Neste morgen ved Wounded Knee

neste morgen ved wounded knee

Vidar Sundstøl

Neste morgen ved Wounded Knee

tiden norsk forlag

Tidligere utgitt: Kommandolinjer. Prosa (2005) I Alexandria. Roman (2006) Tingene hennes. Roman (2007) Drømmenes land. Kriminalroman (2008) De døde. Kriminalroman (2009) Ravnene. Kriminalroman (2011) Besettelsen. Thriller (2013) Djevelens giftering. Kriminalroman (2015) Hullet han krøp ut av. Roman (2019) Oseberg. Roman (2020) Jeg sank. Roman (2021) En hellig lund. Roman (2022) Nattsang. Roman (2023) Dag fra natt. Roman (2024) Og likevel finnes du. Roman (2025)

1. utgave, 1. opplag 2026 © 2026 Tiden Norsk Forlag, Oslo et imprint i Gyldendal Norsk Forlag Materialet i denne boka er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Omslag: Stian Hole Sats: Punktum forlagstjenester Skrift: Sabon 12/15 Papir: 80 g Creamy 2.0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 9788210060724 Tiden etterstreber en berekraftig forretningspraksis også når vi velger trykketjenester og papir for bøkene vi utgir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte! Les mer på www.gyldendal.no

I

27. juni 2025

i en fillete frakk og med et slags sjal surret rundt

hodet til beskyttelse mot kulden ligner han en ihjelfrosset gammel uteligger. Det kan se ut som han har gjort et forsøk på å reise seg rett før han døde; overkroppen er halvveis klar av bakken, og armer og hender stivnet i en merkelig positur, som om han har holdt noe som er blitt brutt løs fra hendene etter at liket var hardfrosset, et gevær for eksempel, men alle beskrivelser av hendelsene tyder på at han var ubevæpnet. Dessuten ville de ikke ha ventet lenge med å ta geværet fra ham. Mest sannsynlig er det resultat av en type dødskramper. Likevel klarer jeg ikke å skyve fra meg tanken på at han har holdt noe i hendene. Dette og den halvt oppreiste overkroppen skaper et inntrykk av at han var midt i noe da han døde, og at kroppen i samme nå frøs til is, som om også den (og ikke bare bildet) er et fastholdt øyeblikk. Alt er hvitt rundt den mørke skikkelsen med de underlig posisjonerte armene. At det hvite faktisk er snø, og ikke skyldes en skade på det gamle fotografiet, ses 9

tydelig mellom bena hans, der det har hopet seg opp fra nedenfor knærne og opp til skrittet, en liten snøfonn som prærievinden har feid sammen mellom de grove buksebena. Buksene ser like elendige ut som frakken; han kunne vært en hjemløs i en av dagens storbyer på det kontinentet som strekker seg ut til alle kanter utenfor bilderammen.

10

på sommerkvelder som denne ligner løvkronene

rundt huset noe som er klippet ut av svart papir og limt opp på den lysere himmelen. Konturene deres kan for en kort stund gi meg et glimt av en verden uten veier og biler, eller tog som slamrer gjennom natten fullastet med tømmer. Som om alt er skog. Selv om jeg godt vet at det ikke er sånn, er det likevel en fin følelse. Jeg tenker at det hjelper mot et eller annet. Ikke så mye, men litt. Jeg puster dypt inn, et tydelig drag av sjasmin i luften, og ut igjen, gjentar det flere ganger, prøver å finne en ro knyttet til pusten, men uten å lykkes ordentlig. På den fortsatt nokså lyse kveldshimmelen drar et fly en hvit stripe etter seg mot vest. Kanskje er det på vei til Bergen, kanskje til Island eller USA. For alt jeg vet, kan eventuelle passasjerer som akkurat nå kikker ut av de små flyvinduene der oppe og ser det mørknende skoglandet under seg (der jeg sitter), om noen timer se ned på prærielandskapet i Nord-Amerika, uten å vite at det vesle stykket land der de døde lå strødd, befinner 11

