Issuu

P U S T

CECILIE ENGER

Om Mors gaver (2013):

«Romanen er en gave i seg selv, til alle som lever i livet.» Guri Hjeltnes, VG

«Mors gaver er en bok som virkelig griper.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

PUST FOR MEG

«… en inderlig fortelling om å gi og få, om det å miste noen, og det å holde fast tiden.» Anne Schäffer, Tara

«Cecilie Enger har skrevet en sterk og gripende historie. Det er en av de vakreste bøkene jeg har lest på lenge.» Line Baugstø, Dagens Næringsliv

«Høstens nydeligste roman? Cecilie Engers

F O R M E G

Pust for meg er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sine nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv. Man kan holde ut smerte så lenge den har et formål, men hva når den ikke har det? Og den dagen man ikke lenger føler at noen trenger en, hvem er man da?

E N G E R

Forfatterfoto: Julie Pike Omslagsillustrasjon og design: Magnus Voll Mathiassen / byHands

Cecilie Enger skriver fram en kompleks kvinne, en anerkjent lege og mor til voksne barn, som stiller spørsmålet: Kan man tilgi seg selv for den smerten man påfører andre?

C E C I L I E

Cecilie Enger (f. 1963) debuterte i 1994 med romanen Nødvendigheten, og har siden utgitt en rekke kritikerroste romaner. Hun fikk sitt store gjennombrudd med romanen Mors gaver i 2013. For den mottok hun Bokhandlerprisen og ble nominert til Kritikerprisen. Cecilie Enger arbeider også som featurejournalist i Magasinet i Dagens Næringsliv og bor i Asker.

Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen, og de havner utfor en skrent. Til tross for all sin erfaring fra et liv som akuttmedisiner makter ikke Carla å redde Synnes liv.

nye roman er både innsiktsfull mentalitetsog kulturhistorie og et vidunderlig vakkert morsportrett.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

R O M A N

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslagsillustrasjon: Magnus Vold Mathiassen ISBN 978-82-05-50566-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Cecilie Enger

Pust for meg Roman

Jeg satt i bilen og ventet på en ukjent kvinne. I telefonen hadde hun bedt meg om ikke å gå ut på fortauet, ikke hjelpe henne med bagasjen, ikke hilse på faren som kom til å stå utenfor inngangsdøren. Det hadde ikke vært så mye snø i Oslo på mange år. Jeg hørte det på radioen mens jeg ventet på at de skulle bli ferdig med å ta farvel. Faren klemte den voksne datteren. Han var høy og keitet, kom borti den grønne strikkeluen hennes så den falt ned på bakken. Han smilte av sin egen klossethet, bøyde seg ned og plukket den opp. Så slo han luen et par ganger hardt mot bukselåret sitt for å riste av snøen, og satte den på hodet hennes igjen. Det så komisk ut, en bevegelse han ikke hadde trening i. Hun rettet på luen så den satt løst bak på hodet og dekket det korte, brune håret. Så løftet hun opp den store, blå ryggsekken som stod på det nederste trinnet i trappen, og slengte den over den venstre skulderen før hun plukket opp en stresskoffert i grått metall. Med den ledige hånden pekte hun mot meg, i bilen. Faren nikket og rørte ved ryggen på den blå parkasen hennes. Hun sa noe som fikk 5

ham til å smile før hun begynte å gå langs fortauet, i min retning. Jeg var lydig mot den tjueseks år gamle kvinnen; jeg hadde parkert langs veien, ti–femten meter fra adressen hun hadde oppgitt. For noen minutter siden hadde jeg aldri før sett henne. Det kjentes unaturlig verken å hjelpe med bagasjen eller hilse på faren. Da jeg lente meg over girspaken og åpnet døren på passasjersiden, signaliserte jeg derfor også en munter hilsen gjennom frontruten. For den røslige mannen ville det vært enkelt å bære bagasjen hennes, men han hadde tydeligvis fått beskjed om ikke å følge henne bort til bilen, for han ble stående med en uro i kroppen, men han løftet hånden i min retning. Etter å ha lagt sekken i bagasjerommet og satt seg inn i forsetet, hilste hun. – Hei! Synne Løken Kristiansen. Hun rakte meg hånden. – Carla, sa jeg. – Ruud. Hun plasserte kofferten mellom føttene og takket for muligheten til å sitte på. Det var en kollega på sykehuset som hadde satt meg i forbindelse med henne et par dager tidligere, fordi jeg etter et morgenmøte hadde sagt jeg skulle hjem denne fredagen. Opp til dalen og bygda der jeg vokste opp, for å besøke moren min. Kollegaen, Morten Øynes, en vennlig og veltrent anestesisykepleier, hadde begeistret fortalt at niesen hans også skulle oppover dit, samme dag. Han hadde stolt forklart at familien var liten og tett sammen6

