100 x 211
135 x 211
22
135 x 211
100 x 211
Anmelderne om Lyset de døde ser (2025): «… en ufattelig sterk roman om det å miste det største i livet.» TOR HAMMERØ, NETTAVISEN
«Knallgod oppfølger. … Levi Henriksens roman svinger skikkelig, med en alvorlig undertone.» STEIN ROLL, ADRESSEAVISEN
Anmelderne om Tolv ord fra Oskar Maier (2021): «Levi Henriksen har gitt ut en av sine modigste, sterkeste og beste romaner.» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN
«Reflektert om krig og umulig kjærlighet.» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD
Anmelderne om Som skyene skygger snøen (2020): «Levi Henriksens nye diktsamling er ei perle. Finstemt, øm og vidunderlig vakker … Vi har flere betydelige diktere som kommer med samlinger i høst, men jeg våger likevel allerede å utrope Som skyene skygger snøen til kanskje årets beste.» ANDERS NERAAL, BOK365
«Sterk og stor poesi.» ROGER ØDEGÅRD, INDRE AKERSHUS BLAD
Anmelderne om Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor (2019): «Få kan som Levi Henriksen med enkle virkemidler sette stemningen, få oss til å heie på outsideren og kjenne takknemlighet over det hverdagslige …» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD
«… i toppsjiktet av norske novellister.» GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD
Novellene i Postkort fra Waterloo beveger seg bort fra Skogli og det gjenkjennelige Henriksen-landskapet, og ut i nye byer, nye rom, nye møter. Hver novelle bærer tittelen til en kjent person, virkelig eller fiktiv. Slik oppstår en form for litterært konseptalbum, der navnene skaper forbindelser og gir samlingen en særegen helhet.
Levi Henriksen (f. 1964) debuterte i 2002 med novellesamlingen Feber, og fulgte opp året etter med en ny samling fortellinger, Ned, ned, ned. I 2004 kom romanen Snø vil falle over snø som har falt, som han fikk Bokhandlerprisen for. I 2018 ble han tildelt Vidar Sandbecks kulturpris for sitt forfatterskap. Levi Henriksen er også sanger og låtskriver. Den siste plata med Levi Henriksen & Babylon Badlands, Sverige, ble lansert i februar 2026.
«Levi Henriksen forsvarer sin rolle som forfatternes julekonge.» ELIN KITTELSEN, KLASSEKAMPEN
«… en mesterlig novellist … Novellen «I min mors hus» er noe av det vakreste jeg noen gang har lest.» BÅRD HAUGE, DAGEN
«… han gjør det så enkelt og liketil, så dypt og ektefølt.» ØYVIND RISVIK, VISITDRAMMEN
Forfatterfoto: Jørn Magnar Kristiansen Omslagsdesign og illustrasjon: Bjørn Kulseth (Med elementer fra privat arkiv, Gemini og Firefly)
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Boka er satt med 11/13,5 pkt. Sabon Omslagsdesign og illustrasjoner: Bjørn Kulseth (med elementer fra privat arkiv, Gemini og Firefly) ISBN 978-82-05-62686-7 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no
70181 Postkort fra Waterloo – s. 4
11.09.2026 10:58
Levi Henriksen
Postkort fra Waterloo Noveller
70181 Postkort fra Waterloo – s. 3
11.09.2026 10:58
innhold
Patti Smith . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
Roger Daltrey . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
25
Pronounced ‘Lĕh-‘nérd ‘Skin-‘nérd . . . . .
