Issuu

Drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i 1957 rystet Oslo og førte til en av de mest omtalte domfellelsene i norsk historie. Fredrik Fasting Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel og kjempet resten av livet for å få saken gjenopptatt. Seks ganger ble begjæringene om gjenopptakelse avvist. Likevel har tvilen levd videre – hos jurister, forfattere, akademikere og i opinionen. I denne boken går den prisbelønte gravejournalisten Bjørn Olav Jahr grundig inn i sakens dokumenter, aktører og konfliktlinjer. Med journalistisk presisjon og historisk blikk undersøker han etterforskningen, bevisene og maktforholdene – og stiller nye spørsmål ved en av våre mest betente kriminalsaker. Resultatet er en dramatisk og tankevekkende fortelling om rettssikkerhet, makt og offentlighetens rolle.

BJØRN OLAV JAHR // KARAKTERDRAP

Hva skjedde egentlig i Torgersen-saken? Hvorfor har saken delt Norge i snart sytti år? Og hvordan kunne én dom prege rettsvesen, offentlighet og samfunnsdebatt i generasjoner?

BJØRN OLAV JAHR

BJØRN OLAV JAHR er en av Norges mest

anerkjente gravejournalister, belønnet med blant annet SKUP-prisen, Den store Journalistprisen og Fritt Ords Honnør. Han har tidligere satt dagsorden med sine arbeider om blant annet Birgitte Tengs-saken og Baneheiasaken. Nå tar han for seg Torgersen-saken.

Ble Fredrik Fasting Torgersen et offer for det perfekte justismordet?

KARAKTERDRAP

FOTO FORSIDE: NASJONALARKIVET FORFATTERFOTO: GYLDENDAL / HAALAND FOTO

Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 80 g Munken Print Cream Boken er satt med 11/14 pkt. Sabon LT Pro Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. ISBN 978-82-05-62411-5 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

70199 Karakterdrap – s. 4

17.09.2026 14:30

BJØRN OLAV JAHR

KARAKTERDRAP Ble Fredrik Fasting Torgersen et offer for det perfekte justismordet?

70199 Karakterdrap – s. 3

17.09.2026 14:30

Innhold

Bunnpunktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .7 «Jeg ville tenkt meg svært godt om …» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .9 Del 1: Drapet på Rigmor Johnsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .15 Del 2: Rettssaken mot Fredrik Fasting Torgersen . . . . . . . . . .95 Del 3: Norges farligste fange . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .151 Del 4: Redningsmannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .189 Del 5: Per Liland viser veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .237 Del 6: Nederlag på nederlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .327 Del 7: Karakterdrap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .413 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .448 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .476

70199 Karakterdrap – s. 5

17.09.2026 14:30

Bunnpunktet

Det er onsdag 21. oktober 1970. På et bord på fengselsførstebetjentens kontor i Botsfengselet i Oslo ligger det en oppslått telefonkatalog, mikrofonen på en telefon henger ned mot gulvet. Der, ved siden av en svart gummikølle, en knust plastmugge og blod blandet med vann, ligger det en kraftig kar med skrubbsår i pannen. Han er presset ned på magen, for han har satt seg voldsomt til motverge før han måtte gi etter for overmakten. Over seg har han fem fengselsbetjenter. En har låst hans høyre arm, en annen har tatt tak i beina hans, tynget ham ned, en tredje holder et albuegrep om halsen hans. Mannen ber betjenten med albuegrepet om ikke å klemme så hardt, sier han ikke må ta livet av ham, at han må slippe ham så han får puste. To andre betjenter bender mannens armer bakover med makt mens de setter håndjernene hardt på ham. Etter at betjentene har surret tau rundt beina og tømt lommene hans, ber mannen om et glass med vann. En fengselsinspektør legger en hodepute under hodet hans. Så blir han liggende inntil Politiets sikkerhetstjeneste ankommer. De skifter håndjern og frakter ham ut i en ventende bil. Mannen heter Fredrik Ludvig Fasting Torgersen. Han er 36 år og soner en livstidsdom for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen, det såkalte Skippergata-drapet, 7. desember 1957. For mange er Torgersen Norges farligste mann. Under rettssaken et halvt år etter drapet uttalte statsadvokat Lauritz Dorenfeldt at han «må 7

70199 Karakterdrap – s. 7

17.09.2026 14:30

K A R A K T E RD R A P

aldri mer slippes løs på samfunnet». Nå, mer enn 12 år senere, fraktes Torgersen til Ullersmo landsfengsel, der han straks blir plassert på en sikkerhetscelle. Lenge nekter Torgersen å snakke om hendelsen i Botsfengselet, fortelle hva han tenker om grunnen til at fengselsvaktene gikk så hardt til verks mot ham. Han går en svært lang isolasjonsperiode i møte. Bunnen synes nådd. I virkeligheten er dramaet i Botsfengselet et vendepunkt, en hendelse som forandrer alt, en hendelse som for alvor skal vekke til live advokater, aksjonister, journalister, kulturelite og borgerrettighetsforkjempere. Og ikke minst en av Norges fremste forfattere.

