Issuu

med det egentlige eierskapet til norsk skisport. Innad i Skiforeningens styrer og råd var det vel heller ingen mangel på interesse for å påpeke det fra tid til annen. Det hendte riktignok at folk, og da helst vankundige typer utenfra, kom med

Hva skjedde egentlig da Norge ble verdens beste langrennsnasjon? Denne boken begynner i Calgary-OL i 1988 – et mesterskap som

LARS BACKE MADSEN

L A R S

B A C K E

M A D S E N

Foto: Gyldendal Billedarkiv

«Det var nok ingen tvil om hvem som satt

både ble et traume og startskuddet for en ny tid. I etterkant av fiaskoen ble nemlig slagplanen lagt, en plan som siden skapte nasjo-

den kjedelige innvendingen om at de

nale ikoner og førte til gullbonanza i mesterskap etter mesterskap:

beste løperne alltid kom fra tømmerhytter

Norge skulle være best i langrenn – for enhver pris.

og husmannsplasser i grisgrendte strøk, og til det var det bare å si; aber natürlich,

Men hvordan er suksessen blitt til? Den prisbelønte gravejournalis-

for slik var det. Det var gjerne der ute de

ten Lars Backe Madsen ruller opp en fascinerende og underholden-

gikk fort og hoppet langt, det hadde vært

de historie om kampen for makt og medaljer. Vi blir kjent med de

elementært helt siden Sondre Norheim

grå eminenser i skiklubben Ull, som styrer langrennssporten gjen-

fra Morgedal lekte med konkurrentene på Iversløkken i 1868. Men ideene til det hele, styringen og – for dem som ville lære enda mer om dette – spredningen av alt som het skisport til hele verden,

nom diskresjon og tradisjon. Vi får nye detaljer om feidene mellom Skiforeningen, Skiforbundet og Olympiatoppen, og forfatteren tar

LARS BACKE MADSEN (f. 1968) er journalist og forfatter. Han er utdannet ved Universitetet i Nürnberg og Handelshøyskolen BI. Madsen har tidligere jobbet i NRK, og er nå ansatt i Dagens

oss også med inn i laboratoriene, smørebodene og mesterskaps

Næringsliv. Sammen med journalist og

forberedelsene.

forfatter Jens M. Johansson har Madsen skrevet bøkene Drømmen om England

kom fra Holmenkollen.»

MEDALJER, MAKT OG MYSTERIER I NORSK LANGRENN

(fra boken)

Fremfor alt kommer vi tett på våre mest kjente og kjære idrettshel-

(2005) og Den forsvunne diamanten

ter og deres intense kamp for å bli best. Her er Dæhlie og Ulvang,

– historien om fotballens mørke side

Bjørgen og Johaug, og selvsagt nye historier om Petter Northug.

(2008), den første norske boken som

Boken er skrevet i et fengende språk, full av nye og underholdende

har fått Skup-utmerkelse for kritisk og

detaljer. Den retter et kritisk blikk på hva som egentlig har foregått i norsk langrenn, samtidig som den formidler gleden og entusiasmen ved Norges nasjonalsport.

undersøkende journalistikk. Madsen har også vunnet Skup-prisen for avsløringer om dopingkriminalitet i Norge.

Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med 10,9/14,1 pkt. Minion Pro Omslagsfoto: Jon Eeg / NTB scanpix Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-50560-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Lars Backe Madsen

GULLRACET Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn

1 Midt på natten, klokken kan ikke ha vært mer enn fem, begynte skipresident Johan Baumann å romstere på gulvet. Han satte seg ned i knestående og snakket så lavt han kunne, for ikke å vekke de to andre på rommet. Da han før avreise hadde lovet å rapportere direkte til NRK Buskeruds formiddagssendinger, må han i farten ha glemt at det var en tidsforskjell på åtte timer mellom Drammen og Calgary, men han var ikke typen som brøt et løfte. Han måtte rapportere hjem til radiolytterne i Norge, om det så var i bare pysjamasen. Hva han sa, er det ikke så mange som husker, men han kan ha vært litt irritert i stemmen. Tremannsrommet han bodde på, var under enhver kritikk. Badet var så trangt at hver gang han skulle dusje, klistret plastforhenget seg til kroppen. Baumann hadde prøvd å fjerne forhenget, men da sprutet det vann utover gulvet. Rullegardinen var så løs og støvete at både han og de to andre på rommet nølte med å dra den ned. Det trakk kaldt fra sprekker rundt vinduene, og bare tanken på hva som vanligvis foregikk i sengene her inne, førte til at den sindige, krigsskoleutdannede mannen fra Vinderen simpelthen ikke sov så godt. Han hadde fått rom på et bordell. Utenfor bordellet hadde gradestokken denne torsdagen krøpet ned mot 30 minusgrader, og hadde han ikke vært en erfaren friluftsmann med seks kongepokaler i hundekjøring, ville det vært all grunn til å grue seg til åpningsseremonien om to dager. Programmet for seremo15

