Hva vi kan vite by Gyldendal Norsk Forlag

I 2014 holder den anerkjente poeten Francis Blundy og hans kone Vivien en middag for sine nærmeste venner og kolleger, der Francis leser høyt et dikt han har skrevet, «En krans for Vivien». Ingen av dem vet at dette diktet, som aldri siden vil bli funnet i et eneste eksemplar, skal bli gjenstand for spekulasjoner i generasjoner fremover og forbli et vedvarende mysterium. IAN MCEWAN er en av vestens ledende forfattere og tenkere. Helt siden han debuterte med novellesamlingen Første kjærlighet, siste olje i 1975 eksistensielle spørsmål med sin briljante og kritikerroste prosa. Han har mottatt en rekke priser, blant annet Bookerprisen, Den tyske bokprisen og National Book Critics Circle Fiction Award. Flere av hans bestselgende romaner er filmatisert. Blant

HVA VI KAN VITE er en storslått og tankevekkende roman om hukommelse, tap og håp – og om hvordan fortidens stemmer fortsatt kan nå oss, selv når verden er i ferd med å stilne.

hans siste utgivelser på norsk er Kakerlakken, Maskiner som meg (2019) og Leksjoner (2022).

EINAR BLOMGREN har oversatt bøker av forfattere som Doris Lessing, Fredrik Backman og flere av Ian McEwans tidligere verker. Han er medlem av Norsk Oversetterforening.

Omslagsdesign: © Suzanne Dean Omslagsbilde: Sail to the Sky © Louise Body Forfatterportrett: © Urszula Sołtys

«Et filosofisk ladet mesterverk fra en av de fremste nålevende engelskspråklige romanforfatterne.» Kirkus Review

Hva vi kan vite

(Gyldendal, 2018), har han kombinert tabubelagte,

Hundre år senere, i 2119, har store deler av den vestlige verden blitt oversvømt etter en atomulykke. På et av de siste universitetene i det sørlige England leter den ensomme akademikeren og forskeren Tom Metcalfe etter det myteomspunne diktet. Da han finner et spor som kan lede ham til diktet, avdekkes en fortelling om innviklede kjærlighetsforhold og en brutal forbrytelse som knuser forestillingene om menneskene han trodde han visste alt om.

Ian McEwan

Et tapt dikt. En druknet verden. En hemmelighet som kan endre alt.

«En strålende roman …» Independent

«Mesterlig roman fra engelsk kjempe.» Leif Bull, Dagens Næringsliv

Ian McEwan

Hva vi kan vite

Om Hva vi kan vite: «Et ambisiøst og vellykket skjønnlitterært verk … givende og tankevekkende.» Financial Times «McEwans oppsiktsvekkende aktuelle nye roman … et svært engasjerende litterært mysterium, som utdypes gjennom refleksjoner rundt kunnskap og forståelse, tid og hukommelse.» Mail on Sunday «En medrivende roman om ekteskapelig plikt og skyld.» Observer «Den anerkjente forfatterens nyeste roman, Hva vi kan vite, er en litterær miks av poesi, sosialhistorie, demens og mord.» The Times «Et fornøyelig verk. McEwan er en mester i å utnytte fortellingens detaljer for å oppnå dramatisk effekt.» Literary Review «Hva vi kan vite er en imponerende skildring av hvordan fortidens tråder strekker seg inn i nåtiden … Den er skremmende troverdig …» UK Press Syndication «Hva vi kan vite er en modig, vakker roman, full av klokskap og varme.» Elif Shafak

Originaltittel: What We Can Know Copyright © Ian McEwan 2025 Første gang utgitt av Jonathan Cape, Random House, London, 2025 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 Utgitt med tillatelse av Rogers, Coleridge and White Ltd. Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 60 g Creamy 2,0 Boken er satt med 10,5/12 pkt. Sabon Omslagsillustrasjon: Sail to the Sky © Louise Body Omslagsdesign: © Suzanne Dean Verselinjen på side 33 er fra «Aubade» av Philip Larkin, og verselinjen på side 249 er fra «Morning Song» av Sylvia Plath. T.S. Eliot er sitert på side 24, fra en strofe i «Little Gidding» i Fire kvartetter, til norsk ved Paal Brekke, Aschehoug, Oslo, 1983. T.S. Eliot er igjen sitert på side 193. Verselinjen er fra Det golde landet og andre dikt, gjendiktet av Paal Brekke, Den norske lyrikklubben, De norske bokklubbene, H. Aschehoug & Co., 2003. William Shakespeare-sitatet på side 59 er hentet fra En sommernattsdrøm, til norsk ved André Bjerke, Aschehoug & Co., Oslo, 1958. Oversetter Einar Blomgren er medlem av Norsk Oversetterforening. Boken er innkjøpt av Norsk kulturråd. ISBN 978-82-05-61284-6 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boken, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

