Mus

UNG Mus.indd 2

28.02.11 12.39

Gordon Reece

Mus Oversatt fra engelsk av Elisabeth Bjørnson

UNG Mus.indd 3

28.02.11 12.39

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2011 Originalens tittel: Mice First published by Allen & Unwin, Australia, 2010 © Gordon Reece 2010 Omslagsillustrasjon: Ruth Grüner Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2011 Papir: Enso Creamy 70 g (2,0) ISBN 978-82-05-40821-0 www.gyldendal.no

UNG Mus.indd 4

28.02.11 12.39

1

Mamma og jeg bodde i et landsens hus omtrent en halvtime utenfor byen. Det hadde ikke vært lett å finne et sted å bo som oppfylte alle kravene våre: på landet, ingen naboer, tre soverom, hage både på forsiden og baksiden; et gam­ melt hus (det måtte ha «personlighet»), men samtidig med alle moderne bekvemmeligheter – et moderne sentralfyringsanlegg var avgjørende, siden ingen av oss kunne fordra å fryse. Det måtte være stille, det måtte være rolig og avsondret. Vi var tross alt grå mus. Vi lette ikke etter et hjem. Vi lette etter et sted å gjemme oss bort. Vi hadde sett på dusinvis av eiendommer sammen med megleren, men hvis vi kunne se taket til en av naboene gjennom trærne eller høre trafikkdur i det fjerne, vekslet vi diskré, talende blikk og strøk den fra listen. Vi gjennomførte selvfølgelig befaringen, lyttet tålmodig til de innlysende beskrivelsene – dette er det 5 UNG Mus.indd 5

28.02.11 12.39

store soverommet – dette er badet. Vi ville ha følt at det på en måte var uhøflig å la være etter at megleren hadde kjørt oss så langt ut på landet, og mamma kunne like mye hevde seg overfor en skråsikker ung mann med gelé i håret og en hyperaktiv mobiltelefon (takk, Darren, vi har sett nok, vi er ikke interessert), som hun kunne fly til månen. Mus er aldri uhøflige. Mus er aldri selv­ sikre. Så vi tilbrakte mange lørdager med å bli vist rundt i hus vi ikke var det minste interessert i. Til slutt ble vi imidlertid tatt med for å se på Honey­ suckle Cottage. Det var ikke det peneste huset vi hadde sett på – med sin brune mursteinsfasade, små vinduer, grå ski­ fertak og sotete piper; det så mer ut som «by» enn «land». Men det lå vidunderlig avsides; omgitt av flere mål jorder på alle kanter, det nærmeste nabohuset var omtrent en halv kilometer unna. Det kunne bare nås ved å følge en kronglete, smal vei som slynget seg rundt eiendommen i en stor, snirklete bue. Med trange hår­ nålsvinger og høye hekker langs veikanten føltes den mer som en labyrint enn en offentlig vei. For en gangs skyld hadde vi ingen problemer med å tro Darren da han fortalte at det var få biler som våget seg inn dit, av frykt for å bli liggende bak saktegående landbruksmas­ kiner. Den lange oppkjørselen med trær på begge sider, full av hull og med en skarp venstresving, som vi måtte manøvrere oss oppover, bare forsterket inntrykket av at 6 UNG Mus.indd 6

