Issuu

Sensurforsøket Overlege Langfeldts forsøk på sensur av Knut Hamsuns Paa gjengrodde Stier T e k s t G u n va l d H e r m u n d s ta d

D Rettspsykiatri er et praksisfelt som bygger på forskjellige medisinske, psykologiske og juridiske diskurser. Det har en egen terminologi, hvor begrepet «varig svekkede sjelsevner» ble benyttet på Hamsun etter den andre verdenskrig. Hamsun kjente seg krenket og søkte oppreisning gjennom å utgi Paa gjengrodde Stier i 1949. Motstanden mot publiseringen var hard, både fra forlagsdirektøren og den ansvarlige rettspsykiateren, som ville ha deler av boken sensurert. I dag foreligger kildene til denne konflikten i Riksarkivet i Oslo.1* Artikkelen skal handle om noen hittil ikke-publiserte og oppsiktsvekkende dokumenter i Riksarkivet. Her presenteres de historiske fakta, og den underliggende motsetningen mellom samfunnet og forfatteren i oppgjøret etter den andre verdenskrig. Psykologisk er dette et interessant eksempel på hvordan overføring/motoverføring blander seg inn i forholdet mellom pasient og behandler, som i enkelte tilfeller fører til et brudd i samarbeidet. Sosialt og rettslig handler saken om ærekrenkelser og påfølgende kamp for anerkjennelse og respekt.

juni 1945 og fremstilt i forhørsretten hos sorenskriveren i Grimstad. Den lokale påtalemyndigheten tok ut tiltale om landssvik mot Hamsun på grunn av hans nazivennlige artikler under krigen.1 Hamsun ble siktet etter § 86 i straffeloven fra 1902 for å ha gitt fienden «bistand i raad», og etter §§ 2 og 3 i Landssviksanordningen fra 1944, som satte alle medlemmer av Nasjonal Samling (NS) under kollektivt ansvar. Dette var en meget alvorlig tiltale med store konsekvenser. Rammen i straffeloven for «Forbrydelser mod Statens Selvstændighed og Sikkerhed» var fra tre år til livsvarig fengsel – under krig: dødsstraff. Hamsun risikerte å måtte tilbringe flere år i fengsel – eller å bli eksekvert. At dødsstraff var en høyst reell mulighet, fremgår av utsagnene til daværende forsvarsminister, Jens Christian Hauge:

Landssviksaken

Dette var Hamsun fullstendig klar over. Marie Hamsun refererer til en episode i mai 1945, der ektefellen ville reise for å besøke deres første sønn, Tore, i Asker. Marie frarådet mannen på det sterkeste å dra:

Alle forventes å kjenne loven, og det er ingen tvil om at flere i Hamsuns familie hadde stått på feil side og blitt landsforrædere under den andre verdenskrig. Den 26. mai 1945 ble Marie og Knut Hamsun satt i husarrest på Nørholm. Senere ble Hamsun internert på Landvik gamlehjem. Han ble formelt siktet den 23. 1* En takk til riksarkivar Ivar Fonnes som har gitt meg tillatelse til å gå gjennom Landssvikarkivets saker mot Knut og Marie Hamsun, og journalen fra Psykiatrisk Klinikk som er blitt overlevert til Riksarkivet. En takk går også til Ivar Johansen for tilgang til det klausulerte privatarkivet til Gyldendal Norsk Forlag, som inneholder korrespondansen mellom Hamsun og forlaget. 82

Kort, og usentimentalt, var det Hauges prinsipale oppfatning at Hamsun hadde begått høyforræderiske handlinger som det ikke fantes rettslig tilgivelse for. Påtalemakten burde derfor nedlegge påstand om dødsstraff.2

Alle kjenner deg, du kan bli skutt! Da sa han høyt: Jeg vil bli skutt!3

Etter frigjøringen kunne avisene publisere de brutale ugjerningene under tyskernes terrorvelde. Da Hamsun innså sannheten, ville han stå til ansvar for sine meninger og handlinger, koste hva det koste ville. Myndighetene ville det annerledes.

7. november 1945 måtte Hamsun gjennomgå spinalpunksjon på grunn av mistanke om syffi ilis, men de biokjemiske prøvene var negative, og legene kunne derved utelukke demens på grunn av betennelse i hjernen.

Isfronten og silkefronten

Den strenge holdningen vakte oppsikt både uten- og innenlands. Visepresident i Sovjetunionen, Molotov, ga for eksempel overfor norske myndigheter uttrykk for at en mann som hadde skapt så stor kunst, måtte få leve i fred resten av sin tid.4 Vi fikk konflikten mellom den såkalte isfronten, som ville ha strengest mulig, men rettferdige straffer for nazistene, og silkefronten, som ville ha forsoning og integrering med tidligere NS-medlemmer og sympatisører. Ut fra en humanistisk tankegang sluttet mange leger seg til silkefronten. På Norsk Psykiatrisk Forenings landsmøte 4.-5. september 1945 fremmet formannen, Gabriel Langfeldt, et forslag om å rette en henstilling til påtalemyndigheten i landssviksaker om tillatelse for leger til å få undersøkt om det forelå formildende eller straffefrikjennende omstendigheter for de tiltalte, en såkalt administrativ observasjon.5 I de tilfeller hvor det ville bli nedlagt påstand om dødsstraff, måtte det bli foretatt en full judisiell psykiatrisk observasjon.6 Forslaget ble vedtatt av psykiaterne, men avvist av justismyndighetene ut fra kapasitetshensyn (det ble reist over 92 000 landssviksaker). Men kunne man spare Hamsun? I 1945 sørget riksadvokat Sven Arntzen, i samarbeid med overlege Langfeldt, for å få Hamsun tvangsinnlagt til rettspsykiatrisk observasjon på Universitetets Psykiatriske Klinikk på Vinderen i Oslo. Varig svekkede sjelsevner

I nesten fire måneder, fra 15. oktober 1945 til 11. februar 1946, ble Hamsun gransket. Observasjonen munnet ut i en erklæring, hvor konklusjonen lød: 1) Vi anser ikke Knut Hamsun som sinnsyk og antar ikke at han har vært sinnsyk i tiden for de påklagede handlinger. 2) Vi anser ham som en person med varig svekkede sjelsevner men antar ikke at der er noen aktuell fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