Ian McEwan

Hva vi kan vite Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren, MNO

Til Timothy Garton Ash

Det dreier seg om den type menneskelig sannhet, i spennet mellom fakta og fiksjon, som en biograf kan skape når han forteller historien om en annens liv, og dermed gjøre det både til sitt eget (som et vennskap), og til offentlighetens (som et svik). Den spør om hva vi kan vite, og hva vi kan tro, og til sist hva vi kan elske. Richard Holmes, Dr Johnson & Mr Savage (1993)

Første del

en 20. mai 2119 tok jeg nattfergen fra Port Marlborough og ankom sent på ettermiddagen til den lille bryggen ved Maentwrog-under-Sea som brukes av reisende til og fra The Bodleian Snowdonia Library. Vårdagen var varm og fredelig, og overfarten hadde vært rolig, men som alle oppdager, er det en prøvelse å sove i sittende stilling på en trebenk med spiler. Jeg gikk drøye tre kilometer oppover en pittoresk sti mot den vann-og-tyngdekraft-drevne kabelbanen. Fire personer på vei til biblioteket ble med, og vi småpratet litt mens vi ble ført mer enn tre hundre meter oppover fjellsiden i den knirkende vognen av polert eik. Jeg spiste middag alene i bibliotekets kantine, og etterpå ringte jeg min venn og kollega, Rose Church, for å gi beskjed om at jeg var trygt fremme. Den natten sov jeg godt i den lille cellen av et soverom. Det plaget meg ikke, slik det hadde gjort ved mitt første besøk, å måtte dele bad med syv andre. Etter frokost viste Donald Drummond meg til min arbeidsnisje. Han var en av de assisterende arkivarene, og hans felt omfattet min periode, 1990 til 2030. Han viste stor interesse for temaet mitt, litt uelegant kalt «Den andre udødelige middagen», og det tilhørende berømte forsvunne diktet, «En krans til Vivien» av Francis Blundy. Det var nyttig å ha noen til å hente saker og ting fra hyllene, men Drummonds velmente væremåte, hans vane med å stoppe opp litt midt i setningene etter småord som «av» eller «det» mens han lot munnen henge åpen, gjorde meg anspent. Jeg mistenkte ham for å være rasende dyktig. Han snakket altfor ofte om sin 14 år gamle niese, et matematisk vidunderbarn. 11

Han ville fiske etter informasjon hos meg, noe som tydet på at han skrev på noe selv. Jeg gjorde situasjonen verre ved å være overdrevent hyggelig for å skjule aversjonen min. Slik han ble bedt om, kom han til skriveplassen min med Vivien Blundys dagbøker, de tolv bindene fra arkivet hennes, som av grunner forskerne aldri har funnet ut av, en gang i tiden befant seg inne i ektemannens arkiv, som om det var ungen til et pungdyr. Så snart jeg var alene, åpnet jeg den lufttette mappen og fant bind fem. Jeg bladde til side 32. Jeg måtte se dette igjen. «Ting er avklart mellom Francis og meg. Jeg trives stort sett her. En bragd.» Hun sikter til den tragiske saken med hennes første mann, Percy Greene, som led av Alzheimers sykdom. Hun trodde at Francis elsket henne, og skjønt ingen av dem var unge og han var ti år eldre, hadde de «et ganske bra sexliv», og det fantes alltid en masse å snakke om. Ingen steder i dagbøkene angrer hun på å ha giftet seg med den store lyrikeren, selv om han tilbrakte mye tid i arbeidsværelset. Andre steder skriver hun: «Jeg lurer på om jeg iblant nyter å mislike ham.» I bind syv hadde de vært gift i ni år. I den første tiden hadde hun «beholdt forstanden» ved å drive research til sin andre bok, som hun senere ga opp. Da hun hadde jobben i Oxford, hadde hun utgitt en akademisk biografi om lyrikeren John Clare, en omarbeidelse av doktorgradsavhandlingen hennes. Hun hadde likt godt å undervise. Flere år senere hadde livsomstendighetene hennes skapt undring blant vennene. Som følge av sine egne suksessive beslutninger hadde hun havnet ovenfor en liten dal på landet i Gloucestershire, uten lønnet arbeid, nesten syv kilometer fra nærmeste landsby, i en kjempemessig låve med 7000 bøker. Hun ville aldri ha trodd at hun kom til å gi opp en karriere, sågar et kall, for å tjene en annens geni. En tidlig ettermiddag i oktober 2014, «med en kraftig vind brølende i et tre utenfor vinduet», befant Vivien Blundy seg i arbeidsværelset sitt, som lå i en ombygd gammel meieribygning adskilt fra låven. Sannsynligvis skrev hun en handleliste over ingredienser til maten hun skulle lage neste dag for å 12

