Pedro Carmona-Alvarez: Refrenger by Gyldendal Norsk Forlag

Refrenger er en bok om ekkoer og gjenklanger, hukommelse, død, vold og historie.

ISBN 978-82-05-51752-3

fo t o : e va l e ne g ilj e øs t ens en o m s la g : ø y st ein vid nes 9

refrenger-omslag-9788205517523.indd 1-5

r ef r eng er

p e d r o c a r m o n a-a lva r e z (født 1972) har siden debuten med Helter i 1997 utgitt kritikerroste diktsamlinger, romaner og essays og vært redaktør for flere antologier. Han har mottatt en rekke litterære priser, deriblant Sultprisen og Kritikerprisen. For romanen Og været skiftet og det ble sommer og så videre (2012) mottok han p2-lytternes romanpris. Boken ble nominert til International Dublin Literary Award 2017 og er oversatt til flere språk.

pedro car mona-alvar ez

Refrenger består av en rekke essays som kretser om sanger og stemmer, lytting og litteratur, identi tet og biografi. Pedro Carmona-Alvarez skriver om sin egen familie, om deres flyktninghistorie, og om hvordan musikk og nostalgi utvider og sementerer kollektiv og individuell hukom melse. Her utforskes barnesangenes univers via søvnfigurer og historie, og amerikansk sang tradisjon via sangere som Mercedes Sosa, Bob Dylan, Leonard Cohen og Bruce Springsteen. Litteraturens dannende kvaliteter diskuteres via møter med Simone Weil, Alejandra Pizarnik, Anne Carson, Medusa, Roberto Bolaño og Gabriel García Márquez.

788205 517523

:k 24.07.2019 23:52

pedro carmona-alvarez

Refrenger Tekster om stemmer og avtrykk

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 Omslagsdesign: Øystein Vidnes Satt med: 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2019 Papir: 70 g Creamy 1,6 ISBN 978-82-05-51752-3 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo Denne boken er utgitt med støtte fra NFFO.

av pedro carmona-alvarez Helter. Dikt. Cappelen, 1997 La det bare bli blåmerker igjen. Roman. Cappelen, 2000 Clown town. Dikt. Cappelen, 2002 Prinsens gate. Dikt. Cappelen, 2004 Hjemmelekser. Essays. Cappelen, 2007 Rust. Roman, 2009 Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Roman, 2012 Sanger for kor. Dikt, 2013 Samtaler med onkel Nica og tante Viola. Dikt, 2015 Bergen ungdomsteater. Roman, 2016 Buktalerens rike. Dikt 1997–2017. Dikt, 2017

Side A Ved porten der jeg bor Postkort/kutt Postkort/kutt Hotel/Norge Et fotografi av Napoleon på hesteryggen Postkort/kutt

13 32 34 35 55 77

Side B Generasjon prestasjon Jeg er gammal, jeg driter i ungdommen og alt det Thomas Bernhard i Guatemala Speil og forbannelse Forlatte ting slår røtter i den flyktendes øyne

81 93 103 110 123

Side C Dream baby dream Onkel Tupelo Ungdommens kulturmønstring Tre noter om meg selv og Bruce Springsteen Et kart over feillesninger #2 Hvorfor jeg elsker køntrimusikk Over grensen