GULLRACET

nien tydet på at den ville vare i mange timer, og produsenten for det hele hadde sågar stått på kanadisk fjernsyn og pralt om at det ville bli den lengste og mest spektakulære seremoni noen gang i De olympiske leker. Ut fra bildene i avisen var det lett å se at arenaen der seremonien skulle finne sted, lå vid åpen, og værvarselet for denne delen av Canada tydet på økende vind frem mot helgen. Men herregud; han gledet seg jo til lekene skulle i gang for alvor. Idrettslig, ærlig kappestrid i vakre vinterlandskap – der Norge stilte med favoritter i opptil flere skiøvelser. Dette var Johan Baumanns første store mesterskap etter at han ble valgt til president i Norges Skiforbund for under et år siden. Før avreisen til Calgary hadde både han og andre idrettsledere fortalt pressen at det ville bli et godt OL for Norge. Vi skal bli beste nasjon i nordiske grener, hadde han sagt, og han så frem til å feire heder og ære i Calgary.1 Flere av hans venner skulle også komme og være her i mange dager, og en av dem var ventet allerede fredag formiddag, slik at han kunne rekke åpningsseremonien. Snart skulle også Ina komme over, men han så ikke frem til å vise henne rommet, som han dessuten delte med to andre menn. Han måtte finne noe annet. Ina og Johan Baumann var tross alt nyforelsket. De skulle snart gifte seg.

2 Gudene må vite hva de holdt på med, men det vrimlet av folk i lobbyen på Palliser Hotel i niende aveny da Hans B. Skaset ankom med bagasje og jetlag etter en lang flyreise fra Oslo. Som formann i Norges idrettsforbund og leder for den norske OL-troppen fikk han losji på det ærverdige hotellet som i mer enn tre uker skulle fungere som Den internasjonale olympiske komités offisielle hotell og hovedkvarter. For den nøkterne akademikeren og sentrumspolitikeren fra Åfjord i Sør-Trøndelag kunne hotellets fasiliteter og forpleining trolig virke både fremmed og overdrevet. 370 mennesker var hyret inn for å yte gjestene alt hva de måtte begjære, og flere av gjestene var seg sine privi1 Aftenposten,

12. november 1987.

DDR

legier og lyster bevisst. 88 av dem var medlemmer i Den internasjonale olympiske komité, den innerste sirkelen av maktmennesker i internasjonal idrett, og følgelig hevet over enhver annen. En av de 88 var skeptisk til om det ordinære kjøkkenpersonalet på Palliser Hotel var i stand til å tilberede den medbrakte og høyst nødvendige asiatiske teen på forskriftsmessig vis, og krevde å ha sin egen kokk på rommet. Pikkoloer i uniform løp opp og ned trapper, trykket seg inn og ut av heiser og banket stadig på dørene til de 88 IOC-medlemmene for å overlevere søtsaker, elektronisk utstyr, moderne vintergarderobe og andre kostbare gaver.2 Noe av dette var gaver de 88 sendte til hverandre som vitnesbyrd på gjensidig raushet. De andre gavene kunne komme fra den kanadiske staten, fra sponsorer og fra byer som hadde søkt om å arrangere fremtidige olympiske leker og med sin giverglede ville påvirke de 88 mektige menn. En av disse søkerbyene var Lillehammer, som hadde søkt om å arrangere vinterlekene i 1994. Værelsespikene på hotellet var ofte i villrede om hvor og hva de kunne rydde når de så seg rundt i de gavefylte suitene, og de risikerte reprimander uansett hvilke avgjørelser de måtte finne på å ta. Maktpyramider og kommandolinjer var ikke overlatt til tilfeldighetene på Palliser Hotel, der de fleste gjestene hadde egne sjåfører som fraktet dem til og fra de ulike arenaene i og rundt byen. Arrangørene hadde også sørget for å reservere bord på byens beste restauranter, slik at de 88 medlemmene av IOC kunne få seg et godt måltid om kvelden, før de ble kjørt til videre forlystelser bak lukkede dører downtown. Hotellets concierge hadde fått beskjed om å advare samtlige andre gjester mot å gå ut i gatene for å lufte seg, og begrunnelsen for det var at byen hadde et uavklart problem med alkoholiserte, hjemløse indianere som ikke viste den nødvendige respekt for personer med VIPakkrediteringer rundt halsen. For den kulturinteresserte friluftsmannen Hans B. Skaset var dette en åpenbar ulempe, for han ville gjerne utforske og lære seg mer om byen, men han valgte å følge rådene han fikk. Som fremtredende representant 2 NTB,

22. februar 1988.

