KLAFF: 90 MM
BAKSIDE: 135 MM
I Mitt knuste hjerte skriver Tove Bjørgaas fram sin egen kjærlighetshistorie til USA – og sorgen over hva landet har blitt. Som ung utvekslingsstudent på den amerikanske landsbygda opplevde hun et land preget av overflod, framtidstro og åpne horisonter. Flere tiår senere vender hun tilbake som NRKs korrespondent i Washington, tett på maktens eliter under Obama, Trump og Biden. Mellom personlige minner og politiske analyser tegner hun et sterkt, melankolsk portrett av en nasjon i endring.
HØYDE: 211 MM
FORSIDE: 135 MM
Tove Bjørgaas (f. 1972) har vært journalist i NRK siden 2003. Hun har bodd i USA i til sammen 18 år og vært korrespondent der i 11 av dem. Bjørgaas har tidligere skrevet boka Forandring og frykt: Barack Obamas USA (2011).
En fortelling om kaos, håp og polarisering i USA forsidefoto: getty images baksidefoto: eskil wie furunes omslag: ingrid skjæraasen og stian hole
KLAFF: 90 MM
tove bjørgaas
Mitt knuste hjerte
Dette er fortellingen om kaos og håp, om polarisering og frykt – men også om menneskene bak overskriftene, og om hva det vil si å ha et barn med amerikansk statsborgerskap i et land som oppleves som stadig mer utrygt.
tove bjørgaas
Hva skjedde med drømmen om Amerika?
RYGG: 24 MM
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 Papir: 70 g Creamy 2,0 Boka er satt med 11/13,5 pkt. Minion Pro Omslag: Ingrid Skjæraasen og Stian Hole ISBN 978-82-05-62780-2 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no
70099 Mitt knuste hjerte – s. 4
07.09.2026 08:19
Tove Bjørgaas
Mitt knuste hjerte En fortelling om kaos, håp og polarisering i USA
70099 Mitt knuste hjerte – s. 3
07.09.2026 08:19
Innhold Prolog: Den verste dagen
7
40 år i USA
10
1 Sjalabais, Tove
15
2 En helt annen verden
29
3 Nullpunktet
39
4 Krig
43
5 En krigstrøtt nasjon og en ny historie
53
6 Idyll i superzip-land
66
7 Ingen rettferdighet, ingen fred
82
8 Highway to Hell
93
9 Flight 93
103
10 ADHD under glasstaket
109
11 Oppvåkningen
116
12 Stoltenberg og Disney World
127
13 Barn under pulten
138
14 Reorienteringen
148
15 Unntakstilstand
155
70099 Mitt knuste hjerte – s. 5
07.09.2026 08:19
16 Stormingen
173
17 Tilbake til USA
179
18 Min kropp, mitt valg
186
19 Et høyreradikalt laboratorium
194
20 Trump 2.0
207
21 Hjemløse og førerløse
219
22 Bidens fall
226
23 JD og Kamala
235
24 Innsettelsen og sangen
242
25 Flytanker
248
26 Gjenforeningen
253
27 Hjertelandet
258
Takk
268
Litteratur
270
70099 Mitt knuste hjerte – s. 6
07.09.2026 08:19
Prolog: Den verste dagen 12. mars 2020
Lukten av vaskemiddel med salmiakk river i nesa. Jeg helte nesten en halv flaske oppi bøtta før jeg begynte. Det kjentes som det trengtes. Det er ikke mitt eget gulv jeg vasker. Det er gulvet til amerikaneren jeg har en sønn med. Jeg skrubber det slitte eikegulvet. Jeg ligger på knærne og tvinger kluten ned i mellomrommene mellom plankene. Vaskingen kjennes terapeutisk. For inni meg er det kaos, og rundt oss er det total unntakstilstand. Fra TV-en i stua snakker Donald Trump om at han ikke er enig i at det er noen farlig pandemi på gang. Han skylder på Kina og kritiserer Europa for at viruset nå har kommet hit. Ved sida av ham står en kortvokst, eldre mann med briller og et bekymret uttrykk i ansiktet. Anthony Fauci leder CDC, det amerikanske smitteverndirektoratet. Han sier at det han har fryktet mest i hele sin lange karriere innen folkehelse, er et lungevirus av den typen vi ser nå. Det er åpenbart at de to mennene ser veldig ulikt på situasjonen. Jeg vasker gulvet fordi jeg gjerne vil hjelpe til med det jeg kan. Og fordi sønnen min på ti år er her. Det siste halvannet året har han og jeg bodd i Norge, men nå har vi vært tilbake i USA i noen uker, for jeg skal prøve å skrive en bok, mens han skal bo hos faren sin, som han har savnet intenst. 7
