De fremmede
Birgit Alm
De fremmede Roman
Tiden Norsk Forlag
Tidligere utgitt: Det tause språket. Ungdomsroman (1993) Endelig skal vi le. Roman (2016) Ensom planet. Roman (2018)
1. opplag 2020 © 2020 (1. utgave) Tiden Norsk Forlag, Oslo et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS Omslag: Grim Erland Lyng Svingen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Skrift: 11/15 p. Sabon Papir: 70 g Creamy 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 ISBN 978-82-10-05763-2 Alle Tidens bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Byen har eksistert i flere tusen år. Den har vært der samtidig med fønikerne, romerne, maurerne og Franco, og overlevd på tross av alle disse, særlig Franco. For tiden ledes den av et sosialistisk byråd og en borgermester med en forkjærlighet for dyre sko, raske biler og utspekulerte metoder for å sluse offentlige midler inn i sine private bedrifter, i tillegg til hyppige familieturer til London og Milano. Han er oftere å se på Facebook enn i styre og stell, og sørger for at hans tilstedeværelse ved festlige anledninger blir behørig dokumentert. Han har mange støttespillere blant dem som drar fordeler av hans posisjon, særlig innen bygg- og anleggsbransjen. Andre er likegyldige, mens stadig flere vender seg til det høyrepopulistiske partiet VOX, som vil avskaffe korrupsjon, innvandring og kvinners rettigheter under slagordet «Gjør Spania stort igjen». Innbyggerne består i all hovedsak av folk som er i slekt med hverandre, eller som er nært forbundet på andre måter. Et knippe utlendinger har også slått seg ned her, tilsynelatende for godt, noe ingen ville trodd da de første kom for noen tiår siden. De fleste er kommet fordi 5
de kjente noen som allerede var her, eller fordi de var på flukt fra noe, og litt etter litt er de blitt en del av bybildet, en del av økonomien, av byens indre dynamikk og dens DNA. På avstand ser de hvitkalkede husene ut som klosser som har veltet utover de to høydene byen består av, og lagt seg over og inntil hverandre, under et teppe av røde takstein. Bygningsmassen er skrøpelig, både den nye og den gamle. I tilfelle et kraftig jordskjelv eller skred vil husene kollapse, folk vil bli fanget inne i bygningene og dø. Men det er mer enn nok å uroe seg for om de ikke også skal bekymre seg for noe som ikke har inntruffet og som forhåpentlig aldri kommer til å skje. På den ene høyden ligger borgen, på den andre bykjernen med sine snirklete gater og skjeve hus, omkranset av fjell, olivenlunder, mandel- og sitrustrær. Det første som møter en ved innkjørselen, er en diger infoskjerm uten annen info enn byens logo. Logoen er til gjengjeld en så sentral del av byens identitet at man støter på den overalt. Lenger inn, på hjørnet ved torget, er det et turistkontor, hvor det er lite å gjøre, og hvor betjeningen ikke snakker engelsk, men hvor man kan få et kart over byen, noe ingen trenger siden hovedgata bare er et lite strekk mellom torget og rundkjøringen, og alle andre gater har utspring i hovedgata. Stort mer er det ikke å se. Det er kort vei til kysten, men få av dem som oppholder seg der, kjenner til byen. Selv om byen har sin sjarm, har den ingen attraksjoner utenom borgen, som kun er en ruin, og som ikke engang 6
lokalbefolkningen synes er imponerende. Innbyggertallet har vært synkende i årevis, til tross for tilsiget av utlendinger, som for det meste består av britisk arbeiderklasse fra det nordlige England. Både blant de lokale og utlendingene er det en overvekt av menn, unge menn blant de lokale, eldre menn blant utlendingene. Mens jentene drar ut for å jobbe og studere etter videregående, blir mange av guttene boende hjemme, uten større ambisjoner eller muligheter enn å leve på familien og bestemorens enkepensjon. Siden finanskrisa har arbeidsledigheten vært skyhøy, særlig blant de unge. Når de har gått uvirksomme lenge nok, er det for sent, og det blir aldri noe av dem. Av dem som drar ut, flytter få tilbake, men i ferier og høytider kommer de på besøk med sine nye vaner og