Enbemerkningfraforfatteren
INord-Englandblebarndommentilenhelgenerasjonpreget avseriemorderenPeterSutcliffe.Etavmineklaresteminnerer fradagenhanbletatt,dadetvistesegatfarenminkjenteham. Detrystermegfortsattåtenkepåhvortettpåfamilienminhan var.
Dennebokenerenhyllesttilofrenehans,tildemsomoverlevde,ogtildissebarnasomidagervoksne–ogsomjegeren av. Listeovermistenkeligeting eretkjærlighetsbrevframegtil dettevelsignedelandet.
Mankunneletthahevdetatdetstartetmeddrapene,men egentligstartetdetmedatMargaretThatcherblestatsminister.
«Eidamesomskalstyrelandet,deterbareikkeriktig.Deer ikkeskapttildet»,satanteJeansammedagsomvalgresultatetbleerklært.«Somomikkedenforrigegjengenvarillenok. Denneher,hunblirsluttenpåYorkshire,ogjegskalfortelledeg hvorforogså.»
Hundrevogsteltepåkjøkkenetvårt,gjøvløspåhvereneste flatejegalleredehaddetørketover.Jegsattibrunogoransje skoleuniformogpilletfriskeerterietdørslagpådetslitte,gule respatexbordetmensjegpassetpååputteenimunnenhver ganghunsåvekk.JeghaddelysttilåpåpekeattanteJeanogså varkvinne,akkuratsomMargaretThatcher,mentanteJean hatetåbliavbruttmidtienordstrøm,ogsidendetbarevaross toder,vardetingenfredåfåforallehennestalløsemeninger ogoppfatninger.Devarsåmangeathunbegynteåramsedem opp.
«Fordetførste»,sahunogristetpåhodetsådegråkrøllenedanset,«trengerdubareåkasteettblikkpådetfjeset,så skjønnerduhvamaktgjørmeddamer:Deblirharde.Duser joathunikkeharhjerte,ikkesant?»Hunløftetentresleivog understreketordenesinemedåviftedenmotmeg.
«Hmm»,mumletjeg.
Jegoverveideomdetvarmuligbareånikkelittinnimellommensjegsmuglesteibokasomlåforanmeg,meddet enehjørnetinnunderdørslagetsådenskulleholdesegåpen påriktigside.MensjølomtanteJeanikkehaddeverdens bestehørsel,vardeøvrigesansenesylskarpe,oghunville hakjentluktenavmanglendeoppmerksomhet,somenjakthund.
«Fordetandresåharhunalleredetattmelkenfrasultne småungerogmassejobberfraarbeidsføremannfolk.»
Jegvissteatihvertfallnoeavdetvarsant.Dukunnefortsatthøreregla«Maggieerenmjølketjuv,mjølketjuv,mjølketjuv…»påskolenmin,flereåretterathunhaddefjernet ordningenmeddesmåflaskenemedmotbydeliglunkenmelk somvipleideådrikkehverdag.
«Fordettredjesåerdetdissejævladrapenehvertfemte minutt.DeterdetYorkshireerkjentfornå.Dødejenter.»
Hunlavekksleivaogåpnetdøratildeteldgamlekjøleskapet vårt,somvarrustentihjørneneogknirketiprotestmotåbli åpnet.Medetoppgittsukkoverdetslunkneinnholdettrakk hunframdenslitnenotatbokamedspiralryggsomhunhadde medsegoveralt,trakkutdenlikeslitneblyantensomlåkiltfast iden,ogslikketpåspissen.
«Smør,melk,ost.»
Jegsåathunformetordenemedmunnenmenshunførte deminnibokaidensirligeskjønnskriftenhunvarsåstoltav. TanteJeanlikteåordneoppilivetsuryddigheter,settealtpå plass.Noengangerføltesdetsomdetvardethunprøvdeå gjøremedfamilienvår.Hunskrevferdiglista,stengtekjøleskapetogsåpåmeg.
«Ja,ogikkebaredødejenter.Damemenneskerav det slaget.»
