Kroppssyn gjennom historien

Kroppssyn

gjennom historien

– og om vår tids kroppsidealer og kroppsfokus

gjennom historien

ove olsen sæle

kroppssyn gjennom historien

– og om vår tids kroppsidealer og kroppsfokus

©GyldendalNorskForlagAS2021 1. utgave, 1. opplag 2021

ISBN978-82-05-54987-6

Omslagsbilde: «Metamorphosis of Narcissus» av Salvador Dalí. Bildefila er levert av Tate Images, Storbritannia

Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk

Layout: Laboremus Oslo AS

Illustrasjoner: have a book

Sats: have a book

Brødtekst: Minion 10/14,5 pkt

Papir: Amber graphic 90 g

Trykk: Opolgraf, Polen 2021

ForfatterenharmottattstøttefraFrittOrd.

Allehenvendelserombokenkanrettestil Gyldendal Akademisk

Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo

www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no

Materialetervernetetteråndsverkloven.Utenuttrykkeligsamtykkeereksemplarfremstilling, somutskriftogannenkopiering,baretillattnårdeterhjemletilov(kopieringtilprivatbruk,sitato.l.) elleravtalemedKopinor(www.kopinor.no).

Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatnings-ogstraffeansvar.

AlleGyldendalsbøkererprodusertimiljøsertifisertetrykkerier.Sewww.gyldendal.no/miljo

Bildekrediteringer:

s. 24: Shutterstock / Dima Moroz

s. 32: Shutterstock / Delcarmat

s. 59: Shutterstock / Everett Collection

s. 107: Shutterstock / Ron Dale

s. 118: Shutterstock / Olga Ekaterincheva

s. 125: Shutterstock / Nikolas Jkd.

s. 150: Shutterstock / Sassystock

s. 161: Shutterstock / Jacob Lund

s. 177: Shutterstock / CatwalkPhotos

s. 179: Shutterstock / Ivan Bebajo

s. 180: Shutterstock / Dmod

s. 182: Mpnc / Backgrid USA / NTB

s. 183: Shutterstock / Oleksii, 1994

s. 188: Shutterstock / Kwirry

s. 192: Shutterstock / MarShot

s. 229: Shutterstock / Volodymyr Tverdokhlib

Forord

I denne boken, som er en vitenskapelig fagbok, ønsker jeg å sette søkelyset på kropp som sosiokulturelt fenomen, og hvordan vi har forestilt oss dette fenomenet oppigjennom historien. Det er da snakk om den vestlige idéhistorien som har fått oppmerksomheten, fra antikken av og frem til vår tid. I del 1 av boken reiser vi gjennom vår vestlige idéhistorie og trekker opp noen sentrale kroppssyn som her har gjort seg gjeldende. I del 2 drøfter jeg nærmere hvordan kropp som sosialt og kulturelt fenomen kommer til uttrykk i vår tid, med en antagelse om at vår tids kroppskultur på mange måter speiler en idealisert kroppstilnærming og kroppsforståelse.

Jeg har lenge vært faglig opptatt av kropp som tema, skrevet artikler og kronikker om ulike kroppsforestillinger og kroppstilnærminger, og tenkt at tiden var moden for å skrive en bok om temaet. Nå er endelig bokprosjektet blitt en realitet, og det har vært en sann fornøyelse å skrive det frem.

Kroppstemaer opptar oss alle ut fra den enkle kjensgjerning at vi er kropp; vi tenker om vår og andres kropper gjennom vårt kroppslige virke i verden. Mange bærer på gode tanker om sin kropp, men stadig flere bærer også på de negative, destruktive kroppstankene. Hvor kommer disse tankene fra? Skyldes det at vi blir påvirket av bestemte kroppsidealer som vises i sosiale medier, gitte forestillinger om hva som kjennetegner det perfekte kroppsutseendet? Er det perfekte kroppsytret blitt vår tids fremste identitetsmarkør, som for de fleste oppleves umulig å oppnå, og som bare bidrar til økt kroppsmisnøye og selvforakt? Jeg har lenge fundert på denne typen spørsmål, og prøver å gi noen utdypende svar på dem i denne boken.