seg rett under dem, mens jeg kan sitte her på balkongen, forsvinnende liten, og være begge steder samtidig. Jeg går inn på kjøkkenet for å lage meg en kopp kaffe. Setter på vannkokeren, heller kaffepulver fra glasset og ned i koppen, tar en daddel fra esken og legger den på en av de små olivenskålene som jeg har fått av K. Mens jeg venter på at vannet skal koke, vekker jeg laptopen på bordet fra dvalen og leser enda en gang det jeg foreløpig tenker på som åpningen på den nye boken. Massakren ved Wounded Knee, 29. desember 1890, regnes av mange som punktum for de århundrelange kampene mellom USAs militærmakt og landets urbefolkning, og ingenting illustrerer dette punktumet bedre enn bildet av høvding Si Tanka som ligger stivfrosset på slagmarken dagen etter massakren. I fillete vestlige klær ligner han ikke en «indianerhøvding», men det vi i min ungdom kalte en boms. En sånn en som dør under en bro. Det er et bilde som signaliserer ikke bare det endelige militære nederlaget, eller det enda mer omfattende kulturelle sådan, men at selve tiden har stanset, verden er frosset fast og skal aldri begynne å bevege seg igjen. Skuldrene og øvre del av overkroppen er hevet opp fra bakken, som om han skal til å si noe til en som bøyer seg ned for å lytte, og armer og hender er posisjonert som om han bærer frem noe. Men det er ingen 12

der til å ta imot det usynlige han tilbyr. Ingen som lytter. Rundt ham ligger prærien øde, uten bison, og heller ikke med stort annet jaktbart vilt, som hare eller antilope. Eller fugl, for den saks skyld. Kanskje er også nattravnen borte, tenker jeg og husker den knapt hørbare stemmen som hvisket i telefonen sist natt. Noe om at han var i et telt, og at jeg måtte være stille. Derfor stilte jeg ingen spørsmål, selv om jeg fryktet at noe var galt. Det fulgte noen sekunder som både var stille og samtidig fylt med en slags susing eller pust, som om det var selve natten utenfor teltet jeg hørte. Så brøt en høylytt knatring stillheten, ikke ulikt når vi for lenge siden (så lenge siden at det kjennes som i en annen verden når jeg ser det for meg) festet en bit av kartong til en av sykkelgaflene, slik at den slo mot eikene når hjulet gikk rundt. Sånn hørtes lyden i telefonen ut, som om noen syklet med en bit av kartong (eller kanskje plast) smatrende mot eikene og sønnen min hadde ringt meg midt på natten for at jeg skulle høre det. Lyden steg og sank, som om syklisten forsvant bak tett skog, for så å dukke frem igjen, eller beveget seg ned i en dump i landskapet, før han reiste seg fra setet og tråkket opp på en åpen høyde, der lyden ble intenst nærværende. Jeg visste at variasjonene i styrke skyldtes at fuglen, som i virkeligheten satt stille på en grein, med jevne mellomrom snudde 13

på hodet og på den måten sendte den surrende sangen sin i ulike retninger. «Tror den sitter rett bak huset,» hvisket han kortpustet. Jeg gjorde mitt beste for å skjule lettelsen over at oppringningen bare dreide seg om en fugl. Ville ikke åpne et vindu inn til min aldri opphørende bekymring for hva han kan tenkes å rote seg opp i. Etter samtalen gikk jeg og satte meg på balkongen, som jeg ofte gjør nattestid på sommeren. Jeg var takknemlig for at det ikke hadde vært noe galt. Samtidig merket jeg hvordan det som skal bli hans verden, lå i kim i den svale, velduftende sommernatten som omga meg. Jeg hørte en elektrisk summing, som fra en høyspentlinje, men noe slikt finnes ikke i nærheten, og jeg fikk det for meg at det var den bundne energien fra Fensfeltet jeg hørte. Minst en gang i uken kjører jeg forbi det uanselige stedet Fen, litt lenger ned langs Norsjø, hvor sjeldne og sterkt ettertraktede jordmineraler finnes i store mengder under den spredte bebyggelsen. Den nye oljen, blir det kalt, helt avgjørende for videre produksjon av alt fra mobiltelefoner og elbiler til våpensystemer. Den høyspente summingen jeg hørte, var lyden av hans verden som fortløpende blir til. Omgivelsene kommer til å endre seg på måter som vil gjøre det vanskelig for ham å gjenkjenne dem når han en gang rundt neste århundreskifte forhåpentlig er blitt en gammel mann. Det som foreløpig bare 14