klesstiler fra andre steder, steder der utviklingen er kommet lenger. Det byen mangler av kino, teater, musikkscener og andre kulturtilbud, tar den igjen med folkeliv, sladder, spekulasjoner og konspirasjonsteorier som florerer i gatene, barene og på torget, der alt ser ut til å begynne og slutte, visjoner oppstår, visjoner forgår, allianser inngås og havarerer og konflikter løses med bistand fra tilhørere, klapp på skulderen og en øl. Mer hjemlige konflikter håndteres bak skodder og låste dører. Ikke mange finner veien til senteret for voldsutsatte kvinner, selv om det ifølge statistikken er stort behov for tilbudet, et behov som bare vil øke for den det gjelder, om hun skulle våge seg dit. Familieanliggender angår familien, det som skjer ute, angår alle. Bortsett fra vold i hjemmet, som i liten 7
grad anmeldes og rapporteres, er det lite kriminalitet i byen. I næringslokaler som har stått tomme i årene etter krisa, popper det opp stadig nye virksomheter, særlig frisørsalonger og neglesalonger. Hver nyetablering er en triumf over nedgangstidene som rammet regionen hardt, men i mange tilfeller bukker de under og forsvinner like fort som de ser dagens lys. De mest robuste forretningene er de familiedrevne som har holdt stand gjennom all slags skiftende tider, trender og konjunkturer. Dette gjelder særlig fiskeforretningene, grønnsakbutikkene og bakeriene. Byen har også skobutikk, sportsforretning, gullsmed, optiker, jernvarehandel, flere apotek og en lang rekke tapasbarer, som tilbyr nesten identiske menyer. Det finnes ingen kjedebutikker, ingen forretninger har mer enn én etasje, og derfor er det heller ikke en eneste rulletrapp i byen. Heiser finnes kun i enkelte nybygg og på kulturhuset, hvor det med ujevne mellomrom arrangeres flamencokonserter og utstillinger med omegnens amatørkunstnere. I enden av hovedgata finner man en sjiraff, som borgermesteren bestilte fra Kina og som er plassert midt i rundkjøringen på en opphøyning dekket av kunstgress. Som alle andre dekorative elementer i byrommet er den simpel og billig, og det hersker enighet om at sjiraff er et originalt valg, fullstendig uten relevans for byens folklore, historie og tradisjoner. Mange har spekulert i om det ligger en fremtidsvisjon i dette, kanskje noe med å strekke seg mot himmelen, men for de fleste gir sjiraffen liten eller ingen mening. 8
Avløpsrørene er av uviss dato, og selv om byrådet hevder at kloakken føres til et renseanlegg i en av nabobyene, vet alle at den går ut i elven nede i dalen. Fra den nederste husrekken, som vakler på kanten av et stup, står avløpsrørene rett ut av veggen, og kloakk, gråvann og annet slagg havner i kløften, som også er oppsamlingssted for kasserte vaskemaskiner, madrasser, bygningsmaterialer, jernskrap og plastavfall, som litt etter litt synker ned i jordsmonn og grunnvann og forurenser vannkilden de minst privilegerte benytter som alternativ til kjøpevann, en kilde som har vist seg å inneholde store mengder tungmetaller. Ifølge systemet for avfallshåndtering skal plast, metall, papir og drikkekartonger sorteres i søppelcontainerne som er plassert rundt omkring i byen, noe som respekteres av få, siden det meste av avfallet uansett aldri blir gjenvunnet, men ender på søppelfyllinger eller blir brent. Dette, sammen med utstrakt bråtebrenning, gjør at dalen ofte ligger innhyllet i dis. Til tross for at tradisjonelle verdier og kjønnsrollemønstre står sterkt, opplever homofile og byens eneste transvestitt aksept for legning og levesett. Verre er det med utlendingene. De er og vil alltid være fremmede. Ferskt brød fylles opp i hyllene i bakeriene, barn og unge gjør seg klare til å gå på skolen, om litt åpner forretningene. Et fly fra nord passerer over byen, med sorgløse turister på vei til Solkysten og en smak av sommer etter en lang vinter. Oppe ved borgen gresser en hoppe og 9
et føll, mens morgenfugler, søvnløse og arbeidsfolk står ute ved tønnebordene på Bar Paradiso og inntar dagens første kaffe idet sola stiger opp og kaster lys over tingenes tilstand.