70199 Karakterdrap – s. 8

17.09.2026 14:30

«Jeg ville tenkt meg svært godt om …»

Jeg hiver sekken på ryggen, skiposen over høyre skulder. Klokka har nettopp passert 12.30 idet Bergensbanen fra Oslo ankommer Finse stasjon. Jeg åpner døra, tar to lange steg ned mot perrongen. Det er fredag 18. mars 2022, og jeg befinner meg 1222 meter over havet. Over meg står sola høyt på en skyfri himmel. Sju kilometer mot vest ligger reisens mål, Slirå skysstasjon, langs Rallarvegen, ved den gamle nedlagte Bergensbanen. På Finse står det snøscootere og venter, ganske snart lesses tilhengerne fulle av mat, drikke – og folk med tung juridisk kompetanse. Jeg er blitt invitert med på det såkalte Eskeland-seminaret, et årlig strafferettsseminar i regi av Strafferettsseksjonen ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Fra seminarets oppstart i 2003 har professor Ståle Eskeland vært primus motor for arrangementet. Det har falt seg naturlig. Eskeland har ikke bare vært en ener, en autoritet på området, han har også vært den fysiske eieren av Slirå skysstasjon. Seminaret, som opprinnelig het «Slirå-seminaret», ble etter at Eskeland døde i desember 2015, døpt om til Eskelandseminaret. Jeg hadde fått vite at man inviterte inn deltagere fra hele landet, noen var gjengangere, noen var her for første gang, og noen var til og med «ikke-jurister», slik som meg. Gjennom helgen skulle det holdes innlegg om alt fra ransaking ved besittelse av narkotika og straffansvar for ytringer på 1800-tallet til institusjonelle feno9

70199 Karakterdrap – s. 9

17.09.2026 14:30

K A R A K T E RD R A P

mener i strafferetten og hypotesetenkning i etterforskningsfasen. Lørdag formiddag fantes det en åpning for en skitur over Hardangerjøkulen, alternativt en kortere skitur. Eller, for de som ønsket å tilbringe tiden i vokterboligen, en «formiddagsmatiné» med visning av utvalgte deler av et NRK-intervju med strafferettsnestoren Johs. Andenæs. Selv skulle jeg fredag kveld holde et innlegg om feilslutninger i Baneheia-saken. Det hadde, for min del, vært en reise, for å bruke en klisjé. Snaue 4 og 1⁄2 år tidligere, torsdag 12. oktober 2017, lanserte jeg, under Bjørneboe-dagene i Kristiansand, boka Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet. Konklusjonen min var at «Jan Helge Andersen voldtok og drepte Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia fredag 19. mai 2000. Viggo Kristiansen gjorde det ikke». Arrangørene fortalte at jeg var invitert fordi boka var i Jens Bjørneboes ånd, og at jeg, slik forfatterhøvdingen så ofte hadde gjort, hadde opponert mot makta, talt den etablerte sannheten midt imot. Slik jeg sto opp for den forhatte Viggo Kristiansen, hadde Bjørneboe i 1970-årene stått opp for den forhatte Fredrik Fasting Torgersen. Bjørneboe ropte justismord. Jeg ropte justismord. Det skal ikke underslås, det var en nervøs og til tider ganske fiendtlig stemning i en fullsatt kjeller på folkebiblioteket i Kristiansand. Journalisten som intervjuet meg på scenen, var tidvis aggressiv, tidvis inkvisitorisk: «Du har lest alle dokumentene i saken. Ja, men da spør jeg deg, Bjørn Olav Jahr, hvilke kvalifikasjoner har du som gravejournalist til å være advokat, dommer … Alt det som er et helt rettsapparat rundt?» VGs kommentator hadde noen dager før skrevet at det skal «mer enn en spekulativ bok til for å frifinne [Viggo Kristiansen]». En bok kan aldri frifinne, det er det naturligvis retten som må gjøre, men at Drapene i Baneheia vekket både opinionen og mediene, og at dette igjen førte til at Viggo Kristiansens femte gjenopptakelsesbegjæring virkelig ble tatt på alvor, er jeg ikke i tvil om. Kanskje påvirket jeg det offentlige stemningsskiftet på samme 10