Ørnulv Ødegård

Vinderen 5/2 – 1946 Gabriel Langfeldt7

Begge de to sakkyndige legene var spesialister i psykiatri og var høyt ansett, ikke bare i det medisinske miljø, men også i allmennheten. Gabriel Langfeldt var professor i psykiatri, overlege ved Universitetets Psykiatrisk Klinikk og formann i Norsk Psykiatrisk Forening. Ørnulv Ødegård var overlege og direktør på Gaustad Asyl. Straffeprosesslovens krav til to sakkyndige var ivaretatt, men det var professor Langfeldt som var den dominerende part i utredningen.8 Som grunnlag for sin diagnose brukte psykiaterne flere metoder: 84

• Etterforskningsdokumentene fra politiet • Tidligere legejournaler • Kliniske intervjuer og skriftlige spørsmål (på grunn av Hamsuns sterkt nedsatte hørsel) • Somatiske undersøkelser, inklusive nevrologisk spesialist undersøkelse • Psykologiske tester • Observasjoner i avdelingen • Opplysninger fra familie, bekjente og venner • Hamsuns bøker og artikler, samt sekundærlitteratur I alt de verktøy man hadde for hånden. Hamsun ble til å begynne med låst inne på lukket avdeling. Personalet på vaktsalen hadde fått instruksjon om å observere ethvert tegn til humørsvingninger, påfallende utsagn og unormal adferd hos observanden. Som på andre sykehus, var det rutinemessig måling med termometer rektalt hvert døgn. 7. november 1945 måtte Hamsun gjennomgå spinalpunksjon på grunn av mistanke om syfilis, men de biokjemiske prøvene var negative, og legene kunne derved utelukke demens på grunn av betennelse i hjernen. Denne undersøkelsesmetoden skapte en forferdelig hodepine og økt feber hos pasienten. Observanden måtte sitte flere timer om dagen og svare på muntlige og skriftlige spørsmål fra de sakkyndige overlegene og deres assistentleger. Langfeldt innkalte Marie Hamsun fra Arendal kretsfengsel, der hun satt i varetekt på grunn av medlemskap i NS.9 Hun fortalte Langfeldt åpent om problemene i ekteskapet, i den tro at samtalen skulle være fortrolig, men rettspsykiatriske utredninger er bestilt og eies av retten, ikke sykehuset. Hamsun kjente seg dolket i ryggen og ville ikke møte sin kone før fire år etterpå. «Varig svekkede sjelsevner» – dét var ifølge ekspertene grunnen til hans uttalelser til støtte for nasjonalsosialismen under krigen.10 Hva betyr denne rettspsykiatriske termen? I Langfeldts lærebok i rettspsykiatri finner vi følgende definisjon av begrepet: Det dreier seg altså ved disse tilstander om kriminelle personer som på grunn av f.eks. organiske hjerneskader, hjernetumores, hjernebetennelse, alkoholisk eller andre toksikogene sinnssvekkelser er blitt så sjelelig svekket at der er grunn til å anvende en særegen strafferettslig praksis overfor dem. Også en rekke andre tilstander vil kunne komme inn under denne betegnelse. Således i første rekke de mer fremskredne former av alderdomssvekkelse samt defekttilstander etter avløpen paralysis generalis og andre psykoser.11

Hamsun hadde ifølge Langfeldt og Ødegård pådratt seg organisk hjerneskade på grunn av åreforkalkning og to hjerneslag, det første i 1942, det andre i 1944. Hamsun kjente seg dypt krenket over å bli satt i samme bås som psykotiske kronikere, demente,

alkoholikere og narkomane forgiftet etter langvarig misbruk. Konklusjonen opplevde han som en ekstra belastning, en brennmerking, og han hevdet den var direkte feil: Skulde Hjerneblødning, som ikke har efterlat sig det ringeste Spor i min Mentalitet, kvalifisere til Indlægning? Mennesker med Hjerneblødning er ikke faa, Aareforkalkning ikke noget sjeldent og aparte Sygdomstilfælde.12

Straks etter at rettspsykiaternes erklæring forelå valgte riksadvokat Sven Arntzen med hjemmel i straffeprosesslovens § 85 å unnlate å reise offentlig straffesak mot den kjente forfatteren: Etter det resultat som de sakkyndige har kommet til, har jeg funnet at intet offentlig hensyn krever at tiltale reises mot siktede som snart er 87 år og som er praktisk talt døv.13

Påtaleunnlatelse regnes som den mildeste form for straffereaksjon, og derved slapp Arntzen å måtte leve med dikterens blod på samvittigheten. Beslutningen var ulogisk, fordi termen «varig svekkede sjelsevner» vanligvis ikke kvalifiserer til fritak for straffeansvar.14 Strafferettslig var personer med denne diagnosen tilregnelige og ansvarlige for sine gjerninger, men de ble ofte dømt til mildere straff på grunn av sin reduserte kognitive kapasitet. Hvis det var fare for gjentakelse, kunne «varig svekkede» få såkalt sikring. Men her var det andre hensyn å ta enn de strengt medisinsk-rettslige. Hamsun skulle tjene som et forsoningssymbol, et tegn på norsk humanisme og sjenerøsitet. Hamsun selv, derimot, protesterte kraftig mot at tiltalen ble frafalt. I et brev til riksadvokaten fra 26. juli 1946 skrev han: Hr. Riksadvokat! Samtidig som De offentliggjorde de Sakkyndiges Dom over mig lot De tilflyte Offentligheten en Erklæring om at De ophævet retsforfølgingen mot mig og undlot Paatale. Undskyld, men her handlet De igjen uten mig. De tenkte Dem ikke det Tilfælde at jeg kunde være utilfreds med denne Avgjørelse […] De mente jeg skulde være tjent med det slik, men det var jeg ikke, og jeg tror somme Mennesker vil gi meg Ret.15

NS-medlemmer stod etter Landssviksanordningen under kollektivt erstatningsansvar for den skade Norge var blitt påført under krigen. Hamsun hadde foran stortingsvalget i 1936 støttet Quisling offentlig og senere omtalt seg som «Quislings mann», men han nektet konsekvent for aktivt og bevisst å ha meldt seg inn i partiet. Noen hadde gitt ham et æresmedlemskap: nr. 26 000. Hamsun ble i desember 1947 stilt for Sand herredsrett og funnet skyldig. Han anket til Høyesterett, men tapte, og ble 23. juni 1948 enstemmig dømt til å betale en erstatningssum på kr. 325 000 til den norske stat, den gang en meget stor sum, som førte Hamsuns familie til randen av ruin.16 I dag regnes denne dommen av jurister som formelt feil. Advokatene Anine Kierulf og Cato Schiøtz konkluderer i sin gjennomgang av saken i 2004: Høyesteretts første argument for at han var NS-medlem – det forhold at han omtalte seg som Quislings mann – holder ikke, verken isolert sett eller som en del av en kumulativ vurdering. Høyesteretts drøftelse av Hamsuns eget syn på spørsmål om sitt forhold til NS er i det hele tatt oppsiktsvekkende summarisk og overflatisk. […] Hamsun må kort og godt ha vært ført opp som medlem uten noen foranledning fra hans side.17

