Ph.d. –en veiviser
Silje Bringsrud Fekjær
ph.d. – en veiviser
ph.d. – en veiviser
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017
1. utgave, 2. opplag 2018
ISBN 978-82-05-51066-1
Omslagsfoto: Sonja Balci
Omslagsdesign: Akrobat design
Figurer: Akrobat design
Sats: have a book
Brødtekst: Minion Pro 9,5/13,5 pkt
Papir: 90 g Amber Graphic
Trykk: Dimograf, Polen 2018
Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk
Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo
www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Denne boken er til de viktigste menneskene i min verden: Trym, Jenny og Sverre
Forord
Da jeg var 25 år, var det bare én ting jeg var sikker på om fremtiden: Jeg ville aldri bli stipendiat. Forskningen var jeg ferdig med: Jeg hadde prøvd meg som vitenskapelig assistent og opplevde forskerlivet som ensomt og saktegående. Og kanskje enda viktigere: Ph.d. var bare for de aller klokeste. Stipendiatene jeg kjente, fremsto som opphøyde og grenseløst flinke. Og ikke engang de ble ferdige! Disse kloke stipendiatene gikk i årevis uten å klare å levere avhandlingen sin. Hvordan i all verden skulle jeg klare det da? Nei, ph.d.-stipend var ikke noe for meg, og jeg søkte ikke stipend etter hovedfaget. Da unngikk jeg jo også avslaget som jeg var rimelig sikker på at ville komme hvis jeg prøvde å søke.
Livet blir sjelden som vi planlegger det. Noen år senere hadde jeg innsett at det jeg virkelig ville, var å undervise på høyskole eller universitet. Fordi mannen min nektet å flytte ut av Oslo, var ph.d. den eneste veien til fast jobb ved en høyskole eller et universitet. Så dukket det opp en sjanse til å bli med på et forskningsprosjekt med den helt riktige problemstillingen og de helt riktige folkene, men bare dersom jeg sa ja raskt. Etter å ha sagt fast og bestemt nei til stipend i fire år, sa jeg plutselig ja på noen timers varsel. Og gikk hjem litt skjelven og nokså overrasket over meg selv. Hva var det egentlig jeg hadde begitt meg ut på?
Da jeg leverte avhandlingen før stipendet gikk ut, var jeg like overrasket som da jeg sa ja til å begynne. Fremdeles redd for å få det gule lyset fra komiteen, som betyr at du må omarbeide avhandlingen. Men også stolt og lykkelig over å faktisk ha fått til dette som jeg trodde bare var for folk som var klokere enn meg. Å stå på disputasen og få bekreftet at dette holdt, det jeg gjorde, var bra nok for akademia, det var en fantastisk følelse.
Etter disputas har jeg vært veileder, opponent, disputasleder, holdt kurs for andre veiledere og lest over 100 ph.d.-søknader. Etter å ha sett prosessen fra flere sider mener jeg at det er mulig å gi en oppskrift for mye av det du møter i ph.d.-løpet, fra søknad til disputas. Det er selvsagt variasjoner mellom fag og programmer. Det finnes mer enn én riktig måte å skrive avhandling på. Min fremstilling i denne boken er naturlig nok preget av min egen bakgrunn som kvantitativ sosiolog med artikkelbasert avhandling fra Universitetet i Oslo. Men mange av kravene og mye av prosessen er også likt på tvers av faggrenser.
Denne oppskriften for hvordan man skriver en ph.d., er det jeg gjerne vil fortelle om. Fordi jeg opplever det som urettferdig hvis vi som nå er godt etablerte i akademia, har en klar forestilling om hva vi forventer av stipendiatene, men ikke forteller om det. Og fordi jeg har fulgt mange stipendiater på nært hold og har sett hvor tøff denne prosessen kan være. Usikkerhet, faglig ensomhet, prosjekter som stopper opp, og bekymring for ikke å bli ferdig i tide. Kanskje kan prosessen bli lettere hvis vi er tydelig på hva en avhandling kan være.
Jeg tror ikke lenger at man må være genial for å skrive en ph.d.-avhandling. Hvis man ikke er altfor uheldig med forutsetningene, er målrettet og vet hva man skal prioritere, er det fullt mulig å skrive en godkjent avhandling på normert tid. Stipendperioden gir mulighet for faglig fordypning, utvikling og en frihet til å organisere sin egen hverdag som man ikke får verken før eller senere i arbeidslivet. Det kan til og med være ganske fint underveis.
Oslo, november 2017
Silje Bringsrud Fekjær
kapittel 7 avslutning og disputas