70099 Mitt knuste hjerte – s. 7
07.09.2026 08:19
De siste to ukene har jeg reist litt rundt. Jeg har vært i Texas og California. I begynnelsen av turen virket det meste normalt, bortsett fra at en investor jeg møtte i Dallas bare ville snakke om dette viruset. Da jeg kom til Silicon Valley utenfor San Francisco noen dager senere, hadde restauranter og butikker stengt, og folk hadde allerede flyttet inn på hjemmekontor. Flere unge tek-ansatte jeg hadde planlagt å intervjue, hadde reist fra USA. En fortalte i telefonen at mange hadde tatt første fly til New Zealand, for de ville være på et velorganisert sted langt unna hvis alt i USA skulle stenge ned. Jeg vil bare hjem. Mens jeg skrubber dette amerikanske gulvet som for å desinfisere hvert fiber i det selv om det ikke er nødvendig, kjenner jeg angsten som en klo i brystet. Det er en angst jeg har kjent helt siden jeg i 2010 fikk et barn med amerikansk statsborgerskap. Angsten for å bli sittende fast i USA, for å bli tvunget til å bo her uten en trygg, norsk jobb med tilgang til den norske velferdsstaten. Avisene skriver at de som vil reise hjem til Europa, bør gjøre det med en gang, for snart vil det ikke gå flere fly. Jeg ringer Lisa, som driver et reisebyrå og alltid hjalp meg da jeg var korrespondent og måtte rykke ut på akutte hendelser. Hun har sikkert gode råd nå. Hun råder meg til å reise til Norge i løpet av 24 timer. – De sier det vil gå fly i bare noen dager til, sier hun. Jeg begynner på en umulig samtale med faren til sønnen min. Sier at tiåringen og jeg blir nødt til å reise hjem nå. Han er ikke enig. Det virker farligere i Norge, sier han. Det er jo flere smittetilfeller der. Sønnen min er sammen med storebroren sin, den helt amerikanske halvbroren på 20 år, som akkurat har kommet hjem fra universitetet fordi det også er stengt. De to er overlykkelige over å se hverandre og få litt tid sammen. Jeg annonserer 8
70099 Mitt knuste hjerte – s. 8
07.09.2026 08:19
for dem begge at vi må reise hjem til Norge nå. Men tiåringen protesterer. – Jeg er hjemme. Jeg vil være her hos pappa, sier han. Vi skulle egentlig være her i tre uker til, og nå har han til og med fått fri fra skolen. – Du kan bare reise, du, mamma, sier han. Jeg sover nesten ikke den neste natta. Sitter oppe med en venn og kollega og drikker vin for å roe nervene. – Nå må vi la begivenhetene styre dette, sier min kollega Fredrik i TV 2. Han har vært ute mange vinternetter før og har tenkt å bli. Men jeg har rett og slett fått USA-panikk. Den gjør det vanskelig å puste, selv om jeg ikke er smittet av noe virus. Hjemme i Norge venter kjæresten min og alt det trygge. Jeg tenker på det amerikanske helsevesenet, på alle som ikke har helseforsikring, på køene utenfor sykehus, som jeg allerede har sett på TV, på matbutikkene som pleier å bli tømt av folk som hamstrer, bare det kommer noen centimeter snø. Dette kommer aldri til å gå bra, tenker jeg, og tvinger kluten ned i enda en sprekk mellom gulvplankene. Dagen etter gjør jeg det jeg har fryktet aller mest i de ti årene jeg har vært mammaen til et barn med to nasjonaliteter. Jeg setter meg på et fly til Europa alene. Allerede da vi flyr over Canada-kysten, angrer jeg. Hva er det jeg har gjort? Da vi mellomlander i Amsterdam, er det like før jeg går til KLM-skranken og kjøper en billett tilbake til Washington. Hvem er det som reiser fra barnet sitt midt i en pandemi? Det gjør jeg. Så redd har jeg blitt for landet jeg elsket.