Jeg har en bred fagbakgrunn, med utdanning fra fagfelt som idrett, kroppsøving, historie og kristendom. Jeg har også undervist mange år i høgskolesystemet med temaer som omhandler ulike kroppsaspekter. Denne bakgrunnen har klart påvirket valg av perspektiver og ansatser i boken.

Bokens målgruppe vil være den allmenne leser. Den vil også være aktuell som faglitteratur i akademia, særlig til studieprogrammer knyttet til lærerutdanning, idrettsfag,

helsefag, mediefag m.m. Jeg håper boken vil utgjøre et viktig bidrag både inn i det aktuelle forskningsfelt og den pågående samfunnsdebatt, og vel så mye inn i den hverdagslige samtalen rundt middagsbordet. Mitt fremste ønske er at den vil bidra til større bevisstgjøring rundt de mekanismene og logikkene som gjør seg gjeldende når man blir utsatt for bestemte kroppsforestillinger og kroppspress i vår tid.

Det skal innrømmes at jeg har opplevd det som et maratonløp å skrive boken, med mange krevende runder. Men gleden har vært desto større når jeg har nærmet meg siste oppløpsside og visst at dette går veien. Deler av skrivingen er blitt gjort under koronapandemien, en tid hvor mange av oss har erstattet mye av den manuelle kommunikasjonen med den virtuelle. Det har vært en underlig følelse, fordi jeg i boken stiller meg kritisk til hvordan reale kroppserfaringer stadig taper terreng til virtuelle kroppserfaringer.

Pandemien har helt klart vist at medieteknologien er en viktig kommunikasjonsform når samfunnet lukkes ned, men den har også tydelig vist at kroppslig isolasjon gjør noe med oss, og at skjermkommunikasjon aldri kan erstatte våre behov for sosiale, fysiske møtepunkt.

Jeg vil takke redaktør Johanne Stende i Gyldendal Akademisk forlag for nok et konstruktivt samarbeid, for hennes stødige veiledning og faglige tilbakemeldinger gjennom hele prosessen fra grovmanus til bokutgivelse. Også takk til min gode kollega, dosent Per Bjørnar Grande, som har skrevet forord til boken. Og ikke minst en takksigelse til alle fagkollegaer og studenter som jeg i mine tjue år i akademia har reflektert sammen med og lært mye av, omkring temaer knyttet til kropp.

Mens sana in corpore sano!

Bergen, februar 2021

Ove Olsen Sæle

Forord av Per Bjørnar Grande

I antikken finner man en sterk estetisering av kroppen. Hos grekerne, og da særlig Platon, er det likevel en tendens til at kroppen ses på som noe lavere enn sjel og ånd. Romerne var mer kyniske og realistiske og dermed også mer opptatt av kroppslig brutalitet og forfall. Nettopp den brutale forståelsen av kropp fikk de tidlige kristne til å kritisere deres moral som ensidig sanselig. Etter den førkristne antikken forsvinner interessen for kropp, og den dukker først opp igjen på andre halvdel av 1800-tallet, da som en krass kritikk av den vestlige sivilisasjonens undertrykkelse av kropp og begjær. Det er spesielt Platons inndeling av sjel og kropp og den pietistiske moralen som tenkerne vil til livs. Freud er helt klart den viktigste bidragsyteren i moderne tid når det gjelder å propagandere for kroppens forrang. Alle filosofene etter Freud er påvirket av hans forståelse av driftslivet, samtidig som filosofene på 1900-tallet og framover, med deres hang til obskur terminologi, i stor grad har hatt en fremmedgjørende effekt på diskursen omkring kropp.

Forfatteren av Kroppssyn gjennom historien – og om vår tids kroppsidealer og kroppsfokus, med sin kroppsøvings- og idrettsbakgrunn, tilhører i utgangspunktet en annen tradisjon enn den filosofiske. Problemet med kropp og idrett har vært det motsatte av det man finner innenfor humaniora. Der er kropp bare kropp. Denne avsjelingen av kroppen greier forfatteren av denne boka å bote på. I Kroppssyn gjennom historien finner man en svært avbalansert forståelse av forholdet mellom kropp og sjel. Hos forfattere som er kjent for å dyrke bare den ene siden, som for eksempel Descartes, oppdager man, gjennom lesing av Kroppssyn gjennom historien, en mer relativistisk kroppsforståelse.