70199 Karakterdrap – s. 10

17.09.2026 14:30

måte som Jens Bjørneboe gjorde det med sine artikler i Dagbladet og skuespillet Tilfellet Torgersen i begynnelsen av 1970-årene. Fredrik Fasting Torgersen ble løslatt fra sin livstidsdom i januar 1974, i manges øyne også renvasket. Det fantes likevel et stort «men»: Han ble aldri frifunnet. Det hadde ikke stått på forsøkene. Eller innsatsen. Halvåret før jeg ga ut Drapene i Baneheia, møtte jeg skuespiller og teatersjef Thomas Bye for første gang. Bye hadde engasjert seg i Baneheiasaken lenge før tanken slo meg. Allerede i 2009 hadde han både lest straffesaksdokumentene og beveget seg rundt i Baneheia med stoppeklokke. Dommen mot Kristiansen hadde gjort ham urolig. Han vurderte, men lot det ligge, å innlemme Baneheia-saken i et teaterstykke, en monolog kalt 0 + 0 = 4, der han gjennom et dypdykk i straffesakene mot Fredrik Fasting Torgersen, Per Liland og Fritz Moen viser at sakene følger det samme mønsteret: En rekke indisier blir lagt sammen til et samlet bevisbilde der null pluss null ikke lenger blir null. Da jeg møtte Bye for å snakke om Baneheia, ville han svært gjerne også snakke om Torgersens sak. Bye fortalte om logiske brister, om vandrehistorier som at Torgersen skulle ha filt tennene sine i fengsel, om påtalemyndighetenes standhaftighet, om prestisjen som sto i veien, om hvor vanskelig det åpenbart var å snu. Alt han fortalte, ga en voldsom resonans i meg. Innen gjenopptakelseskommisjonen 18. februar 2021 besluttet at Viggo Kristiansen skulle få gjenopptatt sin straffesak, hadde jeg hatt samtaler med både Frode Fasting Torgersen og høyesterettsadvokat Cato Schiøtz om Torgersen-saken. Frode Fasting Torgersen, som er Fredriks nevø, hadde gitt meg to mapper han og onkelen i sin tid hadde satt sammen, med dokumentasjon som ifølge Frode beviste «kjeltringstrekene», altså påtalemyndighetenes kjeltringstreker. Cato Schiøtz, som blant annet hadde gitt meg verdifulle juridiske råd da jeg skrev Hvem drepte Birgitte Tengs? i 2015, hadde stadig lurt på når jeg skulle se nærmere på Torgersen-saken. Han hadde selv «arvet» den fra Ståle Eskeland og latt 11

70199 Karakterdrap – s. 11

17.09.2026 14:30

K A R A K T E RD R A P

seg engasjere av Torgersens etterlatte. Schiøtz hadde, etter eget sigende, aldri lagt ned en større innsats i noe sakskompleks, fullstendig overbevist om Torgersen ikke skulle vært dømt. Schiøtz var mindre opptatt av «kjeltringstrekene», og mer opptatt av hvor vanskelig det var å få rettet opp en dom som var gal. Gjenopptakelsen av Viggo Kristiansens sak styrket forhåpningene hans. Professor Ståle Eskeland talte ofte Torgersens sak på Slirå-seminaret. Slik han også gjorde det i offentligheten, helt fra han i 1997 engasjerte seg i Torgersens skjebne. Det samme året forsvarte Eskeland også en annen «dødsdømt», Birgitte Tengs’ unge fetter. Eskeland hadde før Karmsund herredsretts dom, der Birgittes fetter ble dømt til 14 års fengsel, advart mot et justismord. Etter domfellelsen karakteriserte han dommen som et makkverk, at den ikke holdt mål, at retten hadde trukket en rekke uholdbare slutninger. Da Eskeland ble kraftig kritisert i det juridiske miljøet for å blande seg i en sak han ikke hadde deltatt i – for øvrig en kritikk helt lik den jeg fikk fra pressekolleger for å skrive om domstolsbehandlingen i Baneheia-saken – parerte professoren med at han visste godt «hvilket blodslit det er å få omgjort en uriktig dom», og at det ville være et «urimelig krav» å be ham om å vente til justismordet eventuelt var et faktum, før han uttrykte frykt for at det kunne skje et justismord. Jeg hadde skrevet om Eskelands mot i Hvem drepte Birgitte Tengs? og deretter fått høre fra to uavhengige kilder at han hadde satt stor pris på mitt arbeid. Det varmet. Om Eskeland rakk å lese boka mi, vet jeg ikke. Han døde kun to og en halv måned etter at den utkom. Og nå sto jeg her. En fredag kveld i mars. På Eskelands seminar. På hans skysstasjon. Sju kilometer vest for Finse stasjon. For å prate om det som mange, meg selv inkludert, mente var Norgeshistoriens største justismord under oppseiling: Baneheia-saken. Jeg snakket om hvordan Viggo Kristiansen var blitt dømt fordi retten feilaktig la til grunn at det fantes DNA-bevis som med sikkerhet viste at det måtte ha vært to gjerningsmenn, at retten ukritisk la til grunn alt hva Jan Helge Andersen forklarte om Viggo 12