Jegkribletetteråspørrehvaslagsdamemenneskerhunsiktettil,ogomdevaravsammeslagetsomMargaretThatcher. JegsyntesdetalltidvarsåfascinerendemeddamertanteJean ikkesyntesom–detvarganskemangeavdem–menjegvisste averfaringathunverkenforventetellerønsketnoenkommentar,såjegdroppetåsinoeoggledhellerdyperenedistolenmenstanteJeangleddyperenedioppfatningenesine.Jeg trengteimidlertidikkeåspørrehvaslagsdraphunsnakketom. IYorkshirevisstealleatvihaddeenheltegenbusemann,en somhaddehammeroghatetkvinner.
FørstegangjeghørteomTheYorkshireRippervartoårtidligere,littførjegfylteti.Jeg,mamma,pappaogtanteJean sattidagligstua.DetvarrettetterattanteJeanhaddeflyttet innhososs,ogjegprøvdeåtilpassemegatvivarblittentili huset,åtvingemeginnidennyeformendeforventetavmeg.
Jeganstrengtemegforåblimindreogstillere,mentrossalle anstrengelserhaddepersonlighetenminentendenstilådukke oppsomtrollaveske.
Kveldsnyhetenegikkisvart-hvittpådetlillefjernsynsapparatetvihaddeståendeoppepåenhylle.Mamma,pappaog tanteJeansattvagletpåsofaenogtittetopppåsendingen,nestensomdesattienkirkeoghørtepåenpreken.Håretmittvar våttetterukasvask,såjegfikksitteilenestolensomellersvar mammasfasteplassnårhunkomned.Denstorettvedgassovnenmeddelysenderørenesomgjordemegvarmifjesethver gangjegsnuddemegmotden.Irestenavrommetvardetså kaldtatmanpustetfrostrøyk.Jegfulgtedetbrune,oransjeog sennepsgulevirvelmønsteretiteppetmedøynene–detsåut sommønstrenemankunnelagemedspiraltegnerenjeghadde fåtttiljul–dajegmerketenendringirommet,somomalllufta varblittsugdutavdet.Detføltessomallesattogholdtpusten,
slikviavogtilgjordepåskolen,tilviblerødeifjesetoggispet etterluftoglo.
Jegløftetblikketogsåatenalvorstyngetpolitimannnedlessetmedoffisielledistinksjonerhaddedukketopppåskjermen.Jegsåatpappastirretoppmerksomtpåmamma,som omhansåetterlivstegn.Dahanikkesånoen,snuddehanseg mottanteJeanoghevetogsenketøyebrynenepåenmåtesom vanligvisvillehafåttmegtilåfnise.Mendetvarikkedetspor morsomt.Jegkunneikkeskjønnehvasomhaddeskjedd.
«JegkannåbekrefteattjueårgamleJeanJordanerThe YorkshireRipperssjetteoffer.Detvaretbrutaltdrap.Hunvar blitttildeltflereslagmothodetmedenstumpgjenstandog knivstukketgjentatteganger.Ogsådetteofferetvarprostituert…»
Jegrettetmegoppistolen–detvaretnyttordformeg.Samtidigkremtetpappahøytforåoverdøvelydenfrafjernsynsapparatet,ogtanteJeanreistesegforåbyttekanal,menenda rakkjegåspørre:«Hvaerenprostituert?»
PappaogtanteJeansåpåhverandreigjen.Pappavredpå seg;tanteJeanstivnet.Mammafortsatteåglanepåskjermen medtomtblikk,bareetnestenumerkbartsignalavslørteat hunsåpå,enoppmerksomhetsomtentesiblikketogsluknet igjenmeddetsamme.Ingensåpåmeg,
Tilsluttfantpappastemmensin:«Eh,deter,eh,ensom hjelperpolitiet.»
«Vilduhaenkoppvarmpulvermelkførduleggerdeg?» spurtetanteJeanmedgranittistemmenogvinketmegmed segutavrommet.Dajegkominnigjen,vistedenoeheltannet påtv,ogdetvarsomomsamtalenvåraldrihaddefunnetsted. EtterdendagenhaddejegalltidTheRipperibakhodetet sted.Påskolenblekysse-sistenbyttetutmedRipper-sisten, enmyeskumlerelekhvorgutteneiklassenkneppetparkasen
rundthalsensånnatjakkaåpnetsegbakdemnårdeløp,som vingenepåenrovfugl.Defløyetterdepenestejenteneiskolegården–blantannetminbestevenninneSharon–somflyktet skrikende.Menofrenehansfestetjegmegigrunnenikkeved, framtiletparukerførparlamentsvalget,danittenårgamle JosephineWhitaker,kontoristietboligbyggelagiHalifax,ble drept.