Knut Hamsun opplevde at legene, riksadvokaten og dommerne tråkket på hans ære. Å skrive var nå som før et hjelpemiddel – for Hamsun det eneste som stod igjen. Hamsun litterære metode hadde alltid vært å skrive ned innfall, drømmer og refleksjoner på små papirlapper. Mens observanden satt innesperret på Psykiatrisk Klinikk, brukte han ledige sider og spalter i svigersønnen Hans Andreasens bok Manãna som papir til sine notater. Boken fikk han smuglet ut da han slapp ut av klinikken i februar 1946. I de neste to årene arbeidet forfatteren ivrig med å fullføre teksten. Manuskriptet til Paa gjengrodde Stier ble ferdig i slutten av juni 1948 og sendt til Gyldendal Norsk Forlag. Til tross for at Hamsun sterkt ønsket det, ble boken ikke publisert før i slutten av september 1949. Hvorfor? Forlagsdirektørens ambivalens

Erstatningssaken

Det kostet Hamsun en hard og lang kamp å få utgitt boken. Tidligere nazister var fortsatt hatet av mange, og forsøk på bortforklaringer av deres «unasjonale holdninger» ville man ha seg frabedt. Gyldendals direktør, Harald Grieg, saboterte i 1948-49 Hamsuns ønske om å få publisert boken på det forlaget Hamsun i 1925 hadde vært med på å stifte. Grunnene var dels personlige, dels politiske. Harald Grieg hadde i 1943 mistet sin bror, Nordahl Grieg, i et alliert bombefly som ble skutt ned over Berlin. Politisk var brødrene Grieg motstandere av nazismen. I 1941 hadde tyskerne internert forlagsdirektøren på Grini fangeleir på grunn av hans manglende samarbeid, og i stedet innsatt NS-medlemmet Tore Hamsun i stillingen. Direktør Grieg kjente den negative stemningen i opinionen mot Hamsun og alt nazistisk tankegods. På den andre siden stod respekten for Hamsuns genialitet.

Riksadvokatens påtaleunnlatelse i den offentlige straffesaken avgjorde ikke spørsmålet om det skulle fremmes et sivilt økonomisk erstatningssøksmål mot Hamsun på grunn av påstått medlemskap i NS. Dette spørsmålet lå under Erstatningsdirektoratet (ED) og justisminister Oscar Christian Gundersen. Der ble det besluttet å kreve økonomisk kompensasjon fra Knut Hamsun.

På grunn av deres forskjellige holdninger under krigen, hadde Grieg etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 ikke noen direkte kontakt med Hamsun.18 Synspunktene ble formidlet via brev og møter med Hamsuns advokat Sigrid Stray. Harald Grieg skrev til henne i et fortrolig brev i juli 1948:

Hamsun ønsket å gjøre rede for sine politiske vurderinger og motiver, og enten bli frikjent eller dømt uten avslag. Med påtaleunnlatelse tenkte han at folket ville betrakte ham som en stakkar og landsforræder, ikke som frikjent. Etter min oppfatning ser vi her et eksempel på at en avsender kan ha de beste hensikter med sin kommunikasjon, men har aldri full kontroll over hvordan utsagnene blir oppfattet og tolket av mottakeren. Når Hamsun ikke fikk anledning til å stå frem i retten og hevde sine standpunkter i en straffesak, opplevde han ikke dette som en «hjelp», men at han tvert imot var blitt gjort «forsvarsløs». Påtalemyndigheten og Hamsun kolliderte.

Jeg tror det er en temmelig utbredt mening at en dom av denne art bør ha en viss tilbakeholdenhet til følge. Når Knut Hamsun ikke synes å ha noen følelse for dette, skyldes det vel at han stadig lever temmelig isolert og derfor formodentlig er uvitende om hvor sterk uviljen mot ham fremdeles er i vide kretser.19

Korrespondansen mellom Grieg og Stray viser hvordan Hamsun stadig presser på for å få et utgivelsestidspunkt. Hamsun vet han sitter inne med brennbart stoff og vil ha hevn over professor Gabriel Langfeldt. Hvis ikke Gyldendal vil utgi boken, truer han med enten å gå til et annet forlag eller la den trykke i utlandet.20 Direktør Grieg lot seg dessuten gradvis påvirke av andre grunner: • Oppgjøret til de norske myndigheter var nedbetalt etter at Grieg hadde gitt forlagets største aktivum forskudd på royalty. • Hamsun hadde avtjent sin dom, og fortjente som alle andre forbrytere å komme seg videre i livet med å gjenoppta sitt tidligere arbeid. • Grieg var også imponert over manuskriptets litterære kvaliteter – en merker hele tiden «løvens klo», skriver han. Grieg var i begynnelsen av 1949 fortsatt skeptisk til å trykke det sterkt kritiske avsnittet om Langfeldt ved navns nevnelse. I mars 1949 skriver Harald Grieg: Personlig Kjære fru Stray, I tilslutning til det mer offisielle brev som jeg samtidig hermed har sendt Dem, kommer også noen linjer av mer privat og personlig natur. Også jeg er naturligvis meget glad for at Hamsun oppgav utgivelsen i direkte forbindelse med sin 80årsdag [sic]. Nu gjenstår det altså bare å forsøke å få ham til å revidere avsnittet om Langfeldt litt. De og jeg er jo enige om at det fra alle synspunkter vil være en fordel, og jeg håper også Gierløff, som De altså venter til Arendal med det første, vil gi dette sin tilslutning og gjøre hva han kan for å få Hamsun med på forslaget.21

Noe som lignet et festskrift til Hamsun på 90-årsdagen den 4. august 1949, ville forlagsdirektøren ikke være med på. Et par dager senere svarer advokat Sigrid Stray: Chr. Gierløff var meget glad for at Hamsuns bok kommer ut i løpet av september måned. Jeg talte med ham om det avsnittet i boken som omhandler professor Langfeldt. Jeg sa at De ikke synes dette avsnittet kunstnerisk sett er helt godt, men at De ikke vil kreve det rettet. Jeg sa til ham at jeg også hadde reagert på dette punkt, da jeg i sin tid leste manuskriptet, og at jeg hadde gjort Hamsun oppmerksom på at i hvert fall et av utrykkene var på grensen av å være injurierende.22