70199 Karakterdrap – s. 12

17.09.2026 14:30

Kristiansens delaktighet, og at de nærmest valgte å se bort fra et mobilbevis som viste at Viggo, i alle fall telefonen hans, ikke kunne ha vært på åstedet da ugjerningene fant sted. Jeg fortalte også om gjenopptakelseskommisjonens urimelige motstand mot at Viggo skulle få prøvet saken sin på nytt, og om medienes servile holdning til makta. Jeg innbilte meg at Eskeland ville nikket anerkjennende til det jeg hadde å fortelle. Under middagen dagen etter sitter jeg ved siden av en professor i strafferett. Vi snakker, ikke overraskende, om ulike straffesaker. Professoren spør hva mitt neste prosjekt blir. Jeg svarer at jeg synes Torgersen-saken er spennende. For sagaen om Fredrik Fasting Torgersen har virkelig «alt». Drap på en ung kvinne i et belastet strøk i Oslo. Dramatiske rettsforhandlinger. Enorm medieinteresse. En årelang kamp for gjenopptakelse. Markante personligheter som Torgersen selv, statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, forfatter Jens Bjørneboe og jussprofessor Ståle Eskeland i hovedrollene. For mange er Torgersen et slags ur-justismord, det klareste og det groveste. I desember 2006 mente 81 prosent av VGs lesere at Fredrik Fasting Torgersen måtte få sin sak gjenopptatt. Torgersen døde 18. juni 2015. Hele tiden hevdet han at han ikke sto bak drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen. Mange støttet ham i det. Påtalemyndighetene har alltid strittet imot. Og en rekke gjenopptakelsesbegjæringer har endt på samme vis: med et nei. Blikket på Torgersen kan grovt deles i to. For de som tror Torgersen er skyldig i drap, bekrefter dramaet i Botsfengselet 21. oktober 1970 at vi har med Norges farligste mann å gjøre, en mann som ikke skyr noen midler. For de som tror på Torgersens uskyld, er det samme dramaet en desperat handling drevet frem av frustrasjon over å være vedvarende krenket og utsatt for Norgeshistoriens groveste justismord. På Slirå skysstasjon blir professoren først stille. Så sier han: «Jeg ville tenkt meg svært godt om hvis jeg var deg. Den saken, den kan ødelegge livet ditt.»

70199 Karakterdrap – s. 13

17.09.2026 14:30

del 1

Drapet på Rigmor Johnsen Desember 1957–mai 1958

70199 Karakterdrap – s. 15

17.09.2026 14:30

Pågripelsen Det er natt til lørdag 7. desember 1957, klokka er 00.58. Overkonstabel Kåre Thomassen, politikonstabel Arne Rustad og politikonstabel Alf Engebretsen er del av en større patrulje utplassert i Havnegata. Mot dem, gjennom Paléhaven og ut i Havnegata, i retning Gamlebyen, kommer en ung mann gående mens han triller på en guttesykkel. Politikonstablene stusser over at setet er skrudd helt ned og at sykkelen mangler lykt. At mannen bråstanser, for deretter å trille sykkelen ut i gaten og rundt dem, styrker mistanken om at sykkelen må være stjålet, da den ikke «sto til personen». Politikonstabel Rustad går etter mannen, stanser ham og spør om hvem som eier sykkelen. Den unge mannen svarer at det er nevøens sykkel, men kan verken gjøre rede for sykkelnummer eller -merke. Politikonstablene reagerer på at han er svært blek, at han er «noe blass i øynene», og at det ser ut som om han svetter. De bestemmer seg for å ta ham med seg til Rådhusgata politistasjon. Thomassen og Engebretsen går på hver sin side av ham, bak triller Rustad sykkelen. Den unge mannen, som forteller at han har vært tilskuer på et boksestevne på Sentrum kino, spør «flere ganger i en bedende tone» om de ikke heller kan dra hjem til ham, så de kan få klarhet i det med sykkelen, han tilbyr seg også å betale en taxi. «Har du tidligere vært straffet for tyveri», spør politiet. «Nei», svarer han. «Det er lenge siden boksestevnet var slutt», sier politiet. «Ja», bekrefter mannen, han hadde kjørt ei jente ned 17