70099 Mitt knuste hjerte – s. 9
07.09.2026 08:19
40 år i USA USA har opplevd mer dramatiske dager enn marsdagen i 2020 da jeg gikk ned for telling. Denne boka er en fortelling om hvordan det har vært å leve der i en tid da landet har forandret seg så skremmende raskt. Jeg har bodd i USA i nesten halvparten av de siste 40 årene, over flere perioder. Det har vært en epoke med store skifter og stadig større splittelse i befolkningen. Etter hvert har denne splittelsen spist opp USA innenfra og gjort det til et ustabilt land som kan føles vanskelig å kjenne igjen og enda vanskeligere å stole på. Både USA og jeg har blitt stadig mer nevrotiske. Endringene begynte lenge før Donald Trump ble president, og de kommer ikke til å være over når han ikke lenger er det. For amerikanere er ikke lenger bare kritiske til hverandre. Mange forakter dem som har andre politiske meninger eller lever på en annen måte enn dem selv. Det truer hele prosjektet som er USA, et land tuftet på innvandring og nye muligheter for mennesker som er villige til å arbeide hardt. Jeg kjenner USA ganske godt etter å ha bodd både på bygda og i byen og etter å ha reist på kryss og tvers av hele det store kontinentet som både journalist, turist og en slags nesten-amerikaner. Det er ute i landet, midt i vanlige folks hverdag, at jeg har lært mest. Det har også hjulpet meg til å forstå USA, 10
70099 Mitt knuste hjerte – s. 10
07.09.2026 08:19
tenker jeg noen ganger, at jeg selv har vokst opp langt unna hovedstaden og makteliten i mitt eget land. USA har fått en mye større plass i mitt liv enn jeg hadde planlagt. Men sånn er jo livet. Det skjer bare. Jeg kom dit første gang i 1989, et par dager etter at jeg fylte 17, for å være utvekslingselev. Ti år senere ble jeg introdusert for et helt annet sjikt av amerikanere, da jeg kom tilbake for å studere. Like etter at jeg reiste hjem igjen, ble USA rammet av det verste angrepet i landets historie. Det ble krig mot terror, og midt i den fikk jeg drømmejobben for en norsk USA-interessert journalist. Å være NRK-korrespondent var fryktinngytende og spennende på en gang. Jeg var 34 år, singel og barnløs og gikk 100 prosent inn for oppgaven. Den allmenne interessen for USA, som jeg følte dabbet litt av på 1990-tallet, hadde økt kraftig etter terrorangrepene i 2001. Og til tross for krig og finanskrise føltes USA fornyet. Krigen mot terror hadde skapt et engasjement og et sinne. Folk ville ha politikere som kunne bringe USA inn i framtida. Millioner av unge som aldri hadde stemt før, sa de hadde fått tro på landet sitt, og jeg bestemte meg for at her ville jeg være så lenge jeg kunne. I 2010 ble jeg mamma til en amerikaner. Den amerikanske samboeren min og jeg kjøpte et lite, amerikansk hus med stakittgjerde rundt, og USA-oppholdet mitt ble plutselig til et livsprosjekt. Når en får barn, blir en også mer klar over hvordan et samfunn er organisert. Men selv i løpet av årene som amerikansk småbarnsmor forsto jeg ikke at landet var i ferd med å forandre seg i en helt annen retning enn jeg først hadde trodd. På begynnelsen av 2010-tallet tenkte jeg at en ung og stor millenniumsgenerasjon skulle endre USA til noe som lignet mer på mitt eget land, bare et større og mer fargerikt et. Et sted der sosialisme ikke er farlig. Der en større velferdsstat med et 11
70099 Mitt knuste hjerte – s. 11
07.09.2026 08:19
sosialt sikkerhetsnett blir sett på som positivt. Rett før pandemien reiste jeg tilbake til USA for å gjøre research til en bok om det. Men jeg skrev aldri den boka. For et flertall av amerikanerne ville ikke dit jeg trodde. En helt annen kraft skulle ta tak i dem. Det var en kraft som skapte frykt for at både globaliseringen og sosialismen var i ferd med å ødelegge USA. Den kom fra både høyre og venstre på 2010-tallet, men høyreversjonen av den seiret. En dag i juni i 2015 kom en allerede berømt mann ned den forgylte rulletrappa i skyskraperen sin i New York. Jeg ristet på hodet da desken i Oslo ringte og sa at Donald Trump ville stille som presidentkandidat. Republikanerne hadde allerede et felt fullt av sterke kandidater. Dette var ikke noe å bruke stort med sendetid på, mente jeg. Jeg tok som kjent feil. Øyeblikket innledet et helt nytt kapittel i amerikansk