feire fødselsdagen sin. Hun skulle servere rettene i et selskap som åtte venner var invitert til. Trolig hadde hun allerede tenkt ut bordplasseringen. Senere på kvelden skulle de høre ektemannen lese et langt nytt dikt, som skulle være presangen til henne. Å gjøre innkjøp og lage mat var ikke selvutslettende handlinger. Vivien var raus av natur, og hun likte å glede andre. Hun nøt å frembringe et godt tillaget måltid. En ryddig husholdning ga henne tilfredsstillelse. Francis hadde aldri presset henne til å bli hans sekretær, aldri oppfordret henne til å gi avkall på karrieren, men det var tydelig at det passet ham godt. Ved hvert suksessive skritt hadde hun tatt beslutninger av sine egne gode grunner, skjønt de virket svakere nå. Prosessen tok flere år. Hun var en gang amanuensis, kandidat til et professorat, så jobbet hun deltid, deretter foreleste hun en gang iblant ved en amerikansk sommerskole mens hun arbeidet på bok nummer to, helt til hun innså at det ikke førte noensteds hen. Å legge den vekk var en befrielse. Hun følte alltid selv at hun hadde kontrollen. Men det forbauset henne hvordan hun, ved å pleie sin første ektemann, og deretter ut fra et frihetsønske, og fordi hun var blitt desillusjonert med universitetsadministrasjonen, eller fordi hun gledet seg over Francis Blundys lyrikk, hadde tømt seg for ambisjoner, lønnsinntekt, status og prestasjoner. Kanskje det at dagbøkene hennes havnet blant lyrikerens papirer i Bodleian-biblioteket i Oxford, senere Snowdonia, skjedde ved en forsømmelse, fordi hun hadde unnlatt å treffe tiltak i tide. For lenge siden hadde en bibliotekar sortert mann og kone i egne bokser plassert side om side. Jeg har vært svært opptatt av Viviens sporadiske og triste omtaler av den første ektemannen, Percy, en fiolinmaker som hun ømt pleiet og som døde etter et stygt fall. Mange dagboknotater er forvirrende trivielle og unnlater å fortelle Blundy-forskerne og andre det de aller mest ønsker å vite angående den kvelden på fødselsdagen hennes, det berømte diktet som var tilegnet henne, og hva som hendte med det spesielle eksemplaret – det eneste eksemplaret – som var gaven Francis overrakte henne etter å ha lest det høyt. 13