Jeg vil hevde at i Kroppssyn gjennom historien er kroppen nærmest noe hellig. Det er en følsomhet knyttet til beskrivelsene som får forfatteren til å innta en vernende holdning. Hvis man forventer å lese ei bok enten knyttet opp mot anatomi eller om begjær og konkurranse, vil man bli skuffet. Boka er først og fremst en etisk refleksjon omkring kroppens fenomenologi. Ikke minst dveler han ved hvordan kroppen ter seg og formes i omgang med andre.

Kroppssyn gjennom historien er en interessant og svært relevant bok. Den vil fenge mange fra ulike miljøer, ikke bare idrett, religion og filosofi. Etter å ha lest Kroppssyn gjennom historien tenkte jeg at egentlig har jeg lenge savnet et slikt perspektiv, ei bok som både er filosofisk og praktisk, og som leser åndshistorien ut fra et kroppsperspektiv.

Jeg er sikker på at det er mange som har savnet dette perspektivet på historien. Det er derfor gledelig at vi har fått ei bok som på så grundig vis pløyer gjennom både åndshistorien og samtida, der kroppen er referansen.

Bergen, november 2020

Per Bjørnar Grande

Inngang

Alle mennesker har tanker og praksiser knyttet til kropp, i kraft av at vi lever livet vårt i og gjennom vår kropp, og i kraft av at vi omgås andres kropper. Til ulike tider, og i ulike samfunn, har derfor også gitte kroppskulturelle normer, idealer og praksiser gjort seg gjeldende og kommet til uttrykk (Morris, 1998, 2005). De fleste kjenner til den bibelske fortellingen om de første menneskene, Adam og Eva, som tildekket sine edle deler med et fikenblad. Det er en kjent urhistorie fra vår egen kulturkrets som er blitt tolket på ulikt vis, og som formidler at mennesket siden tidenes morgen har vært bevisst sin kropp og sitt kroppsutseendet.

Vi lever i en tid hvor mennesket er overlatt til seg selv i danningen av sitt individuelle «Jeg». Dersom denne identiteten knyttes for nært opp til «overflateverdier», skaper vi flere sårbare mennesker. Dersom reklamens budskap om at «fortell meg hvordan du ser ut og jeg skal fortelle deg hvem du er!» blir ens ledevei, mister man den nærværende, feilbarlige, unike og personlige kroppen av synet. Når kropp blir redusert til noe vi lengter etter, kan den fort bli vår største fiende. Da blir myten om Narcissus som fortaper seg i sitt eget speilbilde, menneskets grunnmetafor. Når markeds- og mediakreftene løfter fram kroppssymbolikk som spiller på potens og vitalitet vil avstanden til den aldrende, syke og funksjonssvake kroppen tilta, og flere vil gå rundt med liten selvtillit og negative kroppsbilder.

Sitatet over (Sæle, 2008) viser tilbake til den greske myten om sagnfiguren Narcissus som forelsker seg i sitt eget speilbilde idet han ser seg selv i vannet. Han blir trollbundet og prøver å omfavne bildet, men hver gang han tar borti det, går det i oppløsning. Historien om Narcissus kjenner de fleste til, og den fremstår symbolsk som urhistorien om menneskets selvopptatthet og forfengelighet. Narcissus ble fanget av sitt speilbilde i vannet, ble «låst fast» i sitt eget speilbilde, stirret så lenge på det at han falt om og druknet. Myter formidler som regel noe universelt om menneskets grunnvilkår i livet. Det gjelder også denne myten.

Det er også denne kjente myten fra gresk kultur som er avbildet på bokens forside.

Forsidebildet er et maleri av den spanske kunstneren Salvador Dalí (1904–1989).