Hamsun ga ikke etter for presset. I et fortrolig brev til Hamsuns venn Christian Gierløff i april forsøker Harald Grieg derfor nok en gang å få til en «dempende revisjon»: Fru Stray har formentlig referert for Dem at forlaget er villig til å utgi manuskriptet som det foreligger, og at jeg altså ikke krever noen rettelser. Men jeg gjentar at det er min overbevisning at De vil gjøre Hamsun en stor tjeneste hvis De kan få ham til å mildne avsnittet om Psykiatrisk Klinikk noe, og i hvert fall få ham til å slette Langfeldts navn.23

Christian Gierløff forsøkte, sammen med Hamsuns yngste sønn, Arild, så godt de kunne å få Hamsun til å dempe kritikken av Psykiatrisk Klinikk og stryke navnet til Langfeldt, men Hamsun lot seg ikke rikke – det ville være for feigt.24 Dessuten ble Hamsun ergerlig på det han opplevde som en utidig innblanding fra Gierløff, som han senere brøt all kontakt med. Stabeisen Hamsun lyktes til slutt med sitt forehavende. 28. september 1949 utkom Paa gjengrodde Stier på Gyldendal, samme dag som På igenvuxna stigar ble utgitt på Bonnier i Stockholm. Æren ble gjenreist, og dikteren fikk oppreisning før han døde. Mottakelsen av Paa gjengrodde Stier

Da Gyldendal utga boken skapte den stor oppmerksomhet. Den forhatte nazisympatisøren rettferdiggjorde sine handlinger på en intelligent og vittig måte. At en person med «varig svekkede sjelsevner» kunne skrive en bok av dette format, forundret mange. I stedet for en svikt i høyere kognitive funksjoner, så man med egne øyne en fremragende stilist med meget god formsans. Teksten regnes som på høyde med det beste i dikterens produksjon, og rommer en typisk hamsunsk tone med vandrer-temaet, morsomme formuleringer og bitende ironi. Mange begynte å sette spørsmålstegn både ved diagnosen og psykiaternes kompetanse. Var det fire måneder lange oppholdet på Psykiatrisk Klinikk et unødvendig overgrep mot den 86-år gamle dikteren? Debatten om Hamsun og rettspsykiatrien skapte bølger som vi fortsatt kan kjenne ettervirkningen av.25 Vi kan se Hamsun-saken som en konfrontasjon mellom to kulturer: den modernistiske/psykologiske versus den naturalistiske/ medisinske. Hamsun var overbevist om at litteratur som kunst gir oss et unikt innblikk i den menneskelige psyke. Legen Langfeldt stod forankret i et biologisk grunnsyn på mennesket og foretrakk somatiske årsaksforklaringer. Disse kulturforskjellene avspeiles i resepsjonen av Paa gjengrodde Stier. Rettspsykiater Langfeldt skrev rett etter utgivelsen en kronikk i Aftenposten, der han utdypet hva han mente: Fremkomsten av «Paa gjengrodde stier», kan iallfall ikke uten videre tas som bevis for at forfatteren ikke lenger lider av varig svekkede sjelsevner. Boken inneholder bl.a. en rekke positivt usanne påstander om forholdene ved Psykiatrisk Klinikk, hva der jo kan tyde på litt av hvert. Det kan bety at virkningen av den hjerneblødning som forfatteren selv omtaler, fremdeles er til stede og gir seg utslag i positive erindringsforfalskninger.26

Hamsuns kritikk ble tatt som et bevis for det korrekte ved overlegenes diagnose. Deretter holdt Langfeldt seg lenge offentlig taus om innholdet i boken: «idet jeg regnet med at det lesende publikum ville oppfatte dem som utslag av dikterisk frihet eller forfatterens sjelelige svekkelse.»27 Legen trodde vettuge lesere ville avsløre Hamsuns ensidighet og overdrivelser. Han kunne ikke ha tatt mer feil. I 1952 skrev forfatteren Sigurd Hoel følgende i Vinduet: Som talentprestasjon er denne boken litt av et mirakel – alle ting tatt i betraktning fullt på høyde med de mirakler den samme mannen gjorde i sin ungdom og beste manndom […] Hva forteller den om? Først og sist om menneskelig ensomhet […] Han bor på sykehus og på gamlehjem, blir tvangs-

innlagt på Psykiatrisk klinikk […] en anerkjent ikke-genial psykiater skal undersøke om han er gal, men må nøye seg med å konstatere «varig svekkede sjelsevner».28

Det er etter min mening liten tvil om at det gikk prestisje i kampen _ fra begge sider.

Hamsuns politiske meninger er bare som «stein i åkeren», mente Hoel – jordsmonnet for å skape stor kunst er intakt. I et gjensvar i neste nummer av Vinduet, skrev Langfeldt at han kjente seg lite truffet av Hoels harselas: Det er imidlertid ikke av prestisjehensyn at jeg her tar saken opp til drøftelse, men først og fremst fordi det for Knut Hamsuns ettermæle og for Norge ville være det beste om det kunne bli helt klart at Knut Hamsun virkelig led av svekkede sjelsevner i alle fall fra okkupasjonens begynnelse og lengere tid etter dens opphør.29

Her røper Langfeldt ufrivillig to opplysninger det er grunn til å merke seg. En rettspsykiater skal fagetisk utelukkende ta hensyn til de kliniske funn – hensynet til «Norge» og en persons «ettermæle» er ham eller henne uvedkommende. Det andre som er påfallende er den vekt Langfeldt legger på det kursiverte «ikke» når det gjelder spørsmålet om det har gått personlig prestisje i saken. Ifølge psykoanalytisk erfaring er benektelse ofte bekreftelse, en forsvarsmekanisme vi bruker for å holde en ubehagelig sannhet unna bevisst erkjennelse.30 Det er etter min mening liten tvil om at det gikk prestisje i kampen – fra begge sider. Det mislykkede sensurforsøket

I virkeligheten ble Gabriel Langfeldt meget såret over kritikken, noe den senere brevvekslingen med den høyere påtalemyndigheten dokumenterer. Da Gyldendal bestemte seg for å inkludere boken i femte utgave av Samlede verker i 1954, ble Langfeldt så indignert at han direkte og personlig grep inn og forsøkte å få den sensurert. Den 20. september 1954 sendte han et brev til lederen for riksadvokatembetet, Andreas Aulie, for å hindre at: de i «Paa gjengrodde Stier» skildrede forhold av klinikken og av meg personlig skal bli stående for alle tider. De skader både klinikkens renommé og meg som personlighet betraktet. […] Staten bør innlede forhandlinger med forlaget om å få strøket en del av de mest usannferdige skildringer.31