Vi kan gå ut fra at den ettermiddagen da hun skrev listen, kjørte hun de tolv kilometerne til markedsbyen Cirencester for å hente «fem par klargjorte vaktler, unaturlig lubne». Hun skulle vikle bacon rundt dem og steke dem i rødvin og urter, sammen med steinsopp som en venn hadde plukket i bøkeskogen på Chiltern-høydene og hatt med til Låven. Hun kjøpte også fire kilo poteter til ovnsbaking, og hos samme grønnsakhandler tre blomkålhoder, og bukettene fra disse skulle hun ha i en stor paellapanne med «olivenolje, hvitløk, hakket grønn chili, ansjos, cherrytomater, svart pepper, timian og brødsmuler». Det var tider, det. Da hun skulle hjem, hadde oktoberstormen fått et ungt eiketre til å falle slik at det sperret den smale landsens veien. I Severns munning hadde det vært vindkast på nesten 170 kilometer i timen. Hun og en annen bilist, en bonde hun kjente så vidt, løftet treet vekk og «la det varsomt ned i det høye gresset, som et lik, noe det vel også var». Blant de hverdagslige detaljene forekommer det også sporadiske forstyrrelser, dystre, svake og ærlige følelsesskrik, som Francis Blundy-fantastene generelt overser. Jeg tok for meg et eksempel nå, også i bind fem. Håndskriften skråner forover og er mindre enn resten. Tegnsettingen er friere. «Jeg har aldri hatet ham. Aldri! Men.» Man kunne prøve å gjette seg til den avkuttede siste setningen eller stirre på midtbokstaven i «men» som om den kunne åpne seg på sine hengsler og avsløre et kikkhull der man kunne se et skuffet hjerte, krympet på grunn av tapte muligheter. Bortsett fra oppskriftene, notater om hagestell og omtale av deres nevø Peter nevner Vivien ofte været etter som årene i Låven gikk. Den ene milde vinteren etter den andre virket tyngende på henne. I tre uker i en februarmåned sank ikke temperaturen under ni grader. Hun kunne ikke huske når hun sist så istapper henge fra en takrenne. Selv snø var uvanlig. Hun merket seg at påskeliljene, rosene hennes, og eplene og pærene i en nabos frukthage kom for tidlig. Hun er lettet når den lille elven nedenfor dem går over sine bredder og flommer utover engene, «akkurat slik den skal». To 14

år senere er hun indignert da hun ser at det rene vannet i den har fått «en motbydelig melkegrønn farge og luktet vondt». Avrenning fra jordene eller et kloakkutslipp eller begge deler. Hverken hun eller Francis var det de kalte «politiske mennesker». De ville ikke ha blitt med i de lokale miljøgruppene, eller sluttet seg til hobbyfiskerne og turgåerne for å protestere og agitere for forandring. Det var tilstrekkelig å observere og skrive et dagboknotat. Vivien holder utkikk etter de «vanlige pinnsvinene», og blir skuffet. Hun blir opprørt når det jaktes på grevling for å redusere bestanden. Den kraftige vinden som nå feier ned gjennom dalen, gjør henne irritabel. Da temperaturen under en kort hetebølge i juli når 35 grader, skriver hun at det er «umulig å sove om natten». Disse forskjellige avvikene ble ikke satt sammen til et større mønster av bekymring for et endret klima eller en forringet natur, skjønt et ord hun bruker om varmen – «illevarslende» – tyder på at hun begynte å se det større bildet og var urolig. På fødselsdagen fylte hun 54 år. Bortsett fra innkjøpene vet vi lite om forberedelsene til kvelden som skulle bli kjent som «Den andre udødelige middagen». Den første, som fikk det navnet av verten, maleren Ben Haydon, fant sted i Lisson Grove nr. 22 i London, den 28. desember 1817. Blant gjestene var William Wordsworth, John Keats og Charles Lamb. Ifølge Haydons beretning, skrevet mer enn 20 år senere og utvilsomt pyntet på, var det en kveld med vidd, dypsindighet, latter, sarkasme og fordragelighet. Den er fint beskrevet i en høyt ansett bok av P. Hughes-Hallett utgitt i 2000. Det er sannsynlig at Vivien begynte forberedelsene kvelden før, kanskje ved å rydde og vaske spisestuen og hente grønt fra hagen for å lage en borddekorasjon. En besøkende i Låven året før skildret at hun gjorde nettopp det en lørdag kveld før en søndagslunsj. Slik hun gjorde de fleste ettermiddager etter klokken fire, besørget hun lyrikerens praktiske saker – brevene og e-posten fra akademikere og fans, invitasjoner til å holde foredrag, veldedige formål som ønsket Blundys støtte, kompliserte oppsummeringer fra agenten for antologirettigheter. Særlig yngre gjester lot seg forbause av denne 15