59
Tom Verlaine . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
97
Sven Elvestad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Stuart Adamson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Chet Morton. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Tre sukkerbiter til Askepott . . . . . . . . . . 171 Patsy Cline . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Breece D’J Pancake . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Stefan Zweig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Ho Chi Minh . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Peter Pan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253
70181 Postkort fra Waterloo – s. 5
11.09.2026 10:58
70181 Postkort fra Waterloo – s. 11
11.09.2026 10:58
70181 Postkort fra Waterloo – s. 12
11.09.2026 10:58
første gang jeg legger merke til henne, er på strandpromenaden i Kongsvinger. Jeg har akkurat lagt mer enn jeg trengte i gryta til Frelsesarmeen inne på kjøpesenteret og skritter ut av kafédørene ned mot elva, da jeg ser henne runde hjørnet opp mot parkeringsplassen. Det ser ut som om hun har noe hengende etter seg, er alt jeg rekker å tenke før jeg blir var at jakkelommen der jeg alltid har mobiltelefonen, er merkelig slunken. Jeg haster inn igjen til den siste butikken jeg var i, og der ligger telefonen på disken, akkurat der jeg la den da jeg tok ut bankkortet. – Gudskjelov, sier jeg til ekspeditøren, ønsker ham god jul og søker meg ut gjennom dørene på ny for endelig å tenne den Marlboroen jeg har lengtet slik etter det siste kvarteret. Stygg uvane, men som de sier; det er ikke selve fallet som dreper deg, men den plutselige stoppen. Tolk det slik du vil. Trommeslageren i bandet mitt sa alltid at det er menneskets lodd å lengte hjemover jo lenger nord i livet man er. Ironisk nok frontkolliderte han selv med en trailer da han var på vei hjem med flyttelasset for å overta småbruket etter foreldrene. Etterpå ble bandet aldri det samme. En dyktig trommeslager er en som er like god til å holde kjeft som til å holde takta. Jeg fant aldri igjen noen som 13
70181 Postkort fra Waterloo – s. 13
11.09.2026 10:58
var like bra til begge deler. Johns død innebar derfor en kursendring på mer enn én måte. Med ham var den musikalske grunnmuren min borte, og også gleden ved å spille i band. Økonomisk kastet det dessuten mye mer av seg å gjøre solokonserter. Samtidig lot jeg meg smitte av den samme lengselen som John, men for sikkerhets skyld sendte jeg flyttelasset med et byrå og tok selv flyet østover. Nå har jeg bodd på Skogli i et år, og hver dag har jeg våknet opp med takknemlighet over å ha klart å unnslippe Bergen. Bor du i den byen uten å være født der, tror jeg aldri du venner deg til det evinnelige regnet. For det regner bestandig, selv med skyfri himmel og 30 graders varme. Det er noe i måten de snakker på, hvordan de skarrer på r-ene, som lyder som regn som knatrer mot et blikktak. Til slutt maktet jeg ikke mer. Jeg stumper sigaretten og tenker, slik jeg har fått for vane etter annenhver røyk, at nå er jeg egentlig voksen nok til å slutte, og da legger jeg merke til henne igjen. Nå kan jeg helt tydelig se at hun har noe hengende etter seg, en tøyremse av noe slag. – Hei, sier jeg. – Hva har skjedd med deg? Hun forsvinner bak en bil. Jeg setter handleposene bak meg og går ned på kne. – Kom da, sier jeg med innsmigrende stemme og kan føle at hun er der, selv om jeg ikke kan se henne. Så stikker hun snuta fram og blir stående og være, som om hvordan jeg lukter kan avgjøre om jeg er et godt menneske. – Kom da, gjentar jeg, drar av meg hansken og stikker hånda fram. Hunden kvier seg, så nærmer hun seg forsiktig, og jeg kan se at det er et klesplagg som er bundet fast i halsbåndet. Hun kommer helt bort og snuser på hånda 14