Brevet til riksadvokat Aulie består av en rekke sitater fra Paa gjengrodde Stier, som professoren opplevde ærekrenkende og ønsket sløyfet. Det var ikke lite Gabriel Langfeldt ønsket slettet fra teksten: Følgende bør kreves sløyfet: Pag. 98: «Et Regjereri over det levende Liv, Reglemanger uten Intuisjon og Hjerte, en Psykologi i Ruter og Rubrikker, en hel Vitenskap paa Trass. Andre kan utholde denne Tortur, det vedkommer ikke mig, jeg utholdt den ikke. Hvilket den psykiatriske Læge kanskje skulde ha forstaat. Jeg var et friskt Menneske, jeg ble Gelé». Pag. 99: «Det var Orden og Punktlighet overalt, det var Kulde, Upersonlighet og Reglemang overalt, det var Tukt og Religion»

De vonde følelsene og minnene avvises i ubearbeidet form, noe som forsterker forsvaret og sinnet hos pasienten. Det var en slik negativ overføring/motoverføring som, etter min oppfatning, oppstod mellom Hamsun og Langfeldt.

La oss stanse og ta en pause her. Den unge Hamsun hadde tidligere skrevet tre programartikler som han i 1890 reiste rundt i Norge og holdt foredrag med, noe Langfeldt kjente til.32 I artiklene argumenterer han for det han kaller den nyanserte psykologi. Han tar avstand fra de retninger innenfor psykologi og litteratur som reduserer sjelen til noen få karaktertrekk og hovedfølelser. Hamsun ville ikke begrense psykologien og litteraturen til fornuft og bevissthet, men ville trekke inn ubevisste prosesser. Den enkle typelæren og de rettspsykiatriske kategoriene til legene på Psykiatrisk Klinikk syntes han var utgått på dato, og minnet ham om teologisk dogmatikk. Langfeldt forstod ikke dybden i kritikken og fortsatte indignert: Pag. 100: «…, i en celle med Kikhul i Døren,…» (Klinikken har ingen celler – det var et alminnelig værelse ved siden av vaktsalen.)

Brøl: Vi var paa feil Sted med mig og min Barbering, han fnyste, snakket galt, sa «ung Pike» (40-50 Aar), tok sig i det, stod der længe og stirret, gikk ikke, nei han stod og kom sig! Det var et Syn. Søster var lammet, jeg tørket Saape og Blod. Det var ikke Tale om at kny, hun kunde ha forsvaret sig med nogen faa Ord, nevnt Tjenerne – ikke tale om overfor selve Professoren, utelukket. Jeg er ikke helt uvant med at ha Folk i Arbeide og jeg undres paa hvorledes det vilde ha løpet av for mig om jeg hadde utstøtt et sint Brøl til en Arbeider ved et slikt Tilfælde. Jeg tror jeg i stedet for Brølet vilde ha gaat min Vei uten at la meg merke med noget.» (Det vises til vedlagt uttalelse fra den søster som Hamsun selv henviser til, som bevis for at skildringen av denne scene er fri fantasi.) Pag. 107: «I det store Dossier til Retten har Professoren prøvet at jevne skriftlig paa denne episoden. Jeg kjender den nu ikke igjen.» Pag. 108: «Han visste at Staben vilde tie.»

Pag. 100: «…, den samme Atmosfære av hemmelig Snuseri, det ble fingret med mine Papirer og Bøker under paaskud at ordne dem,…» Pag. 102: «Hvis en søster gjorde noget galt vilde det ikke bli kjent. I alle andre Forhold i Livet ville hun tilkalde Vitner hvis det trængtes, det trængtes ikke her, hun er værnet av sin egen og alles Taushet, det er Systemet. Kommer hun ut for noget, som hun skal svare for, svarer hun ikke. Faar hun Skinnet imot sig vil hun bare uten videre taale Skinnet imot sig. Det kan ikke alle, men hun kan det. Hun kan tilkalde en Diakon til at staa og se paa at hun taaler det. Naar en Søster har tjent i længere Tid saa vil hun ha lært saa meget praktisk Jesuitisme at hun har nok for Livet. Og i Døden har hun ikke bruk for noget andet end en Prest med Syndernes Forlatelse. Jeg husker ofte disse gode Søstere. Det er synd i dem, Luften er daarlig paa Stedet, og her gaar de og ældes. Ingen Hygge, ingen Munterhet, aldri en Latter, Gud fri dem for at le. Mange var saa sympatiske, jeg kunde nævne Navn, men det tør jeg ikke for ikke at utsætte dem for noget. Det var sunget for deres Vugge om Kjærlighet, Børn og Hjem. Saa blev det sunget om tre stengte Dører foran Livet. Saa gaar Tiden, saa tænker de ikke mer paa nogen Ting, saa bare er de her.»

Hamsun hevdet at den hierarkiske orden på avdelingen skapte en fryktkultur, der pleierne ikke turte ta selvstendige avgjørelser, men var strengt underlagt overlegens instruksjoner. Doktoren var uenig i denne virkelighetsbeskrivelsen og forlangte flere påstander sensurert: Pag. 105: «Jeg nævner i Flæng et par Prøver paa sistnævnte Slag. Tjenerne hadde ramponert mitt Barberstell ved at skjære i stykker Læret paa Strykeplaten og dessuten ved at kaste bort en viktig Del av hele Apparatet. Den var ikke til at finde. Hvorpaa Tjenerne gikk sin Vei og lot mig staa der. En Søster som hadde vært tyve Aar i Tjenesten tok mig ind i et Avlukke og lot mig begynde at barbere mig, uten Speil og med hendes Kniv eller med en andens, jeg skar mig dygtig. Plutselig hørte vi et Brøl, det var Professoren. Et ordenlig

Pag. 108: «… og benytte hendes Forklaringer mot mig,…» Pag. 108: «… og siden vite dem spredt for Sakførere og Kontorister i de forskjellige Retsavdelinger.» Pag. 109: «Resultatet er at læse for hvemsomhelst, for hele Offentligheten, i det store Dossier.» Pas. 109: «Professor Langfeldt kunde skalte og valte med mig som han lystet – og han lystet meget.» Pag. 110: «…, men den muligens litt for store Villighet som blev brukt til at kramme ut med en anden Persons mange daarligheter kunde nok ha gjort en finere Psykolog mistænksom. Professor Langfeldt vet med sig selv at han ikke er meget skikket til at trænge ind i og tukle med Intimiteter i et fremmed Ekteskap. Han er for fast og firkantet, hans Hode er fullt av lærte Ting, og disse Ting hører til i Rubrikker, i Liv og Lære.»33

Det er påpekt at Hamsun her prøvde å redusere Langfeldts ekspertkompetanse ved å gi ham en forfatterfunksjon, en rolle som kan oppfattes og kritiseres som andre meningspåvirkere.34 Som før brukte Hamsun ironi som litterær figur. Formuleringer som: «Professor Langfeldt kunne skalte og valte med meg som han lystet – og han lystet meget», skapte et skjevt smil, også hos tidligere aktive motstandsfolk.35 Ironien kommer også tydelig frem i følgende avsnitt i Paa gjengrodde Stier: Jeg var ikke og hadde ikke vært sindsyg, men jeg hadde varig svekkede sjelsevner. Desværre ja. Og de var blitt hardt svekket netop ved Oppholdet i Psykiatrisk Klinik.36

Hamsun betraktet seg som frisk da han ble lagt inn, men syk da han ble skrevet ut av sykehuset.