huslige ordningen, at en velutdannet, boklig anlagt kvinne påtok seg så mange oppgaver. Francis ville ikke kjøre bil mer, så hun skysset ham overalt hvor han ville dra. Hun laget mat, hun ryddet av bordet, hun vasket opp mens Blundy arbeidet, leste, pratet eller døste. Hun sørget for påfyll i glassene til ham og gjestene hans. Da hun var midt i sekstiårene, slo hun fremdeles plenen, om vinteren bar hun inn veden. En venninne sa i et intervju flere år senere: «Det var middelaldersk livegenskap hjemme hos dem, og etter en stund ble man vant til det. Hvis man tilbød seg å hjelpe til, avslo Vivien det med et smil. Francis rikket seg aldri fra stolen sin, gjorde aldri noe som helst. Jeg tror ikke det falt ham inn at husholdningen, måltidene eller engang tilstanden til undertøyet hans, kunne ha noe med ham å gjøre. Han var tross alt et geni.» Vennen som sanket steinsoppen, hørte det intervjuet og skrev en munter artikkel til The Spectator, et politisk ukemagasin. Mennene, de unge lyrikerne, som kom for å sitte ved mesterens føtter, var i sitt stille sinn misunnelige på Blundys liv, «der han slapp å løfte en finger. Blant generasjonen som ble voksen i 1950- og 1960-årene, og selvsagt i alle generasjoner før den, var det vanlig at mennene, særlig forfatterne, lente seg tilbake og drømte mens kvinnene måtte styre og stelle i huset. Ingen klagde, og ingen la merke til det engang. Men så, stakkars karer, kom feminismens andre bølge tidlig i 1970-årene, fast bestemt på å feie vekk slike siviliserte ordninger.» Ekteparet Blundy var fornemme overlevende fra en annen tidsalder, og ifølge forfatteren: «Den leie sannheten var at hun var en god del lykkeligere og i bedre fysisk form enn han noensinne var. Hun var bare nødt til å overleve ham.» Registreringene viser at den 14. oktober hadde vinden løyet, og dagen var skyfri og varm. Termometeret på nordveggen til det gamle meieriet skulle senere vise en høyeste temperatur på 23 grader. Den morgenen, mens Vivien var i hagen og klippet av noen vinterroser til bordet, kom postmannen kjørende og leverte en tung pakke, som han var så vennlig å bære inn på kjøkkenet. Den var adressert til Fran16

cis. Hun gjettet hva det var. Hun gjettet også at noen hadde tatt feil og trodd det var Francis’ fødselsdag, ikke hennes. Før lunsj viste hun pakken til Francis og tok av innpakningspapiret for ham. Det var en rektangulær eske i lyst tre med skyvelokk, som et forvokst pennal. Da hun åpnet den, stønnet han. Han mente at han hadde alt han trengte, og han trengte ikke mye. En gave betydde ikke bare mer rot, den opptok også plass i tankene hans som enda en distraherende takknemlighetsplikt, som et uønsket krav om å tenke på en annen, på vedkommendes gode vilje som hang over ham lik en lav sky. Vivien skrev vanligvis takkebrevene for ham, som han noen ganger undertegnet. Men dette var noe annet, en magnumflaske champagne fra Peter, nevøen deres. Han var i Pasadena i California, ved Huntington-biblioteket, på en konferanse om sløyfekvantegravitasjon. Ingen forsto hva det var, til tross for Peters tålmodige forklaringer. Francis mente at han hadde skjønt hva «bakgrunnsuavhengig» betydde, men hadde allerede glemt det. Det var snilt gjort av Peter å fortelle dem, en sommerkveld da de satt ute i hagen, at knapt hundre mennesker i verden egentlig forsto sløyfekvantegravitasjon. Han eller moren hans hadde fått en vinforretning i Oxford til å velge ut og sende flasken. Blundy ble lettet. Champagnen var ikke fra en eller annen ung lyriker som ville ha diktene sine lest. Vivien, som var irritert fordi mannen hennes ikke hadde gratulert henne med dagen, skrev ned denne ordvekslingen. Han sa: «Best å sette den i kjøleskapet.» «Det er ikke plass. Jeg setter den i isbøtta senere. Eller i fryseren. Bare jeg husker det.» Francis grep sannsynligvis et eple fra fatet idet han forlot kjøkkenet. Han gikk nedover gangen til arbeidsværelset for å skrive ned noe og gjøre de siste forberedelsene til fødselsdagsgaven. Papirene fyller 135 dokumentbokser. Jeg hadde ikke bedt om å få dem opp fra lageret ved dette besøket, men jeg hadde allerede skrevet notater på oktober 2014. De fleste 17

av disse angår ideer til dikt, arbeidsnotater og utkast, og tanker om hans egne prosesser. Referanser til andre mennesker forekommer sjelden. Familiedramaer, personlige relasjoner når ikke inn i hans betraktningsfelt. Den dagen da middagen ble holdt og sonettkransen ble lest, husket han åpenbart noe fra Peters beskrivelser. Han skrev notater til sitt dikt «Streng». Rom og tid er vevet av ørsmå sløyfer til et tøy en trillion trillion ganger finere enn silke. Sløyfene er så små som fysikken gjør det mulig for ting å være.