70181 Postkort fra Waterloo – s. 14
11.09.2026 10:58
mi, men da jeg forsøker å få tak i henne, skvetter hun bakover. – Er du sulten? sier jeg og lirker pakka med kokt skinke opp fra den ene handleposen, klarer å åpne den og rekker henne noen skiver. Hun nøler, så napper hun forsiktig skinkeskivene ut av hånda mi. Jeg tømmer resten av pakka ned på bakken, og da hun bøyer hodet for å spise mer, klarer jeg å få tak i halsbåndet. Så tenker jeg: Hva gjør jeg nå? Jeg holder en fremmed hund fast og har to handleposer å bære på. Uten noen klar tanke løsner jeg skjerfet mitt og binder det i halsbåndet. Først nå legger jeg merke til at det er ei bukse hun sleper på. Ei bukse som gjør det vanskelig for henne å gå. Jeg tvinner den andre enden av skjerfet rundt leggen min og setter kneet ned slik at jeg kan klare å holde henne fast. Så begynner jeg å løsne hardknutene på bukseleggene. Minusgradene i lufta, forsterket av kuldedraget fra elva, gjør fingrene mine valne. Den som har bundet fast buksa, har gjort det grundig, og jeg må virkelig plundre før jeg klarer å åpne den siste knuten. Hun slikker hånda mi da jeg løsner buksa og sparker den inn under den nærmeste bilen. Så angrer jeg, lirker den fram igjen med foten, tar den og posene i den ene hånda og skjerfet med hunden i den andre. Jeg finner bilen min og legger posene inn. Kikker meg rundt etter eierne, men ingen av de som haster inn og ut av kjøpesenteret ser ut som om de mangler kjæledyret sitt. Jeg undersøker halsbåndet om det er noe navn eller telefonnummer der, men nei – ingenting. – Kom da, sier jeg, og hun følger lydig med. Jeg vet ikke om det er lov å ta med hunder inn på senteret, men tar ikke sjansen på å binde henne ute. Heldigvis treffer 15
70181 Postkort fra Waterloo – s. 15
11.09.2026 10:58
jeg nesten straks en securitasvakt og forklarer hva som har skjedd. – Kan du spørre over callingen om noen har mistet hunden sin? sier jeg. Han nøler. – Det er vel ingen som lar hunden sin være ute på en parkeringsplass i minusgrader på lille julaften. Og den buksa i halsbåndet du forteller om. Det må være guttestreker, sier han. – Vær så snill, ber jeg. Jeg setter meg på benken nærmest utgangen, klapper hunden på hodet og klør henne bak ørene til hun legger seg ned på golvet med hodet på skoene mine. I løpet av den nærmeste timen blir meldingen om hunden lest opp tre ganger, men ingen melder seg. Etter det siste oppropet kommer securitasvakten bort igjen og sier at hvis noen på senteret hadde savnet hunden sin, ville de ha meldt fra nå. – Hva skal jeg gjøre? Ta henne med til politiet? sier jeg. Han trekker på skuldrene. – De vil garantert ikke ha tid til å hjelpe deg. Kanskje du kan ta den med til veterinær for å sjekke om den er chippet. – Veterinær? sier jeg. – Den nærmeste er ute på Osloveien, sier han. Ute har det begynt å snø, store fjoner driver sidelengs i snoen fra elva. Jeg tenker at nå blir hun sikkert skeptisk til å bli med meg, et fremmed menneske, inn i bilen. Hun nekter plent å sitte i baksetet. Da jeg åpner bakluka, begynner hun å knurre, så jeg setter meg inn bak rattet, skyver setet bakover og klapper meg på fanget. Etter litt nøling hopper 16
70181 Postkort fra Waterloo – s. 16
11.09.2026 10:58