28.02.11 12.39

Honeysuckle Cottage lå så fjernt fra allfarvei at verdens harde virkelighet ikke ville finne oss der. Det var også vidunderlig stille der. Da vi gikk ut av Darrens firehjulstrekker en blåsende januardag, var stillheten det første jeg la merke til. Den dukket opp da fuglene høyt oppe i trærne over oss sluttet å kvitre, og Darren et øyeblikk tok en pause i sine uopphørlige salgsfremstøt (jeg elsker dette huset – og det er ikke bare noe jeg sier – jeg ville flyttet inn i morgen hvis jeg bare kunne); der var den, den vidunderligste lyden i verden – fullstendig fravær av lyd. Eierne, herr og fru Jenkins, et eldre par, møtte oss i døren. De hadde stritt, grått hår, rødmussede kinn, holdt hver sin tekopp mot brystet på de tjukke strikke­ jakkene sine og brast ut i en hjertelig latter selv om ingen hadde sagt noe spesielt morsomt. Herr Jenkins forklarte at de måtte flytte tilbake til byen på grunn av fru Jenkins’ helse – «trøbbel med hjertepumpa», som han kalte det – og de hadde ikke lyst til å være ute i «ødemarken» hvis noe skulle skje. De var knust over å måtte dra, sa han, og forsikret oss om at de hadde hatt femogtredve vidunderlige år i huset. Ja, femogtredve vidunderlige år, gjentok fru Jenkins etter ham, som en som var vant til ikke å være stort annet enn et lydig ekko av ektemannen. De tok oss med på den obligato­ riske, penible turen rundt i huset: for mange personer som forsøkte å klemme seg sammen i en liten entré og 7 UNG Mus.indd 7

28.02.11 12.39

på en trappeavsats, klumsete forvirring (du først – nei, du først!) i hver eneste døråpning. Mens vi gikk fra rom til rom, merket jeg at blikket til Jenkins stadig vendte tilbake til meg og forsøkte å skjønne hvordan en sjenert middelklassejente hadde klart å få de stygge arrene i ansiktet. Jeg var lettet da de førte oss gjennom kjøkke­ net og ut i bakhagen så jeg kunne bli hengende litt etter og slippe det nysgjerrige blikket hans. Herr Jenkins var litt av en ekspert på hagestell, og han var fast bestemt på å demonstrere det. Vi trasket etter ham rundt i hagen mens han viste frem frukt­ trærne, grønnsakhagen og de to hageskurene. De var de reneste, ryddigste og mest velorganiserte hageskurene jeg noen gang hadde sett – hvert eneste redskap hang på sin faste krok, selv hagehanskene hadde sine egne kroker merket Jerry og Sue. Han viste oss den stinkende komposthaugen mens han utbrøt: «Og her er den – min store stolthet!»; han førte oss ned til rekken av sypresser som han hadde plantet for å markere tomte­ grensen på baksiden den gangen de flyttet inn. Trærne raget nå over ti meter opp i luften. Jeg kikket inn mel­ lom de tette grenene. Bak dem var det ikke annet å se enn gråbrune, oppløyde jorder som strakte seg innover i det uendelige. Herr Jenkins var spesielt stolt av forhagen. Den store plenen, finklippet som en golfbane, var omkran­ set av utallige planter og busker som fremdeles hadde 8 UNG Mus.indd 8

28.02.11 12.39

muntre fargeflekker her og der, til tross for at det var midt på vinteren. «Det er viktig å ha litt vinterbloms­ ter,» sa han til mamma, «og massevis av stauder, ellers blir all farge borte om vinteren.» Mamma forsøkte å skifte tema ved å si at hun ikke visste særlig mye om hagestell, men Jenkins tok dette som en invitasjon til å reparere hullet i hennes dannelse der og da. Han satte i gang med en lang forelesning om forskjellige typer jord. «Denne jorden her, for eksempel,» sa han, «er kalkholdig. Den er litt tørr, litt sulten. Den trenger mye naturgjødsel, råtne blader, hagekompost, torv …» Jeg gikk litt unna, klarte ikke å høre på ham der han kver­ net videre – «kompost … kunstgjødsel … kalksteinslag …» Jeg trodde jeg hørte ham si «tørket blod» på et tids­ punkt, men avgjorde at jeg måtte ha hørt feil. Jeg gikk videre mens den irriterende stemmen sank til en svak mumling bak meg, til jeg ikke kom lenger på grunn av et stort, ovalt rosebed som var anlagt midt på plenen. Rosene var blitt brutalt beskåret, og det så ut som om de pekte mot himmelen med de amputerte stumpene sine i protest. Hele bedet ga et øde og trist inntrykk. Med den store haugen av spavendt jord min­ net det meg om en nylig dekket grav. Da jeg så meg rundt på de andre plantene og bus­ kene i hagen, gikk det opp for meg at jeg nesten ikke visste navnet på noen av dem. Hvis jeg skulle bli forfat­ ter, var det absolutt noe jeg måtte rette på. Det virker 9 UNG Mus.indd 9