GULLRACET

for norsk idrett var han dessuten på jobb i Calgary, og han var godt forberedt. Etter mange år som idrettsleder i internasjonale fora kjente han igjen mange ansikter på hotellet, og dem han ikke kjente fra før, hadde han skaffet etterretning om. Med seg i bagasjen hadde han et fyldig kartotek med informasjon om hver enkelt, alt fra utdannelse til interesser og øvrig bakgrunn, i fall han skulle havne i passiar med dem i løpet av oppholdet. Det ville være både pinlig og respektløst å møte uforberedt til møter, og han kjente dessverre til andre norske ledere som hadde ødelagt for seg i kraft av å være dårlig informert. Skaset hadde et travelt program de kommende tre ukene, og noen møter skulle også finne sted inne på hotellet der han bodde. I hotellets øverste etasje var han dog ikke velkommen, for mannen som bebodde den monumentale suiten der oppe, tok kun imot spesielt inviterte. Det gikk rykter om at denne mannen, som visstnok var tidligere minister i general Francos fascistiske regime i Spania, hadde fått installert 14 fjernsynsapparater i suiten sin, og i korridorene hvisket hotellets innsidere til pressen at hans kone hadde fått et eget garderobeskap bare til sko. Nyhetsbyråene rapporterte at den eneste i verden som hadde flere sko enn IOC-presidentens kone, var den filippinske diktatorfruen Imelda Marcos.

3 Rundt utøverleiren i Canmore, et par timers kjøring fra sentrum av Calgary, hadde arrangørene satt opp to og en halv meter høye piggtrådgjerder. Pressen skulle ikke ha adgang til området, slik at langrennsløpere, hoppere, alpinister og skiskyttere kunne få lade opp og hvile i fred. Få utøvere var mer takknemlig for det enn den stillfarne 24-åringen Vegard Ulvang fra Kirkenes. Det var gått to år siden han hoppet av realfagstudier ved Universitetet i Oslo for å bli langrennsløper på heltid. Det ble sagt at han var den aller første nordmann som opererte med langrennsløper som offisiell yrkestittel i passet sitt. Han var nå inne i sin tredje sesong på landslaget, og selv om han ennå ikke hadde vunnet noen medalje i internasjonale mesterskap, ble han regnet som en viktig person i det generasjonsskiftet som snart måtte komme i norsk lang18

DDR

renn. På et annet rom bodde veteranen Oddvar Brå, og like ved ham: en ivrig læregutt fra Nannestad. Det var flere som ble overrasket over at Bjørn Dæhlie i det hele tatt kom med i troppen, han var knapt fylt tyve år, og de færreste regnet med at han ville gå noen renn overhodet. Han var der for å lære, som de sa på nyhetene, og ingen var bedre læremester enn selve skikongen, som snart fylte 37 år og var med i sitt femte OL. Oddvar Brå hadde utover jobbene som læremester og langrennsløper i det hele tatt mange oppgaver i Calgary, deriblant det ærefulle oppdraget som flaggbærer for Norge under åpningsseremonien. Olympiske leker skulle jo ikke bare være et gravens alvor, så et par dager før den høytidelige seremonien var norske utøvere invitert til en såkalt happening et eller annet sted i fjellene ved Canmore. Stedet het Rafter Six Ranch, og det ble fortalt at det var den norske konsulen i Calgary og hans hustru som var vertskap. Et kobbel med pressefolk tok den timelange turen fra Calgary opp til ranchen, hvor det til deres umiddelbare skuffelse nesten ikke var utøvere å se. Derimot krydde det av lokale stuntmenn utkledd som cowboyer. Etter en stund kom tre kvinner til ranchen, og da cowboyene fikk vite hvem de var, tok de til å skrike og slåss, før de skjøt på hverandre og én etter én falt døde om på bakken. De tre som sto igjen, bød så opp de tre jentene til dans. En indianerhøvding ville også danse, og de norske pressefolkene kunne rapportere hjem om at Brit Pettersen, Anne Jahren og Inger Helene Nybråten lekte vill vest på ranch et par dager før de skulle gå åpningsdistansen 10 kilometer klassisk. Etter dansen dro de tilbake til leiren.3 Bak piggtrådgjerdene kunne de starte oppladningen til mesterskapet sammen med skiutøvere fra nesten hele verden. Men det var noen som manglet: Etter å ha besøkt leiren på forhånd hadde ledelsen i det svenske skiforbundets langrennskomité funnet ut at den ikke var noe for dem. De sanitære forholdene var kummerlige, og rommene var knøttsmå. Flere rom var uten egen dusj og wc, og som den stormakten Sverige var i langrenn, slo ledelsen fast at dette var uholdbart. I stedet flyttet de inn på luksushotellet Voyager Inn i Banff, et stykke unna, hvor de fikk dis3 Aftenposten,