Morgen
Elsie har vært oppe lenge, siden før hanene, før hundene, før sola. Hun har aldri sovet mye, og etter at John døde for fem år siden, er det blitt enda mindre. Den beste søvnen får hun når hun slukner i gyngestolen en gang etter frokost. Hun har bestandig vært sped, og vet ikke hvordan det er å ha runde former og tyngde. Det kjennes som om det magre, lille brystet hennes rommer en fugl med krafsende klør og vinger som prøver å slå seg ut, men at det er for trangt. Jeg har ikke mye å gå på, tenker hun og tygger på noen gresskarkjernefrø. Så langt har hun ikke hatt noe å gjøre med det spanske helsevesenet, men det er vanskelig å se for seg at hun vil kunne unngå det særlig mye lenger. Hun er syttiåtte år. Så mye kan skje. Så mye vil sikkert skje. Svekkelse, sykdom, skader. Hun er glad for at Ted sa ja til å komme, at han nærmest spurte om å få lov til å bo hos henne etter at han hadde vært separert fra Belinda en stund. Han er en god gutt, høflig og omtenksom. Skulle det skje noe, vil han få henne på sykehuset. I verste fall følge henne hjem til Croydon, hvor hun kan dø og gravlegges ved siden av John. Dessuten har hun 11
kattene. Først var det én, nå er det blitt fem. De kommer bare til henne, sier hun. Hun har ikke hjerte til å avvise dem. Ted dukker under puta for å slippe det nådeløse lyset som trenger inn gjennom vinduene. Han må skaffe mørkere gardiner. Han må vaske sengetøyet. Det er klamt av svette. Igjen. Han hører byen dra seg i gang der ute, ta fatt på sine gjøremål, jobbe seg inn i rytmen, fresende mopeder og skranglende biler som får hard medfart på løse brosteiner. Til og med en rytter til hest passerer i den trange gata. Nedenfra hører han tante Elsies sure pianoklimpring. Den samme melodien om og om igjen. Han burde vise interesse, hva heter den sangen du spiller, tante Elsie, kanskje spilt sammen med henne. Før han drar. Noen ganger vil han bli til Elsie dør og han kan ta over huset. Men hva om hun lever i ti år til, femten? Han har ingen garanti for at hun vil testamentere huset til ham. Hun har ikke sagt noe om det. Og om han får det, vet han ikke om han vil ha det, om han vil være her, leve livet sitt i en koloni av expats, mennesker som har havnet her av ulike grunner. I mange tilfeller grunner Ted ikke vil vite. Han vet allerede for mye om folk, og får hele tiden vite mer. Folk er glad i å snakke om seg selv, og gjerne dikte og smøre på. Særlig til ham. På nattbordet ligger den svarte notisboka med oversikt over kvinnene han har ligget med etter at han ble separert. Da han bladde i den før han sovnet, kunne han levende se dem for seg. Hvert bryst, hals, leppe, tunge. Han savner dem alle sammen, de ulike smakene, teksturene, utløs12
ningene de ga ham, hver av dem med sin egen kvalitet. To andre notisbøker ligger på skrivebordet, den ene med notater til romanen, et prosjekt som er enda mer hemmelig enn kvinnene og nesten like oppildnende, og som dessuten henger nøye sammen med dem. Den andre består av huskelister, handlelister, budsjetter, kruseduller og tegninger, for det meste av kvinnekropper, deler av kvinnekropper. Kjønn, bryst. Han har også skrevet ned hvilke sexleketøy han vurderer å anskaffe, men foreløpig har han kun en spiselig massasjeolje med kokossmak. Den gir en varm og glatt følelse og kamuflerer lukt og smak fra kjønnet hans, en evig kilde til skam og forlegenhet. Han skulle ønske han luktet og smakte nøytralt, men til sin uro har han merket at han har fått en stram kroppslukt, en lukt som minner om tante Elsie. I den siste e-posten skrev Belinda at det er på tide å signere skilsmissepapirene. Han svarte selvfølgelig, og slengte til og med på et smiletegn, men angret i det samme e-posten var sendt. Han skulle heller ha bedt om tilgivelse og en ny sjanse. Men hvordan kan han det når han i et anfall av midtlivskrise fant seg en yngre kvinne, som han flyttet inn hos, og ut fra igjen etter seks måneder. Seks måneder med stadig tammere sex og mer og mer krangling, etter hvert ingen sex og til slutt taushet. Deretter bodde han hos et vennepar i to måneder. Før han endte opp her. Oppføringene av Teds erobringer innbefatter fakta som navn, alder, høyde, stjernetegn, yrke, nasjonalitet, religiøs tilhørighet (alle var enten kristne eller ateister), hudfarge (alle var hvite, pinlig nok), sivilstatus, kroppsfasong, hår13