historie. Det gjorde valgkampen i 2016 til noe nokså surrealistisk. Mange av de vedtatte sannhetene om hva som måtte til for å bli president i verdens mektigste land, smuldret opp. Donald Trump overlevde anklager om seksuelle overgrep. Grovt nedsettende kommentarer om motkandidater fikk ham stort sett til å gå fram på meningsmålingene. Valgnatta i 2016 sto jeg under glasstaket på Hillary Clintons valgvake og følte meg som en like stor idiot som mange andre journalister. Følelsen av at det Donald Trump sa, var sant for mange, hadde blitt tydeligere og tydeligere for meg. Jeg hadde sett engasjementet og takknemligheten han vekket hos folk, særlig utenfor de største byene, som endelig følte at noen uttrykte sinnet de hadde kjent på i mange år. De hadde fått en president som viste fingeren til systemet. Som snakket om det de så rundt seg og så på TV, om frykten de følte på hver gang en ny arbeidsplass måtte stenge dørene. Han kunne slenge rundt seg med sarkasmer og beskrive USA som et blodbad i innsettelsestalen sin. 12
70099 Mitt knuste hjerte – s. 12
07.09.2026 08:19
De fleste av de høyt utdannede vennene og naboene mine i Washington hadde aldri møtt en industriarbeider i Michigan eller bilmekaniker i Pennsylvania. De kjente ikke velgerne som hadde sikret Trump valgseieren. Og nå var de både sjokkerte og redde. De tilhørte eliten i landet der grunnleggerne en gang hadde proklamert at det ikke skulle være noen adel, slik som europeiske land hadde. Men eliten i USA hadde for lengst vokst seg mektigere og rikere enn mange av de gamle adelsslektene i Europa. Nå sendte de barna sine til de beste og dyreste universitetene i verden og sørget for at gapet mellom dem og de andre fortsatte å vokse. Siden 2016 har disse forskjellene bare økt. Og i 2024 festet Donald Trump virkelig grepet om et flertall av amerikanske velgere. Folk er blitt reddere for hverandre og vet mindre om hverandre enn de gjorde tidligere. Nedstengningen under koronapandemien fikk boligprisene til å skyte i været mange steder. Uroen i arbeiderklassen gikk samme vei. Folk var ikke bare sinte eller misunnelige på landsmenn som hadde oppnådd mer enn dem. De var også fylt av forakt og ønsket å ødelegge det de andre hadde. Det ble en giftig cocktail. I det rare presidentvalget i 2020 vant gamle og milde Joe Biden over Donald Trump. Biden ville være arbeiderklassens venn, men hadde verken krefter eller troverdighet til å lykkes med det. I all sin iver etter å bevare institusjonene og å være politisk korrekte var ikke Det demokratiske partiet i stand til å ta på alvor de velgerne som mente han var blitt for gammel. Partiet lyttet ikke før det var 107 dager igjen til presidentvalget i 2024, og Kamala Harris kjempet i motbakke, som en presidentkandidat fra det politiske etablissementet. I dag lever vi med følgene av det. Ingen tidligere president har utfordret det politiske prosjektet USA slik Donald Trump gjør. Når han i sin andre periode 13
70099 Mitt knuste hjerte – s. 13
07.09.2026 08:19
har valgt å bruke sin enorme makt til å angripe andre land, i tillegg, til tross for at han gikk til valg på å la være, blir USA enda skumlere. Dette har ført til både frykt og apati i den amerikanske befolkningen. Etter hvert har det også ført til et voksende opprør mot etablissementet i det demokratiske partiet der nye stemmer vil ha et langt mindre kapitalistisk samfunn med en større velferdsstat som kanskje kan vekke til live den amerikanske drømmen for generasjoner av unge som har fått et hardere liv enn foreldrene sine. Jeg ble etterhvert en stadig mer urolig sjel i et stadig mer urolig land. Vel hjemme igjen i Norge kjenner jeg på en trøtthet når folk spør hva som kommer til å skje med USA. Polariseringen fører nå amerikanerne til både høyre og venstre. Korrupsjonen i maktapparatet er stadig tydeligere. Sinnet i den yngre delen av befolkningen også. Jeg vet ikke hvilken vei USA vil ta det neste tiåret. Men jeg kan ta deg med tilbake til mennesker jeg har møtt og opplevelser jeg har hatt der gjennom de siste 40 årene. Skal du forstå makta i USA, må du forstå menneskene som bor der. Kanskje kan de gi noen svar på hva som har skjedd. Hvorfor det ble som det ble. Kanskje kan de også si noe om hvor dette bærer videre.