12. februar 1988.

GULLRACET

ponere en fløy helt for seg selv. Det ble naturligvis mye dyrere, men flere av løperne hadde truet med å droppe de olympiske lekene om de skulle bo bak piggtrådgjerder sammen med all verdens folk. Det gikk rykter om at superstjernen Gunde Svan hadde sin egen private matkasse med på flyet fra Stockholm. De norske trenerne mente at svenskene hadde primadonnanykker. Den typen overdreven pengebruk og arroganse var ikke noe som tiltalte det norske langrennsmiljøet.

4 Fredag formiddag landet Hans Kongelige Høyhet Kronprins Harald på flyplassen i Calgary. Han ble umiddelbart kjørt til sitt hotell i sentrum. Der fikk han hvile i suiten noen timer, før han skulle arbeide. Om kvelden møtte han Idrettsforbundets leder, Hans B. Skaset, og formannen for den norske olympiske komité, Jan Gulbrandsen. Sammen skulle de gå gjennom programmet for de kommende to ukene.4

5 Norges tropp var blant de aller største i Calgary, men da troppen marsjerte inn på McMahon stadion tidlig lørdag ettermiddag lokal tid, var det nok flere ledere enn utøvere som vinket til publikum. Langrennsløperne som skulle gå åpningsdistanser på søndag og mandag, var igjen i Canmore for å lade opp, og de som ville, kunne se åpningsseremonien på fjernsyn. Det tok sin tid med countryartister, heksedans, cowboyer, indianere og turnere, men etter et par timer, like bak New Zealands magre tropp, dukket kjentfolk opp på skjermen. Først av alle gikk Oddvar Brå med flagget som vaiet så omskiftelig i vinden at det til stadighet dekket ansiktet hans. Rett bak Brå: Hans B. Skaset og Jan Gulbrandsen. Så kom resten, alle som én med praktiske, men litt tynne vinterklær i rødt, hvitt og blått, en kolleksjon satt sammen av Frank Varner, som eide herrekonfeksjonskjeden Dressmann. Noen veivet med armene, men det 4 Aftenposten,

13. februar 1988.

DDR

var trolig for å holde varmen. Etter tre timer med underholdning og innmarsj i bitende kulde ga IOC-president Juan Antonio Samaranch ordet til den kanadiske generalguvernøren som offisielt erklærte de 15. olympiske vinterleker for åpnet. Tusen duer og 25 000 ballonger ble sluppet opp i luften, og duene fant snart seg selv flyvende over ishallen Stampede Corral, der det norske ishockeylandslaget gjorde seg klar til den aller første øvelsen for Norge under disse lekene. I boksen ved siden av det norske laget sto trenerlegenden Viktor Tikhonov og instruerte i kjente, diktatoriske ordelag det sovjetrussiske laget, slik han hadde gjort siden 1977. Tikhonovs menn trengte ikke anstrenge seg all verden, og den berømte førstefemmeren hadde gjort lite av seg da dommeren blåste av kampen og det sto 5–0 på måltavlen. «Et nederlag som varmet», skrev Aftenpostens utsendte og gratulerte det norske laget med fin innsats mot Sovjetunionen. Norge åpnet de olympiske vinterleker i Calgary med et overbevisende nederlag. Tonen var satt.

