Issuu

MEHLUM_ cover_TT_*.pdf

24/08/2018

11:33

sjåførers mareritt. En jentunge i bare nattkjolen styrter ut i veien og havner på Jaguarens panser. En blodig nattkjole, regn og stillhet. Jenta overlever, men snakker ikke. Ingen vet hvem hun er eller hvordan hun havnet ved riksvei 35 en regnvåt natt. Mysteriet bringer Foyn ut på en dramatisk reise, fra indre Vestfold til Europas yttergrenser. En kvinnelig lærer på jakt etter mening, C

Anmelderne om To komma åtte sekunder (2016):

CMY

Jan Mehlum (f. 1945) bor i Tønsberg.

Og frykten for terror. Alt henger sammen, min venn. Eller kanskje

Han debuterte med krimromanen Gylne tider i 1996. Han ble tildelt Rivertonprisen i 1998 for Kalde hender, og han har også mottatt Vestfold fylkes litteraturpris. Hans krimromaner om Tønsberg-advokaten Svend Foyn er oversatt til tysk, dansk, svensk, nederlandsk og albansk.

ikke. Saken Svend Foyn begynner å nøste i, viser seg å ha mange

Terningkast 5 «... så kriminalistisk elegant og velfungerende at romanen nok en gang befester Jan Mehlums solide posisjon i norsk samtidskrim.» – Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Velbegrunnede konspirasjonsteorier» – Pål Gerhard Olsen, Aftenposten «Virkelighetsnær og velfundert krim» – Jon Terje Grønli, Gjengangeren

JAN MEHLUM

en norskpakistansk advokat som vet for mye, en dyster gresk øy.

skjulte forgreninger og stiller ham overfor flere og alvorligere utfordringer enn han kunne forutse.

Hvit engel, svart natt er den syttende frittstående romanen i serien med Tønsberg-advokaten Svend Foyn i hovedrollen.

HVIT ENGEL SVART NATT

JAN MEHLUM

På en mørk og øde veistrekning blir Svend Foyn utsatt for alle

EN SVEND FOYN - ROMAN

www.janmehlum.no

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 2 av 397) NOT PRINT READY!

JAN MEHLUM Tidligere utgitt: Gylne tider. Kriminalroman, 1996 Kalde hender. Kriminalroman, 1998 Det annet kinn. Kriminalroman, 1999 En rettferdig dom. Kriminalroman, 2000 En nødvendig død. Kriminalroman, 2002 Den siste dansen. Kriminalroman, 2003 Din eneste venn. Kriminalroman, 2005 For Guds skyld. Kriminalroman, 2007 Det ingen vet. Kriminalroman (Publicom), 2008 Madrugada. Kriminalroman (Publicom), 2009 Bake kake søte. Kriminalroman (Publicom), 2010 Straffen, Kriminalroman (Publicom), 2011 En god sak. Kriminalroman (Publicom), 2012 Lengsel etter penger. Thriller (Publicom), 2013 Ren samvittighet. Kriminalroman (Publicom), 2014 Et hardt slag. Kriminalroman, 2015 To komma åtte sekunder. Kriminalroman, 2016

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 3 av 397) NOT PRINT READY!

Jan Mehlum

Hvit engel, svart natt Kriminalroman

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 4 av 397) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 www.gyldendal.no Printed in Lithuania 2018 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2018 Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Berg | grand north design ISBN 978-82-05-51703-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 5 av 397) NOT PRINT READY!

