Kjørsvik. Min døde hund. Omsl.qxp 26.10.2019 00:07 Side 1
Noen ganger må man kalle en spade for kjærlighet, og grave opp ordet «hjerte», om man skal beskrive en hund som dør på kald asfalt j o a k im kj ø r s vi k, født 1978, bor i Oslo. Han debuterte med Åpenbart ingen nabo (2007), en samling fortellinger som ble svært godt mottatt av kritikerne. I 2013 ga han ut romanen I fjor var en lang natt, hvor man følger en navnløs jeg-person på hans omflakkende vandring gjennom Oslos underverden. I 2017 utga Kjørsvik samlingen Folk jeg husker, en serie kritikerroste portretter av forskjellige bipersoner i en bipersons liv.
fo t o : t ov e s iverts en o m sla g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il desi gn
jo aki m kjø r s vik Min døde hund
bein gri nd
JOAKIM KJØRSVIK Min døde hund d i k t
mens nettopp dette hjertet pumper blodet ut av kjeften på den, og dampen stiger til himmels, lik en sjel.
I en støvete bakgate i Casablanca, snubler forfatteren Joakim Kjørsvik over en valp til salgs. Tre år seinere dør hunden i en annen bakgate på Sagene i Oslo. Hundens død treffer forfatteren overraskende hardt. Dette blir utgangspunktet for en nær og sår diktsamling, hvor minner, myter, reiseskildring, sorgnotater og kjærlighetsbeskrivelser flettes inn i hverandre. Min døde hund er en gravstein over dette dyret, Nana, en blindpassasjer i menneskets ømhet.
:k
:k
joakim kjørsvik
Min døde hund Dikt
:k
kolon forlag
© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos: ScandBook UAB, Litauen 2019 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-52943-4 Alle spørsmål om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
av joakim kjørsvik Åpenbart ingen nabo. Historier. Damm, 2007 I fjor var en lang natt. Roman, 2013 Folk jeg husker. Fortellinger, 2017
dunk!
oblat En vannskål hvor vannet har fordampet. En skål med tørrfôr, ennå ikke ryddet bort. Eter én pellet hver dag. Knasker dem i meg. Smaker jord, bein, røtter, aske.
29
asfalt og blod En av jentene i barnehagen hvor jeg jobber, fører penselen rundt og rundt på papiret til rødfargen blir en blodig sol, hvor lysstråler renner i røde striper mot byen under sola, der hunden trekker sine siste åndedrag over en tørr tunge mens en bekk av blod renner langs asfalten fra det knuste hodet, og en nabo, av en form for sømmelighet, legger et hvitt håndkle over den vesle kroppen, som liksom punkterer foran hun jeg elsker, for å spare tilskuerne for virkeligheten, som stadig oppstår og forsvinner, oppstår og forsvinner, slik lunger fylles med luft og tømmes for luft, fylles og tømmes. Et barn maler en rød sol som stråler av blod til blodet dekker hele himmelen og byen, havet, jorda og hjertet, displayet på telefonen som lyser: ni ubesvarte anrop. Én melding: – Du må komme med en gang. Noe forferdelig har skjedd. 30
tyngre enn søvn Da jeg løftet deg opp og la deg i søppelposen, var du fortsatt varm. Hvert steg opp trappene var tyngre enn søvnen over brystet mitt en morgen jeg ikke ville stå opp.
31
orthros med melketenner Jeg bar en svart søppelsekk opp trappene til fjerde etasje. Da var du tyngre enn varebilen som – lik Herakles’ olivenballtre: Shmækk! over Orthros’ skalle – så brått høstet sjelen din. Selv om de små tennene dine knapt var laget for jakt, lignet blodet som rant langs asfalten fra det knuste hodet ditt, Erytheias røde kveg, på flukt fra nettopp dette sløve bittet. Men var jeg din helt i livet, er jeg ingen Geryon, et bevinget monster med tre par bein og hevn i blikket. Jeg er, om noen, Eurytion: en jeger uten spyd, gjeter uten slynge, av sorg slått i bakken. Da vi endelig la oss, lukket jeg øynene for å sove og drømme at jeg ble vekket av en pesende tunge, våt av det sølvblanke vannet fra den bunnløse elva Tartessos, fra en søvn hvor din død kun var en drøm. Slik den hadde vært så mange drømmer tidligere, hvor jeg, lik Eurytion, alltid ble drept ved din side.