sveiset, og at de snakket sammen ofte. Det var derfor han visste at hun var engasjert for å sette opp et stykke med en lokal teatergruppe og skulle bo der i sju uker. Synne la setet litt bakover og vinket idet vi passerte faren, som fortsatt stod foran inngangen til bygården. Mens jeg manøvrerte bilen gjennom de snøfylte gatene i retning motorveien, begynte hun å stille meg en rekke spørsmål. Jeg fortalte at jeg hadde fylt seksti år sist høst. At det kjentes fint og uansett var bedre enn alternativet. Jeg fortalte at jeg likte jobben min som anestesilege og ikke hadde planer om å pensjonere meg på mange år. At jeg hadde to voksne barn, en datter på trettién og en sønn på tjueåtte. At Ingrid jobbet i en butikk som solgte økologisk mat og at Johannes jobbet som historielærer på en ungdomsskole, mens han også holdt på med en masteroppgave om fransk 1700-tallshistorie. Og at jeg hadde vært skilt i en mannsalder. Da jeg sa det, fortalte hun at hennes foreldre hadde flyttet fra hverandre for tre år siden og spurte hva jeg mente med en mannsalder. Jeg svarte «mer enn tjuefem år». – Hva skjedde? spurte hun. Vi hadde ikke engang kommet ut på motorveien, og hun syntes det var naturlig å spørre hvorfor Torstein og jeg hadde skilt oss da barna var små. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke avviste spørsmålet, men jeg gjorde ikke det, jeg sa at vi var enige om at kjærligheten hadde tatt slutt, enda det ikke var sant. Hun sa at det måtte ha vært en forferdelig innrøm7

melse. Til det svarte jeg ikke noe. Da spurte hun meg i stedet: – Var ikke det en forferdelig innrømmelse? – Jo, kanskje, sa jeg. – Kanskje? sa hun. Synne ville vite mer. Jeg fortalte at jeg hadde vokst opp i et gammelt hus øverst i en skogkledd dalside, med to kjærlige foreldre og en morfar. At jeg hadde tatt medisinstudiet i Oslo, at moren min, som var over nitti år, hadde kommet på sykehjem etter at hun året før hadde falt og fått en brist i hoften, men at hun var sprek som en loppe i hodet. Synne sa hun syntes det var spesielt å sammenlikne sin egen mor med et skadedyr. Jeg lo. – «Sprek som en loppe» er vel et fast og positivt uttrykk, sa jeg og kastet et blikk på henne. Hun så alvorlig fremfor seg. – Det er likevel en spesiell sammenlikning, sa hun. Jeg angret på tilbudet om skyss. Jeg forstod at det verken ville bli tid til radio eller stillhet. Bare denne kvinnen som spurte meg ut, og som fortsatte å stille spørsmål selv om jeg prøvde å vise at jeg ikke var interessert i å svare. Da vi passerte Asker, fortalte hun at hun hadde lest Brødrene Karamasov første gang da hun var femten år, like gammel som den amerikanske forfatteren og skribenten Susan Sontag var da hun leste den for første gang, og at hun siden hadde lest den flere ganger. Det var deler av denne romanen hun nå hadde dramatisert og fornorsket, og skulle sette opp med denne teatergruppen. 8