1 Lyset fra frontlyktene skar gjennom mørket. Tunge skyer av tåke og kraftig regn hadde lagt et teppe over det øde vestfoldlandskapet. Riffet fra Crosby, Stills, Nash & Youngs gitarer pumpet tungt ut over Jaguarens lærkledde interiør. Ohio. Av Rolling Stone kåret til verdens mest innflytelsesrike protestsang. Skuddene ved Kent State University. Four dead in Ohio. Låten bidro til å avslutte Vietnamkrigen, men forandret ikke verden. Motoren malte rytmisk under det blanke panseret. Jeg hadde spandert omlakkering på bilen, fra en konservativ blåfarge. Jaguarer skal være røde. På grunn av styrtregnet lå speedometernåla rundt seksti. Det var sen september, og det var natt til lørdag. En svart, stille natt. Klokka på dashbordet viste presis 02.15. Det samme viste min nyinnkjøpte Apple Watch, som min datter hadde omtalt som det endelige bevis på at jeg var blitt gigantenes slave. Riksvei 35 hadde lenge vært snorrett. Nå dreide den seg i en lang sving, og jeg saktnet farten mens jeg nynnende trommet på rattet i takt med musikken. De flate jordene ble erstattet av lett vegetasjon, inn mot veien. Et øde landskap, ikke et hus. Regnet pisket mot frontruta. Høsten var underveis. Jeg var alene her, i ingenmannsland. Skikkelsen kom ut av mørket. Brått var den der, rett foran meg, badet i lyset fra billyktene. I et lite øyeblikk var jeg lammet, før instinktene slo inn. Jeg vred rattet hardt mot høyre og tråkket bremsen i bunn. Jaguaren skjente mot grøftekanten. 5

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 6 av 397) NOT PRINT READY!

I langsom film opplevde jeg det. En liten, hvit skikkelse. Et blekt ansikt, mørke krøller, kropp mot metall, et slag i panseret, dunk i frontruta. Ditt livs verste mareritt. Med et rykk stoppet bilen. Motoren sluknet. Sikkerhetsbeltet var gammelt og slakt. Jeg hang framover med hendene låst fast i rattet. Stillheten var øredøvende. Selv Hulda, som hadde sovet i baksetet og var kastet mot seteryggen, forholdt seg rolig. Med skjelvende fingre løsnet jeg beltet. Uten frontlyset var mørket kompakt. Jeg hadde kjørt på et barn. Eller hadde jeg drømt? Et øyeblikks søvn, og fantasien overtar. Kanskje en hare, en rev på jakt, en stor fugl, hva som helst. Jeg var ute av stand til å tenke rasjonelt. Et lite menneske, alene her, midt i svarte natta? Jeg skjøv døra forsiktig opp, redd for hva som kunne møte meg. De første sekundene så jeg ingenting. Men noen meter bak bilen, halvveis gjemt under en busk, skimtet jeg noe hvitt. Med mobilen rettet jeg lysstrålen mot det hvite og skvatt så heftig av synet at jeg mistet telefonen i grøfta, som var fylt av vann. Da jeg plukket den opp, var lyset svakt og blafrende. Det lå en liten jente der, pakket inn i en hvit, gjennomvåt nattkjole, full av søle og flekker. Føttene hennes var nakne og blodige. Hun lå på siden i en forvridd stilling med den ene armen under seg. Den andre hånden hadde hun festet i et grep rundt en trestamme, som om hun hadde prøvd å komme seg opp. De tynne beina hadde krøllet seg sammen under kjolen. Hun så ut som en engel der hun lå i gjørma, blek, mager og urørlig. I noen lange sekunder ble jeg stående og betrakte den lille skikkelsen før jeg greide å ta meg sammen. Jeg bøyde meg over henne, rørte forsiktig ved kinnet, strøk henne over pannen, prøvde å sjekke pulsen, la øret inntil munnen for å fange opp åndedrett. Hun rørte seg ikke, ble liggende i samme stilling. Jeg kjente ingen pust, ingen puls. 6

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 7 av 397) NOT PRINT READY!

Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående slik mens tankene raste vilt. Men plutselig beveget hun seg, løftet hodet og åpnet øynene et øyeblikk før hun igjen falt tilbake og ble liggende stille. Hun var ikke død. Ikke ennå. Nå trengte jeg hjelp. Men telefonen hadde sloknet. Jeg stirret ut i mørket. Det var ikke et hus å se, ingen lys. Varsomt løsnet jeg grepet hun hadde om trestammen, stakk hendene under den spinkle kroppen og bar henne bort til bilen. Hun veide ingenting. Jeg åpnet bakdøra og pakket jenta inn i et pledd. Hun klynket svakt da jeg la henne til rette. Plutselig hostet hun. Blodet som kom ut av munnen, rant nedover halsen og etterlot seg en rød stripe på den hvite kjolen. Bilen var neste problem. Det ene forhjulet var sklidd ut over grøftekanten. Jaguarer har mange gode egenskaper, men terrengkjøring er ikke en av dem. Etter gjentatte forsøk greide jeg å få den opp på veien igjen, satte på alarmblinkerne, satte gassen i bånn mot Tønsberg. Jeg møtte ikke en bil på veien. Det var som om noen hadde sluppet en nøytronbombe over den indre delen av Vestfold der jeg raste gjennom det øde landskapet. Da jeg hørte små hikst fra baksetet, stoppet jeg bilen for å sjekke, tente lyset i taket og bøyde meg over jenta som lå sammenkrøpet og urørlig. Men så åpnet hun øynene og strakte armene opp mot meg. Små stønn kom ut av munnen hennes før hun igjen falt sammen og ble liggende stille med ujevn, pipende pust og stirre på meg med sløret blikk. Jeg var redd hun var i ferd med å dø foran øynene mine. Jeg pakket pleddet rundt henne og kastet meg over rattet for å presse de siste kreftene ut av Jaguaren. Displayet viste en illevarslende høy motortemperatur mens vi dundret gjennom mørket. Tiden sto stille. Da jeg vrengte Jaguaren inn foran sykehuset i Tønsberg, var jeg gjennomvåt av svette. Akkurat da hadde vi flaks. To kvinner, sykepleiere eller leger, var på vei ut svingdørene da jeg kom stormende inn. Etter at jeg raskt hadde fått satt dem inn i situasjonen, gikk 7

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 8 av 397) NOT PRINT READY!

alt på profesjonelle skinner. I løpet av minutter var jenta tatt hånd om av traumeteamet og jeg plassert i vestibylen med en kopp kaffe og streng ordre om å vente på politiet. Hulda hadde jeg etterlatt i Jaguaren. Etter noen minutter kastet blålys dystre signaler inn i vestibylen. De var to, en kvinne og en mann. De stilte seg på hver sin side av bordet, som om de ville eliminere rømningsfaren. «Svend Foyn?» Jeg nikket taust. Jeg hadde oppgitt navnet mitt til legene. Den mannlige betjenten førte ordet. Nå viste han fram skiltet. Politiførstebetjent Fredrik Lund. «Var det du som kjørte bilen?» «D-d-det stemmer,» sa jeg og reiste meg. «Kan vi få se en id?» Han rakte fram en diger labb. Førstebetjenten var i hundrekilosklassen. Jeg ga ham sertifikatet sammen med advokatkortet mitt. «Hm.» Han studerte det inngående før han rettet blikket mot meg. «Advokat, hva?» «Ja.» Den kvinnelige betjenten tok et skritt fram mens hun holdt opp skiltet sitt. Politibetjent Cecilie Storm. «Du er i advokatvakten?» Stemmen hennes var mildere enn kollegaens. Jeg så takknemlig på henne. «Jeg står på listen, ja.» Muskelbunten overtok. «Og du kjørte altså på barnet som ble brakt inn hit?» «Ja, dessverre.» «Hvor skjedde dette?» «På riksvei 35,» sa jeg. «Et stykke nord for Revetal, i et svært øde område.» Han så skeptisk på meg. «På denne tiden av døgnet?» «Ja visst.» «Men …» Han så bort på kollegaen, som om han ville finne et svar, men fikk ingen hjelp. «Hva gjorde jenta der?» «Jeg aner ikke. Hun kom løpende ut av mørket, rett mot meg, jeg hadde ikke sjanse til å stanse i tide.» «Var hun alene?» Kvinnen hadde overtatt. 8

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 9 av 397) NOT PRINT READY!