Krav om mortifikasjon

Paa gjengrodde Stier må ha truffet en smertefull nerve og krenket overlegens selvbilde. Professor Langfeldt krevde at staten måtte begjære påtale om mortifikasjon, dvs. han ville ha en dom som kjente utsagnene døde og maktesløse. Doktoren visste selvsagt at man vanligvis ikke sensurerer meninger i Norge, og fryktet at riksadvokat Aulie ikke ville treffe de «fornødne foranstaltninger». Derfor appellerte han i et brev 16. februrar 1955 til Det kongelige Sosialdepartement og ba om at departementet skulle intervenere. Sosialminister Rakel Seweriin sendte forespørselen videre til politiet.37 Til Langfeldts store skuffelse, svarte kriminalsjef Lars L’Abée-Lund ved Oslo Politikammer at begjæringen om mortifikasjonssak var henlagt uten ytterligere forføyninger: Politiet ga i sin innstilling til Statsadvokaten uttrykk for at boken ikke var egnet til å skade verken Deres eller klinikkens gode navn og rykte. Under enhver omstendighet var man av den oppfatning at allmenne hensyn ikke tilsa offentlig mortifikasjonssak.38

Politiets innstilling ble tiltrådt av statsadvokaten i Oslo og riksadvokaten. Forsøket på å etablere et meningsmonopol, gjennom sensur, ble avslått. Professor Langfeldt nektet senere å innse at han kunne ha gjort en faglig og etisk feil, ba aldri om unnskyldning, og holdt resten av livet fast på sin diagnose og handlemåte.39 Projektiv identifikasjon i praksis

Hamsun var i utgangspunktet ikke negativt innstilt til psykiatri. Han hadde i 1926 gått i psykoanalyse hos psykiateren Johannes Irgens Strømme. Hamsun var imponert over Strømmes bok Nervøsitet fra 1925, og hadde frivillig lagt seg ned på psykoanalytikerens divan.40 Gjennom psykoterapien ble han kurert for sosial angst, depresjon og skrivevegring. Året etter ga han ut den fantasiske Landstrykere.41 Det stramme regimet på Psykiatrisk Klinikk, derimot, viste seg snart å være noe helt annet enn frigjørende psykoterapi. På klinikken hersket det orden og kulde, og et skarpt skille mellom friske og syke. Jeg tror den klassifiserende holdningen til Langfeldt vekket til live et gammelt hat hos Hamsun. Selv om Hamsun fortalte Langfeldt om den «skammelige Tukt» han hadde vært utsatt for som barn og tenåring fra sin onkel, Hans Olsen, forsto ikke psykiateren at dette la grunnlag for en negativ overføring på ham som autoritet. Psykiateren var ikke lydhør overfor denne del av observandens livshistorie. Med sin sarkastiske tekst tar Hamsun hevn, ikke bare overfor Langfeldt, men indirekte også overfor den tyranniske onkelen. Psykoanalytisk kan konflikten mellom Hamsun og Langfeldt tolkes som en overføring/motoverføringsreaksjon.42 Ubevisst tilskriver både pasient og terapeut hverandre roller, hvor vi gjentar våre tidligste relasjonserfaringer. Innenfor psykoanalytisk teori er projektiv identifikasjon et begrep hvor vi forsøker å bygge bro mellom fantasiens forhåpninger og det som skjer i møtet mellom to personer i virkeligheten.43 Individet forsøker å gjøre seg av med den mest plagsomme delen av personligheten gjennom å plassere den fantasimessig i en annen person. Det dreier seg om både negative og positive antakelser om hvem den andre «egent-

lig» er, noe som formidles gjennom ordvalg, tonefall og kroppsspråk. Mottakeren må kunne ta imot og bære den ikke-ønskelige delen av den andres personlighet. I gunstige tilfeller kan «herberging» (eng.: containment) danne utgangspunkt for refleksjon og samtale, hvor vi kan løse den indre konflikten. Slik kan projektiv identifikasjon bli en del av en psykologisk helbredelsesprosess.44 I andre tilfeller klarer ikke terapeuten å romme de sterke følelsene, og reagerer tilbake på måter som får projektøren til å kjenne seg misforstått. De vonde følelsene og minnene avvises i ubearbeidet form, noe som forsterker forsvaret og sinnet hos pasienten. Det var en slik negativ overføring/motoverføring som, etter min oppfatning, oppstod mellom Hamsun og Langfeldt. Den autoritære psykiateren oppviste mangel på forståelse av både pasienten og situasjonen. Og pasienten svarte med en innbitt kampholdning. Kampen for anerkjennelse

Den mangelfulle empatien hos de sakkyndige skapte et narsissistisk raseri hos Hamsun som er interessant å analysere. Begrepet gjensidig anerkjennelse er i denne sammenhengen relevant for å forstå psykologiske, rettslige og sosiale konflikter. Sosialfilosofen Axel Honneth hevder at vi gjennom hele livet søker etter anerkjennelse av vår identitet.45 Mangel på empati fører til svekket selvfølelse med tilhørende kompensasjoner. Det er tre former for anerkjennelse som er vesentlige: • Den psykologiske anerkjennelsen formes i nære relasjoner mellom barn og omsorgsgivere. • Den andre formen for anerkjennelse er den rettslige. • Den tredje anerkjennelsesformen er den sosiale verdsettingen.