133 150 158 170 187 210 232

Side D Jeg er ikke der Her kommer vinteren Djevelen og jeg

249 266 280

Sluttnote Brukte verk

297 298

Side A

ved porten der jeg bor

1 Denne boken begynte med et ønske om å skrive om sanger og sangere, om stemmer og fortellinger. Jeg ville skrive om mitt forhold til bøker og musikk og tekster, om lytting og repetisjoner og om hvordan musikk og litteratur for meg har fungert som underholdning, men også som dannelse. For det jeg har lest og lyttet til i livet, har hjulpet meg frem til kunnskap og erkjennelse. Bøkene har lært meg å se, å konsentrere meg om historier og skjebner og hendelser som ikke nødvendigvis har handlet direkte om mitt liv og mine opplevelser, men som likevel har resonert i meg. Jeg har lært folk å kjenne som tenker og oppfører seg annerledes enn jeg gjør. Jeg har beveget meg på tvers av tid og rom og tatt del i fortellinger fra lenge før jeg ble født, men har også kunnet reise fremover, i skriftforestillinger som er spekulative og utvidende. Litteraturen har vært en måte å flykte på, og det har jeg alltid likt; om så bare for noen få timer om gangen har jeg kunnet forsvinne fra hverdag og familie og venner og jobb. Den argentinske forfatteren César Aira ble i et intervju spurt om hva som gjorde at han begynte å skrive. Etter å ha tenkt seg litt om nevner han guttebøkene og cowboybøkene han leste i barndommen, 13

som siden, i fjortenårsalderen, måtte vike for Jorge Luis Borges’ og Franz Kafkas bøker. Jeg tror de fleste av oss som blir forfattere, blir det for å ha en unnskyldning sånn at vi kan fortsette å lese bøker, sier han. Det sømmer seg liksom ikke for et voksent menneske å ligge på en sofa en hel dag og lese. Litteraturen lærer oss at det å lese er en risikabel syssel. Jeg tenker på Alonso Quijano, den gamle skrullingen som forleser seg på ridderromaner, blir ko-ko og gjenoppfinner seg selv som Don Quijote før han rir ut i verden for å slåss med ting som ikke finnes. Jeg tenker på den triste skjebnen til Emma Bovary, som tar arsenikk og dør etter at tilværelsen med legemannen i Yonville ikke svarer til hennes drømmer, for hun «har lest så mange romaner at hun ikke klarer å føle seg hjemme i virkeligheten». Og jeg tenker på denne forkvaklede tiden vi lever i, på alt det som fyller opp skjermene vi stadig plasserer foran ansiktet: menneskemasser på flukt, enkeltskjebner brettet ut i helgebilagene, bilder av brennende byer, kirker, moskeer, gater, torg – bilder vi deler på sosiale medier som forsøk på engasjement og tilstedeværelse. Finnes det noen unnskyldning for å sitte i godstolen og lese fiksjoner? Er det ikke bedre å lese sakprosa eller se dokumentarfilm for å forstå samtiden og fortiden og, ja, fremtiden også, vel? Er ikke fiksjonen et slags skjulested? Fra vi er ganske små, lærer vi at flukt er noe dårlig. Du skal ikke flykte fra virkeligheten. Rus er flukt, hørte jeg i ungdommen, da mamma sjekket pupillene mine etter at jeg hadde vært på fritidsklubben og spilt gitar og hun 14

var livredd for at jeg hadde røykt hasj eller gudene vet hva. Du skal ikke flykte fra virkeligheten, fikk jeg høre. Som om Virkeligheten var en helt uproblematisk entitet, som om ingen kunne være i tvil om hva virkeligheten virkelig var. I boken Decreation har Anne Carson et nydelig essay om søvn der hun blant annet skriver om Virginia Woolfs To the Lighthouse: «A novel that falls asleep for twenty five pages in the middle.» Mellom del én og tre av romanen – mellom skildringen av Ramsay-familien før og etter første verdenskrig – skriver Virginia Woolf frem et tomt hus som vær og tid tærer ned. Og gjennom husets stillhet er det som om vi hører krigen utspille seg, som en sang som plutselig dukker opp i en drøm og varsler et mareritt. Når Woolf skriver om tre dødsfall, blir disse presentert i parenteser (som om døden måtte hviskes?); Mrs. Ramsay har dødd av ukjente årsaker, datteren Prue i barsel og sønnen Andrews død i skyttergravene skildres slik: (A shell exploded. Twenty or thirty young men were blown up in France, among them Andrew Ramsay, whose death, mercifully, was instantaneous.)