«Det var ikke et menneske å se der,» sa jeg. «Ingen, ikke engang et hus i nærheten.» «Det høres merkelig ut.» Kjempen grep inn igjen. «Hvor står bilen din?» «Rett utenfor.» Jeg pekte mot inngangen. «Veteranbilen? Vi må legge beslag på den for tekniske undersøkelser.» «Det forstår jeg.» Med ett kom jeg til å tenke på dyret. «Jeg har en hund i bilen.» «En hund?» Jeg svelget en syrlig kommentar og forsøkte som et alternativ å opptre høflig. «En sanktbernhard,» sa jeg. «Hvis dere skal ta inn bilen, må dere ta vare på bikkja.» Den kvinnelige betjenten smilte. «Selvfølgelig.» «Har du drukket, advokat Foyn?» Den mannlige kollegaen spilte tydeligvis rollen som bad cop. «Eller inntatt andre rusmidler som ikke er forenlig med bilkjøring?» «Nei.» «Har du noe imot å avgi blodprøver?» «Det er standard prosedyre,» skjøt kvinnen inn. En lang, lys flette hang over skulderen hennes. Hun kunne ikke være mye eldre enn datteren min. «Absolutt ikke.» Sammen toget vi inn på et mottakelsesrom der nødvendige prøver ble tatt. På dette punktet var min samvittighet heldigvis ren. Ingen av dem sa noe mens den tilkalte legen gjorde jobben sin. Men ut fra førstebetjentens ansiktsuttrykk forsto jeg at han hadde bestemt seg. Her sto han overfor en uansvarlig sjåfør. «Er du villig til å avgi en formell forklaring, advokat Foyn?» «G-g-gjerne det,» sa jeg mens jeg forsøkte å få nervene under kontroll. «Kan du først ta oss med til åstedet?» Åstedet? Virkeligheten angrep meg. «Selvfølgelig.» Da jeg tok fram bilnøklene, avskar han meg bryskt. «Du kjører med oss. Nøklene, takk.» Han rakte ut hånden, 9

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 10 av 397) NOT PRINT READY!

tok fram mobilen sin og bjeffet fram et par korte beskjeder. En av legene som hadde tatt imot oss, kom ned trappa da vi passerte på vei ut, og jeg stoppet ham. «Hvordan går det med jenta?» spurte jeg. «Det er for tidlig å si. Men vi har stabilisert henne.» Han hastet videre. Førstebetjenten stoppet foran Jaguaren og gransket fronten før han snudde seg mot meg. «Jeg ser ingen merker etter påkjørselen?» Jeg bøyde meg fram. Han hadde rett. Bortsett fra noen riper i lakken som ikke så nye ut, var det ingen spor å se etter sammenstøtet med jenta. Støtfangeren hadde et par små bulker, men også de hadde nok vært der en stund. Frontruta var også hel. «Hun var liten og lett,» sa jeg. «Men jeg merket at jeg traff henne.» Førstebetjenten betraktet meg med uttrykksløst ansikt. «Teknikerne burde vel finne noen tøyfibre som matcher den hvite kjolen. Vi tar det senere.» To utrykningsbiler med fulle blålys svingte inn på plassen foran sykehuset mens jeg ble plassert i baksetet hos førstebetjenten og kollegaen. Jeg regnet med at også teknikere var tilkalt. «Riksvei 35, hva?» Han vendte hodet mot meg. «Du sier fra når vi nærmer oss.» «Ok,» sa jeg. «Men ta det pent.» Jeg hadde ennå ikke vært i stand til å ta situasjonen helt inn over meg. Jeg hadde kjørt på et barn, som nå kjempet for livet. Hvor var foreldrene? Hvorfor hadde hun løpt ut i veien, nesten uten klær, midt på natta, våt og kald, alene? Hvor kom hun fra? Dette var et eneste stort mareritt. Når jeg lukket øynene, opplevde jeg det igjen. En hvit, liten skikkelse styrtende ut av mørket, smellet mot panseret, skrikende hjul, smerten i brystet da jeg ble presset mot rattet. Og stillheten etterpå. Den var nesten verst. Jeg ristet på hodet. Nå måtte jeg ta meg sammen. Blålysene bak oss kastet dystre lys inn i kupeen. Bedre ble 10

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 11 av 397) NOT PRINT READY!