er en summing i kveldsluften, kommer til å sette sitt preg på landskapene som han og jeg så ofte kjørte sakte gjennom, med nedrullede vinduer og kikkerten klar i fanget, for bare noen få år siden, da vi nesten daglig så på fugler sammen. Kanskje vil lyden av syngende nattravn være borte fra nettene her når den tid kommer. Og kanskje vil ingen savne den. Bortsett fra en olding som en gang var en gutt som ringte faren sin fra teltet han sov i, for å la ham høre nattravnens sang. Han er fjorten, og jeg vet ikke hvor han kommer til å ta veien, bare at alt det som omgir meg i kveld, hele dette ufattelig velsmurte systemet av produksjon, konsum og komfort, er den verdenen han skal leve i. Leve i forlengelsen av. Jeg heller kokende vann over kaffepulveret, tar med meg koppen og skålen med den ene daddelen ut på balkongen og setter meg igjen. Den hvite kondensstripen på himmelen har så vidt begynt å ese ut og bli lodden i kantene. Selve flyet kan jeg ikke se lenger, kanskje flyr de allerede over Hardangervidda. Jeg minnes pandemien, da det kunne gå flere dager uten en eneste slik stripe på himmelen. Det var som om tiden var blitt reversert. Når jeg tenker på det nå, fem år senere, er det som om det aldri kunne blitt K og meg igjen uten den egenartede pandemistillheten. Først måtte verden stilne rundt oss. De andre måtte blekne, til bare vi to sto tydelig 15

tilbake. Jeg betrakter kondensstripen over meg og tenker på hvordan dette store, åpne rommet for lengst har lukket seg. Den er bare et vagt minne nå, følelsen av at en annen verden kunne være mulig, som våknet i noen av oss da alt stilnet på grunn av smittefaren. Boken om Wounded Knee skal handle om noe mer enn en massakre. Det er ikke engang først og fremst massakren som interesserer meg, men den religiøse vekkelsen som ledet frem til den. En svalnende sommerkveld på Gvarv, med en daddel og en kopp kaffe foran meg på bordet, tenker jeg (som så mange ganger det siste drøye året) på lakotaenes åndedans. Gjennom 1860- og 70-årene hadde lakotaindianerne ligget i stadig væpnet konflikt med den amerikanske hæren. Ved utgangen av 1880-årene var de tvunget sammen i noen få, karrige reservater. Bisonen var borte fra nesten hele den amerikanske prærien, resultatet av en bevisst utskytning som hadde hatt som mål å tvinge indianerne til underkastelse. Annet spiselig fantes så å si heller ikke lenger. Økosystemet på de store slettene var allerede på vei mot det monotone jordbrukslandskapet man ser i dag, og mot motorveiene og de store skiltene med reklame for advokater og eiendomsmeglere. I stedet for å jakte skulle de nå være bønder, og de hadde også forbud mot å praktisere sin tradisjonelle religion. 16

Da ryktet nådde dem om paiuteindianeren Wovoka, langt ute i vest, i Nevada, som hadde hatt en visjon der Gud fortalte ham at indianerne skulle få sin gamle verden tilbake, full av bison og helt fri for hvite, bare de levde etter visse retningslinjer og danset en spesiell dans, bestemte derfor de fysisk og åndelig utarmede lakotaene seg for å sende en delegasjon vestover for å oppsøke ham. Jeg puster inn duften av sjasmin og tenker på åndedansen. Eller rettere sagt på ryktet om den. For det var sånn det begynte, som et rykte som spredte seg østover fra Nevada, fra stamme til stamme, reservat til reservat, fra den ene forhutlede flokken til den neste, og til slutt nådde det altså lakotaene som holdt til på prærien i Nord- og SørDakota. Første gang de hørte om det, skal ha vært i brev de mottok fra medlemmer av andre stammer lenger vest. Brev som måtte skrives på engelsk, siden de ikke hadde noe felles språk, og som derfor gjerne ble både skrevet og lest ved hjelp av tolk. I disse tidlige brevene ble det hevdet at Guds sønn var kommet til jorden et sted ute i vest, men denne gangen hadde han valgt å komme til indianerne. Lakotaene hadde på dette tidspunktet kjent til kristendommen gjennom flere generasjoner, og mange av dem var også kristne, i alle fall formelt, men det var en kristendom som var blandet med den gamle religionen deres, som i tillegg til mange slags 17