70199 Karakterdrap – s. 17

17.09.2026 14:30

K A R A K T E RD R A P

til byen på sykkelen. «Hva heter hun?» spør politiet. «Det vet jeg ikke», svarer mannen.1 «Hvor bor hun?» spør de. «Det var nede i byen et sted», svarer han. Både Thomassen og Rustad følger Torgersens bevegelser. Han har et nordisk utseende, mørkeblondt hår, han er kraftig, muskuløs og energisk, kanskje 175 centimeter på strømpelesten. Begge legger i tillegg spesielt merke til mannens lange negler, og at neglene er «veldig svarte under». Engebretsen observer noe helt annet. Han merker seg at mannen snakker i «ett kjør» om boksing, men også at han har en lett gange. Han mistenker skravlingen for å være et skalkeskjul, at han egentlig planlegger å flykte. Han holder seg derfor litt bak mannen, på hans høyre side. Idet de nærmer seg politistasjonen, ved hjørnet av Rådhusgata–Dronningens gate, ser Engebretsen at mannen ser seg til venstre. Da skritter han selv over til samme side for å gripe fatt i ham om han skulle løpe. Og så er det nettopp det mannen gjør, «som et skudd mot høyre» for Engebretsen sprinter han tilbake Dronningens gate i retning Karl Johans gate. To politikonstabler, lenger opp i gata, blir anropt, men mannen klarer å ta seg forbi dem. Den ene av disse konstablene, Aakrø, løper etter mannen, sammen med overkonstabel Thomassen, men kledd i lange vinterfrakker og med tunge støvler, taper politikonstablene stadig mer terreng. Mannen er i ferd med å slippe unna. Hadde det ikke vært for to karer i heftig krangel med noen utkastere på restauranten Original Pilsen. Original Pilsen er en institusjon i Oslos uteliv. Siden 1898 har restauranten holdt til i første etasje i Tollbugata 8b. Det kunne være store selskap med hvite duker, det kunne være kvelder der

1 Alle de tre politifolkene som pågriper Torgersen, sier i avhør kort tid etter at Torgersen ikke oppga navnet på piken han skulle ha fulgt til byen. Men senere, under de rettslige forundersøkelsene, sier likevel overkonstabel Thomassen at Torgersen oppga navnet «Gerd».

70199 Karakterdrap – s. 18

17.09.2026 14:30

D R APE T P Å RI GM OR J OHN SE N

restauranten mer lignet en syndens bule, tett lokalisert ved Oslos prostitusjonsmarked. 21 år gamle Thor T. og hans kamerat Jan A. har neppe deltatt i et selskap med hvite duker. Nå står de utenfor Original Pilsen, lenge etter stengetid klokka 24. Det handler om en frakk, Jan A.s frakk, en frakk Jan A. og Thor T. mener utkasterne på Original Pilsen kan ha stjålet. Mens Thor T. står der, får han øye på en mann som løper forbi i full fart. Han ser også to politimenn halsende lenger bak, uten en sjanse til å ta igjen mannen. De løper alle i retning Fred Olsen-gårdens Hyrekontor. Thor T. bestemmer seg for å la frakk være frakk og legger selv på sprang etter mannen. Han mister ham av syne kun en gang, idet mannen runder et hjørne, før han tar ham igjen ved Den Norske Amerikalinjens gård. Der tar han tak i skuldrene på mannen bakfra og holder ham fast. Thor T. tenker at mannen virker sliten, registrerer at han er andpusten og kraftløs. Mannen ber ham om å la ham gå, noe Thor T. også vurderer. Mannen sier han ikke har noe med ham å gjøre. Da er det som Thor T. våkner, han mistenker plutselig at mannen kan ha stjålet kompisens frakk og sier «hold kjeft, din frakketyv».2 Ganske snart kommer overkonstabel Thomassen og hans kollega. Ifølge Thomassen får sivilisten holdt mannen «et øyeblikk» før de kan ta seg av ham. Mannen blir omsider ført til vakta på Rådhusgata politistasjon. Han oppgir navnet Fredrik Ludvig Torgersen. Torgersen har på seg en brun, halvlang jakke, rødrutet sportsskjorte, blå bukser, som er «noe tilsmusset med murpuss eller støv» og blå turnsko. I hånden har han en grålig skyggelue, vakta får vite at han hadde denne på seg da kollegaene hans pågrep ham. På bagasjebrettet på sykkelen ligger det et par gulbrune skinnhansker, Torgersen sier de tilhører broren hans. 2 Hvorvidt Thor T. har lagt mannen i bakken eller ikke, er noe uklart. Thor T. blir først avhørt om episoden i 1999, da snakker han også om at han kjørte et kne i ryggen på mannen, for å markere at han hadde kontroll.