32
hundeposer, labbefett, pelsbørste, tyggebein Snutesvart natt. Det må ha gått en sikring i hodet et sted. To måner skinner speilvendt. Én i hvert øye som ikke får sove. Sorterer relikvier i roteskuffen.
33
polaris Jeg tar ferga over fjorden, med kaffekopp og svele i hånda. Jeg rusler opp på dekk, titter over ripa, stirrer imot kjølvannets måkehvite skum, for å se om ikke Nana svømmer etter ferga, halen til værs lik et periskop, slik bikkja til Xanthippos gjorde, da han, under evakueringen av Athen, måtte flykte fra perserne. Hunden la på svøm etter skipet, som slept etter et usynlig bånd. Da båten omsider nådde kysten av Salamis, ble bikkja skylt i land, død av utmattelse. General Xanthippos sørget over hunden og fikk bygget et vakkert gravkammer til den der, på Salamis’ hvite klipper. Dette stedet ble på folkemunne kalt Hundens grav. Nana svømmer ikke etter, hun hadde sunket etter sytti meter, maks. Jeg pleide å kaste henne uti, om hun ikke gikk selv. Hun svømte straks inn igjen, våt til skinnet, ristet seg og løp større og større rundinger rundt meg, som ringene rundt en stein som bryter vannoverflata. Kanskje streifer hun langs bunnen et sted, følger et dyretråkk bakover i tid? Og står hun nå ved kysten av Salamis, hva ser hun da? Den smale halvøya som strekker seg ut i havet: Kynosoura, hundens hale, det greske navnet for stjernen Polaris, Orions hund. Stjernen sjømenn speidet etter om natta, fordi den skinner sterkest av alle solsystemets stjerner og viser nord. Slik Xanthippos’ jakthund på ferten av et bytte strakte seg dirrende, lik en kompassnål, fra hale til snute og stirret i retningen Xanthippos visste å skyte sin pil. 34
gleipne Innenfor en radius av ti meter er du trygg. Dit rekker stemmen uten å måtte heves. Et lite kremt og du snur hodet ditt mot meg, som om jeg rykket i et tau om halsen din. Finner jeg fram båndet, henter du fram din underdanigste gange. En slepende labbing på kanossatasser, nakken bøyd, som for slag. Stemmen rekker dit du ikke lenger hører etter. Der navnet slites over og du løper ut i veien for å jage ei kråke til himmels. Sjelen din, et insekt i det høstgule nebbet. Et klynk til kort farvel. Bildekket stempler dødens segl i et stadig svakere mønster bort fra åstedet, regnet vasker reint først dager seinere. Sjåføren sakker farten, møter blikket i speilet. Gir gass. En bekk av blod renner mot den skrikende stemmen. Noen dekker til hunden med et klede. Søppelpose til kiste. Flammer til grav.
35
Kjørsvik. Min døde hund. Omsl.qxp 26.10.2019 00:07 Side 1
Noen ganger må man kalle en spade for kjærlighet, og grave opp ordet «hjerte», om man skal beskrive en hund som dør på kald asfalt j o a k im kj ø r s vi k, født 1978, bor i Oslo. Han debuterte med Åpenbart ingen nabo (2007), en samling fortellinger som ble svært godt mottatt av kritikerne. I 2013 ga han ut romanen I fjor var en lang natt, hvor man følger en navnløs jeg-person på hans omflakkende vandring gjennom Oslos underverden. I 2017 utga Kjørsvik samlingen Folk jeg husker, en serie kritikerroste portretter av forskjellige bipersoner i en bipersons liv.
fo t o : t ov e s iverts en o m sla g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il desi gn
jo aki m kjø r s vik Min døde hund
bein gri nd
JOAKIM KJØRSVIK Min døde hund d i k t
mens nettopp dette hjertet pumper blodet ut av kjeften på den, og dampen stiger til himmels, lik en sjel.
I en støvete bakgate i Casablanca, snubler forfatteren Joakim Kjørsvik over en valp til salgs. Tre år seinere dør hunden i en annen bakgate på Sagene i Oslo. Hundens død treffer forfatteren overraskende hardt. Dette blir utgangspunktet for en nær og sår diktsamling, hvor minner, myter, reiseskildring, sorgnotater og kjærlighetsbeskrivelser flettes inn i hverandre. Min døde hund er en gravstein over dette dyret, Nana, en blindpassasjer i menneskets ømhet.
:k
:k