tea ikke forstår; innimellom ler de høyt. De ser ikke Tea, selv om hun går rett bak dem. Hun vet at det er fordi hun bare er et barn. Det ligger våt jord og sand igjen på trinnene etter dem, Tea håper ikke moren ser det når hun kommer ned igjen, for det siste moren vil nå, er å begynne å vaske i det nye huset, det er så mye annet å gjøre, så mye som skal ordnes og settes på plass så alt kan bli som det skal være. Men det kan ikke Tea tenke på. Hun kan tenke på at badekaret ligner en hul jeksel. Hun kan tenke på at hvis badekaret blir for baktungt på mennenes skuldre, vil det skli ned og knuse henne. Inne på badet stiller mennene badekaret midt på gulvet. De lar det falle det siste lille stykket så det smeller i de grønne flisene som Tea så på bildene av huset før de flyttet, da moren sa det kom til å bli fantastisk å starte på nytt, at alt kom til å bli bedre nå. Grønt er roens farge, sa hun. Alt blir bedre nå. Tea skulle ønske mennene var mer forsiktige. At de ikke var så voldsomme, at de ikke snakket så høyt. Hun vil at de skal gå. Hun vil at de skal slutte å fylle hele rommet og bli ferdige, bare dra hjem, la dem være i fred, henne og moren, i det nye huset, i den nye hagen, i den nye bygda med de nye naboene langs grusveien, og jordene og butikken og elva og alt som er livet fra nå av. Hun vil at mennene skal sette badekaret på plass og forsvinne med de store støvlene og de skitne hendene sine, for når som helst kan flisene sprekke opp under dem, og hva vil moren tenke da. 8
Men når mennene skal skyve badekaret på plass i innhakket i veggen, oppdager de at karet er bitte litt for bredt. Det stanger mot flisene uansett hvor hardt de presser. Moren begynner å gråte, men badekaret rikker seg ikke. Det går bra, mamma, hvisker Tea. Det gjør ikke det, sier moren, det ser du vel. Mennene gjør seg klare til å løfte badekaret ut igjen, men så legger en av dem merke til at veggene heller utover høyere oppunder taket, at de kanskje kan få badekaret på plass hvis de skyver det inn der oppe og trekker det ned. De prøver. Løfter badekaret opp og dytter det inn mellom veggene. Tea må gå ut og se inn fra den andre siden av dørterskelen, for det er som om veggene trekker seg sammen rundt dem, som om rommet kommer til å gå i stykker hvert øyeblikk. Hun legger en hånd i den andre, holder fast i seg selv. Det går bra. Det går bra uansett hva som skjer. Moren gråter ikke lenger. Hun sitter med lukkede øyne på toalettsetet som om hun ber. Og plutselig skriker det i flisene: en skarp, skingrende lyd. Og når Tea åpner øynene, henger badekaret der. Høyt oppunder taket som et luftskip. Den største av mennene blir hjulpet opp i karet. Han vugger frem og tilbake med hendene på badekarkanten mens den andre lirker og trekker. Og langsomt, langsomt synker det. Så setter det seg fast. Det blir akkurat plass til kroppen hennes under badekaret der det henger mellom veggene. Hvis noen vil fjerne det igjen, må de hamre og sage og skjære det i stykker, frakte det ut av huset som skarpe, knuste tenner, men hvorfor skulle noen ville det.
9
Det føles fremdeles som om huset er fullt av menn, men det er bare Tea og moren nå. Det er blitt kveld. Rommene er mørke og kjølige, og ute er luften blålig og liksom tjukk over plenen, som om hun kan bryte løs biter av den hvis hun forsøker. Stjernene kommer frem på himmelen som små stirrende øyne. Hun finner ett og ett nytt par, de blinker som om de vil fortelle henne noe viktig. Men hva. Grusveien ligger øde. Hun har ikke sett et eneste menneske siden de kom, ikke engang en katt. Men det er lys i noen av de andre husene i veien, så det er noen hjemme i nærheten. Moren har laget kamillete. Det er viktig med noe beroligende for nervene når man skal venne seg til noe stort og nytt, sier hun og legger et teppe ut på gulvet mellom møblene, som står hulter til bulter i stua. De setter seg på det. Plantene er tatt ut av papirposen; de står rundt dem og skinner grønt i lyset fra stearinlysene Tea har tent. Tea prøver å unngå å slurpe teen. Det var ikke med vilje, sier hun når moren ser på henne, men moren bare smiler. Hold meg i hendene, sier moren. Nå må vi fortelle huset hvem vi er, så det tar godt imot oss. Lukk øynene. Tea tar morens hender. Huset er helt stille. Det var aldri 10
helt stille i den gamle leiligheten, for blokka lå inntil et fjell med en tunnel i. Hver natt når hun skulle sove, hørte hun bilene suse gjennom fjellet, men det kan hun ikke tenke på nå. Kjære hus, sier moren, vi vil be om at du tar godt imot oss. Jeg er Unn, og dette er datteren min, Tea. Det er vi som bor her fra nå av. Vil du si noe? Tea rister på hodet. Ingenting? Morens øyne er blanke. Bare hei, sier Tea. Moren ligger på teppet og sier at rommene snart vil føles som deres, at huset snart vil føles som et hjem, et lite slott, deres egen hemmelighetsfulle borg, bare vent og se, så kommer hjemfølelsen snikende, hva tror du om det, jenta mi? Langt vekk fra byens kjas og mas og ting som gjør oss lei oss, sier hun, langt vekk fra dårlig luft og stressede mennesker. Det er usunt å være omgitt av så kronisk stressede mennesker som byfolk ofte er, det kommer du til å skjønne når du blir stor. Vi maler veggene hvite og fjerner dørene mellom rommene, så det blir lyst og luftig, sier hun, så det blir et hus vi aldri får lyst til å forlate. Jeg kjenner jeg blir lykkeligere bare av tanken, ja, bare av å si det høyt. Hun ruller rundt på magen, stryker Tea over kinnet. Den ene fingeren treffer øyet hennes. Tea lar være å gni. Men jeg tror vi må innvie det nye huset vårt ordentlig, sier moren, for jeg tror ikke helt det har skjønt at det er vi som bor her nå. De går gjennom rommene og legger hendene på hver eneste vegg i huset. Fire hender, tjue fingre, nå er huset vårt.