Hun åpnet den velbrukte, åttitallsaktige stresskofferten hun hadde ved føttene, og trakk frem et manuskript. – Jeg kan ikke se på det mens jeg kjører, sa jeg. – Nei da, men jeg ville bare vise det frem. Her, på de første sidene, har jeg tegnet fire menn, alle i symbolske og karakteristiske kostymer. De er hel- og halvbrødre, og skal liksom være hver sin mennesketype. En av dem har drept faren deres. Jeg hadde aldri hørt om annet enn revygruppen hjemme, og husket bare vagt hva Brødrene Karamasov handlet om. Jeg hadde lest deler av romanen da jeg gikk på gymnaset. – Jeg leste den da jeg gikk på videregående, men husker dessverre ikke så mye fra den, sa jeg. – Oi, er det mulig? sa hun. – Det er mer enn førti år siden, sa jeg. – Likevel. Den tar jo opp alle de store spørsmålene. Skyld og straff, tilgivelse og forsoning. Hun gjorde ikke narr av seg selv da hun sa det, hun lo ikke da hun sa «de store spørsmålene». Nå sa hun i fullt alvor at av alle romaner var Brødrene Karamasov den klokeste fortellingen om hvordan vi lever livene våre. – Jeg husker at den var bra, sa jeg. – All virkelig kunst handler om det, sa hun idet vi kjørte forbi det kilometerlange kjøpesenteret på Liertoppen. – Kunsten må få oss til å tenke over hvordan vi lever. Du som er lege burde sette pris på det, sa hun. – Burde jeg sette mer pris på det enn andre? 9

– Ja, det synes jeg. Det handler jo om å skape forandring. Og det samme gjør sykdom. Forandringen finnes i kroppene våre, sykdom og lidelse forandrer oss både fysisk og psykisk, ikke sant. Den ligger i oss som en dyp tone, som både skaper og endrer erfaringene våre. Ser ikke du det hver dag, du som jobber med mennesker som kommer inn til dere med ødelagte kropper? – Jo, sikkert, sa jeg. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på disse påstandene. Jeg hadde lyst til å snakke om revyene jeg hadde sett i ungdommen. Fortelle at moren min en gang ble parodiert i et av revynumrene. En sommer på 1980-tallet hadde mor, den gang en indignert sauebonde, gått i et ørlite protesttog mot landbrukspolitikerne i Oslo. Sammen med venninnen Elsa og et par andre kvinner hadde hun ropt slagord, som om de var del av et gigantisk opptog med rikspolitikere som tilhørere, mens de i virkeligheten var fire middelaldrende kvinner som samlet seg rundt pumpene på bensinstasjonen. På scenen ble mor fremstilt som en idiot i altfor lite forkle og svære gummistøvler. Hun hadde tatt seg nær av nummeret. Vi kjørte over høyden og ned mot Drammen, som lå pakket inn i snø og frostrøyk. – I Brødrene Karamasov, sa Synne og la manuskriptet tilbake i kofferten og kneppet de to små låsene på plass, – skal vi bruke fortellingen sånn at publikum kjenner på det syke og fremmede i seg selv. – Har du skrevet det? spurte jeg. – Ja. Ut fra romanen. Og laget tegningene til sceno10

grafi og kostymer. Nå smilte hun. – Jeg har jobbet med det så lenge, jeg føler at jeg har jobbet med det hele livet, sa hun. – Det handler altså om disse brødrene, om livene deres som endrer seg. Og akkurat som med sykdom så forstår vi at når noe brytes ned, så oppstår noe nytt. Muligheten til forandring finnes i den syke kroppen, i den syke sjelen. Smerte og lidelse skjerper sansene for hva som er vesentlig i livet, ikke sant. Men hos disse brødrene er det ikke nødvendigvis en innsikt det følger noe godt med, det er klart. Sånn som på sykehuset, hos deg. – Hos oss kan forandring like gjerne handle om tap, sa jeg. – Hva slags innsikt tenker du man finner på sykehus? – Er det ikke sånn at de som behandles hos dere, snakker om alt det hverdagslige de ikke har satt pris på før, men som plutselig er det viktigste for dem, det egentlige? Fordi sykdommen skjerper blikket. Akkurat som teater. Det er å slippe de uventede bildene inn i livet. Folk går på autopilot. Gjør det samme hver eneste dag, du aner ikke om du kjører bil eller tørker støv annerledes nå enn de tusen gangene du har gjort det før. Og etterpå forsvinner det bare for deg, som om du ikke levde mens du utførte alle gjentakelsene. Men Karamasov eller annen virkelig kunst aktiverer liksom det livløse i deg, den får deg til å se annerledes på det som nesten er dødt av bare rutine. Er du med? Det er hvis kunsten dør, at vi er ute å kjøre. Synne snakket høyt, jeg syntes hun lød selvhøytidelig 11