Den bitre ironien i den utvalgte detaljen tyve, tretti som understreker hvor lite disse unge mennenes liv betydde. Den flate fortellerstemmen får oss til å tenke på hvor uvesentlig antallet døde er. Men for hvem? Døden presenteres som statistikk i begynnelsen av setningen, men når ordet mercifully dukker opp, er det som om Woolf i et glimt gir oss tilgang til et kollektivs språk: befolk15

ningen i guttesoldatenes hjemland, nabofamilier og bekjente, som med disse ord (kan vi tenke oss) snakker om de døde, med respekt og ømhet. Jeg tenker på To the Lighthouse som en krigsroman, selv om den ikke direkte handler om krigen. Men romanspråket viser oss at krigen ikke bare utspiller seg på slagmarken, men også i våre stuer, i våre aviser, i den gjentakende avbildningens hverdag. Jeg var ikke et lesende barn. Barndommen tilbrakte jeg enten på en cross-sykkel eller blant bildeler og bensinlukt sammen med mine mekanikeronkler. Lesingen kom først senere, da jeg som elleveåring landet romskipet mitt på Kolbotn og måtte lære å snakke norsk. Men sterke musikkopplevelser kan jeg huske å ha hatt ganske tidlig i livet. Noen sanger, noen lyder, noen tekster som jeg la merke til, og som nå hjelper meg å identifisere hvor min musikalske og tekstuelle interesse har sitt utspring. Som ungdom skjønte jeg at sangene kunne brukes som en slags hengebro mellom den personen man har vært, og den man til enhver tid er. Og når jeg i dag blir besatt av en sang (og hører på den om og om igjen), vet jeg også at den kommer til å bli en påminnelse om akkurat disse ukene, denne tiden, disse øyeblikkene i livet, øyeblikk som vil være tilgjengelige for meg når jeg lytter til den senere. Jeg liker å tenke på hukommelsen som en skiftende og delvis løsreven billedstrøm som treffer uanmeldt og egalitært: en håndkrem på et nattbord og din mors fallulykke. Et svimerke på et kjøkkenbord og ryggen til kjæresten din når hun går hjem med en annen. Hva som skjer når du passerer noen på gaten, innånder en parfyme som får deg til å huske 16

duften bestevenninnen din på videregående pleide å bruke. Denne punkteringen er billedskapende: Du ser: et svaberg, et par blå joggesko, en hvit bil. Hukommelsesknokler kaller Georges Perec sine nedtegnelser i boken Jeg husker. Skriftens utforskning av hukommelsen – den helt private hukommelsen – undersøker om minnet kan romme noe annet enn individualitet, singularitet og entydig privatisme. Det er som om Perec vil si: Hva skal til før mine minner blir gyldige også for andre? Eller kanskje bedre: I hvor stor grad ligner mitt liv alle andres liv? Jeg husker at pappa tok meg med i dyreparken. Perecs hukommelsesskrift er knokler jeg som leser må ikle kjøtt. Slik må jeg møte hans rudimentære tekster, ikke bare med empati, men også med forestillingsevne, nysgjerrighet, intelligens. Avfeier jeg det tilbakevendte blikket som uforpliktende kjæling med fortiden, går jeg glipp av det nostalgiske vesenets leting, dets kamp, en vilje til å pendle mellom tidstablåer som hukommelsen utstiller. For i tillegg til å virvle opp bilder, glimt og apparisjoner gir hukommelsen oss muligheten til å se ting annerledes enn vi gjorde før. Sammenstøtet mellom de noen ganger vilkårlige bildene minnene får frem, kan få oss til å tenke igjennom hva slags forhold vi har hatt til den verden vi har levd i, og dermed også fundere over forholdet (og oss selv) på nytt.