Pappahaddedrattpåpubenoglagtigjenavisapåkjøkkenbordet,ogjegplukketdenoppfordijegvilleryddedenvekk. TanteJeankunneikkefordrarot.Deterbildenepåforsiden jeghuskerbest:detstorøyde,smilendeansiktettilJosephine, innrammetavtjukt,brunthår,sideomsidemedbilderavdet delvistildektelikethennesidenlokaleparken,hvorhunvar blittstukkettjueengangermedenskrutrekkerogdrept.
Detføltessomomnoenjegkjentevarblittdrept.Kanskje skyldtesdetalderenhennes–hunvarungnoktilatmennene påtvomtaltehennesomen«jente»,ogikkesåmangeåreldre ennmeg.Kanskjeskyldtesdetmåtendebeskrevhennepå, medordsom uskyldig og respektabel.Hunvarikkeetdamemenneskeav det slaget,somtanteJeanpleideåkalledem.Jeg studertedebildeneomogomigjen,sveipetblikketframogtilbakemellomdem,oghjertetbanketsåhardtatjegkjentedeti ørene.
Påvalgdagenkompappahjemetteraftenstid,ogjegsattved kjøkkenbordet,rastløsavsultmensjegventetpåathanskulle bliferdigmedåvaskehendeneogkommeogsetteseg.Den velkjente,søtaktigeluktenavsvetteoghåndrensekrembølget gjennomkjøkkenetdahansattesegnedogrufsetmegihåret, etavhanssjeldnetegnpåhengivenhet.
«Snartklart,Austin»,satanteJeanmedetnikkogsatteen varmtekanneforanhan.Jegvredmegforventningsfulltpå
stolen.«Gidegmeddetder,Miv»,kjeftethunogsåpåmeg.
«Skulletroduhaddemaurirumpa.»
Jegstoppetumiddelbartoghangmedhodet,betmeghardt ileppa.Mammahaddepleidåbrukedetuttrykketommeg. Mendamedetsmil.
«Hvisduikkeharnoebedreåfinnepå,kandugåoppmed denne»,satanteJeanoggamegetbrettmedenskålsuppe,og denrike,fyldigetomatduftenfikkhulletimagentilåutvide segendamer.Jegsnuddemegogsåinnidagligstua,ognåble jegoppmerksompåatdenslittelenestolenvartom.Dethadde tydeligvisværtendårligdag.
Jegmanøvrertemegoppdensmaletrappamensjegholdt blikketstivtfestetpåbrettetogsuppen,oggikkmedoverdreventforsiktigestegforikkeåsøleendråpe.Veloppesattejeg brettetframegpågulvetogbanketforsiktigpådøra,lyttetfor åhøreomdetvarbevegelsederinne,mendetvarheltstille.Jeg listetmegnedtrappaigjen,ogidetjegnåddenederstetrinn, hørtejegdethviskendestønnetavendørsomåpnetseg,og pustetlettetut.Daspistehunidetminste.Dagenvarikkehelt elendig.
InnepåkjøkkenethaddetanteJeanbyttetutforkleetmed denvantestrikkejakkasomvarstoppetialbueneogkneppet heltopptilhalsen.TanteJeanholdtaltunntattmeningenesine underlokk,entendetvarhårethunfikklagtitettekrøller underenkuppelhosfrisørenhverukeellerdetjukke,beige buksenesomskjulteenhverantydningtilhud.Nåstohunog skarienstorpaioglempetstykkeroverpåtallerkener.Pappa varneddykketidesistecricketresultatenei TheYorkshire Chronicle, menlafrasegavisadamatenbleplassertforanhan. Såsattvider,vitre,nestenalbuemotalbuerundtdetrunde bordetogspiste.