det ikke da sjåføren av uforståelige grunner koblet inn sirenene. Jeg orket ikke protestere, forsøkte bare å konsentrere meg om veien. Vi kjørte for fort. Den kvinnelige betjenten må ha tenkt som meg, for hun snudde seg. «Kjenner du deg igjen?» Hun hadde en menneskelig stemme, som om hun greide å forestille seg mitt lille helvete. Jenta måtte overleve. Igjen hadde jeg den spinkle kroppen i armene. Hvorfor hadde hun løpt alene over det kalde, øde jordet, rett mot meg, som om hun ville dø? Kjølige meldinger over politiradioen tvang meg tilbake til virkeligheten. Flere var på vei. En større politiaksjon var under utvikling. Jeg prikket sjåføren på ryggen. «Hvor langt har vi kjørt nå?» «Vi har passert Revetal,» brummet han og saktnet farten. Jeg rullet ned vinduet. Regnet hadde økt i styrke. Mørket var fortsatt tett. I det skarpe lyset fra frontlyktene skimtet jeg den lange svingen. «Ta det litt rolig nå. Har du ikke en ekstra lyskaster?» Utrykningsbiler er gjerne utstyrt med sånt. Vi fortsatte i sneglefart. Allikevel kom stedet brått på. «Stopp,» utbrøt jeg. «Det var akkurat her, jeg husker trafostasjonen.» Jeg hadde lagt merke til den da jeg så etter jenta. Vi trillet noen meter videre. Bak oss hadde vi nå tre andre biler, alle med blålys og blinkende alarmer. Nå skjedde ting raskt og profesjonelt. Varselskilt ble satt opp, kraftige lamper lyste opp over veien og jordene mens de prøvde å sikre området for spor i regnet. Jeg ble stående passiv i veikanten. Det eneste jeg greide å tenke på var jentungen. Førstebetjenten snudde seg mot meg. «Kan du forklare akkurat hva som skjedde, Foyn?» «Jeg kom rundt svingen der borte.» Jeg pekte nordover. «I femti eller kanskje seksti kilometer i timen. Det pøsregnet og var dårlig sikt, jeg husker jeg satte ned farten ned da jeg kom inn i svingen.» «Men du så altså ingen på veien?» 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 12 av 397) NOT PRINT READY!

Jeg ristet på hodet. «Nei, det var helt mørkt og fullstendig stille.» «Og hva skjedde så?» «Plutselig, uten noe forvarsel, kom hun løpende ut på veien, rett foran meg.» «Altså fra din høyre side?» Jeg nikket. «Hun dukket fram mellom vegetasjonen der.» Jeg pekte mot buskene. «Det var umulig å se henne før hun plutselig var der.» «Hvor langt unna var du da du fikk øye på henne?» «Det er vanskelig å si,» sa jeg usikkert. «Kanskje tretti, førti meter, muligens mindre.» «Rakk du ikke å bremse eller svinge unna?» «Jeg forsøkte. Men alt skjedde så fort.» Asfalten var våt og sleip. Noen bremsespor så jeg ikke. Et øyeblikk var jeg i tvil. Men jeg hadde ikke tatt feil. Det var her. «Jenta kom rett ut av mørket. Det var det siste jeg kunne ha ventet meg. Jeg fikk rett og slett sjokk.» «Og det var ingen annen trafikk her?» Det virket ikke som han trodde meg. «Absolutt ikke.» Han ristet på hodet. «Dette høres merkelig ut. Vil du virkelig at vi skal tro at en liten jente oppholdt seg alene her i denne ødemarka, halvnaken, midt på natta?» «Tro hva du vil,» sa jeg. «Men sånn var det. Jeg forstår det ikke, jeg heller.» Politimannen gikk bort til grøftekanten der en annen betjent gransket bakken. Jeg fulgte etter. «Så hun kom løpende derfra?» Han pekte mot en åpen stripe i krattet. «Det var sånn jeg oppfattet det, ja.» Han bøyde seg ned og studerte vegetasjonen. En kraftig lommelykt lyste opp terrenget. Jeg fulgte interessert med. «Det er ingen fotspor her,» sa han. «Hun var liten og lett,» sa jeg. «Og barbeint. Føttene var oppskrapet.» Jeg hadde rukket å gruble over det. Hun kunne ha løpt langt. «Legene kan kanskje si noe om det.» Vi fulgte terrenget innover på jordet som nå var opplyst 12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 13 av 397) NOT PRINT READY!