70199 Karakterdrap – s. 19

17.09.2026 14:30

K A R A K T E RD R A P

På spørsmål om hvorfor han prøvde å stikke av, svarer Torgersen at han hadde sikring, at han var blitt fortalt at den minste bagatell kunne ødelegge for ham, og at han ikke ville bli tatt for å kjøre uten lykt. Politiet merker en «tydelig alkohollukt av ånden hans» og spør ham flere ganger om han har drukket. Like ofte svarer han nei, også etter at politiet har kommentert at han lukter. Vakta bestiller transport til Møllergata 19, der avhør med kriminalavdelingen venter. Politikonstablene Rustad og Kurland fører Torgersen ut til den ventende patruljebilen. Torgersen er fortsatt ikke mistenkt for annet enn sykkeltyveri. I bakgrunnen høres sirener. Sirener fra brannbiler under utrykning.

Brannalarm og utrykning Klokka er cirka 01.20 da en 61 år gammel kaffetrakterske våkner av at det siger røyk inn i en kommunal leilighet i Skippergata 6b. Kristiane G. bor i en høy førsteetasje sammen med sin 34 år gamle sønn, Asbjørn G. Hun prøver å vekke sønnen, forteller ham at det kommer røyk inn i leiligheten, høyst trolig gjennom to utettede rottehull, men han blåser av det. Kristiane banker i veggen til rommet hun leier ut til Havnevesenet. Heller ikke Havnevesenets mann, Reidar K., rykker, han har nylig sovnet etter en rangel og svarer grettent at han ikke ser noen røyk. Kristiane kler på seg en morgenkjole og går «for sikkerhets skyld» ut i gården, der hun oppdager at det stiger røyk opp fra kjelleren gjennom kjellerlemmen. Hun går bort, lukker opp lemmen. Tykk røyk slår mot henne, hun kan se glør gjennom røyken, men ingenting annet. Hun lukker igjen lemmen, skynder seg tilbake, løper opp trappene og banker på leilighetene som ligger over hennes i andre og tredje etasje. Vaktmesteren i andre etasje roper at hun må få ringt brannvesenet. Hun går så ned til egen leilighet og ber sønnen Asbjørn G. om å varsle. På hovedstasjonen for Oslo brannvesen på Arne Garborgs plass er man i ferd med å legge bak seg et døgn uten de store drama20