I dette bildet tolker Dalí den greske myten om Narcissus. Bildet er et håndmalt fargefotografi, en stilteknikk som her er blitt brukt for å tydeliggjøre transformasjonen som Narcissus gjennomgår idet han faller i vannet, og han blir ifølge myten omdannet av de greske gudene og foreviget til å bli en påskelilje (som også har fått navn etter ham).

Forvandlingen av Narcissus illustreres ved at han står knelende over vannet og holder et egg og blomsterliljen i hånden. Disse ting-symbolene skal ha en hallusinerende effekt på den transformasjonen han gjennomgår. I bildemotivets bakgrunn kan vi skimte Narcissus slik han var før transformasjonen. Dette doble bildemotivet av Narcissus skal illustrere menneskets opplevelse av hallusinasjoner og villfarelse, ifølge Riggs (1998, med referanse til Descharnes & Néret, 1994).

Ifølge Descharnes og Néret skal maleriet ha betydd mye for Dalí, da det var det første surrealistiske arbeidet hans hvor han ga en tolkning av et irrasjonelt emne. Dalí, som også var forfatter, skal ha skrevet et dikt som ble publisert i 1937, kalt Metamorphosis of Narcissus. Denne diktboken inneholder også et trykt motiv av maleriet, samt kommentarer til bildet. I kommentarene beskriver han at bildet tematiserer dødens metamorfose (forvandling), en hendelse som skjer i øyeblikket, her illustrert ved at Narcissus plutselig blir forvandlet til bildet av en hånd som stiger ut av hans egen refleksjon. I hånden holder han et egg, et frø og en pære, som er de symbolene og bestanddelene som blomsterliljen vokser frem fra. Ved siden av Narcissus kan man se kalksteinsskulpturen av hånden og den fossile hånden på vannet som holder blomsten.1

Utdraget over (innfelt tekst s. 8) er hentet fra en kronikk jeg skrev i 2008, som fikk tittelen «Kroppen som display» (Sæle, 2008). Med formuleringen kropp som display siktet jeg til en antagelse om at vi i vår tid forholder oss til, og dyrker, kroppen som en ytre, forskjønnet størrelse (om begrepet, se fotnote 2). Kronikken spør hvorvidt mange i dag lever i en kroppsfiksert samtidskultur. Er det slik, eller er det en overdrivelse? Og om det er slik, hva så? Er det å fokusere på kropp så ille? Skal vi få enda en moralist som fordømmer kropp og sanselighet, tenker du kanskje. Er det ikke nok med all den kroppsfornektelsen og kroppsfordømmelsen som vår vesteuropeiske ånds- og kulturtradisjon har bidratt med?

Burde det ikke heller vært skrevet en bok om alt det som er bra med vår tids kroppskultur? At kropp ikke lenger er noe som er demonisert, at vi har fått et mer akseptabelt

1 Det kan tilføyes at Dalí skal ha møtt psykologen Sigmund Freud i London i 1938, og tok da med seg dette bildet, samt et magasin som inneholdt en artikkel han hadde skrevet om paranoia. Freud skal ha skrevet dagen etter til en Stefan Zweig, som hadde introdusert dem, at «det ville være veldig interessant å analysere skapelsen av et slikt bilde analytisk» (Riggs, 1998).

og åpent forhold til kropp, at det i dag finnes et mangfold av positive kroppspraksiser eller kroppskulturer, relatert til den frigjorte, aktive, sunne, helhetlige og anerkjente kroppen?2

Jo, jeg kunne nok også skrevet en slik bok. Jeg er heller ikke uenig i at kroppen i vår tid delvis har løsrevet seg fra et konservativt statlig og kirkelig disiplinerings- og kontrollregime som gjaldt for bare et par generasjoner siden. Vi lever mer og mer i en sekulær tidsalder. Dagens generasjon(er) har gjennomgått det Thomas Ziehe og Herbert Stubenrauch (2008) kaller en kulturell frisetting, løsrevet seg tidligere autoriteter og meningsunivers, og står i en situasjon hvor den selv står ansvarlig for å definere seg selv og sin kroppsidentitet.3

Men et legitimt spørsmål melder seg: Er vi egentlig blitt så mye mer frigjorte på dette området, eller har bare nye instanser og mekanismer som teknologi, medier og markedskrefter overtatt definisjonsmakten for hva som skal kjennetegne den rette forståelsen av kropp, og hvordan denne skal se ut eller komme til uttrykk? Er det slik at ny teknologi og media gjennom sitt budskap om frihet, selvrealisering, effektivitet, nytelse og skjønnhet på paradoksalt vis i stedet har gjort oss til slaver for uoppnåelige kroppsidealer?

