Jeg heter William og kan drible alt. ALT! Absolutt alt. Jeg kan drible vinglete vaser, stoler man ikke kan stole på, et middagsbord fullt av veldig knusbare glass og flygende tallerkener.
Selvsagt kan jeg drible levende ting også. Jeg kan drible en gullfiskbolle med en sjøsyk gullfisk inni, en sint mamma, en plante med blader som ikke henger fast, en sint storesøster, en sint pappa, en hundematskål uten mat og en sint hund.
Det er egentlig ikke så rart at jeg er så god til å drible. Jeg ble nemlig født med en fotball. Eller, det begynte egentlig før det igjen, før jeg ble født. Det begynte med at mamma en dag så sånn ut.
Mamma hadde av en eller annen grunn forvillet seg inn på en fotballkamp. En skikkelig dårlig fotballkamp der ballen var mer AV banen enn PÅ banen. Det var noen sykt dårlige fotballspillere der ute. Det kan ha vært 66. eller 67. divisjon, hvis den fins. Det var uansett ALLER, ALLER, ALLER, ALLER nederste bunnivå, og under der igjen. Spillerne, hvis man kan kalle dem det, visste ikke hvor målene sto. Han ene var visstnok blind på begge øya, han snublet rundt med en blindehund som måtte tisse absolutt hele tiden.
Så mens mamma satt og gjespet de største gjespene på tribunen, skjøt spillerne ballen i hytt og vær og gevær.
Et av de ti tusen bomskuddene gikk rett inn i … ja, rett
SMAKK! inn i mammas svære, gjespende kjeft.
Ballen rullet gjennom halsen og ned til meg, der jeg lå og kjedet meg.
Det var kjærlighet ved første blikk, eller første
KICK er vel riktigere å si.
Siden den dagen har fotballen og jeg alltid vært sammen.
Og der kom jeg ut.
Eller … DER kom jeg ut.
Jeg gråt, som andre barn. Men det var bare fordi noen prøvde å ta ballen min.
Etter det var det ingen som rørte den. Mamma prøvde å gi meg kosedyr. Hun syntes ballgalskapen gikk litt for langt. Men jeg ville ikke ha noe annet, fotballen var mitt kosedyr.
Mitt første ord var selvsagt BALL!
Ingen av foreldrene mine var interessert i fotball.
Mamma sovnet jo bare hun var i nærheten av en fotballkamp, mens pappa sa at fotball passet best i bøker. Akkurat DET stemte ikke alltid.
Men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg trivdes alene med ballen. Ballen og jeg. Jeg og ballen. Vi vokste opp sammen, vi to. Jeg trengte ikke noe annet enn fotball i livet mitt.