70099 Mitt knuste hjerte – s. 14
07.09.2026 08:19
1 Sjalabais, Tove New York og Ohio, 1989–90
«Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free.» Diktet av Emma Lazarus er gravert inn i sokkelen til Frihetsgudinnen. «The New Colossus», som diktet heter, ble i sin tid skrevet for å samle inn penger til platået i betong og granitt som statuen Frankrike hadde gitt i gave til USA i 1884, skulle stå på. Jeg var verken fattig eller utmattet som 17-åring. Bare helt vanlig tenåringstrøtt. Likevel tenkte jeg både på innvandrerne som en gang seilte forbi henne, og på min egen amerikanske drøm da jeg så den grønne statuen for første gang. Jeg så henne ikke fra et immigrantskip, men fra den gule ferga som kjører forbi Frihetsgudinnen på vei til Staten Island utenfor Manhattan. Staten Island-ferga er gratis. Det visste en lærer fra Ohio i 1990. Det var grytidlig en februarmorgen, og jeg var om bord i ferga sammen med en gjeng tenåringer fra en liten småby sju timers biltur fra New York. Vi hadde sittet på en buss derfra hele natta på tur med FN-klubben på skolen. De fleste av oss hadde mørkeblå varsity-jakker i ull, sånne jakker du har sett på gamle high school-filmer. Våre hadde gule bokstaver på ryggen med navnet på skolen vår. Mange hadde festet på en 15
70099 Mitt knuste hjerte – s. 15
07.09.2026 08:19
stor «C» i et slags frottélignende stoff foran på jakka. «C» for Conneaut, en liten by i delstaten Ohio. Jeg ser på bilder i et gammelt fotoalbum. Av kommentarene jeg har skrevet under dem, kommer det tydelig fram at jeg som 17-åring var opptatt av frihet i en litt pompøs amerikansk forstand. USA var min nyvunne frihet. Og min amerikanske drøm hadde startet noen måneder tidligere, i hjembyen til disse ungdommene som jeg hadde sittet på en buss sammen med hele natta. Nå var vi på vei til Staten Island for å slå i hjel tid siden nesten ingenting hadde åpnet ennå og læreren ikke våget å slippe 20 tenåringer fra bygda løs på Manhattan. De var bønder i byen, og det var jeg også. Jeg hadde aldri vært i New York før. Da ferga igjen la til kai på Manhattan, litt før klokka sju, kjøpte jeg mitt livs første bagel, med en tykk klump med cream cheese inni, fra en frokostsjappe ved piren. En slik seig bolle med hull i midten kunne jeg ikke huske å ha sett før. Ferger, derimot, var jeg kjent med. Jeg vokste opp i Svolvær i Lofoten. Tipptippoldefaren min på morssida kjøpte en gang halvparten av fiskeværet der og ble væreier. Faren min kommer fra en lærerfamilie i Innlandet og dro til Svolvær som såkalt erstatningslærer tidlig på 1960tallet, et vanlig eventyr for ungdom fra Østlandet den gangen. Svolvær var et godt sted å vokse opp, selv om jeg alltid følte meg litt utenfor. I hele barndommen snakket jeg en underlig knotedialekt som fikk det til å høres ut som jeg kom fra Brønnøysund. Det er ikke noe galt med å komme fra Brønnøysund, men dialekt er noe som skaper fellesskap i Norge. Og i Lofoten snakker man ikke sånn. Men moren min hadde opplevd at folk med nordlandsdialekt ikke fikk leie hybel da hun bodde i Oslo et par år på 1960-tallet. Det var litt av grunnen til at det ble snakket riksmål hjemme hos oss. Og knotedialekt på skolen. En annen grunn var noe jeg ikke klarte å sette ord på med 16
70099 Mitt knuste hjerte – s. 16
07.09.2026 08:19
verken den ene eller den andre dialekten: en slags ensomhet i et homogent lokalsamfunn, et behov for å se den lille verdenen en vokser opp i på avstand. Jeg satt ofte på en stein ved elva nær barndomshjemmet mitt, og skrev rare dikt om ensomhet og verden der ute som jeg visste lite om. Et av dem handlet om en ensom skuespiller i Hollywood. Jeg sendte det inn til et ungdomsprogram i NRK under pseudonym og fikk det lest opp av en skuespiller. Triumfen ble feiret i all stillhet. For det var virkelig flaut å drive med poesi. Det var jo håndball og fotball en skulle drive med. Etter hvert forsonet jeg meg med at jeg rett og slett var en litt rar individualist. Jeg dagdrømte om å flytte til et større sted, med flere folk og andre fag på skolen. Utlandet tenkte jeg først ikke så mye på, for der hadde jeg aldri vært. Hver sommer pakket foreldrene mine bilen og tok med seg oss ungene sørover til besteforeldre på Hamar og andre slektninger på Østlandet. Det var det. Det ble for langt å dra til Legoland eller å kjøre videre nedover i Europa. Oslo besøkte vi sjelden. De få gangene moren min tok oss ungene med inn til hovedstaden på en dagstur med