FørtanteJeanflyttetinnhososs,haddevipleidåspise
aftensisofaenmensvisåpåtv,ogdetvarlovålagelyderog fniselitt.Tilogmedunderstorstreikenendelårtilbake,davi verkenhaddelysellervarmeihuset,gjordemammasituasjonenomtilenlek.Hunlotsomvivarpåtelttur,ogvisattmed duskeluerpåhodetogspisteilysetfrastearinlysogsangleirbålsanger.Vimåttespiseimørket,menlikevelvarlivetlystden gangen,ikkegråttogmatt,somdetbledamammastilnetog tanteJeanflyttetinnforåfylletomrommet.
Hunkremtetoggjordeplassenendatrangerevedålegge notatbokavedsidenavtallerkenenogåpneden.Hunhadde førtinnfleresirlignummerertegrunnertilatMargaretThatchervar dårlignyttforlandetogsærligforYorkshire. Ordene varnedskrevetmedsammepresisjonsomdeforlotmunnen hennesmed.
Pappastirretneditallerkenenogspistebiff-ognyrepaien sinutenetord.Detvarumuligåseomhanhørteettermens hungjentokdesammepunktenesomhunhaddedeltmedmeg tidligere,mednoentilleggspoengomat kvinnersominnbilte segatdevarnoe ognoehunkalte immigrasjon vargrunnentil atYorkshirevar gåttihundene.
Hunsukketsådestrammekrølleneristet.«Jegveitikke, Austin.Noengangertenkerjegatvilikegjernekangioppmed engangogflyttenedtilsøringene.»
Jegstivnetmedgaffelenhalvveistilmunnen.Mentehundet hunsa?Ivårfamilievardetåflytte nedtilsøringene ensbetydendemedenskjebneverreenndøden.«VierYorkshirefra topptiltå»,pleidetanteJeanåsi.«Heieneogveverieneher oppeharværtvårtlivsblodsålangttilbakesomøyetrekker.»
Jeglamunnfullensomdingletytterstpågaffelen,tilbake påtallerkenen,matlystenvarborte.Pappakikketopp.Ordene glapputavmegførjegrakkåtenkemegom: «Vikanikkeflytteherfra.»
Sjøljegbleoverrasketoverhvorhøystemmenminvar.De snuddesegmotmeg.
«Sierdudet?»sapappaogsåutsomhanmoretseg.Mendet varingenmorskapåsporeiansiktettiltanteJean.
«Dugjørsomdufårbeskjedom,du»,sahunogpektepåtallerkenenmin,somforåsi ogdetgjelderåspiseoppmatendin også.
«MenALTerjoher»,sajegogsiktettilSharon,mineneste ogbestevenn.Jegfikkenklumpihalsenogprøvdeforgjeves åsvelgeden.GråtvarenavdemangetingenetanteJeanikke syntesnoeom.
Pappalanedknivenoggaffelenogsåendeligrettpåtante Jeanistedetforpaien.Hantokenbrødskivemedettjuktlag smørfrahaugenmidtpåbordetogbruktedentilåtørkeopp sausenpåtallerkenenmed.«Joda,kanskjeduharrett»,sahan etterenstund.«Ennystartkunneværtbraforossalle.Vibør tenkepådet.»Hanløftetblikketmottaketoglydenavfottrinn somtråkketlangsomtframogtilbakepågulvetderoppe.Jeg løftetblikket,jegogså.Dajegsenketdet,satttanteJeanog såpåossbegge.Jegsåenfølelsejegikkeheltklarteåtolkei blikkethennes,mendenryddethunfortvekksammenmed tallerkenene.
Detvardajegskjønteatdettevaralvor.
Dennattalåjegvåkenisengamensmånentittetgjennomen sprekkigardinenoglagdetauseskyggeravpulten,bokhyllene ogdentungegamlevalnøttgarderoben.DefalmedeognåaltforbarnsligefigurenefraSkrotinganeitapetetvirketsomde fulgtemegmedøynene.Synetavdevelkjenteskikkelsenega megennyklumpihalsen.