6 Hvor var du da Brå brakk staven? Ingen hadde noe bedre svar på dette spørsmålet enn Terje Bogen. Det var han som hoppet over gjerdet og kom løpende oppover bakken med ny stav til Oddvar Brå under innspurten på VM-stafetten i Holmenkollen i 1982, kanskje det mest sagnomsuste øyeblikket i norsk idrettshistorie. Nå gikk Terje Bogen rundt i VIP-områdene på skistadion i Canmore og pleiet kunder og partnere etter beste evne, og det ble sagt om ham at han virkelig hadde evner til slikt. Noen måneder etter at han skrev seg inn i idrettskrønikene med en skistav, hadde han sammen med forretningspartnere grunnlagt Sponsor Service, et selskap som spesialiserte seg på å skaffe penger til finansiering av idrett, med de motytelser det krevde i form av sponsoratprivilegier, og det var primært i forretningsøyemed han offisielt var til stede under disse lekene. Interessen for å reise over hadde dog vært overraskende liten i norsk næringsliv dette året, og kanskje skyldtes det innsparinger og trange budsjet21

GULLRACET

ter etter det store børskrakket i oktober året før. Men han hadde jo med seg en liten gruppe på seks–syv kunder, og de var ikke flere enn at Terje Bogen hadde leid et fornuftig hus der alle kunne bo. Huset lå i behagelig avstand fra både stadion, losjer og utøverleiren i Canmore, og ville bli et naturlig møtested for en lang rekke gjester. Etter mange år i langrennssportens og næringslivets tjeneste, både nasjonalt og internasjonalt, kjente Bogen folk overalt i den olympiske fjellandsbyen de nå oppholdt seg i. Ned til Calgary hadde han bare tenkt seg for å se et skøyteløp eller to, og kanskje en ishockeykamp. Han hadde med ski, og planla flere turer i løypene rundt Canmore. I sin ungdom var han en habil, dog ukjent langrennsløper, men for de velinformerte var han et kjent navn i norsk langrenn. I årevis hadde han trent skiklubben Bjerke på Nannestad, som var beryktet for uortodokse treningsmetoder og til det etablerte langrennsmiljøets fortvilelse hadde fostret flere norgesmestere enn noen annen klubb det siste tiåret. En av hans unge løpere fra Bjerke var nå med i troppen til lekene, men Bogen hadde hørt rykter om at landslagsledelsen trolig ikke ville la ham gå noen løp. Han ergret seg over det, for han mente gutten var mer enn god nok til å gå i hvert fall den korteste distansen, og hadde sagt til ham at hvis han kjedet seg, kunne han når som helst forlate leiren bak piggtrådgjerdene og komme seg til Bogens hus for en prat og et glass med noe godt. Terje Bogen hadde kjent Bjørn Dæhlie siden gutten var 14–15 år og fortsatt ikke hadde bestemt seg for om han skulle satse på langrenn eller kombinert. Bogen var med på å overbevise ham om å satse på langrenn, og da Dæhlie noe senere fylte 16 år, ble han med i Bogens elitelag. Der trente han med gamle verdensmestere som Lars Erik Eriksen og Anette Bøe, og var ifølge dagbøkene påfallende vilter på trening. Teknisk var han ikke spesielt god, men han hadde en vilje som ingen annen. Da Bogen jevnlig tok med Bjerke-løperne inn til Oslo for å drive hardtrening oppover Grefsenkollen, måtte Dæhlie gå ned bakkene etterpå, mens de andre ble kjørt. Kanskje lærte han noe av det, for i slutten av tenårene matchet han sine eldre treningskamerater, og snart slo han alle sammen. Terje Bogen hadde aldri sett maken til vinnervilje, og han var lærenem som få. Denne gutten skulle bli best i 22

DDR

verden. På Nannestad bodde Bjørn Dæhlie ikke altfor langt unna det lokale samvirkelaget, som også ble hans første sponsor. Mannen som drev samvirkelaget, var Terje Bogens far.5