toget, opplevde jeg byen som overveldende stor. Det tok omtrent en hel dag å gå fra Jernbanetorget til Slottet. Hvorfor forteller jeg egentlig alt dette i en historie som skal handle om USA? Fordi jeg tror det er relevant at jeg vet hvor langt det er til sentrale strøk, og hvor stor avstanden mellom by og distrikt kan være. Jeg vokste opp med diskusjoner om lokal næringsutvikling og distriktspolitikk rundt middagsbordet. Om hvorfor ingen i Oslo skjønner hvor dyrt det er å drive en bedrift på en øy i Nord-Norge. Om hvordan det er å måtte kjøre en eller kanskje to timer til nærmeste sykehus. Fra ungdomsskolen og utover jobbet jeg på kontoret og i butikkene i butikksenteret olde17
70099 Mitt knuste hjerte – s. 17
07.09.2026 08:19
faren min en gang hadde grunnlagt. Der solgte vi biler og møbler, maling og spiker med stolte tradisjoner. På veggen hang et brev Knut Hamsun hadde skrevet til firmaet en gang tidlig på 1900-tallet, da han bodde på Hamarøy og hadde fått levert feil skruer til et møbel han hadde bestilt. Spør du amerikanere hvem de har størst tillit til, svarer de gjerne eierne av små og mellomstore bedrifter. Det er noe grunnleggende amerikansk ved friheten til å arbeide så hardt en kan for å bygge opp noe selv. Mange beundrer og respekterer de som har lyktes med det. Tilliten til politikerne i Washington og til akademikerne som jobber ved universitetene, og til media og statsapparatet befinner seg i den andre enden av skalaen. Da jeg var 16 år, bestemte jeg meg for at det ville være både spennende og egentlig ganske nødvendig å dra til USA som utvekslingselev. Siden utlandet var noe ukjent, føltes det som en skjellsettende beslutning. Jeg kastet meg derfor ut i drømmen om Amerika med full kraft. Å dra til et annet land var uaktuelt. USA var mer enn eksotisk nok. Planen var å tilbringe et år under palmene i California. Jeg så for meg at man kanskje gikk på rulleskøyter til skolen eller i alle fall ble kjørt dit i en åpen bil på en vei langs en strand. Å gå på high school tenkte jeg var litt som i TV-serien Fame, der elevene danset og sang, forelska seg i og konkurrerte med hverandre. En dag på vårparten i 1989 dumpet en konvolutt fra USA ned i postkassa hjemme i Svolvær. Den var ikke fra California, men fra et sted jeg aldri hadde hørt om. Ohio, het det, og de som hadde skrevet brevet, visste tydeligvis mer enn meg. De fortalte nemlig at de gledet seg til at jeg skulle komme og bo hos dem. Jeg tørket noen tårer over den knuste drømmen om Califor18
70099 Mitt knuste hjerte – s. 18
07.09.2026 08:19
nia. Så la jeg brevet øverst i skrivebordsskuffen og begynte å forberede meg på en annen versjon av den amerikanske high school-drømmen. Familien i brevet hadde to barn på min alder. De sendte bilder av en gutt i speideruniform og ei jente som spilte i korps. De skrev at jeg kunne bli med i korpset hvis jeg ville. Tidlig i august 1989 drasset jeg en svær, grønn ryggsekk med meis og en blytung, brun koffert uten hjul, som jeg tror vi hadde arvet fra farmor, om bord på hurtigbåten til Bodø. Derfra tok jeg nattoget til Trondheim og dagtoget videre til Oslo, der jeg neste dag skulle til Blindern på orienteringssamling med utvekslingsorganisasjonen AFS. Jeg visste ikke hva eller hvor Blindern var. Men i et auditorium på Universitetet i Oslo møtte jeg mer enn 100 andre ungdommer fra hele Norge som også skulle reise til USA. Mange av dem lot til å vite mer om sitt nye hjemland enn meg, og noen hadde allerede vært der på ferie. Men nå skulle vi alle bo der i ett år. Noen dager senere landet jeg på flyplassen i Cleveland, der familien fra brevet sto og ventet på meg med en stor håndskrevet plakat. «Sjalabais Tove. Welcome to Ohio», sto det på plakaten. Jeg tror jeg hadde skrevet det rare hilseordet i et brev til vertssøsteren min. Den nye familien min kjørte rett til Pizza Hut. Jeg hadde aldri før vært på en restaurant som bare serverte pizza. I løpet av den første timen med vertsmor, vertsfar og søster lærte jeg mye nytt. For eksempel at do slett ikke het WC eller toilet. Det het restroom, som jeg først trodde var en amerikanisering av «restaurant». Servitøren helte Pepsi med og uten sukker i brune plastglass og visste hvem som skulle ha påfyll av hva. Jeg syntes det var veldig imponerende. Etterpå kjørte vi nordover på highwayen langs bredden av Lake Erie, en av de store sjøene oppe ved grensa til Canada. 19
70099 Mitt knuste hjerte – s. 19
07.09.2026 08:19