åndevesener også inkluderte en stor ånd (Wakan Tanka) som fantes i alle ting. De valgte en delegasjon, tre menn som skulle representere dem i møte med paiuteindianeren Wovoka som var blitt hentet opp til Gud da han falt i transe under en solformørkelse 1. januar 1889. Det var en lang reise, fra prærien i Dakota til reservatet hvor Wovoka holdt til, ved foten av Rocky Mountains. Det var derfor ikke likegyldig hvem man valgte til å foreta reisen. Valget falt på tre godt voksne menn: Good Thunder, Short Bull og Kicking Bear. De to siste var erfarne krigere som hadde kjempet ved Little Bighorn fjorten år tidligere, da en blandet styrke av lakota, cheyenne og arapaho, under ledelse av Crazy Horse og Two Moons tilintetgjorde et helt kompani fra det syvende kavaleriregiment under George Armstrong Custers kommando. En seier som feires av USAs urbefolkning 25. juni hvert år, med festivitas, leker, ridekonkurranser osv. For to dager siden markerte de seieren på reservater over hele landet. Da sønnen min ringte i går natt og lot meg høre nattravnen, pågikk feiringene fortsatt, for det var fremdeles bare kveld i USA. Han er fjorten, og jeg mister ham snart av syne. En slags gjemsellek, tenker jeg: Lukk øynene, pappa, ikke se! Og man står der med hendene for ansiktet og teller lydig til hundre mens de løper og gjemmer seg i verden. Men det er greit, alle barn blir borte. Det som opptar meg, er hva 18

han følte da han hørte nattravnen. Ikke lyden i seg selv, men det som fikk ham til å ringe meg midt på natten, det jeg kunne høre i pusten og stemmen hans. Måtte det alltid følge ham, tenker jeg. Måtte han unngå å ende opp et sted hvor slikt ikke lar seg merke. Det er så lite som skal til før de forandres radikalt. Verden snakker med mange stemmer, nattravnens er bare en av dem, og langt fra den som snakker høyest. Metallene snakker høyere, alt det døde som beveger seg gjennom den mørknende kvelden rundt meg, bilene, trailerne, togene snakker, og lenger borte snakker våpnene som mineralene under Fen skal bidra til å gjøre enda dødeligere. Mineralenes retning er alt bestemt, de er på vei opp og inn i hans verden, der de skal snakke høyt til ham på et språk jeg ikke kjenner, men som han antagelig allerede er i ferd med å lære mens han sover, uten selv å være klar over det, men fullt i stand til å forstå og besvare når dagen kommer og alt dette som for meg er fremmed og dunkelt, befinner seg oppe i dagslyset og kaller på ham. Thoriumet snakker fra sin posisjon dypt under Fen, radioaktivt, med en foreløpig utemmet energi. Gullet i Black Hills, i grenseområdet mellom SørDakota og Wyoming, snakket høyt og tydelig. Selv om dette var hellig land for lakotaene, varte det ikke lenge før tidligere lovnader om at det skulle forbli deres til evig tid, var glemt, og hvite menn 19

kom strømmende inn med drømmen om rikdom som en funklende ledestjerne bak pannen. Metallet snakket til dem, og de forsto språket. Den første ekspedisjonen, i 1874, var ledsaget av en stor militærstyrke under George Armstrong Custers ledelse, for det var farlig å ta seg inn i disse for hvite forbudte områdene som lakotaene omtalte som wahmunka oganunka inchante, alle tings hjerte. Så hellig er Black Hills at da amerikansk høyesterett i 1980 fastslo at området var fratatt dem på ulovlig vis, og dømte den amerikanske stat til å betale dem 100 millioner dollar, nektet lakotaene å ta imot tilbudet, siden alle tings hjerte hverken kan kjøpes eller selges, og de krever i stedet fortsatt å få tilbakeført full råderett over Black Hills. Det var dette gullgraverne og de militære krenket. Gullfunnet førte til stadig flere konfrontasjoner mellom hæren og indianerne, en utvikling som altså kulminerte i slaget ved Little Bighorn i 1876 og Custers død. Men bare fjorten år senere, i 1890, var alt dette over, og lakotaene var blitt tvunget til å leve på ufruktbare reservater i en verden uten bison og uten sin gamle religion. Alt var tapt. I det minste er det sånn jeg forestiller meg at de må ha opplevd det. Og akkurat da nådde ryktet om Wovoka og åndedansen dem. De første brevene langt vestfra. Et løfte om en gjenfødt verden der ingen hvite fantes, bisonflokkene streifet omkring 20