28.02.11 12.39

som om forfattere alltid vet navnene på blomster og trær; det bidrar til å få dem til å fremstå som mer auto­ ritative, mer gudelignende. Jeg bestemte meg for at det første jeg skulle gjøre etter at vi hadde flyttet inn (for jeg hadde allerede forstått på det drømmende uttrykket til mamma at dette kom til å bli vårt nye hjem), var å lære navnet på hver eneste blomst og hvert eneste tre i hagen – både de vanlige og de latinske. Da jeg kom tilbake og stilte meg ved siden av mamma igjen, klarte ikke Jenkins å holde nysgjerrighe­ ten i tømme lenger. «Og hva har skjedd med deg, da, jenta mi?» spurte han og indikerte med en vag håndbevegelse at han sik­ tet til arrene i ansiktet mitt. Mamma trakk meg instinktivt nærmere og svarte for meg. «Hun var utsatt for en ulykke. En ulykke på sko­ len.»

UNG Mus.indd 10

28.02.11 12.39

2

Mamma kjøpte Honeysuckle Cottage for sin andel av oppgjøret etter skilsmissen. Museandelen hennes. Pappa – som, tro det eller ei, var advokat og spesialist på familie­juss – hadde forlatt oss halvannet år tidligere til fordel for sekretæren sin, en jente som var hele tretti år yngre enn ham, med et utfordrende babydukkefjes, og som alltid gikk med utringninger som viste frem det meste (hun var bare ti år eldre enn meg! Og jeg skulle liksom se på henne som min «nye mor»?). De økonomiske og «omsorgsmessige» spørsmålene ved skilsmissen hadde det tatt bortimot et år å løse. Pappa sloss mot mamma som om hun skulle vært hans verste fiende snarere enn hans kone gjennom atten år, og forsøkte å ta fra henne alt – også meg. Mamma ga etter i spørsmål etter spørsmål – hun ga til og med fra seg retten til sin del av pensjonen hans, hun sa fra seg retten til underholdsbidrag, hun ga ham til og med tilbake noen av de gavene han hadde kjøpt 11 UNG Mus.indd 11

28.02.11 12.39

til henne mens de var gift, som han hadde vært frekk nok til å forlange – men hun nektet å gi slipp på meg. Rettens syn var at jeg, som en «usedvanlig begavet» fjortenåring, selv var i stand til å bestemme hvem jeg ville bo hos. Siden det ikke var noe jeg heller ville enn å få bo hos mamma, ble pappas krav om omsorgsrett til slutt avvist av retten. Da det gikk opp for ham at han ikke kunne straffe mamma for alle årene med opp­ ofrelser ved å ta meg fra henne, emigrerte han umid­ delbart til Spania med «Zoe». Etter å ha elsket meg så høyt at han ville ha meg boende fast hos seg, dro han uten engang å si adjø, og jeg har ikke hørt fra ham siden. Salget gikk i orden usedvanlig raskt, og vi flyttet inn i Honeysuckle Cottage i slutten av januar. Det var en av disse schizofrene vinterdagene da himmelen det ene øyeblikket er full av mørke skyer, og i neste øyeblikk stråler solen som om våren skulle ha kommet usedvan­ lig tidlig – bare for å bli kvalt igjen av dystre skyer med isnende vind og byger av kaldt regn. Flyttemennene, som tygget tyggegummi og stinket svette, labbet frem og tilbake gjennom huset med de sølete støvlene sine og kom med høylytte hint om at de kunne «gitt hva som helst for en kopp te». Og mamma kom lydig ut med te og melk i krus på et brett og for­ synte dem med tre eller fire sukkerbiter etter ønske, og 12 UNG Mus.indd 12