Mitt nye hjemsted, Conneaut, lå helt nede ved denne innsjøen og hadde i underkant av 15 000 innbyggere. Den lille byen hadde en gang vært en viktig mottakshavn. Lake Erie henger sammen med de fire andre store sjøene nord i landet og var en viktig transportåre da USAvokste til en industriell stormakt på slutten av 1800-tallet. Skip med jernmalm, kull og korn kom til havna i lille Conneaut for å losse. I nærheten var det stålverk, fabrikker og kjemisk industri, og Cleveland halvannen time unna var en av USAs rikeste byer ved inngangen til 1900tallet. Men nå, nesten 100 år senere, var glansdagene for lengst forbi. De nye foreldrene mine, Dixie og Roy, kjente historien godt, for de hadde begge bodd på dette lille stedet i hele sitt liv. De tilbød meg et rom med tjukt, rosa vegg-til-vegg-teppe og walkin closet. Badet vi delte ute i gangen, hadde det samme rosa teppet på gulvet. Jeg tror aldri jeg hadde sett noe så flott. Jeg ble tatt imot som et virkelig familiemedlem. De var skikkelige folk. Sånne som mange i det lille lokalsamfunnet respekterte. Faren min, Roy, jobbet i elektrisitetsverket, og brukte det meste av sin fritid til å være speiderleder. Han hadde oppkjørselen full av tilhengere, og stadig var speidergutter innom for å stable kanoer og kajakker eller kasser med turutstyr på tilhengerne. Han kom fra en familie med stolte militære tradisjoner. Selv var Roy ferdig i forsvaret før Vietnamkrigen eskalerte, men han var stasjonert i Tyskland og Korea på 1960-tallet. Faren hans, derimot, hadde heftigere ting å fortelle, for han var med på å bombe Berlin på slutten av andre verdenskrig. Moren min, Dixie, hadde finsk slekt. Mange i Conneaut hadde det, for en stor gruppe finske utvandrere hadde slått seg ned her på slutten av 1800-tallet. Dixie jobbet deltid som sekretær i en av den lille byens mange kirker. Ulike metodistkirker, en finsk-luthersk kirke og flere katolske kirker som inn20
70099 Mitt knuste hjerte – s. 20
07.09.2026 08:19
vandrere fra Italia og Øst-Europa hadde startet. Det virket som det stort sett var mellom protestanter og katolikker de kulturelle skillelinjene gikk her. De aller fleste innbyggerne i Conneaut var hvite, og familien deres hadde kommet hit før 1. verdenskrig. Familien min tilhørte United Church of Christ, et protestantisk kirkesamfunn som var kjent for å være nokså progressivt, sammenlignet med en del andre. Jeg tok imot hele den amerikanske pakka familien gjerne ville gi meg. Jeg ble til og med med i kirkekoret og sang salmer i grønn korkappe med hvit krage. Sammen med familien deltok jeg i gudstjenestene og lyttet til prekenene til den karismatiske presten med ungarsk aksent. Prekenen kunne handle om friheten fra kommunismen som han hadde funnet i USA, så vel som hvor ille han syntes det var at datteren hans ikke hadde tatt ektemannens etternavn da hun giftet seg. Alle i meningheten var hvite bortsett fra en afroamerikansk kvinne som sang i koret. Da skolen startet etter sommerferien, skjønte jeg raskt at det gjaldt å møte opp på fotballkampene som fant sted hver fredagskveld. Da spilte Conneaut Spartans mot et eller annet lag fra en liten by langs Eriesjøen eller i innlandet. Skolekorpset, som jeg etter hvert fikk være med i, spilte «Poison» av Alice Cooper og danset rundt på den slitte gressmatta. Jeg forsto ikke reglene i amerikansk fotball og la merke til at klokka ble stoppet i ett kjør slik at kampene kunne dra ut flere timer. Men den totale opplevelsen rundt kampene var lettere å ta inn. De kjekkeste guttene spilte på fotballaget. Og de var sammen med de slankeste jentene med det aller høyeste håret. Det virket som de ofte het Tiffany eller Kimberly og var cheerleadere alle sammen. Det var tida for veldig høy pannelugg for jenter og hockeysveis for gutta. Å leve uten krølltang var ikke tilrådelig, mente vertsmoren min, som etter et par uker banket 21
70099 Mitt knuste hjerte – s. 21
07.09.2026 08:19