av en lyskaster, uten å finne spor. Førstebetjenten konfererte med to andre som lå på knærne og gransket bakken, før han igjen henvendte seg til meg. «En hundepatrulje er underveis. Vi venter på den.» Endelig et fornuftig tiltak. «Jenta har vel kommet fra et hus,» sa jeg. «Og det må jo i så fall ligge et godt stykke unna, for her i nærheten er det visst ingen bebyggelse.» «Vi har registrert det, ja. Og det er nettopp det som bekymrer oss, advokat Foyn.» Jeg bestemte meg for å overse tonen hans. «Det kan vel tenkes at hun av en eller annen grunn har beveget seg langt før hun dukket opp her,» sa jeg. «Og hvorfor skulle hun ha foretatt seg noe sånt?» «Fordi hun var redd for noe eller noen, for eksempel. Kanskje hun ville ha hjelp?» «Vi undersøker det, Foyn.» Igjen denne skepsisen. På et vis forsto jeg ham. Nye beskjeder ble utvekslet i politiradioen. To utrykningsbiler startet opp og kjørte langsomt i hver sin retning. Jeg antok at de nå var begynt å lete etter nærmeste bebyggelse. Noen måtte da savne jenta. En lammende trøtthet var i ferd med å overmanne meg. Etter en diskusjon, tydeligvis med en eller annen overordnet i telefonen, henvendte førstebetjenten seg til meg igjen. «Du kan vente i bilen så lenge, Foyn.» Regnet hadde tiltatt. Der jeg satt i politibilen og betraktet blålysene, mørke skygger på jordet og skarpe stråler fra lyktene, kjente jeg meg som i en filminnspilling. Ut fra politifolkenes kommentarer forsto jeg at det hadde vært et lokalt skybrudd i området etter at jeg kjørte jenta til sykehuset. Vannet fløt i strie strømmer i grøftekantene. Da hundepatruljen omsider ankom, nærmet klokka seg fire. Mørket var ikke lenger like tett. Hundeføreren hadde vært klok nok til å hente pleddet jeg hadde pakket jenta inn i. Den store schäferen hadde stått med snuten inni det før den nå peste fram og tilbake over jordet, forsvant inn i skogen, for så 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 14 av 397) NOT PRINT READY!

å dukke opp igjen et godt stykke unna, lenger nordover. Jeg hadde gått ut av bilen, og fått beskjed om å bli stående der. En privatbil med en mann bak rattet og en kvinne i passasjersetet kjørte langsomt forbi, men ble vinket videre og parkerte på god avstand. Jeg gjenkjente Tønsbergs Blads utsendte. De hadde skremt opp både journalist og fotograf. Ellers baserte de seg på billige nyheter fra NTB. Men først da TV 2 viste seg, innså jeg at dette ville vekke interesse. En ukjent jentunge som dukker opp alene i ødemarka midt på natta og blir påkjørt. Noen hadde tatt en telefon. Lønnen er lav, fristelsene mange og gribbene klare. Etter ytterligere en halvtime kom hundepatruljen tilbake sammen med de to betjentene. «Hva skjedde?» sa jeg, henvendt til førstebetjenten. «Ble det funnet noe?» «Hunden har problemer med å få los. Er du sikker på at det var her, Foyn?» «Ganske sikker,» sa jeg. «Men regnet kan vel ha vasket bort sporene?» «Kanskje. Dessuten er det visst mye rev i området, det kan ha forvirret hunden.» Han stirret på meg. «Den markerte på veien, lenger nord, der du hevder du kom kjørende.» Hevder? Jeg stirret ut i mørket. «Har dere snakket med folk i nabolaget?» «Nabolaget? Det finnes knapt et hus her, Foyn. Men vi har selvfølgelig sjekket alle innenfor et par kilometers avstand, mange er det ikke. Ingen har noe å fortelle.» «Ja vel,» sa jeg resignert. Mysteriet bare vokste. «Hva gjør dere nå?» «Vi fortsetter søket. Om en time er det lyst. Men først må vi dra inn på stasjonen.» Jeg fulgte viljeløst med inn i bilen. Igjen var det oss tre. Da vi nærmet oss Tønsberg, prikket jeg sjåføren på ryggen. «Kjør innom sykehuset.» Merkelig nok adlød han, uten å stille spørsmål. Han var vel også nysgjerrig. 14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 15 av 397) NOT PRINT READY!