Jeggreptakisengekantenemedbeggehender,degnisset motdetstive,kløendepleddet,oghodetogmagenkvernet
engsteligvedtankenpååforlateYorkshire.Jegkomtilåhuske densisteGuyFawkes-kveldenvihaddefeiretibyen.Mamma haddesagtatjegvarstornoktilåtadenstorekarusellen,og jeghusketatdetføltessomjegholdtpååblislyngetoverkantenpåverdendavifløyrundt.Detenestesomhaddehindret megiåskrikeavredsel,varhåndatilmammasomholdtmini etfastgrep.Jegkunnefortsatthuskehvordandenlunelukten avdemørkepepperkakenevihaddespist,hangigjenpåhuden hennes.Nåvisstejegatdetikkekomtilåskjeigjen.Desisteto årenehaddelærtmegmyeomhvordanetmenneskekanendre seg.Ognårjegikkekunnestolepåmennesker,trengtejegi hvertfallatstederogtingforbledesamme.Vikunnebareikke flytte.
Jegsøktemotdenenetingenjeg alltid kunnestolepå.Jeg haddealdrifunnetnoentrøstidokkerellerkosedyr,men straktemegistedetetterennestenfillelestEnidBlyton-bok mammahaddekjøpttilmegpåloppemarked.Denlåøversti enstabelvedsidenavsenga,omslagetvarkrølletavelde,og sidenehaddebegyntåløsneilimingen.DentilhørteFem-bøkene.Jegvarforstortilåvisemegoffentligmeddissebøkene, menhjemmeføltesdesomgamlevenner.Jegelsketathver enestehistorieendtemedattanteFannydulletmedbarnaog passetpåatdevarrikeligforsyntmedsmørbrød.
Dekjenteogkjæresetningeneholdtmegbeskjeftigetmens jegventetpådenandredagligetrøstenjeghadde.Hverkveld kompappaoppogsagodnatt,detvarnoehanhaddebegynt medetteratmammasluttetåsnakke.Detvarenmagererstatningforkveldenedamammapleideåkommeoppogstryke megpåhodetmenshunsangmegisøvn.Hunsangaldri dumme,barnsligesanger,baremelodiøse,melankolskesanger avTheBeatlesellerTheCarpenters,somdenvakrestemmen hennesfyltemedsødme.Mensidendetvardenenestealeine-
tidajegfikkmedpappa,haddedetblittetkjærkommentritual førhangikknedogsåpåtvmedtanteJeaneller«stakkutfor enkjapphalvliter»,noesomskjeddestadigoftere.Jeglaned bokadahanstakkhodetinnavdøra,klartilåfyreløs.
«Skalvivirkeligflytte?»spurtejeg.
Hankominnogsattesegpåsengekanten,plukketpåenløs trådidethekledeteppetjeghaddeovermeg.
«Haddedetvirkeligværtsåille?»spurtehanmedetsmil. HannikketmotFem-bokasomlååpenifangetmitt.«Jeg troddeduliktespennendeopplevelser.»
Jeggahanetoverrasketblikk.Brukemineegnebøkermot meg,detvaretslagunderbeltestedet.
«Hvamedcricketen?»sajeg.«DukanikkefølgeYorkshires cricketlaghvisduikkeboriYorkshire.»
Cricketvarmittogpappasenestefellesspråk.Dekompliserteregleneoguttrykkeneicricketvarendelavmittkjøttog blod,takketværepappasbesettelsemedsporten.Ifølgefamiliemytologienvardetnærepåatmammaogpappadroppetå fåbarnfordihanvarredddetkunnehindrehaniåreiserundt ogfåmedsegallekampenetilYorkshire.Mensåvistedetseg atjegslettikkevardensomsatteenstopperfordet.Jegvar klaroveratjegfeiltolketregelensomsaatmanmåttevære fødtiYorkshireforåspillepålaget,mendethjalpikkeuansett.Pappasåpåklokka,somomhalvliterenventetåsehanpå etbestemttidspunkt.«Yorkshireerikkehvadetvar»,mumlet hanogvarpåveiut.
Jegkjenteatkaruselleninnimegsattesegibevegelseigjen.
«Pågrunnavdrapene?»
«Joda,delvis»,sahanborteveddøra.«Mendetdertrengerikkeduåbekymredegom.»Hansendtemegettamtsmil, slukkettaklampaoglukketdørasakteetterseg.
Jegfisketframlommelyktafraundersenga,tentedenog
fortsattepåboka.Iløpetavbarenoensiderhaddesinnog kropproetsegunderordeneshypnotiskevirkning.Jegvissteat favorittkarakterenmin,Georgina–somblekaltGeorgefordi hunsåutsomenguttoghaddenoedekalte«djervhet»–ikke villehaværtreddforåflytte,ellerforTheYorkshireRipper engang.Faktiskvillehunantakelighakaltsammendeandrei Fem-gjengenogprøvdåtahan.