70199 Karakterdrap – s. 20

17.09.2026 14:30

D R APE T P Å RI GM OR J OHN SE N

tiske hendelsene. Det hadde handlet om en vannlekkasje, et gjerde blåst over ende, et røyknedslag, en 75 år gammel mann som falt i vannet under fisking, og en utrykning etter melding om fare for flyhavari på Fornebu. Alt tatt hånd om. Men så, klokka 01.27, lyder et signal, sterkt nok til «å vekke en død mann». Brannen er i hovedstasjonens nærområde. I soverommene over vognhallen hiver mannskapet seg ut av sengene, påkledningen er klar, buksene er tredd over stive støvler klare til å hoppe rett nedi. Minuttet etter rykker det ut to vogner, seks mann i den første, fem i den andre. Hovedstasjonen ligger 1100 meter unna, og tre minutter senere, klokka 01.31, er den første vogna med blant andre brannmester Karl Kristiansen, brannformann Haakon Tønder og brannkonstabel Erik Johan Bogen på plass. Brannbilen parkerer foran kjøreporten i Fred. Olsens gate. Fra bilen kan de observere røyk som siver ut fra fire kjellervinduer som ligger i plan med fortauet, rutene er dekket av trelemmer. Brannmennene registrerer at den høyre kjellerlemmen er åpen, at det ryker en del opp fra «kjellerhalsen». Tønder går inn, ett skritt bak følger Kristiansen. Sistnevnte skyver nå også den venstre kjellerlemmen til side. Begge brannmennene har «tente batterilamper av stor modell som lyser godt». Tønder ser at det gløder i bunnen av noen trelemmer, det er bare en glødning, ingen åpen flamme, og Tønder skyver lemmene litt bakover. Og nå ser brannformannen noe som kommer til å feste seg i minnet: en livløs kvinne, hun ligger på skrå og er naken nedentil. Over overkroppen og hodet hennes ligger det et lite juletre, det gnistrer, men har ikke tatt fyr. De må stå krokbøyd mens de arbeider, høyden fra gulv til tak er 140 centimeter. De tar tak i juletreet og kaster det innover i kjelleren. Også brannkonstabel Bogen er kommet til, han slukker gnistene fra treet med et brannslukningsapparat. Det ulmer og brenner også litt i kvinnens venstre sko. Brannkonstabel Bogen slukker flammene med litt vann. De står nå helt inntil kvinnen. Tønder tar pulsen. Den finnes ikke. Kristiansen kjenner på det høyre beinet hennes, det er kaldt, så kjenner han på det 21

70199 Karakterdrap – s. 21

17.09.2026 14:30

K A R A K T E RD R A P

venstre beinet hennes, det er varmt, der det ligger rett i nærheten av glørne. Kvinnen er død. Brannen er under kontroll. De bestemmer seg for å trekke seg tilbake, gjøre lite annet enn å observere. De lar til og med noen glør ligge og ulme, så lenge alt er under kontroll. Kriminalpolitiet varsles, det gis ordre til alle mannskaper om at de skal tråkke minst mulig rundt. Deretter går brannmannskapene i gang med å vekke opp beboerne i gården. Det skal vise seg å bli deres største utfordring.

Svært grundig håndvask Torgersen skal fraktes til Møllergata 19 for avhør. Men før de kommer så langt, skal transporten sette av tre åpenbart berusede arrestanter på Grønland politistasjon. I motsetning til gutta på vei til drukkenskapsarresten, er Torgersen både våken og pratesalig. Han er ikke ferdig med å snakke om boksestevnet på Sentrum kino, og nå forteller han politikonstabel Kurland om hvordan han selv nærmest måtte pine seg ned i vekt for å være med i norgesmesterskapet i boksing. Så – idet klokka er cirka 01.40 – skjærer en stemme gjennom politiradioen. Radioen står høyt på, meldingen er både dramatisk og lett å oppfatte, det handler om mord og brann i Skippergata 6b. Verken Kurland eller kollega Rustad legger merke til at Torgersen reagerer på meldingen. Snart kommer det også frem over radioen at professor Waaler eller professor Lundevall skal tilkalles. Torgersen spør hvem disse er, uten at Kurland stusser over det. Konstabelen svarer at det er de rettsmedisinsk sakkyndige. Kurland tar nå med seg Torgersen inn og frem til arrestvakta ved drukkenskapsarresten i Møllergata 19, der politikonstabel Ole Haugstad tar dem imot. Selve drukkenskapsarresten er full av innsatte, men det blir alltid holdt av en eller to celler for eventuelle arrestanter fra krimavdelingen. Torgersen går rett bort til en drikkefontene, og det slår Kurland med en gang at Torgersen 22