For Hamsun førte mishandling og omsorgssvikt i oppveksten til vaktsomhet og trass, men paradoksalt nok var dette egenskaper som kom godt med når han bestemte seg for å skrive Paa gjengrodde Stier. I tillegg til den personlige tilfredsstillelsen, kjempet Hamsun for den rettslige og sosiale anerkjennelsen blant sine landsmenn. Etter min mening er det liten tvil om at Hamsun ble utsatt for en medisinsk-rettslig feilbehandling som krenket hans juridiske rettigheter. Det er derfor det ble så viktig for hans selvrespekt å skrive ned og utgi sin oppfatning av saken. Hva angår den sosiale verdsettingen, var rollen som forfatter den viktigste positivt selvdefinerende rolle han kunne søke til. Ved å vende tilbake til sitt livsprosjekt, klarte Hamsun å gjenetablere sin sosiale posisjon som en unik kunstner. Lysglimt av en stjernekollisjon

Jo mer jeg graver i Hamsun-saken, desto mer uhyggelig synes jeg den blir. Riksadvokat Arntzens og de to rettspsykiaternes forkludring av saken fikk fatale konsekvenser. Dokumentasjonen er overveldende: • Hamsun selv ønsket å bli dømt helt ordinært etter straffeloven: «Jeg hadde allerede fra første Stund i Forhørsretten den 23. Juni Paatat mig Ansvaret for det jeg har gjort og siden hele Tiden hevdet dette Standpunkt uavkortet.»46 Jurister hevder i dag det var direkte feil at tiltalen ble henlagt, og at Hamsun derved ikke fikk prøve saken strafferettslig.47 • Dommen i erstatningssaken er basert på Landssviksanordningen § 2s betingelse om søknad eller samtykke i medlemskap i NS, noe som aldri er bevist for Hamsun sin del. Lovanvendelsen er tvilsom, skriver historikeren Ingerid

•

• •

•

Hagen: «I seg selv var både landssviksanordningen av 1942 og den av 1944 alvorlige brudd med forbudet i Grunnloven § 97 mot å gi en lov tilbakevirkende kraft.»48 Hamsun fikk i begynnelsen av saken ikke forsvarsadvokat. Dette er en rettssikkerhetsgaranti alle mistenkte har. Hamsuns faste advokat, Sigrid Stray, ble tilkalt, men påtok seg ikke oppdraget før to år senere: «Jeg svarte at jeg ville bli kst. Lagdommer i Skien i landssviksaker og derved forhindret i å ta saken. Vi drøftet da om det ikke ville være mest klokt at han møtte i retten uten forsvarer.»49 Riksadvokatens ordre om å få Hamsun mentalundersøkt var i direkte motsetning til resultatet av undersøkelsen fra distriktslegen i Grimstad, Magne Benestad, som fant ham tilregnelig. Statsadvokat for landssviksaker i Aust-Agder, Aage Thor Falkanger, skrev: « [Hamsun] skulle være helt ut strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Distriktslægen mente også at der ikke var grunn til aa underkaste siktede specialundersøkelse ved psykiater.»50 Spesialisten overprøvde allmennlegen. Hamsun kalte oppholdet for «Tortur»: «[…] jeg blev lukket inde i Maaned efter Måned i Ufrihet, i Ufrivillighet, Tvang, Forbud, Marter, Inkvisisjon. […] Jeg for min Del vilde ti Ganger heller ha sittet i Jern i et ordinært Fengsel […]».51 Fagetisk holder ikke den rettspsykiatriske undersøkelsen mål – selv etter datidens standard. Ville Langfeldt og Ødegård la seg selv eller eldre medlemmer av sin familie bli behandlet på samme måte? Prosessen mot Hamsun tok over tre år. Den gamle mannen lurte på om myndighetene utsatte rettssakene i håp om at han skulle dø: «Kunde det være mulig at nogen spekulerer i min Alderdom, og stunder på at jeg sjøldør, dør av mig selv?»52 Konklusjonen «varig svekkede sjelsevner» mangler belegg og er faglig ikke holdbar.53 Erklæringen ble ikke kvalitetssikret i Den Rettsmedisinske Kommisjon. Der var Gabriel Langfeldt leder og den ble ikke behandlet i den uken det gikk fra erklæringen var underskrevet til Riksadvokaten besluttet påtaleunnlatelse. Forsøket på sensur må forstås som en dekkoperasjon etter en feiltakelse.

I dag er Paa gjengrodde Stier et av de viktigste dokumenter vi har for å forstå den stigmatiserende prosessen enkelte personer blir utsatt for av rettsapparatet og helsevesenet.

1 Artiklene er samlet i Gunvald Hermundstad. 1998. Hamsuns polemiske skrifter. Oslo: Gyldendal. 2 Olav Njølstad. 2008. Jens Chr. Hauge - fullt og helt. Oslo: Aschehoug. S. 276. 3 Marie Hamsun. 1959/1988. Under gullregnen. Oslo: Aschehoug. S. 364. 4 Trygve Lie. Hjemover. Oslo: Tiden. S. 154. 5 Referat Norsk Psykiatrisk Forenings landsmøte 1945. Oslo: Norsk Psykiatrisk Forening. 6 Dr. Langfeldt mente for eksempel at Vidkun Quisling var utilregnelig og derfor burde ha sluppet å bli henrettet ved skyting 24. oktober 1945. Han hevdet at: «Quisling utviklet seg som en typisk paranoiker, med storhets- og profetidéer som de sentrale personlighetstrekk.» Quisling burde ha vært underlagt full judisiell observasjon, ikke bare en foreløpig psykiatrisk undersøkelse: «Jeg kan ikke forklare dette uten å formode at hele rettsapparatet, inklusive de sakkyndige [Jon Leikvam og Johan Lofthus], var påvirket av folkeopinionen. Dette er ikke en beskyldning om bevisst svikt i ansvar. Den slags påvirkninger foregår regelmessig ubevisst og behøver ikke bli gjenstand for bevisste motiv. Folkeopinionen krevde at Quisling måtte dø. – Vi har nå fått saken såpass på avstand at vi bør være modige og ærlige nok til å erkjenne at dette påvirket rettergangen.» Gabriel Langfeldt. 1969. Gåten Vidkun Quisling. Oslo: Aschehoug. S. 95 og 102. 7 Gabriel Langfeldt og Ørnulv Ødegård.1978. Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal. S. 101. De ortografiske feilene tilhører originalteksten. 8 Hamsun skrev om dette: «Det var to Sakkyndige, men den ene holdt sig – eller blev holdt – nesten totalt utenfor. Jeg så Direktøren to Ganger, hver Gang kanske et Kvarter, han gjorde Indtryk av at være grei og uten Indbilskhet, det gikk an at snakke med ham.» Knut Hamsun. 1949. Paa gjengrodde Stier. Oslo: Gyldendal. S. 64. 9 Marie Hamsun ble i 1947 dømt til tre års tvangsarbeid, som hun sonet på Bredtveit kvinnefengsel i Oslo.