Hvahvisnoentokhan?tenktejegførjegsovnet.Hvahvis drapenesluttet?Ogvikunnebliher?Datrengtejegaldriåreise fraSharon,ogsåkunneviværebestevennerbestandig.
Austinlukketdørabakseg,stostilleinoensekunderogsukkettungt.Gradvishevethandesunkneskuldreneogrettet oppdenkrummekroppen,somgruvearbeiderenårdekommeroppifriluft.Hjemmethansvarblittfyltmedbehov:Han måttesvarepåting,skaffeting,reparereting.Mendeneneste tingenhanhaddelysttilåreparere,lotsegikkereparere.Da hanvaruteavhuset,føltesdetsomhanfikkpusteigjen.Han gikknedovergataogellet«ellemelledegfortelle»itaktmed sineegnefottrinnmotdespruknegråsteinhelleneoglurtepå hvorhanvilleidag.Frammevedgatekryssetbestemtehanseg foratTheRedLion,somlånærmest,varstedethvordetmest sannsynligvilleværerolig,sjølpåenfredagskveld.Folkdro helstpåsentrumspubenerettetterarbeidstid,ogbevegdeseg ikkelengerutoverførutpåkvelden.Detviktigsteforhanvar atingenvilleforventenoeavhan,annetennathankjøpteseg enhalvliter.
Hanåpnetdentunge,svartepubdøra.Utevardetfortsatt lyst,solahaddesåvidtbegyntågåned,mendemørkerødeteppeneogdetburgunderfargedetapetetfikkdettilåfølessom detvarkveldallerede.Hanhaddegjettetriktigdahanantok atdetvilleværerolig.Stamkundenevarder,såklart,vagletpå brunekrakkerforandenbrunebardisken,brunkleddeskik-
kelserbøydoverbrunehalvlitereunderenilleluktendeskyav sigarettrøyk.
Austinbestilteenhalvliterogpektepåenbunkeaviserved sidenavenavdem.«Joa,baretadem»,samannenutenåse påhanellerfjernesigarettenframunnen.Austinbladdeibunkenpåjaktetterenlokalavismedcricketresultater.Riksavisene varsomregelfulleavsøppel,ogsærligidagvisstehanatde villeværedet.MenforsidenevaridetminsteikkefulleavThe YorkshireRipper,forengangsskyld.Nei,detvarennystemningioverskriftenenå,enstemningavtriumfogoptimisme somAustinikkedelte.Hanbladdesegfraavistilavis,allesammenkjærlighetserklæringertildennyestatsministeren: Maggieheleveien,Maggieklartedet,HvordandukanhjelpeMaggie ågjøreStorbritanniastortigjen.
«Uteogdruknersorgene,Austin?»
HanbleavbruttavPatrick,denkorte,tettbygdebartenderen,somplasserteenhalvliterforanhan.«Viliggerveltyntan nåreidametarstyringa,eller?»lahantil,somomhansyntes detvarmermorsomtenntragisk.Ilikhetmedsøsterahadde AustinlitetiloversforThatcher,ogskullemandømmeetter merittenehennessålangt,varhundårlignyttforfolkaiYorkshire.Hantokenslurkavhalvliterenforåslippeåsvare,men Patrickgikkbareovertiletendamindreønskverdigtema.
«Åssengårdethjemme?»spurtehan,mensenketiallefall stemmensåikkeradenmedstamkunderskullefåmedseghva hansa.
«Tja,duveit»,svarteAustinidenlikevagetonensomvar forventet.FørPatrakkåsinoemer,tokAustinmedseghalvliterenoglokalavisaborttilpubensminstebord,etlealaust kortbordmedbareénstol.Hanprøvdeåfordypesegilesestoffet,menblebaresittendeoglurepåhvaMarian–Marianslik hunvar før –villesynesomThatchersomstatsminister.Han
synteshankunnehørehennegienflammendetaleomarbeiderrettigheter,rødikinneneavfølelser,tilhanikkeklarteådy segogbaremåttekyssehennemenshunloogålteseg.«Austin, jegmenerdet.» Hansukketogsanklangsomtsammensomet punktertdekk.