28.02.11 12.39

så satte de seg til i grusen i oppkjørselen og røykte, med krusene plassert på kommoder de burde ha båret inn. En av dem oppdaget at mamma så på den stygge skram­ men de hadde laget på siden av pianoet hennes, og ropte ubekymret: «Det er ikke vi som har gjort det, jenta mi. Det var sånn fra før av.» Hun skyndte seg til­ bake til huset (mus er livredd for konfrontasjoner), og de fikk seg en god latter, alle sammen. De presset henne til å betale kontant – også for den halvtimen de hadde sittet og drukket te og hermet etter den «fine» måten hun snakket på – og da de endelig dro sin vei, lå sigarettstumpene igjen etter dem innimellom bladene på plantene. Jeg hadde ingen problemer med å bytte ut det luksuri­ øse huset i byen, hvor jeg hadde levd nesten hele mitt liv, med de enklere forholdene i Honeysuckle Cottage. Huset i byen sluttet å være hjemmet mitt da skilsmisse­ forhandlingene startet; etter det ble det fellesboligen – en verdifull gjenstand som advokatene på begge sider, som to dyktige sjakkspillere, prøvde å «ta». En fellesbolig kan aldri bli et lykkelig hjem. Det var altfor mange minner for meg der – både gode og vonde. Jeg var ikke sikker på hvilke som gjorde mest vondt: pappa utkledd som julenisse da jeg var syv, som rekker meg en gyllen hamster som sitter og skjel­ ver i hendene hans; pappa rasende og full som, boksta­ 13 UNG Mus.indd 13

28.02.11 12.39

velig talt, sparker inn inngangsdøren syv år senere fordi det er hans tur til å «ha» meg i helgen, og jeg nekter å bli med ham; foreldrene mine på sin femtenårs bryllups­ dag som danser kinn mot kinn i stuen foran alle ven­ nene sine til Eric Claptons «Wonderful Tonight»; eller pappa som tre år senere skyver mamma så hardt fra seg, og med en sånn avsky, at hun faller tungt bakover i gulvet og brekker en finger. I akkurat den samme stuen … Det var også en annen grunn til at jeg ville forlate fellesboligen, en grunn jeg hater å innrømme, til og med for meg selv. Det er fristelsen til å fortsette å være glad i pappa. Til tross for den motbydelige måten han behandlet mamma og meg på, til tross for mine iher­ dige forsøk på å svartmale ham alt jeg kan i mitt indre, er blodsbåndet fortsatt vanskelig å bryte. Overalt i fellesboligen var det ting som minnet meg på den andre siden hans, på hvor snill han kunne være og hvor mye moro vi pleide å ha sammen. Det lille huset i bjerke­ treet, som han laget til meg da jeg var seks eller syv; de nydelige bokhyllene han satte opp på rommet mitt før jeg begynte på ungdomsskolen, og den skinn­innbundne samlingen med «barneklassikere» som han hadde med hjem til meg fra London (det var pappa som oppmunt­ ret meg til å bli forfatter, det var han som sådde frøet). Garasjen som han hadde bygd om til treningsstudio, og der det ennå hang igjen en svak eim av svetten hans, 14 UNG Mus.indd 14