farge. Flere av dem var glattbarbert, har han notert. En hadde piercing i brystvortene og vurderte å få en ved klitoris. Ville du likt det, spurte hun. Oh yeah, svarte han, skremt. Han rangerte dem først med tallkarakter, men syntes det ble for hensynsløst og satte i stedet et plusseller minustegn ved navnet, men diskré, og dessuten helt overflødig siden hver av dem er prentet inn i minnet hans og hver erfaring både hadde en pluss-side og en minusside. Teds pedantiske journalføring står i kontrast til rommet hans, som han verken har vasket eller ryddet på ukevis, og hvor kofferten med klærne hans har stått på gulvet siden den dagen han kom. Og kvinnene, hvordan rangerer de ham, og etter hvilke kriterier? Han har jo ingenting å sammenligne seg selv med, men i forhold til tidligere erfaringer og sett i lys av læringskurven han har hatt siden separasjonen, vil han gjerne tro at han skårer høyt. Hvorvidt det er å samle på erfaringer som er viktigst, eller selve det å erfare, er han imidlertid usikker på. Han kunne i det hele tatt ha søkt svar på så mye, men han orker ikke. I den svarte notisboka mangler det et navn. Et navn han håper å skrive inn snart. Liv betrakter slagmarken med en viss forvirring. Dyna har havnet på gulvet. Putene ser ut som de er blitt kastet rundt i senga. Hun er i Spania. Hun ligger i morens seng. Her lå moren hennes. Under dyna som ligger på gulvet, lå hun. Det ser ut som det ligger en kropp der på gulvet. Gunvor, moren hennes. 14
Liv griper etter mobilen på nattbordet, griper dagen. Klokka er halv ti. Ingen har ringt, ingen har sendt melding. Det skulle vært noen her, tenker hun. En mann. Kevin. Hun setter seg ved kjøkkenvinduet og tenner en røyk og ser på livet nede på torget; damer i fargerike kjoler som drikker kaffe og oppdaterer seg på siste nytt og nytt som er så nytt at det ennå ikke har skjedd. Det er gått tre måneder siden hun kom hit for å avvikle leiligheten moren kjøpte to år før hun døde. Ja ja, Liv, sa hun da hun lå på dødsleiet. Du får kvitte deg med den, du. Ukebladet Hjemmet lå på stuebordet. Liv så at hun hadde begynt på et kryssord, men at hun hadde gitt opp. Moren ga alltid opp. I skapet lå det håndklær og sengetøy som ikke var pakket ut. To flasker hvitvin sto i kjøleskapet, på benken en kapselmaskin og en eske kaffe med karamellsmak. I kjøkkenskapene fant hun fire kopper, fire glass, fire tallerkener, to kjeler, en stekepanne, vannkoker og skjærefjøl, og på badet en morgenkåpe og et par tøfler. Bortsett fra det var det ikke mange tegn til at moren i det hele tatt hadde vært her. Ovenfra ser torget ikke særlig sjarmerende ut. Fra bakkeplan enda mindre tiltalende. Var det opp til Liv, skulle de to fontenene som er plassert i hver sin ende av den triangelformede plassen, blitt fjernet. Hun ville stengt av bilveien som går rundt, gjort torget større, brutt opp asfalten og sådd gress, plantet blomster og trær. De to tapasbarene som fyller opp det meste av plassen med plastmøbler i rødt og hvitt, skulle hatt fine stoler og bord og pene 15
parasoller. Liv kjenner at hun bryr seg om byen, at hun har en slags omtanke for den, et stigende engasjement. Nå har hun kjøpt noen nye ting til leiligheten, et pledd, en lysestake, og hun har pottet om planter og satt dem i vinduskarmen og på balkongen. Blikket til en av damene der nede treffer Liv mens hun sier noe til de andre rundt bordet, som også ser opp, og de holder blikket, der, på henne, uten blygsel og sjenanse. Liv er synlig, selv i sitt eget hjem. Hun vet ikke om blikkene er ondsinnede eller nysgjerrige, men hun synes ikke de virker spesielt vennlige. Hun lurer på om de snakker om moren hennes, som kanskje også satt i