Detvaringenvitsiådrømmesegbort,mendetfordekte spørsmålettilPatrickhaddegjortdetumuligikkeåtenkepå familienigjen.Hvaskullehanliksomføleomdennestumme konasi,dennepåståeligesøsteraogikkeminstdennebortkomne,neglisjertedattera?Hanskyltedenvoksendeskamfølelsennedmedenstorslurkøl.
Hankikketrundtsegipuben,oppsattpååfinnenoeannet åtenkepå,ogblesittendeogstirrepådenenesteandresom sattderinne,utenomdesomhangoverbarenogvarmersom møblementennfaktiskekunder.Dennefyrensattbøydover enhalvliterihjørnetoverforAustin,somomdevaretpar bokstøtter.Hanløftethodet,kanskjefordihanfølteblikkettil Austinpåseg,ogAustinsnuddesegfortvekkdahanskjønte atdenundersetsigefyrenmediskaldeøynevarKevinCollier. Hanvarikkeenmannduglantepå.Austinvarvanttilåpasse sineegnesakerogikkebrysegunødigmedhvaandregjorde, menduboddeikkemedsøsterahansutenåfåmeddegryktenesomheletidasvirretiensmåbysomdenne.IfølgeJean hangKevinmednoen«usmakeligetyper»oghaddeen«hel flokkmedgutter»somdetkomtilå«gådårligmed»,ogsjøl omsøsteratilAustinsyntesmangefolkvarusmakelige,hadde hanogsåsettKevindengeløspåenfyrmedenbiljardkøfordi hanhaddestirretforlenge,oghanvissteatdetkunvarmengdenølhanhaddefåttisegsomvilleavgjøreomhanansåblikkkontaktsomenaggressivhandlingellerikke.Heldigvisvirket detsomdetvartidlignokpåkveldentilatAustinslappunna medsinkortvarigemangelpådømmekraft.
«Åssengårdet,Austin!»
HantittetoppogsåatdetvarGaryAndrewssomnettopp kominn.Austinbrettetsammenavisaogtømteølensin.
«Åssengårdet,Gary»,mumletAustinogmøtteblikkettil Pat.Beggehimletmedøyneneakkuratsamtidig.
DetblelittmerstøyetedaGaryskulletarundenoghilse påalleilokalet.Hankjentehverogenvednavn,ogklappet stamkundenepåryggen,enetteren.Hanhaddeenlitenskare etterseg,somnikketoglohverganghanåpnetmunnen.AustinhaddealdriskjønthvorforGarytiltrakksegsåmangeunge menn.Hansåhvadetvarvedhansomfikkjentenetilåfnise –hanvarenkjekkfyrpåallemåter–menvarsikkerpåathele denneeplekjekke,kompisaktigeenmannavfolket-forestillingenikkevarannetennnettoppdet–enforestilling.Detante hanatPattenktedetsamme.
«Skaldetværeentil?»Patnikketmotdetnåtommeglasset, drøydevelsålengesommuligførhanmåtteborttilGaryog kompiseneogtaderesbestillinger.Austinsåpåklokka.Kona haddenoklagtseg,datterasattvelmednesaienbok,ogJean tassetvelrundtistuahanhaddeominnredettilmidlertidig soveromforhenne.Kystenvarklar.Menhanvarikkeklarfor ådrahjemennå.
Yorkshire, 1979. Maggie Thatcher er statsminister, trange jeans er på moten, og Miv er overbevist om at faren hennes vil flytte familien sørover.
På grunn av drapene.
Å forlate Yorkshire og bestevennen Sharon er ikke aktuelt, slik Miv ser det. Hvis hun selv kan løse saken med kvinnene som blir myrdet i distriktet, kan de kanskje bli værende likevel? Miv og Sharon bestemmer seg for å lage en liste over alle mistenkelige personer i strøket der de bor. Folk de kjenner. Folk de ikke kjenner.
Men jakten på sannheten avdekker flere hemmeligheter enn de noen gang hadde trodd var mulig.
«Jeg elsket denne boken!»
Marian Keyes
«En vakker historie om vennskap, fellesskap og familie – og hemmeligheter og alt som foregår under overflaten.»
Zoe Ball