på soveromsdøra med en tang hun hadde kjøpt til meg. Hun mente åpenbart at jeg brukte for kort tid foran speilet om morgenen. Jeg hadde gått fra å være en misfornøyd tenåring som protesterte mot alt i Nord-Norge, til å ta imot de fleste råd og gjøre alt jeg kunne for å gli inn. Men bortsett fra håret, så de fleste ut omtrent som meg her. Det var veldig få med annen hudfarge enn hvit på skolen. Det tok bare et par måneder før jeg hadde like høyt hår og like mye sminke som de andre jentene. Jeg fikk venner og ble invitert med på ting. Vi dro til rulleskøytebaner – nesten som i California! – og spilte minigolf og bowlet. Men oftest bare kjørte vi rundt i gamle biler venner hadde arvet etter besteforeldrene sine. På søndager avsluttet vi kjøreturene hjemme hos en av dem og så på et nytt og utrolig populært program: Americas Funniest Home Videos, med Bob Saget fra TV-serien Full House som programleder. Vi lo så vi skrek av videoene av hunder og katter som sloss, av familiefedre som lurte koner og barn eller gikk på trynet i slalåmbakken mens de filmet. Alle amerikanske familier med respekt for seg selv hadde et videokamera hjemme på slutten av 1980-tallet, og Americas Funniest Home Videos var en slags forløper til YouTube. I 1989 var USA inne i en overgangstid. Den litt grå og kjedelige George H.W. Bush hadde nettopp overtatt etter Ronald Reagan som republikansk president, men patriotismen og optimismen fra Reagan-æraen var fortsatt intakt. Amerikanere hadde høy selvtillit ute i verden og klokkertro på kapitalismen hjemme. Men lønnsveksten for middelklassen hadde begynt å stagnere, ikke minst i «min» delstat. Ohio hadde altså vært en av USAs viktigste industridelstater, men i 1989 hadde den blitt et av de beste (eller verste) eksemplene på en storhetstid som var forbi. Fabrikker som hadde produsert stål, bildeler, maskiner 22
70099 Mitt knuste hjerte – s. 22
07.09.2026 08:19
og kjemiske produkter, var stengt ned. Arbeidsplassene hadde forsvunnet enten sørover til delstater med lavere lønninger og færre fagorganiserte eller til utlandet. Verst rammet var et par industribyer ikke langt fra Conneaut. Youngstown og Akron ble symboler på hva som skjedde i dette området da tungindustrien forsvant. Området, som en gang var et industribelte, hadde allerede ti år før jeg kom dit, fått et nytt navn. Det ble bare hetende Rustbeltet. I USA hadde jappetida gjennom 1980-tallet økt forskjellene kraftig. Finanskrisa i 1987 fikk børsene til å stupe, og flere sparebanker som hadde vært viktige for folk i området der jeg bodde, gikk konkurs. På Conneaut High School kunne jeg bare ane at denne byen hadde vært noe annet en gang. Ellers var det mye som minnet om filmene jeg hadde sett før jeg kom hit. Hver morgen sto jeg ved pulten og avsa eden til det amerikanske flagget, like høyt som de andre og med hånda på hjertet. Stolene i klasserommet var av plast og hang fast i pultene, og i kantina var det fries og cheeseburgere hver eneste dag. Bøkene skulle ligge i skapet – det gikk ikke an for jenter å gå med ryggsekk – der du hadde hengt opp bilder av de du var forelska i, og de du hata aller mest. Rosa lipgloss, rouge, lommespeil og en liten boks med hårspray hadde alle jentene i en liten håndveske. Det var fire minutter mellom timene, akkurat nok til å legge fra seg og hente bøker i skapet, og å kaste et stjålent blikk på noen. For meg var en videregående skole med 850 elever og eget fotballag mer enn stor nok. Og det var verden utenfor også. Men den ble stadig større, og i løpet av skoleåret forandret den seg ganske mye. I november 1989 falt Berlinmuren, to år etter at Ronald Reagan hadde stått ved Brandenburger Tor og sagt: «Mr. Gorbachev, tear down this wall!» 23
70099 Mitt knuste hjerte – s. 23
07.09.2026 08:19
KLAFF: 90 MM
BAKSIDE: 135 MM
I Mitt knuste hjerte skriver Tove Bjørgaas fram sin egen kjærlighetshistorie til USA – og sorgen over hva landet har blitt. Som ung utvekslingsstudent på den amerikanske landsbygda opplevde hun et land preget av overflod, framtidstro og åpne horisonter. Flere tiår senere vender hun tilbake som NRKs korrespondent i Washington, tett på maktens eliter under Obama, Trump og Biden. Mellom personlige minner og politiske analyser tegner hun et sterkt, melankolsk portrett av en nasjon i endring.
HØYDE: 211 MM
FORSIDE: 135 MM
Tove Bjørgaas (f. 1972) har vært journalist i NRK siden 2003. Hun har bodd i USA i til sammen 18 år og vært korrespondent der i 11 av dem. Bjørgaas har tidligere skrevet boka Forandring og frykt: Barack Obamas USA (2011).
En fortelling om kaos, håp og polarisering i USA forsidefoto: getty images baksidefoto: eskil wie furunes omslag: ingrid skjæraasen og stian hole
KLAFF: 90 MM
tove bjørgaas
Mitt knuste hjerte
Dette er fortellingen om kaos og håp, om polarisering og frykt – men også om menneskene bak overskriftene, og om hva det vil si å ha et barn med amerikansk statsborgerskap i et land som oppleves som stadig mer utrygt.
tove bjørgaas
Hva skjedde med drømmen om Amerika?
RYGG: 24 MM