2 Underveis i arbeidet med å samle sammen og omskrive det som har havnet mellom disse permene, ble jeg også klar over at jeg måtte skrive om familien min, om oppveksten, og dermed også om erfaringen som flyktning, som innvandrer, som tospråklig. Som barn forlot jeg Chile sammen med mine foreldre og lillesøsteren min på grunn av min fars politiske arbeid under Augusto Pinochets syttenårige diktatur (1973–1990), og selv om det jeg opplevde tidlig i livet, i stor grad har preget den jeg har blitt, og bøkene jeg har skrevet, så har flyktningen til tider forsvunnet litt fra bevisstheten, antagelig fordi jeg lever og har levd et liv der få ytre ting har minnet meg på min flyktningstatus. For noen år siden ble jeg kontaktet på Facebook av en mann som hevdet å ha vært klassekameraten min i Chile da jeg var barn. Jeg svarte at jeg dessverre ikke husket særlig mye om skolen, ingen av dem jeg gikk i klasse med, skrev jeg, bortsett fra en fyr, en som ble kalt Frosken, som var bestevennen min. Da han omsider svarte, skrev han at jo, det var faktisk han som var Frosken. Jeg var alene hjemme og holdt på å gjøre ferdig en bok, men plutselig klarte jeg ikke lenger å arbeide. Jeg ble rastløs, nervøs, nesten, tenkte på å ringe kjæresten min, men bestemte meg for ikke å forstyrre henne på jobb. I sofaen der jeg satte meg sammen med Blixa, hunden vår, begynte jeg å skjelve. Etter noen dager prøvde jeg å skrive tilbake, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Jeg tenkte på skoleveien fra huset vårt i det lille smuget, forbi markedet og slakteren og slakterens late hund som lå og sov på 18

fortauet hele dagen. Jeg så for meg bilveien mot fengselet, og jeg tror til og med jeg så for meg Frosken med en pinne i hånden, en pinne som han strakte mot en død katt vi fant inntil en lyktestolpe. Og så gikk vi oppover mot kirkegården, forbi grønnsakshandlerne og inn skoleporten på skolen der min far også hadde gått mange år før. Hvordan var jeg? spurte jeg og følte meg håpløst trist, utladet og dum på samme tid. Frosken svarte at han husket meg som grei, at jeg var godt likt, men det han husket best, var at jeg var helt besatt av motorsykler. Nå er det musikk og bøker som gjelder, skjønner jeg, skrev han. I fortellingen jeg har vokst opp med og i, er det alltid familien vår som drar, vi har funnet tilhørighet i det som var vår felles flukt, våre felles erfaringer, alt det vi så og gjennomlevde etter å ha reist fra Chile. Fortellingene har vært en måte å bevare fortid, landskap, slekt på. Og slik har vi også konstruert en felles identitet, et firehodet troll hvis erfaringer har vært umulige å forstå fullt ut for andre enn oss selv. Men da Frosken besvarte spørsmålet mitt den formiddagen, skjønte jeg at jeg også var blitt borte for noen, at jeg en dag hadde manglet, at den verden jeg forlot, hadde blitt preget av mitt fravær. Det var som om jeg i et glimt så et liv som ikke ble, men som skulle vært; ikke vårt liv – det kollektive, familiære livet – men mitt liv. Hva med historien som bare var min? tenkte jeg. Hvor finnes den? Jeg skrev tilbake, prøvde å fortelle noe om livet mitt nå, her. Jeg er lykkelig, skrev jeg. Jeg husker ikke så mye av oss og skolen og alt det, skrev jeg, men for 19

noen år tilbake skrev jeg en bok som heter Rust, og der er det en scene mellom to guttunger som sitter på taket av en bygning i Santiago og ser Hunter Hawkerflyene bombe presidentpalasset på kuppdagen. Og han ene heter Frosken, han er bestekompisen til hovedpersonen, skrev jeg. Jeg skulle ønske du kunne lese akkurat det, skrev jeg. Han svarte: En dag kom du ikke på skolen, bare, foreldrene mine sa at faren din hadde begått underslag og stukket av til Brasil. En dag kom du ikke på skolen, bare. Noen dager senere skrev jeg et dikt mens jeg hørte på den uruguayanske duoen Los Olimareños og gråt som jeg ikke hadde gjort på mange, mange år. I drømmen ser jeg en mørkhåret gutt. Han er min venn. Det er slutten på sommeren. Han skal av gårde, og han kommer ikke tilbake igjen. Den høsten står pulten hans tom, helt til det kommer en ny jente i klassen. Dette er mitt dikt. Jeg kaller jenta Marisol, for alle må ha et navn. Fortellingen stopper opp om alle bare heter hva som helst eller ingenting. Hvordan skal vi da kunne finne gravene?