28.02.11 12.39

og den gamle dartskiven som vi pleide å spille vanvit­ tige omganger med «Klokka rundt» på. Men den kanskje aller sterkeste påminnelsen om pappa dukket opp hver gang jeg så meg i speilet – og så de nøttebrune øynene hans stirre tilbake på meg. Jeg hadde aldri stått pappa like nær som jeg gjorde mamma, men vi hadde hatt våre fine øyeblikk, som da jeg var liten og han løftet meg høyt over hodet, som om han forsøkte å se igjennom meg i sollyset, på en måte var det enda bedre. Jeg holdt dette hemmelig for mamma, selvfølgelig, det ville ha såret henne dypt. Men så lenge jeg var i fellesboligen, lå den forræderiske fristelsen der, og hvis mamma og jeg kranglet av en eller annen grunn, ble den plutselig enda sterkere. Med flyttingen håpet jeg at denne trojanske hesten full av følelser ville bli svekket og til slutt forsvinne helt. Honeysuckle Cottage var en forfriskende, ny start. Jeg elsket kjøkkenet med terrakottaflisene på gulvet, det hvitskurte furubordet og det gammeldagse spiskamme­ ret – det var alltid lunt og koselig der, uansett hvor dår­ lig været var utenfor, så det endte med at vi spiste alle måltidene våre der. Jeg elsket stuen som gikk over i spise­stuen uten noen skillevegg, på den måten hadde jeg følelsen av at mamma var like i nærheten selv om vi holdt på med forskjellige ting. Jeg elsket den åpne pei­ 15 UNG Mus.indd 15

28.02.11 12.39

sen bygd av grove, grå steiner og den lakkerte peis­hyllen i eiketre og de smårutete vinduene i tudorstil. Jeg elsket den slitte tretrappen der det fjerde trinnet nedenfra all­ tid knirket uansett hvor du satte foten på det. Jeg elsket rommet mitt med de synlige bjelkene og den inne­ bygde vindusbenken hvor jeg kunne sitte og lese i time­ vis i det reneste, klareste lyset jeg noensinne hadde opp­ levd. Jeg elsket å trekke fra gardinene om morgenen og se lappeteppet av pløyde jorder strekke seg utover i det uendelige istedenfor forstedenes identiske «direktør­ boliger» i rød teglstein, alle med en BMW eller en Mer­ cedes parkert i oppkjørselen. Og aller mest frydet jeg meg over å kunne ta med meg en stol ut i hagen på baksiden, der jeg kunne sitte og studere skyene mens de gled over i hverandre og dannet stadig nye mønstre, som oljen i en lavalampe. Når jeg satt og stirret opp på skyene, likte jeg å fore­ stille meg at jeg levde i en enklere, mer uskyldig tid – aller helst før det fantes mennesker i det hele tatt, da hele jorden var et enormt, grønt paradis, og grusomhet – å såre andre mennesker bare fordi man liker det – var fullstendig ukjent.

UNG Mus.indd 16

28.02.11 12.39

3

Mamma hadde vært en særdeles dyktig ung advokat, hun ble headhuntet til et advokatfirma i London før hun var ferdig med studiene. Etter eksamen hadde hun begynt i firmaet, men jobben hadde ikke fungert for henne. Hun hatet å bo i London; de påtrengende menneske­massene, de stappfulle T-banene i rushtiden, fyllik­ene med blodige ansikter (London er ikke noe passende sted å bo for grå mus), og etter fire år hadde hun bestemt seg for å flytte til et mindre sted. Hun begynte å jobbe hos Everson’s, det største advokatfirmaet i byen, og det var der hun møtte pappa, åtte år eldre enn henne og allerede partner i firmaet. Hun falt for det flotte utseendet og den belevne sjarmen hans; han falt for det reserverte vesenet og det sterke engasjementet hennes – selv om det nå er vanskelig å si om han noen gang elsket henne like lidenskapelig som hun elsket ham. Etter å ha vært sammen i litt over et halvt år, bestemte de seg for å gifte seg. 17 UNG Mus.indd 17