Vi kommuniserer stadig mer via skjermer, det være seg datamaskiner, mobiler, nettbrett e.l., og desto mindre på naturlig, fysisk vis. Samtidig fylles skjermene opp av vår tids perfekte kroppsdisplayer4 som vi speiler oss i. Mennesket har alltid hatt speil de kunne speile seg i, men ikke så mange som i vår tids omfattende skjerm- og mediekultur. Skårderud viser til hvordan oppfinnelsen av speilet har endret vår måte å se oss selv på (Skårderud, 2004, s. 21–22):

Speilet har åpnet opp for en ny personlig kroppsgeografi. Vi kan se vår egen profil, og vi kan bli kjent med ryggen. Men det gjelder også i overført betydning. Speilet er en identitetsmaskin. Hva hadde det moderne selvet vært om den flyktige vannpytten var den eneste kilden for selvrefleksjon? Speilet er en kjerneteknologi for vår bevissthet. Det gjør oss mer følsomme for oss selv. Et kroppslig fenomen – å speile seg – er også et psykisk fenomen. Og det er umulig å skille det ene fra det andre. Speilet reflekterer oss, og det får oss til å reflektere.

2 Med kroppskultur menes her at vi dyrker kropp i en eller annen forstand, derav begrepet kultur (å dyrke, foredle), samtidig som en gitt kroppskultur også kan inneha et sett av livsstiler, verdier, symboler og tankemønstre (Barland, 2016, s. 50, med referanse til Gullestad, 1989, s. 32–33). Kroppspraksiser som begrep inngår som et aspekt ved en gitt kroppskultur, det vil si gitte kroppshandlinger, for eksempel trening. I vid forstand vil kroppspraksiser omfatte ulike former for kroppshandlinger, som å gå, trene etc. I denne boken vil kroppskultur og kroppspraksis bli brukt om hverandre.

3 Kroppsidentitet vil gjelde den enkeltes forestillinger knyttet til ens kropp. Begrepet identitet kommer fra det latinske ordet idem, det samme, og henspiller på den enkeltes mer eller mindre faste og varige forestilling om seg selv. Denne boken drøfter kroppsidentitet i vid forstand, det vil si både om de psykologiske og sosiokulturelle aspektene ved identitetsdannelsen.

4 Kroppsdisplay er et språklig uttrykk for hvordan kroppen visuelt viser seg på skjermen. Display er et engelsk ord som oversettes med stille ut eller utstilling (Store norske leksikon, 2020). Display brukes også om selve skjermen for eksempel på en mobil. Kroppsdisplay er uttrykk for at den kroppen som kommer til uttrykk via skjermen, er en endimensjonal og overfladisk kroppsfremstilling, uten noen form for dybde.

Vi lever i en tid hvor vi i stadig større grad speiler oss i «de andre» (Øia & Vestel, 2014). Det gjelder ikke minst de unge. Innenfor symbolsk interaksjonisme5 spiller speilmetaforen en sentral rolle for vår identitetsdanning. Kroppsidentitet dannes på grunnlag av hvordan vi kontinuerlig speiler oss i andre, og gjennom det som formidles i sosiale medier. Vi lever i et rom omgitt av stadig flere speil, som vår identitet påvirkes av. Speilet er ikke lenger bare et speil på veggen, men er alle de «sosiale speil», de signifikante andre som vi hele tiden ønsker feedback og anerkjennelse fra (Øia & Vestel, 2014, med referanse til Cooley, 2014). Samtidig er dette «rommet av sosiale speil blitt både tettere, mer mangfoldig og fått adskillig raskere responstid, med de nye sosiale mediene» (ibid., s. 120).