På det samme arket nevner han noen av de viktige aktørene på feltet. Ashtekar, Rovelli, Smolin, som dyre ginmerker … Deres spekulasjonsfelt er tydeligvis «universets natur». I så fall er det også en sak for poesien. De ugjennomtrengelige begrepene behøver ikke å forstås for at vi skal få dem til å synge. Ikke nødvendig å vite noe om hjernen for å nyte en sonett eller en solnedgang. En svart boks! Men hvis Wystan klarte å fatte fysikk, hvem kan da ikke klare det?

eg så at Drummond kom gående mot meg. Det var midt på formiddagen, og mange hadde forlatt skrivepultene for å drikke eikenøttkaffe i et felles oppholdsrom. Da han kom nærmere, krympet jeg meg litt. Han måtte ha trodd at jeg var kommet til Snowdonia på ferie. Han bøyde seg over den lave skilleveggen. «Tom, angående de numrene.» Det, nå igjen. «Beklager. Jeg glemte det helt.» I Vivien Blundys siste dagbok, i høyre hjørne på den nest siste siden, sto det som så ut som et telefonnummer, 05144 142418. Men det retningsnummeret fantes ikke. Ingen andre enn Drummond var interessert. Han mente at vi kunne samarbeide om dette. Jeg lot meg ikke engasjere i det, men på mitt forrige besøk hadde jeg sagt at jeg skulle ta med problemet hans til kommunikasjonsavdelingen vår. Det var et tomt løfte, som jeg straks glemte. Det ville være sløsing med tiden. Det var også deprimerende å besøke det som vi i humaniorafagene kalte «den andre siden». Realfag- og teknologibygningene var digre og vakre sammenlignet med våre. «Jeg har fått en idé. Kan muligens interessere deg.» «Ja visst, men ikke nå, Donald. Jeg må jobbe videre.» «Akkurat. Etter middag, kanskje.» Jeg nikket. Han virket ikke fornærmet da han gikk. Jeg lurte på om han var vant til at folk avviste ham. Jeg ristet av meg den dårlige samvittigheten og vendte tilbake til min fordums verden. Da offentlighetens interesse for Blundy-middagen begynte 19

å gripe om seg, forekom det mye rettferdig hån i mediene. Mye av dette befinner seg i det nasjonale pressebiblioteket i Penninene. Det var ikke diktet som først fascinerte folk, det var gjestelisten. De fleste la knapt nok merke til den, eller brydde seg ikke, men et mindretall gjorde et nummer av den. De likte ikke «Låve-kretsen» – en heterofil, hvit, innflytelsesrik og velsituert litterær elite hentet fra aksen London–Oxford. Hvorfor denne opptattheten av en samling eldre, selvtilfredse middelmådigheter? spurte journalister og bloggere. Dette var enda verre enn den for lengst glemte besettelsen som Bloomsbury-kretsen var gjenstand for. Tolv år etter begivenheten kom The Telegraph, en riksavis, med et forsvar. Det var et privat selskap, uten noen samfunnsmessig plikt til å regulere sin egen sammensetning. Ekteparet Blundy inviterte stort sett venner de hadde kjent i årevis, og hadde kjent dem før de fikk utgitt noe. Blundy var sammen med Seamus Heaney rangert som en av de største lyrikerne som skrev på engelsk på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Jo, det skal innrømmes at en av Blundys venner var romanforfatteren Mary Sheldrake, og en annen gjest var hans redaktør og svoger, Harry Kitchener. Men to av gjestene var homofile, to var godt under 40, ingen var rik eller hadde politisk innflytelse, og halvparten av de tilstedeværende hadde aldri utgitt noe i det hele tatt. Men saken var ikke dermed avgjort. Kvelden kan nok ha vært en privat affære en gang, men det var den ikke lenger. Problemet var ikke et forsvunnet fødselsdagsdikt opplest etter en middag, det var det som diktet, ved sin ikke-eksistens, var blitt til: et lagringssted for drømmer, for forpint nostalgi, fåfengt retrospektivt sinne og et fokus for mentalforstyrret tilbedelse. Blundys valg av form talte sitt tydelige språk, ble det sagt. En sonettkrans var en overlesset anakronisme på 2000-tallet. Uten at det var noen annen fortreffelig kvalitet ved diktet enn at beundrerne var tussete etter det, hadde det forbløffende fort havnet ute i den politiske økonomiens, globale historiens og lidelsens hengemyr. Sammenligninger med «den udødelige middagen» i 1817 var grunnløse, 20