7 Før de sjekket inn i Canmore, hadde flere av de norske langrennsløperne sammen med trenere, leger og annet støtteapparat tilbrakt en drøy uke på den andre siden av Rocky Mountains. Konkurransene under disse lekene foregikk i nokså høye luftlag, cirka 1500 meter over havet, så det var viktig å akklimatisere seg. De norske løperne var stort sett uvant med å trene i høyden, men legene mente det korte, ekstra høydeoppholdet ville gi bedre resultater under lekene. Det var ikke billig, men nå var det faktisk litt penger til disposisjon: 1988 var det store målet for en nasjonal satsing som hadde begynt for snart fire år siden. Norge hadde falt tilbake som idrettsnasjon, og det var flere som tok til orde for at man måtte våge å satse sterkere på toppidrett, som inntil da hadde vært mer uglesett i det egalitære, dugnadsorienterte Norge enn i andre europeiske land. Hans B. Skaset, som ble valgt til leder i Idrettsforbundet i 1984, sa til Aftenposten at «de nasjoner som ikke hevder seg, oppfattes som mindreverdige». Og la til: «Idrettsprestasjonene danner grunnlag for normering av nasjonene. Og de gir prestisje.» Samme år vedtok Norges idrettsforbund med knapt flertall å etablere et toppidrettssenter i Oslo, noe som var en milepæl i norsk idrettshistorie. Byggingen av det nye senteret tok til i 1985. Samme år iverksatte Norges idrettsforbund og Norges Olympiske Komité en felles, storstilt satsing på toppidrett som gikk under navnet Prosjekt 88. Budsjettet var på ti millioner kroner i året, hvorav en fjerdedel var private penger fra Vesta Hygea. Målet med det hele var å plassere Norge på det såkalte toppidrettskartet igjen – og som navnet tilsier: vinne gull og prestisje under OL i 1988. Det er vinterlekene som betyr mest, og alle husket med litt vemmelse hvor dårlig det gikk i Sarajevo i 1984, da Norge bare fikk tre 5 Bjørn

Dæhlie, Gulljakten. Oslo 1997, s. 125.

GULLRACET

gull, hvorav kun ett i langrenn, og det var stafetten for kvinner. De kvinnelige langrennsløperne hadde i og for seg hatt noen gode år i mellomtiden, med VM i Seefeld i 1985 som høydepunkt, og var i rute mot et godt OL i 1988. For herrene var det verre stilt, og innover, for ikke å si oppover, i de lukkede kontorer i Norges Skiforbund, var de ganske oppgitt. De hadde hyret inn den ene treneren etter den andre, men alle oppnådde svake resultater, og én etter én var blitt bedt om å pakke sekken og reise nordover igjen. Da treneren Odd Birger Skildheim fikk sparken vinteren 1987, midt under Svenska Skidspelen i Falun, broderfolkets svar på Holmenkollrennene, ble løperne så eddiksure at de gikk til streik. I protest mot behandlingen av en trener de likte så godt, bestemte løperne, som til og med hadde utstyrt seg med egen pressetalsmann, seg for å boikotte stafetten i Holmenkollen et par uker etterpå. Blant de høye herrer i forbundet var dette bare nok et bevis på hvor useriøst det norske herrelandslaget hadde utviklet seg til å bli. Kunne unge skiløpere ture frem på den måten? Naturligvis ikke. Og i hvert fall ikke så lenge de hadde null og niks av resultater å vise til. De norske herrene hadde for pokker ikke vunnet et eneste verdenscuprenn på tre år. Problemet med norsk herrelangrenn, kunne de si til hverandre når ingen hørte på, var at bestemann het Tor Håkon Holte. Jo visst var han en friskus, men når målet for norske langrennsløpere var å strekke seg etter ham, der svenskene strakte seg etter Gunde Svan, sa det i grunnen det meste. Hos kvinnene var det gode løpere, hvorav flere dessuten gikk på universitetet og virket både kloke og fornuftige. Året før Calgary hadde Skiforbundets ledere derfor tatt grep: De ønsket mer disiplin og vinnermentalitet i herrenes rekker, og ansatte den svenske treneren Åke Jønsson. Han hadde hatt suksess med det svenske landslaget tidligere, da de gikk under navnet Jønsson-ligaen. Dessuten hadde han svært lyst til å ta knekken på Gunde Svan, som han hadde kranglet med i årevis.6 Med Jønsson som kommandant ville det gå bra i Calgary.

6 Dagens

Nyheter, 17. februar 1993.