og orket ikke å gå inn i det. Jeg nikket, og sa: – Det pasientene gjerne ønsker seg mest av alt, er de helt enkle og rutinepregede tingene. Som å kunne gå og spise selv, eller være sammen med barna sine. Eller tørke støv, for å bruke dine ord. – Ja, sa hun. – Der ser du! Som om hun hadde rett og jeg hadde feil. Etter begravelsen hennes plaget det meg at jeg hadde smilt overbærende mens hun snakket. Jeg vet jeg gjør det av og til, når jeg blir irritert. Hun snakket med like store ord i enda en time. Om at kunsten fantes for at publikum skulle oppdage støvtørking på nytt. Hun snakket om hvordan sykdom fascinerte henne, fortalte at hun søkte seg frem til gamle, anonymiserte pasientjournaler når hun skulle regissere et stykke, for å gi karakterene sine en spesiell diagnose eller en lidelse som gjorde dem mottakelige for «de virkelige spørsmålene», som hun kalte dem. Og det var egentlig på grunn av jobben min som anestesilege at hun hadde takket ja til å kjøre med meg, i stedet for å ta bussen, som hun egentlig hadde gledet seg til. – Det kan jo være slitsomt å sitte såpass tett inntil et fremmed menneske i mange timer, sa hun. – Men da Morten ringte og sa jeg kunne sitte på med deg, tenkte jeg at jeg ikke kunne la anledningen gå fra meg. – Har du alltid vært interessert i teater? spurte jeg. Hun svarte ikke, men åpnet kofferten mellom føttene 12

igjen og fisket frem en matpakke. Hun la den i fanget, brettet ut papiret og fjernet mellomleggspapiret fra den øverste skiven. Pålegget var gulost pyntet med et forseggjort ansikt av paprika. To små, grønne biter til øyne og en rød, halv paprikaring til smilemunn. – Vil du ha? sa hun og rakte meg skiven. – Jeg har laget den til deg. Jeg sa den så fristende ut, men takket nei fordi jeg hadde spist frokost rett før jeg dro, og dessuten måtte jeg ha begge hendene på rattet. En trailer kjørte forbi oss, jeg merket lufttrykket idet den passerte. – Men den likner jo et veldig fornøyd menneske, da! Kanskje en fremtidig publikummer? sa jeg. – Jeg har ikke lagt opp til at de skal le så veldig i løpet av forestillingen, sa hun og spiste en stund i taushet. Så unnskyldte hun seg og sa hun ikke hadde svart på spørsmålet mitt om hun alltid hadde vært interessert i teater. – Men altså, jeg tror at noen ser på teater som et middel for å oppnå noe annet, noe som gir dem en glede eller form for innsikt. De vet ikke hva dette er, men de vil liksom anstrenge seg og bli sittende og se hele stykket fordi de håper at de vil komme til et slags mål. Skjønner du hva jeg mener? Jeg nikket og giret ned, fordi veien langs Lågen fulgte elvens buktninger, og enkelte steder var det glatt. – Men selv tror jeg ikke det handler om dette uklare målet, fortsatte hun. Hun spiste resten av skiven. – Susan Sontag skriver at det handler om å være mottakelig, ikke 13

sant? At det å være mottakelig er selve forandringen. Det er ikke noe etterpå, det er mottakeligheten mens vi ser som gjør noe med oss. – Ja vel. Du er opptatt av Susan Sontag, skjønner jeg. Jeg har ikke lest noe av henne. Men er det noen motsetning mellom å bli forandret av mottakelighet, som hun eller du kaller det, og å ha lyst til å kjenne seg løftet eller litt klokere etter en forestilling? spurte jeg. – Nei, absolutt ikke. Det er derfor jeg gjerne ville snakke med deg. For sykdom er jo å være mottakelig for lidelse. Påstanden irriterte meg. Synne fortsatte: – For mange gir lidelsen en innsikt man ikke hadde før man ble syk. Derfor kan man si at sykdom eller skader – akkurat som kunst – liksom kan rense blikket sånn at man ser andre ting mens man er syk. Etterpå faller vi tilbake til «oss selv». Hun lagde hermetegn med fingrene i luften foran seg. – Når vi blir friske – eller går ut fra teatret – forsvinner de tankene vi opplevde som sanne og viktige for bare kort tid siden. – Jeg er ikke enig i at sykdom nødvendigvis medfører stor innsikt. Jeg synes jeg ser like forskjellige innsikter hos syke som hos friske. Og hva med de som er syke i årevis, som blir minnet om sin egen sykdom hver eneste dag? De glemmer den ikke, der de sitter i rullestol eller er fylt av kreft eller blir syke av savn etter et barn eller en gammel far, sa jeg. – Kanskje er den eneste felles innsikten at vi i bunn og grunn er alene om skjebnen? Synne svarte ikke, men stirret mot svingen i veien foran 14