lød argumentene. Vidd er stort sett et domene for de åndskvikke unge. Det var ingen til stede hos Blundy den kvelden som kunne ha målt seg med Leigh Hunt eller Keats, bare fire år før hans korte liv tok slutt. Ingen i den velutstyrte låven kunne ha konkurrert med Wordsworth når det gjaldt lærdom, utenatlærte vers eller personlighetsstyrke. Og slik har debatten haltet videre, og kvelden hos Blundy har fått et stadig større ry med årene, etter hvert som byer, landskap og institusjoner er blitt oversvømmet eller har visnet. Men en mengde informasjon, i utallige lag av uvesentlige detaljer, er bevart. Vi kan drukne i dem. Mang en forsker er blitt kvalt under tyngden av trivielle fakta. Vi vet for eksempel at Francis Blundy var glad i epler. Takket være den gavmilde naboen med frukthage hadde han hver sensommer og høst et stort lager av dem. Det finnes tre Blundy-dikt om epler, og det mest kjente tas ofte med i antologier. «På Floral Street» handler om et langt liv som skrumper inn og gradvis oppgir venner, familie, eiendeler – og til slutt mening. Det sentrale bildet er en gateartist, en sjonglør, som Blundy en gang så i en bydel kjent som Covent Garden. I stedet for baller eller køller som tumlet opp i luften, var det epler. Sjongløren tok en kjapp bit av hvert eple idet det kom ned, helt til det bare var knapt synlige biter av roterende skall og kjøtt, et memento mori, som sirklet over hodet på ham. Som avslutning kastet sjongløren restene høyt opp som en loddrett søyle, bøyde hodet bakover, åpnet munnen på vidt gap lik en vennlig imøtekommende gud – og så fantes det ingenting mer, annet enn artistens bukk. Slik var det, et muntert dikt om døden. Etter at han hadde gått fra samtalen med Vivien, spiste Francis eplet sitt mens han satt ved skrivebordet og skrev notater til et første utkast av «Streng». Ved albuen hans lå presangen, et stort rektangel av pergament, kjøpt hos landets eneste produsent av bearbeidet kalveskinn, William Cowley i Newport Pagnell. På dette hadde Blundy med ørliten håndskrift og svart, slitesterkt blekk renskrevet det lange diktet 21

han hadde arbeidet med via mange utkast de siste fem månedene. Det var omtrent 2500 ord på en eneste flate av hamret, myknet skinn. «Et dødt dyr har skjenket mine ord en nyvunnet sanselighet. Nå er de levende.» På skrivebordet lå også et stykke grønt silkebånd. Han hadde lovet seg selv i en skrivebok (datert 2013–14 i boks 110 i Snowdonia-arkivet) at han skulle makulere alle sine notater og utkast slik at presangen fra ham skulle være unikt dyrebar. Etter at han hadde lest diktet høyt, skulle han rulle sammen pergamentet, binde båndet rundt det, holde en kort tale og overrekke det til Vivien. Han syntes at diktet var blant hans beste. Han så frem til å lese det den kvelden blant venner, og han trengte ikke å øve på det. Han hadde lest mange av sine dikt for publikum i en mengde land i løpet av de siste 40 årene. Folk syntes han leste godt. Han anla ikke det latterliggjorte, yppersteprestaktige, syngende tonefallet til Yeats, eller Eliots falske smørsangertone, og han avskydde den klumsete, unnskyldende tonen som var på moten den gangen. Han likte å være dramatisk. Han kunne veksle mellom å være inntrengende eller humoristisk eller bitende skarp. Det gledet ham da han leste et eller annet sted at han syntes å ha hundre lesestiler til rådighet. I likhet med sine samtidige James Fenton og Alice Oswald kunne han diktene utenat. Å gå vekk fra mikrofonen, til kanten av podiet, se inn i publikums øyne og sinn mens barytonordene strømmet mellom hendenes uttrykksfulle brå svinger, å opptre – var det han likte. Til denne fødselsdagspresangen – han ga sjelden gaver, men denne var også til ham selv – hadde han valgt en annen form for opptreden, en renessanseform (noen sier rokokko), en sekvens av sonetter underlagt krevende komposisjonsregler. Mediet tiltalte ham. Pergament har fungert godt siden Magna Carta (nå i den historiske samlingen i The Mendips) i ni århundrer. Den krympede håndskriften hans, som han ikke kunne lese uten briller, tok slutt like før bunnen av siden, i høyre hjørne, og hadde «et antikvert, permanent utseende». 22