DDR

8 Suiten vertskapet disponerte, var romslig, og på veggene hang det plakater med vakre bilder av Lillehammer. På bordene lå det bunker med brosjyrer i glanset papir. Det kom stadig gjester på besøk, og menyen var den samme hver dag: Laks, rå løk, kapers og medbrakte lefser, som de skylte ned med Budweiser og akevitt. Blant medlemmene av den 15 mann tunge delegasjonen fra søkerbyen Lillehammer var det nå mange som begynte å bli lei av fet fisk og tynt øl, men de måtte holde ut, de hadde en jobb å gjøre. Delegasjonen hadde ankommet Calgary en drøy uke før lekene startet, for slik å være der samtidig med at den viktige IOC-kongressen pågikk. Hensikten med turen var å kunne påvirke flest mulig av de 88 IOC-medlemmene til å fatte interesse for Lillehammer – og de hadde den siste uken merket at optimismen økte i takt med interessen fra IOC. Noen av Lillehammers folk hadde vært med på dette før: Byen søkte også om å arrangere olympiske vinterleker i 1992, men hadde under den endelige voteringen i 1984 ingen sjanse mot den franske alpebyen Albertville. Nå hadde byen søkt om å arrangere lekene i 1994, men blant ekspertene var det ikke særlig tro på at byen ville vinne nå heller. Flere av byene som tapte mot Albertville, hadde søkt på nytt, og blant kjennere der ute var det to søkersteder som pekte seg ut som favoritter: Den bulgarske hovedstaden Sofia og de populære svenske vintersportsbyene Åre/Östersund. I motsetning til Norge hadde Sverige aldri tidligere fått arrangere vinter-OL, til tross for at det er en av verdens beste vinteridrettsnasjoner. Svenskene hadde faktisk søkt og tapt i tre strake voteringer, senest da Falun ville arrangere lekene i 1992. Det var derfor ikke noe overraskende at mange mente den svenske søknaden lå godt an. Men Lillehammers delegasjon var likevel forsiktige optimister, og hadde hundrevis av argumenter og brosjyrer som understøttet søknaden på 450 sider og i to bind, velsignet av så vel konge som statsminister. I tillegg hadde de med gaver til de 88 mektige medlemmene i IOC, og planen var å knytte sterke bånd til så mange som mulig i løpet av oppholdet. Nøkkelen til å vinne IOCs gunst er å oppnå tillit, på den ene eller andre måten. 25

GULLRACET

Mens andre søkerbyer sendte fine gaver via pikkoloer til IOC-medlemmenes hotellrom, valgte folkene fra Lillehammer en mer personlig variant ved å overrekke små krystallisbjørner og ekte norske kniver når de møttes i suiten på nabohotellet. I tillegg hadde de med en overraskelse: På en nøye planlagt pressekonferanse presenterte de selve OLmaskoten: kongssønnen Håkon fra middelalderen, tegnet av en meksikansk kunstner. Tilbakemeldingene på dette var gode, syntes gjengen fra Lillehammer. De fikk også hjelp av andre nordmenn som var på idrettspolitisk tjenestereise i Calgary, deriblant ledelsen i Skiforbundet, som visstnok bodde på et bordell lenger nede i byen. De var også glade for at kronprins Harald var ankommet, for hvis det var noe som virkelig fikk smilene frem i de skrukkete stenansiktene som ofte var plassert på toppen av IOC-medlemmenes visne torsoer, var det invitasjoner til å få møte vaskeekte prinser og prinsesser. Den norske kronprinsen var dessuten svært interessert og kompetent når det gjaldt idrett, så her var det muligheter. Men det var også noen potensielle farer: Blant IOCs 88 medlemmer var det mange eldre menn, og kun et lite mindretall som var interessert i vinteridrett, siden de aller fleste kom fra land der det sjelden snør, og hvor ord som skistav, telemarknedslag og smørebod aldri noensinne vil få plass i kunsten eller dagligtalen. Da IOC-representanten fra Kenya dukket opp i Lillehammer-suiten, var det flere som skvatt. For det første var det en kvinne, for det andre var hun hvit, og for det tredje hadde hun visst ikke vært i Kenya på årevis. En fra den norske delegasjonen spurte, høflig, men naivt, om Hennes eksellense hadde vært i Canmore og sett langrenn. Det hadde hun ikke. Hun skulle bare se på innendørs kunstløp i byen. For nordmennene var det en ytterligere bekreftelse på at man heretter måtte jobbe langs flere akser: Én ting var å snakke med enkeltpersoner i IOC, men når det beviselig var så stor mangel på kunnskap og interesse i det indre, olympiske kretsløpet, var det vel så viktig å bygge allianser, ikke minst med nøkkelpersoner i land og organisasjoner som faktisk brydde seg om vinteridrett. Disse ville da senere, med sine metoder, kunne overbevise det mer bedagelig anlagte stemmekveget om å stemme på Lillehammer. Det var fortsatt et halvt år til IOC skulle fatte sin endelige avgjørelse, når de på sensommeren 26

DDR

skulle møtes før de olympiske sommerleker i Seoul, Sør-Korea. Delegasjonen håpet også på besøk av IOC-president Juan Antonio Samaranch innen den tid. Etter en uke med lobbyvirksomhet reiste de fleste fra Lillehammer hjem dagen før åpningsseremonien. Noen ble igjen, og kunne se den første øvelsen i langrenn.