28.02.11 12.39

Da jeg ble født fire år senere, insisterte pappa på at mamma skulle slutte å jobbe og være hjemme og ta seg av meg på heltid. Han ville ikke at datteren hans skulle bli sendt rundt fra den ene barnepiken til den andre som en annen pakke, sa han; han ville ikke at datteren skulle komme hjem til et tomt hus etter skoletid fordi begge foreldrene jobbet, sa han; han tjente mer enn nok til å forsørge oss alle, og det var ikke noe behov for at de skulle jobbe begge to, sa han. Han påsto at dette (selvfølgelig) ikke hadde noe som helst å gjøre med at mamma var like ved å bli partner i firmaet selv. Det hadde (selvfølgelig) heller ingenting å gjøre med det fak­ tum at hun generelt ble ansett som den beste advokaten i firmaet, og at kvikksølvhjernen hennes ofte fikk ham til å føle seg dum og utilstrekkelig. Pliktskyldig gjorde mamma som han ville. Han ­visste tross alt best, han var eldre, han var partner i ­firmaet, han var mann. Hvordan skulle hun klart å stå imot ham, selv om hun hadde villet? Hvordan kan en mus stå imot en katt? Hun ga opp jobben hun elsket, og de neste fjorten årene konsentrerte hun seg om å ta seg av meg og huset – laget mat, handlet, vasket og strøk – mens pappa sakte, men sikkert jobbet seg opp til å bli seniorpartner hos Everson’s. Da han gikk fra henne, var hun førtiseks år gammel. Hennes juridiske kunnskaper var håpløst utdatert – hadde skrumpet inn som frukt som blir hengende 18 UNG Mus.indd 18

28.02.11 12.39

igjen på treet og råtne. Advokatbevillingen hennes var ikke blitt fornyet på fjorten år. Den eneste jobben hun klarte å få, var som «juridisk assistent» hos Davis, Goodridge & Blakely, et advokat­ firma som holdt til i en av de tvilsomme gatene bak jernbanestasjonen. Partnerne i firmaet brukte den lange tiden hun hadde vært borte fra jussen som unnskyld­ ning for å gi henne en latterlig lav lønn – som hun kunne «godta eller la være», som de sa – og selvfølgelig godtok hun den. Hun fikk en pult på et lite kontor som hun måtte dele med to av sekretærene, for å gjøre det helt klart at hun heller ikke ble ansett som stort mer enn en sekretær, og ikke en fullt kvalifisert advokat. Uansett gikk det raskt opp for eierne hvor dyktig hun var, og de ble helt forbløffet over hvor raskt hun tok igjen alt hun hadde gått glipp av. Blakely, straffe­ rettsadvokaten blant partnerne, lesset et skammelig høyt antall av klientene sine over på henne og brukte henne som sin personlige assistent og alminnelig viser­ pike; Davis, som ledet skadeerstatningsavdelingen, begynte å overføre flere og flere av de vanskelige sakene til henne, de han hadde kludret til så mye at han ikke visste hva han skulle gjøre med dem. Innen det første året var omme, hadde mamma ansvar for noen av fir­ maets vanskeligste saker, og fikk dårligere betalt enn sekretærene. 19 UNG Mus.indd 19

28.02.11 12.39

Brenda og Sally, sekretærene mamma delte det trange kontoret med, mente at flyttingen til Honeysuckle Cottage var et feilgrep, og nølte ikke med å fortelle henne det. «Shelley er snart seksten nå, Elizabeth,» sa Brenda. «Hun kommer til å ha lyst til å møte vennene sine i byen om kvelden …» «Helt riktig,» sa Sally. «Hun kommer til å fly på klubber hver helg hvis hun ligner det aller minste på min datter. Du kommer til å få hendene fulle med å kjøre frem og tilbake til byen for å levere og hente henne.» Mamma forsøkte å holde privatlivet privat – så pri­ vat det var mulig å gjøre det uten å fornærme Brenda og Sally, som mer enn gjerne delte de mest intime delene av sitt ekteskapelige liv med andre, uten den minste sjenanse. Mamma rødmet og mumlet et eller annet om at det virkelig ikke gjorde henne noe, og at hun var sikker på at Shelley ikke ville utnytte henne. Dette ble møtt med ville og hånlige protestskrik: Elizabeth, du er så lettlurt! Brenda og Sally sa stadig sånne ting til henne – Eli­ zabeth, du er altfor snill! Hvorfor finner du deg i det, ­Elizabeth? Hvorfor sier du ikke fra? De hadde sett at hun uten protester godtok en lønnsforhøyelse som rett og slett var en fornærmelse, de hadde sett hvordan Davis og de andre advokatene i firmaet dumpet problemene sine på skrivebordet hennes og knapt takket henne når 20 UNG Mus.indd 20