70199 Karakterdrap – s. 22

17.09.2026 14:30

D R APE T P Å RI GM OR J OHN SE N

er kjent her. Han drikker vann, deretter skyller han både ansiktet og hendene. Han blir bedt om å tømme lommene. I disse finnes det to fyrstikkesker, et kronestykke, en billett fra Sentrum kino og tre sigarettstumper. Kurland registrerer at mange av lommene i buksa er i stykker. Politikonstabel Haugstad noterer seg at Torgersen deretter går direkte bort til en spring med utslagsvask, der han vasker både hendene og ansiktet på nytt. Hvorvidt det ligger et såpestykke ved vasken, og om Torgersen i så fall bruker dette, er ikke noe Haugstad får med seg. I stedet samler han sammen de konfiskerte eiendelene, legger dem i en konvolutt, merker denne og legger den i et skap. Så låser han opp døra til cella der Torgersen skal sitte til man er klare for å avhøre ham. Men Torgersen står fortsatt bøyd over vasken. Haugstad venter før han til slutt mister tålmodigheten, han synes det får «være måte på» og ber Torgersen gjøre seg ferdig med vaskingen, som han synes både varer «lenge» og er «svært grundig». Torgersen plasseres på en ventecelle, mistenkt for sykkeltyveri, men det går ikke mange minuttene før han bringes opp til krimavdelingen for avhør med overkonstabel Rolf H. Jahrmann. Politiet har merket seg følgende: Torgersen er i området der kvinnen har blitt funnet drept. Han forsøker først å unngå politiet. Etter at han er blitt arrestert, mistenkt for sykkeltyveri, forsøker han å stikke av. Og er det ikke mistenkelig at han vasker hendene sine så grundig? På toppen av det hele er han en kjenning av politiet. De har hatt med ham å gjøre, flere ganger. Det betyr at avhøret i liten grad skal handle om sykkelen, langt mer om jenta Torgersen forteller at han har syklet hjem. Torgersen vet det ikke selv ennå, men han er nå mistenkt for drapet i Skippergata 6b. Torgersen oppgir blant annet at han for tiden er uten arbeid, at han bor i Tore Hunds vei, og at han er straffet flere ganger for tyveri og en gang for voldtektsforsøk. Han er gjort kjent med saken og er villig til å avgi en sannferdig forklaring. Hvorvidt Torgersen har sagt mer enn det som kommer frem av det protokollerte avhøret, vites ikke. Det er et kort avhør, og det Torgersen i 23

70199 Karakterdrap – s. 23

17.09.2026 14:30

K A R A K T E RD R A P

korte trekk forteller, er at han har vært på boksestevne på Sentrum kino, som han forlater like før det tar slutt, før han utenfor, i 23-tiden, treffer på ei jente som heter Gerd. Han kommer i snakk med henne fordi han kjenner henne fra noen dansefester, og da han spør henne om hun vil være med ham hjem, sier hun seg villig til det. De går hele veien hjem til ham på Lille Tøyen, de kommer dit cirka klokka 23.30, og tilbringer en times tid på rommet hans der de spiller «grammofon meget lavt». Om han har noen intim forbindelse med Gerd, vil han ikke svare på. Han skal følge Gerd ned til sentrum og tar med seg nevøens sykkel, som står i gangen. Gerd sitter bakpå ned Økernveien og nesten til Grønland. De hopper av sykkelen og triller den resten av veien. De går til Sentrum kino, under broen ved Møllergata, over rundkjøringen ved Arne Garborgs plass og så nedover mot byens sentrum, over Karl Johans gate i retning Stortinget, der de stanser og skiller lag. Han vet ikke hvor hun bor, men antar det må være i nærheten av der de skilles. Han vet heller ikke hvor hun arbeider. Men han forteller politiet at han har avtalt å møte henne i Teatersalen lørdag kveld. Han beskriver Gerd som cirka 20 år, 165–170 cm høy, mørk blond, mulig med krøller og sier hun snakker Oslodialekt. Han forteller at han etterpå setter seg på sykkelen og sykler inn i parken der friluftsrestauranten pleier å ligge sommerstid, for å unngå politiet fordi han ikke har lys på sykkelen. Da han likevel ser politiet, går han av sykkelen, uten at det forhindrer dem fra å pågripe ham. Politioverkonstabel Jahrmann leser opp forklaringen for Torgersen. Torgersen bekrefter at den er «helt riktig», men vil likevel ikke skrive under på den. I siste avsnitt noterer politiet «Mist. har ikke noe kjennskap til voldsforbrytelsen mot noen kvinne i strøket ved Oslo Ö, eller Skippergaten».

70199 Karakterdrap – s. 24

17.09.2026 14:30

70199 Karakterdrap – s. 14

17.09.2026 14:30

BJØRN OLAV JAHR // KARAKTERDRAP

Hva skjedde egentlig i Torgersen-saken? Hvorfor har saken delt Norge i snart sytti år? Og hvordan kunne én dom prege rettsvesen, offentlighet og samfunnsdebatt i generasjoner?

BJØRN OLAV JAHR

BJØRN OLAV JAHR er en av Norges mest

Ble Fredrik Fasting Torgersen et offer for det perfekte justismordet?

KARAKTERDRAP

FOTO FORSIDE: NASJONALARKIVET FORFATTERFOTO: GYLDENDAL / HAALAND FOTO