10 Gabriel Langfeldt og Ørnulv Ødegård. 1978. Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal. S. 101. 11 Gabriel Langfeldt. 1947. Rettspsykiatri for jurister og leger. Oslo: Aschehoug. S.107. 12 Knut Hamsun. 1949. Paa gjengrodde Stier. Oslo: Gyldendal. S. 60. 13 Påtegningsskriv av 18.02.1946 fra riksadvokat Sven Arntzen til politiet. SD-5985. L-sak Grimstad - Knut Hamsun. Oslo: Riksarkivet. 14 Gabriel Langfeldt. 1947. Rettspsykiatri for jurister og leger. Oslo: Aschehoug. S. 108-109. 15 Knut Hamsun. 1949. Paa gjengrodde Stier. Oslo: Gyldendal. S. 65-66. 16 Begge dommene er tatt med som vedlegg i: Sigrid Stray. 1979. Min klient Knut Hamsun. Oslo: Aschehoug. S. 183-194. 17 Anine Kierulf og Cato Schiøtz. 2004. Høyesterett og Knut Hamsun. En nærmere fremstilling og vurdering av erstatningssaken mot Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal. S.79 og 82 18 Harald Grieg. 1964. Hamsun slik jeg kjente ham. Oslo: Gyldendal. 19 Brev av 31.07.1948 fra Harald Grieg til Sigrid Stray. DA-0034/Gyldendal Norsk Forlag. Boks Eab 8. Oslo: Riksarkivet. 20 Hamsun var et stort navn i det tyskspråklige området. Han ble kontaktet av Ex libris-Verlag i Zürich som samarbeidet med List Verlag i München. Hamsun lot seg overtale til å la boken trykke først utenlands, men Grieg ville ikke gi fra seg rettigheten til å publisere boken, slik at Auf überwachsenen Pfaden først i 1950 utkom i Sveits og Tyskland. Se Thorkild Hansen. 1978. Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal. S. 657-658. 21 Brev av 28.03.1949 fra Harald Grieg til Sigrid Stray. DA-0034/Gyldendal Norsk Forlag. Boks Eab 8. Oslo: Riksarkivet. 22 Brev av 30.03.1949 fra Sigrid Stray til Harald Grieg. Ibid. 23 Brev av 12.04.1949 fra Harald Grieg til Christian Gierløff. Ibid. 24 Sigrid Stray. 1979. Min klient Knut Hamsun. Oslo: Aschehoug. S. 166. 25 Ingar Sletten Kolloen. 2004. Hamsun. Erobreren. Oslo: Gyldendal. Jørgen Haugan. 2004. Solgudens fall. Oslo: Aschehoug. 26 Gabriel Langfeldt. 08.10.1949. Varig svekkede sjelsevner. Aftenposten. Morgenutgaven. S. 2. 27 Brev av 20.09.1954 fra Gabriel Langfeldt til Riksadvokaten. SD-5985. L-sak Grimstad - Knut Hamsun. Oslo: Riksarkivet. 28 Sigurd Hoel. 1952. Knut Hamsun. Vinduet. Nr. 1. S. 37. 29 Gabriel Langfeldt. 1952. Dommen over Knut Hamsun. Vinduet. Nr. 2. S. 176. 30 Sigmund Freud. 1925/1972. Die Verneinung. Gesammelte Werke XIV. Frankfurt am Main: Fischer. S. 11- 15. 31 Brev av 20.09.1954 fra Gabriel Langfeldt til Riksadvokaten. SD-5985. L-sak Grimstad - Knut Hamsun. Oslo: Riksarkivet. 32 Knut Hamsun. 1890/1994. Fra det ubevidste Sjæleliv. Oslo: Gyldendal. 33 Brev av 20.09.1954 fra Gabriel Langfeldt til Riksadvokaten. SD-5985. L-sak Grimstad - Knut Hamsun. Oslo: Riksarkivet. 34 Steinar Gimnes. 1995. Frå den andre sida. Knut Hamsuns På gjengrodde stier. I: Egil Børre Johnsen (red). Virkelighetens forvaltere. Norsk Sakprosa. Første bok. S. 29. 35 Kommandørkaptein Monrad Mosberg. Personlig meddelelse. 36 Knut Hamsun. 1949. Paa gjengrodde Stier. Oslo: Gyldendal. S. 64. 37 Brev av 11.03.1955 fra Gabriel Langfeldt til sosialminister Rakel Seweriin. SD5985. L-sak Grimstad - Knut Hamsun. Oslo: Riksarkivet. 38 Brev av 25.04.1955 fra Lars L’Abée-Lund til Gabriel Langfeldt. Ibid. 39 Se Thorkild Hansen. 1978. Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal. 40 Johannes Irgens Strømme. 1932. Nervøsitet kan helbredes. Annen omarbeidet utgave av «Nervøsitet». Oslo: Fabritius & Sønners forlag. 41 Knut Hamsun. 1927/2009. Landstrykere. Samlede verker, bind 14. Oslo: Gyldendal. 42 Sigmund Freud. 1912/1972. Zur Dynamik der Übertragung. Gesammelte Werke VIII. Frankfurt am Main: Fischer. S. 363-374. 43 Melanie Klein. 1946/1975. Notes on Some Schizoid Mechanisms. Envy and Gratitude and Other Works 1946-1963. London: The Hogarth Press. S. 1-24. 44 Thomas H. Ogden. 1982. Projective Identification and Psychotherapeutic Technique. New York: Jason Aronson. 45 Axel Honneth. 2008. Kamp om anerkjennelse. Oslo: Pax. 46 Knut Hamsun. 1949. Paa gjengrodde Stier. Oslo: Gyldendal. S. 61. 47 Anine Kierulf og Cato Schiøtz. 2004. Høyesterett og Knut Hamsun. En nærmere fremstilling og vurdering av erstatningssaken mot Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal. S. 104. 48 Ingerid Hagen. 2009. Oppgjørets time. Oslo: Spartacus. S. 25. 49 Sigrid Stray. 1979. Min klient Knut Hamsun. Oslo: Aschehoug. S. 99. 50 Brev av 09.10.1945 fra statsadvokat Aage Thor Falkanger til riksadvokat Sven Arntzen. SD-5985. L-sak Grimstad - Knut Hamsun. Oslo: Riksarkivet. 51 Knut Hamsun. 1949. Paa gjengrodde Stier. Oslo: Gyldendal. S. 62. 52 Ibid. S. 83. 53 Gunvald Hermundstad. 1999. «Varig svekkede sjelsevner». En psykologisk evaluering av den rettspsykiatriske observasjon av Knut Hamsun. Psykiatriens historie. Oslo: Ad Notam Gyldendal. S. 192-245.