28.02.11 12.39

hun løste dem, de hadde sett Blakely snike seg opp til henne fem minutter før arbeidstidens slutt og be henne om å jobbe overtid eller «ta en titt på denne saken over helgen» fordi han visste at hun var for svak til å si nei. Det gikk sjelden en dag uten at Brenda eller Sally måtte utbryte: Elizabeth, du er så lettlurt! Hun hadde selvfølgelig ikke fortalt dem sannheten om meg. Hun sa ikke at jeg ikke behøvde å bli kjørt til byen for å treffe vennene fra skolen fordi jeg ikke hadde noen venner fra skolen. Ikke en eneste. Hun fortalte ikke at jeg hadde vært offer for en mobbekampanje som var så brutal at jeg måtte tas ut av skolen og nå fikk undervisning hjemme. Hun fortalte ikke at den nye adressen min ble holdt hemmelig for skolen etter råd fra politiet, så ikke de aktuelle jentene skulle få tak i den.

UNG Mus.indd 21

28.02.11 12.39

Ikke mange bøker treffer deg med et – BANG! – og du er hekta. Enda færre bøker klarer å holde dette spenningsnivået hele boka igjennom. Mus gjør akkurat det.

Shelley, kjære, sa mamma. Ikke vær redd. Han vil bare ha penger. Hvis vi gjør som han sier, vil han gå og la oss være i fred.

CHRISTINE, 16

Mus er et spennende, psykologisk drama som reiser dypt engasjerende moralske dilemmaer. Vi kan forstå at Shelley og moren handler som de gjør, men kan vi unnskylde det? Skal vi håpe at de slipper unna? Når er vold en akseptabel løsning? En gripende og utfordrende roman som ikke vil etterlate noen lesere uberørte. GOOD READING MAGAZINE

(…) Innimellom ble jeg nesten uvel mens jeg leste, likevel klarte jeg ikke å stoppe. Mus er en briljant og overbevisende utforskning av den menneskelige natur – faktisk så en kan komme i tanker om Shakespeares Macbeth.

Jeg trodde ikke på henne, og kunne skjønne på de skjelvende hendene og den uvante stemmen hennes at hun ikke trodde det selv heller. Når en katt går inn i et musehull, etterlater den ikke musene uten å ha skadet dem. Jeg visste hvordan dette kom til å ende. Shelley og moren omtaler seg selv som mus – alltid fredsommelige, pliktoppfyllende, usikre på seg selv. Forsiktige som mus og gode som gull hele livet, og alt de har oppnådd med det, er å bli herset med av alt og alle. Men det finnes en grense selv for mus. Og én dag er den grensen nådd …

En overbevisende psykologisk thriller som reiser grunnleggende moralske spørsmål, vekker debatt og ikke vil etterlate noen lesere uberørte.

YOUNG READERS, AUSTRALIA

Omslagsdesign: Ruth Grüner

Foto: Joanna Reece

Ett sted går det en grense – selv for dem som er vant til å finne seg i alt. Denne rystende psykologiske thrilleren etterlater leseren med spørsmålet: Hva ville DU gjort hvis du nådde denne grensen?

GORDON REECE

MUS er et jordskjelv av en roman som på kort tid har oppnådd stor internasjonal suksess.

GORDON REECE er forfatter og illustratør. Han er opprinnelig fra England, men emigrerte til Australia i 2005. Han har tidligere utgitt bildebøker, tegneserier, graphic novels og skjønnlitteratur for voksne. Gordon Reece har hatt 16åringer spesielt i tankene da han skrev boka – med uttalt ønske om å skrive en roman som selv den mest blaserte og kyniske 16-åring ikke vil klare å legge fra seg. Alle reaksjoner hittil vitner om at han har klart nettopp det!