I Livet, del II skriver Kari Slaatsveen klokt, undrende og skarpt om å bli eldre i en tid som dyrker ungdom. Hun reflekterer tankevekkende og gjenkjennelig om tiden som ubønnhørlig kommer og går, om kroppens aldring og om forsøket på å omfavne begge deler. Hun skriver også om hjernen som gir kroppen beskjed om å gjøre ting den kunne før, men kanskje ikke får til like godt lenger. Hun skriver om minner med sin helt særegne fortellerstemme: lukten av oppblåsbar, solvarm bademadrass, barndommens
voksne
som
hvilte
middag
på sofaen, tok oppvasken, skrelte gulrøtter, kokte fårikål og plukket sopp i anorakker, og som rettet seg opp med et stønn og begge hendene mot korsryggen. Med personlig og essayistisk presisjon forsøker Slaatsveen å gjøre opp regnskap: Hva fikk jeg? Hva tok jeg vare på? Hva mistet jeg – og hva har jeg igjen?
�ARI SLAATSVEEN // LIVET, DEL II
Hva skjer når vi slutter å kjempe mot tiden – og begynner å undersøke den?
�ARI SLAATSVEEN
LIVET, DEL II Legg meg på en bardisk når jeg dør