I resepsjonen fikk vi tak i en vakthavende lege, som tok seg tid til å komme ned og møte oss. Førstebetjenten tok kommandoen. «Kan du nå si noe om jentas tilstand?» «Fortsatt er det en viss usikkerhet. Men vi har godt håp om at det skal gå bra.» En stein falt fra hjertet mitt. «Hva slags skader har hun?» «En hjernerystelse. Og hun er kraftig forslått. Vi tror ikke hun er påført indre skader. Men vi får se i morgen.» Han senket brillene ned på nesetippen. «Har vi noen pårørende?» «Ikke ennå.» Legens personsøker varslet, og han småløp mot trappa. «Da var det oss, advokat Foyn.» Den kvinnelige betjenten la hånden på skulderen min. «Det var gode nyheter. Nå tar vi avhøret, hvis du ikke har noe imot det.» «Gjerne.» Trøttheten var blåst bort. Jenta skulle ikke dø. På politihuset ble jeg ført inn i et avhørsrom i annen etasje, der de rigget til opptaket og kjørte gjennom formalitetene. «Nå tar vi alt fra begynnelsen, advokat Foyn.» Kvinnen hadde fått ansvaret for gjennomføringen etter at jeg først hadde forsikret meg om at Hulda var tatt vare på. «Hva var klokka da du så jenta i veien?» begynte hun. «Det har jeg allerede fortalt,» sa jeg. «Den var presis 02.15.» Sånn fortsatte det. Jeg hadde ingenting å tilføye. Ikke et eneste menneske hadde vært i nærheten, ingen hadde vist seg etterpå, og jeg hadde ikke sett noen bil. Jeg visste kort og godt ingenting. «Du hevder at farten din var anslagsvis femti eller seksti kilometer i timen da påkjørselen skjedde.» Blikket hennes var blått. Men akkurat nå var det blitt kjølig. «Vil du si at det var en passende hastighet?» «På det tidspunktet vurderte jeg farten som forsvarlig,» sa jeg. «Men der tok du kanskje feil?» «Jeg kunne uansett ikke ha unngått ulykken,» sa jeg. «Hun sprang rett på meg.» 15

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 16 av 397) NOT PRINT READY!

«Hva med bremsespor? Vi har ikke funnet noen.» «Det var skybrudd,» sa jeg. «Veien var nærmest en elv. Sporene ble sikkert vasket bort.» «Så bilen din har bremser?» Førstebetjenten greide ikke å holde seg. «Den er EU-godkjent,» sa jeg. «Men jeg rakk vel ikke å bremse skikkelig.» «Og du tok ikke feil da du pekte ut stedet for oss?» fortsatte han. «Nei,» sa jeg. Men det hadde vært mørkt. De to så på hverandre. «Bilen din har ingen skader. Heller ikke har vi funnet spor på det stedet du pekte ut. Og hunden har ikke markert der.» Den kvinnelige betjentens stemme var ikke lenger myk og forståelsesfull. «Kan det tenkes at du ikke har fortalt oss alt?» «Hva mener du?» «Vi får ikke dette helt til å stemme, advokat Foyn. Kanskje du kan hjelpe oss?» Jeg måtte kjempe for å beherske meg. Begeret var snart fullt. «Det tror jeg ikke.» Det ble stille i rommet. «Hvor hadde du vært da du kjørte sørover på riksvei 35, advokat Foyn?» Førstebetjenten grep inn. «Det vedkommer ikke saken,» sa jeg. «La oss avgjøre det.» «Jeg tror ikke det,» sa jeg. «Men jeg kan fortelle at jeg hadde vært ute i et profesjonelt oppdrag. Det får greie seg.» «Profesjonelt?» Han ristet på hodet. «En klient, altså. Midt på natta?» «Det er dine ord,» sa jeg. Foreløpig hadde jeg ikke fortalt en direkte løgn. «Det ville ha hjulpet din situasjon hvis du hadde fortalt alt.» Min situasjon? «Er jeg siktet?» «Ikke ennå.» Han stirret kaldt på meg. «Du hevder at du har kjørt ned et barn, advokat Foyn. Men det finnes ingen fornuftig forklaring på hvorfor hun skulle ha oppholdt seg 16