oss. Hun tok en skive til fra matpakken i fanget. Denne gangen spurte hun ikke om jeg ville ha. Vi passerte den avkjørselen der jeg for omtrent et liv siden hadde kjørt utfor veien. – På den veien kjørte jeg ut en gang da barna var små, sa jeg og kikket fort mot høyre, ut vinduet på Synnes side. – Å ja. Hun lød uinteressert. Likevel begynte jeg å fortelle om den gangen jeg hadde kjørt oppover med Ingrid og Johannes en fredag kveld. Det var vårløsning, og veien gikk over et våtmarksområde der leire og rester av snø hadde gjort grøftekantene om til et gjørmebasseng. – Johannes maste om at han måtte tisse, så jeg svingte inn akkurat der, og skled langsomt av veien og et godt stykke ned i myrområdet. Dette var lenge før mobiltelefonen. Johannes var kanskje åtte eller ni år, og Ingrid rundt tolv. Hun – Ingrid altså – fikk fullstendig panikk, gråt og så for seg at vi kom til å bli værende der i den leirete grøftekanten. Så det var umulig å etterlate dem i bilen. Vi gikk en kilometer langs veien og banket på hos en bonde med en traktor. Grei og stødig fyr som trakk bilen opp uten problemer. Synne pakket matpapiret rundt den siste brødskiven. – Jeg ville gjerne betale for hjelpen, fortsatte jeg, – men vet du hva han sa? – Nei. – Jeg hadde jo presentert meg da vi banket på hos ham, og han hadde ikke reagert på navnet mitt. Men da jeg ville betale, sa han at det var gratis for kvinner som heter Carla. 15

– Det er jo ikke akkurat Berit eller Torill, som de fleste i din generasjon heter, sa Synne mens hun la resten av matpakken tilbake i kofferten og kneppet igjen låsen. Jeg smilte. – Det kan du trygt si. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fortalt at navnet mitt ikke er mer eksotisk enn at foreldrene mine kalte meg opp etter seg selv: Caroline og Lars. – For et selvbilde, sa hun. – Kalle opp egne barn etter seg selv. – Det er vel ikke merkeligere enn at foreldre forsøker å oppdra barna sine etter egne holdninger, påvirke dem, fortelle dem hva de mener er rett og galt? Synne svarte ikke. De siste minuttene før ulykken var Synne mindre ivrig etter å snakke om sykdom og kunst. Kanskje hadde jeg skuffet henne, ikke vært det inspirerende reisefølget hun hadde håpet på. I stedet lurte hun på om jeg levde like økologisk som datteren min. Umiddelbart hadde jeg lyst til å si at Ingrid bare hadde det som ekstrajobb og at det var tilfeldig at det var en økologisk butikk hun var ansatt i. Jeg orket verken harselering eller noen ovenfra-og-ned-tone. – Jeg er nok ikke akkurat like økologisk, sa jeg. – Men jeg kjøper grønnsaker hos henne når jeg har anledning. – Det burde du være, sa Synne. – Hva burde jeg være? – Økologisk. Jeg beundrer folk som pusher mat dyr16