En sonettkrans var en formidabel oppgave å gi seg i kast med. Denne besto av femten sonetter. Siste verselinje i hver av dem måtte gjentas i første linje i neste strofe. Den femtende sonetten, «kronen», måtte gjenta de første linjene i de foregående fjorten og gi logisk mening. Francis hadde valgt den petrarkiske sonettformen: to strofer, den første på åtte linjer, den andre på seks. Rimskjemaet var det tradisjonelle ABBAABBA CDECDE. Enkelt nok. Oppgaven var å skrive et langt dikt – konvensjonelt henvendt til en beæret person – som fløt naturlig og ikke segnet sammen på grunn av de strenge reglene. Blundy trodde han hadde lyktes. Vi vet dette takket være et triumferende notat i skrivebok 2014–15, boks 111. «Innrøm det. Mine femten overgår John Donnes beskjedne syv.» Han skrev: «Den morgenen løftet jeg pergamentet fra skrivebordet og førte det opp til nesen. Ingen lukt av blod eller kjøtt. Bare det vage minnet om kostskolen og blekkhuset som sto nede i pultlokket med innrissede slibrigheter. Jeg kjente skinnets vennlige tyngde i to hender. Jeg husker ikke når jeg sist hadde følt meg så uskyldig, rolig, utvetydig fornøyd med meg selv.» Han ville ha blitt fornøyd, men ikke overrasket, over å få vite at hans «Krans til Vivien» fremdeles skulle bli diskutert et århundre senere. Kanskje ikke fornøyd hvis han også hadde fått høre at det eneste eksisterende eksemplaret forsvant. Så vidt vi vet, har hans kone vært den eneste som leste det. Han må ha gått ut fra at diktet var nødt til å lekke ut og bli publisert, om ikke i hans levetid, så ville det uunngåelig skje etter hans død. I hans levetid sammenlignet noen kritikere Francis Blundys lyrikk med T.S. Eliots. Det var en lettvint sammenligning basert på en tone i bare noen få av Blundys dikt som, i likhet med Eliots, sørget over et antatt sivilisasjonsbrudd mellom følelse og intellektet, et brudd som aldri kunne repareres. Men det fantes andre paralleller. Begge dikterne hadde en Vivien i sitt liv, uansett stavemåte, og på overflaten en komfortabel form for engelsk tilværelse som dekket over virvar 23

og likegyldighet overfor andre folks liv. Klarsynet på ting, gjort slett og gjort til andres skade. De delte en farlig skjebne som alle forfattere bør håpe å unngå. Det ble uttrykt av en kritiker, en av Francis’ samtidige, som skrev om populariteten til litterære biografier og beklaget seg over en trend i retning av fascinasjon for livet, men ikke verket. Elskovsaffærene og fattigdommen i dikternes liv, helger forsvunnet i fyll, sjalusien yrkesutøvere imellom, statusangsten og selvtvilens kriser, slike ting fritar en større leserkrets for å engasjere seg i lyrikken.

HVA VI KAN VITE er en storslått og tankevekkende roman om hukommelse, tap og håp – og om hvordan fortidens stemmer fortsatt kan nå oss, selv når verden er i ferd med å stilne.

hans siste utgivelser på norsk er Kakerlakken, Maskiner som meg (2019) og Leksjoner (2022).

EINAR BLOMGREN har oversatt bøker av forfattere som Doris Lessing, Fredrik Backman og flere av Ian McEwans tidligere verker. Han er medlem av Norsk Oversetterforening.

«Et filosofisk ladet mesterverk fra en av de fremste nålevende engelskspråklige romanforfatterne.» Kirkus Review

Hva vi kan vite

(Gyldendal, 2018), har han kombinert tabubelagte,

Ian McEwan

Et tapt dikt. En druknet verden. En hemmelighet som kan endre alt.

«En strålende roman …» Independent

«Mesterlig roman fra engelsk kjempe.» Leif Bull, Dagens Næringsliv

Ian McEwan

Hva vi kan vite