11
Tea og moren står på verandaen i andre etasje og ser utover hagen og fjellene bortenfor bygda. Moren tenner en røyk og blåser en grå stripe over verandakanten. Akkurat der går solen ned om kvelden, sier hun og peker med røyken. Vi gikk glipp av det i dag, men i morgen setter vi oss ut på trammen i tide. Hvor er byen? spør Tea. Ikke tenk på den nå, da, sier moren og stryker henne over håret. Men den ligger vel der bak fjellene. Vi drar på besøk snart, men først når du har funnet deg til rette her. Tea ser mot fjellene. Hun skulle ønske de forsvant, så hun i det minste kunne se lysene fra byen, fra høyhusene, fra fotballarenaen, eller fra soverommene til de i den gamle klassen. De sover sammen på morens rom. Tea sakser beina sine inn mellom morens for å få varmen i seg. Når moren har lest ferdig og slukket lyset, blir Tea liggende og lytte til pusten hennes. Bare et bitte lite hves når hun puster ut. Hvis ikke Tea hadde hørt hveset, hadde hun ikke turt å lukke øynene. Hun forsøker å puste i takt så pusten skal forsvinne i morens. Hun er så stille hun kan, hun håper moren skjønner det. Lydene i huset er umulige å forstå. Gulvet knaker, noe slår mot en rute, skraper mot veggen, det kan være hender som kravler oppover husveggen utenfor, små dyr som bor i hagen. Hun klarer ikke sove. Men så våkner hun allikevel av at moren finner frem et teppe og legger det på gulvet under vinduet. Du er så urolig, Tea, sier hun, kan du ikke legge deg her?
12
Moren trekker pappesker over gulvene og legger innholdet på spisebordet. Hun går frem og tilbake mellom møblene som fortsatt står midt i rommet, flytter kjøkkenting inn i kjøkkenskapene, legger tepper ut på gulvene, setter cd-er og bøker inn i reolene, små figurer i vinduskarmene, planter i hjørnene, hun sorterer og legger det hun allikevel ikke vil ha stående fremme, ned i eskene igjen, hun nynner høyt til musikken fra radioen, åpner vinduene og rister duker og stoffstykker ut av dem. Moren er glad. Moren vil gjøre alt selv. Tea kan ordne og gjøre hva hun vil på rommet sitt, hun har to pappesker med egne ting hun kan ta frem, men hun vet ikke ennå hvilket rom som skal bli hennes. Aller helst vil hun ha det oppe ved badet og morens rom. Kanskje det er praktisk at vi ikke har rom så nære hverandre, sier moren, det kan være du blir lei av å ha moren din på den andre siden av gangen, vet du. Hun stryker Tea over håret, plukker vekk et løst hårstrå. Du røyter fælt for tiden, sier hun og går bort til vinduet, åpner det og slipper hårstrået ut. Det er viktig at du drar av de løse hårene og kaster dem når du har gredd deg, så vi slipper å ha hår overalt. Det er slitsomt å plukke opp hår etter deg hele tiden. Vil du helst ha rom ved siden av meg? Tea nikker. 13
Jeg skjønner det, sier moren og lukker vinduet. Kanskje du kan gå ut og leke? Eller utforske hagen, plukke noen blomster. Det ville vært hyggelig hvis du plukket noen blomster, jeg kan finne frem vaser, er ikke det en god idé? Hun går tilbake inn på kjøkkenet. Tea ser på hårstrået, det henger fast i vindushaspen. Hun har lyst til å hekte det løs, men hun vil ikke at moren skal se det og føle at hun ikke klarer å slippe et hårstrå ut av et vindu uten at det hekter seg fast, for eksempel, for jeg greier ingenting, kan moren si når hun er lei seg, og det er ikke sant; er det noe Tea vet, så er det at det ikke er sant.
14
Julie Stokkendal
DAGENE DAGENE
Tea og moren flytter fra byen til bygda for å starte på nytt. Tea prøver å finne seg til rette i det nye huset, hun går mellom rommene og venter på noe, leter etter noe, men hun vet ikke hva. Hun vokser opp, får venner, møter Markus, mens moren fortsetter å lengte etter pappaen som forsvant før Tea ble født. Dagene er en roman om å være datter, mor og kvinne. Om ensomhet, tosomhet og kjærlighet, om å få lov til å være barn og å få lov til å bli voksen. Om å si ja og nei. Og om håp.
JULIE STOKKENDAL er født i 1990, oppvokst i Sandvika og bosatt i København. Hun er tidligere student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Dagene er hennes første bok.
Julie Stokkendal
KOLON FORLAG
DAGENE
:k
Portrett: Esben Bøg-Jensen Omslag: Mathilde Zeuthen Lesénécal
191025_julie bogomslag.indd 1-5
:k
Roman :k
30/10/2019 14.12