ket uten sprøytemidler og kunstgjødsel. Hvis ingen selger den, vil heller ingen dyrke den. Jeg kjente skammen over ikke å ha snakket stolt om butikkjobben til Ingrid, men Synnes uforutsigbarhet provoserte meg. Jeg nikket bare og konsentrerte meg om kjøringen. Etter en stund i taushet satte jeg på radioen. De spilte «Wish You Were Here», en sang jeg aldri hadde hatt noe spesielt forhold til, men Synne fortalte at hun hadde hatt den som vuggesang helt til hun var ti–elleve år fordi det var yndlingsmelodien til faren hennes. Jeg kjente den barnslige gleden det var å si med helt nøytral stemme at Pink Floyd aldri hadde vært min musikk. – Hvorfor sier du det? sa hun. Hun argumenterte ikke imot, men gjentok spørsmålet da jeg ikke svarte. – Hvorfor sa du det, egentlig? – Hvorfor sier man det man mener? sa jeg, og da pustet hun en hånlig latter gjennom nesen og i den neste svingen kjørte vi ut, rett gjennom en lav snøfonn og ned en bratt skråning. Panikken var kalde stråler og pigger mot hjernen. Rattet lystret meg ikke, vi var fanget i lyden av våre egne skrik og et øredøvende, metallisk brak fra bilen som gikk rundt i møte med noen snødekte steiner. Og idet vi sneiet borti en furustamme, registrerte jeg kofferten som raste rundt. Bilen veltet enda en gang og landet på hjulene inntil et tre. Etter de voldsomme lydene ble det helt stille. Bortsett fra Synnes pust som lød som desperat hvesing. Koffer17

ten måtte ha truffet halsen, for hun holdt hendene sine som et kvelertak på seg selv, øynene var vilt oppsperret, pupillene store og redde, alt sammen klassiske symptomer på det jeg i dag kan skrive ned fordi det har et navn: inkomplett, akutt øvre luftveisobstruksjon, inspiratorisk og ekspiratorisk stridor. I sekundene etter at bilen kjørte utfor veien tror jeg at jeg tenkte på Ingrid og Johannes, på døden, på snøen som føyk over frontruten. Kanskje var jeg bevisstløs noen sekunder. Jeg vet ikke. Men jeg var merkelig uskadet, og jeg husker Synnes hender mot sin egen hals og at jeg instinktivt forstod at munn-til-munn ikke ville være mulig, og at det eneste som kunne redde henne, som kunne få luft i henne, var om jeg klarte å lage en direkte tilgang på halsen hennes. Hveselydene ble svakere, leppene ble blå, grepet om halsen slappere og jeg skrek at jeg skulle redde henne. Jeg husket historien om den snartenkte legen som hadde kommet til et ulykkessted der luftveien hos en dame var helt blokkert, og at han hadde tatt en bic-penn fra innerlommen, dratt ut det tynne og bøyelige blå plastrøret inni, skåret seg vei gjennom halsen med en lommekniv og deretter ført pennen rett ned i pusterøret. Pustet for henne helt til ambulansepersonellet overtok. Jeg visste jeg hadde en sånn penn i hanskerommet, men det fordømte dashbordet hadde blitt slått ut av stilling, og det lille rommet lot seg ikke åpne. Jeg sparket i det av alle krefter, den harde bilplasten sprakk. Jeg sparket igjen, rev av en bit, presset hånden min inn og 18

fant pennen. Da jeg trakk den ut, rev jeg en dyp flenge i håndbaken, men på grunn av adrenalinet merket jeg det ikke før lenge etterpå. Jeg satt med pennen i den skjelvende, skadde hånden min, jeg fjernet det bøyelige, blå plastrøret, kanskje hadde jeg en lommekniv i vesken min og kunne ha stukket pennen gjennom membrana cricothyroidea, det lille søkket nederst på halsen, og pustet liv i Synne. Jeg hadde kunnskapen, og likevel var jeg handlingslammet. Det var umulig for meg å gjøre det, det var som å drepe henne, å stjele de siste minuttene av livet hennes og gjøre meg selv til morder. Øynene hennes flakket hit og dit før blikket ble tomt og Synnes lyder stilnet. Inne på akuttmottaket på sykehuset lyder det bestandig av konsentrerte stemmer, undersøkende hender og spørsmål og kommandoer fra traumeteamlederen. Men dette var uten lyd. Hun hadde så kort tid igjen å leve. Jeg skalv over hele kroppen mens jeg la munnen min over hennes. Hun satt i en forvridd stilling i passasjersetet, men jeg ville puste luften min inn i henne enda jeg må ha visst at det ikke nyttet. Noen hadde sett sporene fra bilen og ringt etter ambulanse. Jeg aner ikke hvor lenge etter de kom, men i de minuttene jeg hadde til rådighet, lot jeg mange menneskers liv falle fra hverandre.