Kanskje er det slik at fortellingen om Narcissus som forelsker seg i sitt eget speilbilde, aldri har vært en mer aktuell myte enn i vår tid, at vi lever i en utpreget narsissistisk samtidskultur (Lasch, 2006)6 og aldri før i historien har vært så selvfiksert på egen kropp. At vi lever i en kroppslig speilingskultur hvor kroppsidentitet knyttes først og fremst til en substansløs, imaginær kropp avsondret fra den erfarte, levde kroppen. Og kanskje er det slik at en slik idealisert kroppsfremstilling7 i første rekke kommer til uttrykk gjennom medias og motebransjens kroppsfiksjoner, og at slike kroppsfremstillinger bidrar til at vi lever i en utpreget kroppsmisnøyekultur. Dette er spørsmål og refleksjoner denne boken tar opp til drøftelse og prøver å gi noen svar på.

Som bakgrunn for drøftelsen om hvorvidt vi lever i en kroppsfiksert samtidskultur, går jeg i første del av boken gjennom noen sentrale kroppsforestillinger gjennom historien. Her tas leseren med tilbake til førmoderne kroppssyn hvor kroppen ble forstått og definert ut fra en metafysisk eller guddommelig norminstans. Det vises til eksempler fra både kristen og gresk kroppsforståelse. Flere tidligere sentrale kristne tenkere og deres kroppssyn vil bli presentert, fordi jeg mener de har hatt stor innflytelse på den vestlige kulturarven og idétradisjonen som vi i Norge inngår i. Vi skal se at dette også er en

5 Symbolsk interaksjonisme er en teori som Georg Herbert Mead (1863–1931) er kjent for, og videreutviklet av Erving Goffman (en teori jeg utdyper i kapittel 7). Teorien går ut på at vår (kropps) identitet dannes i kraft av at vi speiler oss i hvordan (signifikante) andre reagerer på oss. Kilden til vår selvoppfatning ligger med andre ord i de sosiale strukturene rundt oss, og samhandlinger, verdier, språk og symboler som kommer til uttrykk. Våre kroppsidentiteter og kroppsforståelser vil da bli oppfattet å være kulturelt og sosialt konstruert (Shilling, 2003).

6 Freud var den første som etablerte begrepet narsissisme i sin psykoanalyse, en sykdomsdiagnose, gjennom sitt verk Om narsissisme. I nyere tid har sosiologer overtatt hans begrep og brukt det som en fortolkningsnøkkel på vår egen samtidskultur (Lasch, 2006 [1979]). Lasch foretar i The Culture of Narcissism en nærmere analyse av 1970-årenes USA, som han mener speiler og innvarsler vår tids selvdyrkelse.

7 Idealisering av kroppen er et sentralt tema i boken. Ordet ideal er interessant i så måte. Ordet idé kan bety forbilde, av det greske idéa, som også kan bety utseende (Caprona, 2013, s. 938). Idéa er avledet av det greske idein, som kan bety både å se og forstå (ibid.). Vi har også låneord til ordet idé som ideal, idealisere, idealisme, ideell, ideologi og idol (ibid.), begreper som også vil bli brukt for å få frem bokens budskap. At ideal knyttes både til det å se og å forstå, korresponderer med bokens budskap: at vår tids kroppsidealisering kan komme til uttrykk konkret gjennom et kroppsutseende som man kan se, og abstrakt, som en (uoppnåelig) forestilling.

kultur- og idétradisjon som på ingen måte viser til en ensartet kroppsforståelse, men til flere forståelser, også til tider motsetningsfylte. Vi skal se at tradisjonen som ble ført videre fra oldtiden av, hovedsakelig var et hierarkisk dualistisk menneskesyn (antropologisk dualisme), hvor kropp ble forstått som en negativ, syndig størrelse, underlagt og adskilt menneskets tanke og sjel. Og vi vil se at denne dualismen kulminerte med det kartesianske kroppssynet som vokste frem i overgangen til den moderne tid. Det vises videre en historisk linje herfra og frem til vår moderne og postmoderne tid,8 hvor mennesket har kastet av seg sine metafysiske lenker og fremstår med en kropp og kroppsforståelse skapt av mennesket selv.