hun opp. Jeg lirker døra igjen og stryker henne over pelsen til hun begynner å glippe med øynene, så klarer jeg å dytte henne over i passasjersetet. Da vi ankommer veterinærklinikken, er det ti minutter til stengetid. Heldigvis er det ingen andre som venter, og vi blir tatt imot av en veterinær i førtiårene som bryter lett på tysk når han snakker. Han nikker da jeg forklarer hva som har skjedd, og løfter hunden opp på undersøkelsesbordet. Hun begynner å skjelve som om hun fryser, og veterinæren snakker beroligende til henne. I rommet er det en lukt som får meg til å tenke på narkose. – Hun virker ganske tillitsfull, sier jeg. – Kan du mye om hunder? – Egentlig ikke. – Siden du omtaler hunden som hun. – Jeg bare gikk ut fra det, er det ikke …, begynner jeg. – Slapp av. Det er en hunn, og hun er ikke chippet. – Oi, er alt jeg klarer å si. – Det er ei labradorfrøken. To–tre år. Jeg tror hun ble satt igjen med vilje. – Med vilje? – Den buksa du sa var bundet fast til halsbåndet. Jeg har vært borti slike tilfeller før. Særlig etter pandemien da alle skulle ha kjæledyr. Da vi endelig kunne bevege oss fritt igjen, var det mange som så på det som en byrde å ha ansvar for et dyr. Katter er lettere å kvitte seg med. Hunder gir fra seg mer lyd og er mer insisterende hvis eieren forsøker å sette dem igjen. Derfor har noen funnet på det buksetrikset. Folk leier hunden ut på en parkeringsplass, eller kanskje bare setter den igjen på gata, og går rolig fra den. Når hunden forsøker å følge etter, snubler den i 17
70181 Postkort fra Waterloo – s. 17
11.09.2026 10:58
buksa, eller et hvilket som helst annet plagg som er brukt, så eieren rekker å kjøre av gårde før bikkja tar dem igjen. Jeg bare ser på ham og rister på hodet. – Ingen vil vel gjøre noe slikt med hunden sin? sier jeg. – Du vil bli overrasket. Folk skiller seg, drar plutselig til Syden eller går bare lei. De som eier denne bikkja, kommer mest sannsynlig fra et helt annet sted. Få er så dumme at de setter igjen kjæledyret sitt der de selv bor, sjansen øker betraktelig for at noen skal kjenne igjen hunden da. Et bilde på en lokal facebookside for savnede kjæledyr vil neppe gi resultat. Man kan selvfølgelig være heldig, men jeg tviler. Jeg merker at jeg knytter hendene. Vet ikke hva jeg skal si. Hunden ser fra veterinæren til meg som om hun forstår alt vi sier. Det er en pen hund. En svært pen hund. Hun har store, mandelfargede øyne, den myke pelsen er mørk som ibenholt og glinser som fløyel. – Men hva kommer til å skje med henne? Kan hun være her? sier jeg. – Her? Dette er en veterinærklinikk! – Men det sto noe om dyrehotell ved inngangen. – Det står kattehotell, sier han. Jeg bare slår ut med hendene, for jeg vet ikke hva jeg skal si. Hunden sitter rolig på bordet og ser på meg. Hun logrer ikke og har ikke gitt fra seg noen lyd siden vi kom inn. Plutselig skjønner jeg hva gutta jeg spilte med mente når de snakket om å sette barna igjen i barnehagen. – Jeg kan prøve Dyrebeskyttelsen, sier veterinæren og går ut i resepsjonen. Han snakker lavt i telefonen, og det eneste jeg oppfatter, er at han forstår. Jeg føler meg merkelig bortkommen. Vet jeg burde gå bort og klappe henne og si noen trøstens ord, men jeg vet ikke hvordan man 18
70181 Postkort fra Waterloo – s. 18
11.09.2026 10:58