vinduet og så ned på dem, i dobbelt forstand, uten blygsel og sjenanse. Liv tenker ofte på det siste hun sa til moren før hun døde, de siste ordene. Det var vel noe om at hun skulle komme neste dag, eller snart, og at hun skulle ta med seg et ukeblad. De snakket på telefonen, eller kan det ha vært mens hun satt hos henne på sykehuset? Hun var hjemme da hun fikk dødsbudskapet. Nå er det over, sa legen som ringte. Da hun senere samme dag satt og så på den lille skikkelsen i sykehussenga, øynene som var lukket, livet som var slutt, tenkte hun at hun burde gråte. Eller at hun burde si noe. Takk. Unnskyld. Men hun satt bare taust ved siden av det som hadde vært moren hennes. Hun så ut som et barn, vansiret av utslett etter blodforgiftningen som tok livet av henne. Et kadaver. Eiendelene hennes fikk plass i en Rema 1000-pose, og Liv forlot henne der. Det var ikke mer å gjøre. På veien hjem gikk hun innom en kafé og begynte å planlegge begravelsen. Hun sendte 16
en tekstmelding til dem som trengte å få beskjed, morens søster og en nabo. Noen måneder senere solgte hun leiligheten hvor moren hadde bodd de siste tjue årene, et lite krypinn på Rykkinn, hvor hun bodde alene. Hvorfor er ikke Kevin her, tenker Liv og trekker seg unna vinduet. Kevin skulle ha vært her. Kevin. Faen ta Kevin. Kjære Kevin. Hun går tilbake til senga, fisker frem dildoen fra nattbordsskuffen, sprøyter på glidemiddel og trykker på start, høyeste hastighet for begge de to motorene som skal erstatte hender og tunge, men som mangler hud og lukt og som sentreres kun rundt én del av kroppen. For to uker siden lå han her, i denne senga, og fortalte hvor høyt han elsker Selma og at de snart kommer til å finne tilbake til hverandre. Han sa at det var fint å ligge sånn, holde rundt hverandre og snakke. Venner kan gjøre det, sa han. Hva er galt med det? Men plutselig var tunga hans i munnen hennes, grådig og sulten. De så forskrekket på hverandre, kunne ikke få av seg klærne fort nok. Genser, skjorte, bukser, underbukser havnet på gulvet. Den varme pusten hans, pusten hennes. Måten han klemte hendene om ørene hennes, om ansiktet, før han igjen la leppene mot hennes. Kevin, stønner hun da hun kommer. Da han gikk, var smilet borte. Hun lå i senga og så på at han plukket opp klærne sine og kledde på seg. Hun ville legge armene rundt ham, klamre seg til ham, men hun turte ikke. Da han hadde gitt henne et raskt kyss på kinnet til farvel, hørte hun skrittene ned trappa, døra som gikk igjen nede. Prøvde å forstå hva som var skjedd. 17
Hun forstår det fremdeles ikke. Hun setter på dildoen igjen og kommer nesten med det samme. Hun har kommet to ganger. Den første gangen kraftig, den andre som en oppfølger til den første, en slags avrunding. Når hun først er i gang, er det vanskelig å slutte. Den ene orgasmen er forskjellig fra den andre. Hver orgasme frigjør ulike muskler og spenninger, men det blir aldri tomt. De ligger på lur og venter på å få slippe ut, å bli, samtidig som nye fylles opp i skrinet hvor orgasmene befinner seg. Hun er svett på brystet, svett på lårene. Hun kommer igjen. Det hjelper ikke. Hun blir ikke mindre kåt, mer tilfreds, roligere. Hva er poenget med å ha disse driftene når det skal være så vanskelig å få utløp for dem? Alle irrgangene og hulrommene i kroppen hennes som vil fylles og tettes, i en evig sirkel av forspilt erotisk energi. Hun tenker på dokumentaren hun så fra en fabrikk i USA hvor de lager sexroboter for kvinner. Hun skulle ønske hun hadde hatt en sånn. Etter den femte orgasmen har hun mest lyst til å gråte, og hun blir liggende i halvsøvne med dildoen på lavt turtall. Det er en lettelse da den endelig går tom for strøm. Kelmina kommer smygende da hun hører matskålen bli fylt. Kevin gir henne en klapp på ryggen og setter seg ved kjøkkenbordet og ser på mens hun spiser, først nølende, deretter konsentrert og med god appetitt, men hun slapper aldri helt av. Det føles godt å vite at han reddet livet hennes, at han har det i seg, moral og kjærlighet. 18