Del 2 starter med en drøfting av hvorvidt menneskets moderne frigjøringsprosjekt har bidratt til at vi er blitt mer fremmedgjort vår naturlige kropp, til fordel for medias massive fremstilling av idealkroppen eller idealkropper, og om vi nå står overfor et paradigmatisk skifte i historien hvor kropp er blitt overordnet sjelen (Sæle, 2010). En slik påstand blir drøftet mer utdypende i de videre kapitlene i del 2, med utgangspunkt i en mediert, virtualisert, estetisert, normalisert og seksualisert kroppsfremstilling

Kropp som fenomen er selvsagt ingen entydig størrelse. Det finnes ulike faglige innfallsvinkler til fenomenet, samtidig som kropp tematisk kan leses innenfor en tverrfaglig kontekst. Denne boken har en slik tverrfaglig tilnærming. Selv om det er vår tids overfladiske kroppssyn og kroppspraksiser som er bokens omdreiningspunkt, altså et kulturelt kroppsperspektiv, drøftes tematikken innenfor rammen av både en historisk, filosofisk, psykologisk og sosiokulturell faglig kontekst.

En kronikk, som det er vist til innledningsvis, er som sjanger personlig og retorisk spissformulert, for å få frem et gitt budskap. I bokform vil et slikt budskap bli ytterligere utdypet og nyansert, noe jeg har prøvd med denne boken. Boken er deskriptiv, men til tider også normativ. For å støtte meg til filosofen Gadamer: Vi har alle fordommer i betydningen forforståelser av den verden vi lever i. Ellers kunne vi ikke ment noe om verden. Det gjelder også når det skal skrives en bok om kropp som tema. Det betyr selvsagt ikke at bokens innhold bare er meningsytringer hentet fra eget hode. I boken vil jeg støtte synspunktene på forsknings- og faglitteratur, samt populærlitteratur. Deler av kapittel 1, 3, 4, 5 bygger på tidligere tekster fra min bok Helt eller delt menneske – et basketak med vår kropp/sjel-dualisme (Sæle, 2010). Det vil også bli vist til utdrag fra noen av mine publiserte kronikker.

8 Den postmoderne tenkning vokste frem i 1980-årene. Postmodernistene stiller seg kritisk til den moderne tid og opplysningstidens sentrale ideer og verdier, som fornuft, sannhet og fremskritt, verdier de hevder utgår fra samfunnsstrukturer i det kapitalistiske samfunn. I dag oppfattes postmodernismen å være et tilbakelagt stadium, eller at man ikke lenger inntar tenkningens mer ekstreme posisjoner (som Baudrillards tenkning er et eksempel på, se kapittel 8), og heller ikke skiller mellom det moderne og det postmoderne (Svendsen, 2017).

Innhold

ka PI ttel 8 KROPP – VÅRT NYE ALTER EGO

Omvendt kropp/sjel-dualisme

Vår tids kroppsdyrking – et religiøst fenomen?

Vår tids nyreligiøse kroppsdyrkere

– vår tids narsissisme

ka PI ttel 9 MEDIERT OG VIRTUALISERT KROPP

Platons hulelignelse – vår tids sosiale mediekultur

Vår tids flytende modernitet

kroppen – vår tids faste orienteringspunkt?

og skjønnhetsmyten

– perfekte influensere

Det gylne snitt – jakten på et allment skjønnhetsideal 186 kroppsfasong målt ut fra WHR-formelen og somatotyper 189

Vi sammenligner oss med og liker bedre vakre mennesker

kroppsnormalitet

Plastisk kirurgi

Maskulin kropp – vår tids samfunnsdiagnose?

Fight Club – lengselen etter noe mer enn kroppsdisplay

Det vi skjuler – et mislykket kroppsprosjekt

ka PI ttel 12 KROPPSØVING OG SKOLE – ARENA

aktivitet og kognisjon