snakker med hunder. Helvete, noen ganger føles det som om de eneste jeg er flink til å snakke med, er folk jeg ikke kjenner, og det fra scenen. Veterinæren rister på hodet da han kommer inn igjen. – Det er lille julaften. Jeg prøvde to stykker på lokalavdelingen. Den ene var på juleferie, og hos den andre var det fullt. Det er som det pleier rett før jul. – Hva med kennel? sier jeg. – De tar ikke imot hunder som ingen eier, sier han. – Dette er som med Jesus, sier jeg. – Hva? – Du vet, at det ikke var ledig i herberget. Og nå er det nesten ingen som har stall lenger heller. Det er vanskelige tider for folk og fe. Han ler kort, og jeg tenker at i det rette lyset kan han nesten gå for å være kjekk, selv om han ser ut som en bassist. En slik fyr som aldri finner en frisyre som helt yter ham rettferdighet, og derfor ender opp med noe nøytralt og kortklipt. – Kan du ta henne med hjem til deg? spør jeg og vet det bare er innbilning, men det er akkurat som om hunden synker litt sammen på bordet. Veterinæren ser granskende på meg. – Det er noe veldig kjent med deg, sier han. – Jeg har aldri vært innom her før. Har ikke dyr. Og jeg har vel bare et vanlig ansikt. – Nei, det vil jeg ikke si at du har, sier han. – Og dobbelt nei. Jeg kan ikke ta henne med hjem. Ikke egentlig. – Ikke egentlig? – Vi har allerede to hunder, en katt og to hamstre. Unga ville selvfølgelig synes det var stas, men kona ville gå i vranglås. Da kan vi si takk og farvel til julefreden. 19
70181 Postkort fra Waterloo – s. 19
11.09.2026 10:58
100 x 211
135 x 211
22
135 x 211
100 x 211
Anmelderne om Lyset de døde ser (2025): «… en ufattelig sterk roman om det å miste det største i livet.» TOR HAMMERØ, NETTAVISEN
«Knallgod oppfølger. … Levi Henriksens roman svinger skikkelig, med en alvorlig undertone.» STEIN ROLL, ADRESSEAVISEN
Anmelderne om Tolv ord fra Oskar Maier (2021): «Levi Henriksen har gitt ut en av sine modigste, sterkeste og beste romaner.» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN
«Reflektert om krig og umulig kjærlighet.» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD
Anmelderne om Som skyene skygger snøen (2020): «Levi Henriksens nye diktsamling er ei perle. Finstemt, øm og vidunderlig vakker … Vi har flere betydelige diktere som kommer med samlinger i høst, men jeg våger likevel allerede å utrope Som skyene skygger snøen til kanskje årets beste.» ANDERS NERAAL, BOK365
«Sterk og stor poesi.» ROGER ØDEGÅRD, INDRE AKERSHUS BLAD
Anmelderne om Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor (2019): «Få kan som Levi Henriksen med enkle virkemidler sette stemningen, få oss til å heie på outsideren og kjenne takknemlighet over det hverdagslige …» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD
«… i toppsjiktet av norske novellister.» GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD
Novellene i Postkort fra Waterloo beveger seg bort fra Skogli og det gjenkjennelige Henriksen-landskapet, og ut i nye byer, nye rom, nye møter. Hver novelle bærer tittelen til en kjent person, virkelig eller fiktiv. Slik oppstår en form for litterært konseptalbum, der navnene skaper forbindelser og gir samlingen en særegen helhet.
Levi Henriksen (f. 1964) debuterte i 2002 med novellesamlingen Feber, og fulgte opp året etter med en ny samling fortellinger, Ned, ned, ned. I 2004 kom romanen Snø vil falle over snø som har falt, som han fikk Bokhandlerprisen for. I 2018 ble han tildelt Vidar Sandbecks kulturpris for sitt forfatterskap. Levi Henriksen er også sanger og låtskriver. Den siste plata med Levi Henriksen & Babylon Badlands, Sverige, ble lansert i februar 2026.
«Levi Henriksen forsvarer sin rolle som forfatternes julekonge.» ELIN KITTELSEN, KLASSEKAMPEN
«… en mesterlig novellist … Novellen «I min mors hus» er noe av det vakreste jeg noen gang har lest.» BÅRD HAUGE, DAGEN
«… han gjør det så enkelt og liketil, så dypt og ektefølt.» ØYVIND RISVIK, VISITDRAMMEN
Forfatterfoto: Jørn Magnar Kristiansen Omslagsdesign og illustrasjon: Bjørn Kulseth (Med elementer fra privat arkiv, Gemini og Firefly)