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 45102) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 3. september 2018 - 13:00 (side 17 av 397) NOT PRINT READY!

der på denne tiden av døgnet. Og det finnes ikke spor etter ulykken.» «Det stemmer ikke,» sa jeg. «Hva mener du?» Hos ham var det åpenbart en negativ sammenheng mellom kroppsstørrelse og intellekt. «Jentas skader,» sa jeg. «Det er spor godt nok.» «Hvor hadde du vært, Foyn?» brummet han. «Det er taushetsbelagt informasjon,» sa jeg. «Og dessuten; hvor jeg hadde vært, har absolutt ikke noe med denne ulykken å gjøre. Den ville skjedd uansett. Hvem som helst kunne blitt rammet. At jeg var der akkurat da, var ikke annet enn en tilfeldighet.» «Hvordan vil du forklare at hun var alene?» «Jeg kan ikke forklare det,» sa jeg. «Det blir politiets oppgave.» «Det er i din egen interesse at du gir oss alle relevante opplysninger, advokat Foyn. Vi er ikke ute etter informasjon om din klient, vi vil bare ha svar på et helt enkelt spørsmål. Hvor hadde du vært?» Nå var det politibetjent Storm som ikke la skjul på sin skepsis. Det var ikke vanskelig å forstå henne. Men jeg kunne ikke besvare spørsmålet. Jeg ristet på hodet og reiste meg. «Vi kommer visst ikke lenger. Jeg håper virkelig at dere greier å oppklare dette mysteriet. Og ikke minst at jenta klarer seg. Er vi ferdige her?» «Foreløpig, Foyn.» Førstebetjenten så skeptisk på meg. «Så du er fortsatt sikker på at du ikke så noen annen bil på veien, før påkjørselen?» «Jeg så ingen,» sa jeg. «Tror dere hun kan ha kommet med bil?» «Vi tenker ikke. Vi analyserer og trekker våre konklusjoner, basert på fakta.» Igjen maktet jeg å svelge en ironisk kommentar. Vi tenker ikke. Det ville vært en billig seier. Jeg var imponert over meg selv. «Vi må be deg komme inn i morgen klokka 12.00 for å skrive under på forklaringen.» Kvinnens stemme var kaldere enn det jeg satte pris på. «Kanskje du husker mer da.» 17

MEHLUM_ cover_TT_*.pdf

24/08/2018

11:33

Anmelderne om To komma åtte sekunder (2016):

CMY

Jan Mehlum (f. 1945) bor i Tønsberg.

Og frykten for terror. Alt henger sammen, min venn. Eller kanskje

ikke. Saken Svend Foyn begynner å nøste i, viser seg å ha mange Terningkast 5 «... så kriminalistisk elegant og velfungerende at romanen nok en gang befester Jan Mehlums solide posisjon i norsk samtidskrim.» – Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Velbegrunnede konspirasjonsteorier» – Pål Gerhard Olsen, Aftenposten «Virkelighetsnær og velfundert krim» – Jon Terje Grønli, Gjengangeren

JAN MEHLUM

en norskpakistansk advokat som vet for mye, en dyster gresk øy.

skjulte forgreninger og stiller ham overfor flere og alvorligere utfordringer enn han kunne forutse.

Hvit engel, svart natt er den syttende frittstående romanen i serien med Tønsberg-advokaten Svend Foyn i hovedrollen.

HVIT ENGEL SVART NATT

JAN MEHLUM

På en mørk og øde veistrekning blir Svend Foyn utsatt for alle

EN SVEND FOYN - ROMAN