9 På startstreken i 10 kilometer klassisk sto fire norske kvinner: Inger Helene Nybråten, Brit Pettersen, Marit Wold og Anne Jahren. Tidlig i løpet, alt ved de første sekunderingspostene, var det lett å se hvilken vei det bar. På resultatlistene da alle løperne var i mål, var det norske navn på plassene 6, 14, 15 og 16. Sovjetunionen tok dobbeltseier og hadde fire løpere blant de fem beste. Det tok ikke mange timer før det begynte å gå dopingrykter i leirene i Canmore. Ryktene ble enda flere dagen etter, da herrenes åpningsdistanse over 30 kilometer klassisk var over: Nok en gang ble det dobbeltseier til Sovjetunionen, mens de norske herrene overrasket positivt. Vegard Ulvang kom på tredjeplass, og fikk sin første internasjonale mesterskapsmedalje. Pål Gunnar Mikkelsplass tok sjetteplassen, mens Tor Håkon Holte og Martin Hole havnet langt bak, som nummer 21 og 31. Den kanadiske landslagstreneren Marty Hall var etter kvinnenes åpningsløp overbevist om at de sovjetiske løperne var bloddopet, og etter herrenes dobbeltseier rykket han ut i pressen og sa det høyt. Han ble umiddelbart irettesatt av sine egne foresatte i den kanadiske olympiske komité og ble kalt inn på teppet til IOC med krav om å beklage uttalelsene. Han nektet å beklage. Den sovjetiske ledelsen uttrykte skuffelse over de skammelige påstandene, og til IOC-medlemmenes lettelse ga delegasjonslederen løfter om at doping naturligvis ikke var noe de drev med i Sovjetunionen. Et sveitsisk IOC-medlem sa rett ut at den kanadiske treneren hadde begått en dumhet, siden ubehaget rundt dopingpåstander faktisk kunne skremme vekk sponsorer. IOC ønsket minst mulig mas om doping. To uker før lekene star27

GULLRACET

tet, hadde IOC gitt Sovjetunionen et slags medhold i en annen, høyst spesiell dopingsak. Skøytestjernen Nikolaj Guljajev, som også var regjerende verdensmester, hadde i midten av januar levert en plastpose med pakker som inneholdt 790 tabletter med anabole steroider til en intetanende norsk skøyteløper som var på internasjonalt stevne i Innsbruck. Beskjeden han fikk, var at pakkene skulle bringes videre til den norske skøyteløperen Stein Krosby, som befant seg i Norge. Innholdet ble avslørt, og pakken kom aldri til Norge. Politiet ble koblet inn. Krosby nektet først ethvert kjennskap til tablettene, men innrømmet så forholdene. Saken hadde vakt oppsikt i Norge, og formannen i Norges idrettsforbund, Hans B. Skaset, fikk bidratt til at saken ble behandlet på høyt internasjonalt nivå. Fra norsk side ble det fremholdt at Guljajev var en dopinglanger, som måtte straffes og i hvert fall ikke kunne være med i OL i Calgary. Fra sovjetisk side het det at Guljajev var en god gutt som levde under fattige kår og beviselig ikke drev med innbringende salg av dopingmidler på et internasjonalt marked. Tvisten endte med at IOC lot tvilen komme sovjeteren til gode, og han fikk grønt lys til å gå på skøyter i Calgary, hvor han senere vant gull og satte olympisk rekord på 1000 meter. «Vi møter bevisbyrde-kravet fullt ut, men står overfor en alminnelig uvilje til å agere. Sovjeterne har brakt saken til et nivå hvor den blir politisk, og der jussen kommer dem til unnsetning», uttalte en oppgitt Skaset til NTB rett før han satte seg på flyet til Calgary.7 De olympiske leker var altså bare så vidt i gang før ordet doping på nytt var på alles lepper, ikke minst i langrennsleiren. Men der treneren for det kanadiske landslaget kom med direkte beskyldninger mot Sovjetunionen, valgte de norske langrennslederne å innta en mer diplomatisk mellomposisjon. Tidligere kvinnelandslagstrener Dag Kaas, som nå hadde verv i Det internasjonale skiforbundet (FIS), sa at doping kunne forekomme, men at intet var bevist i denne saken, og at kanadierens uttalelser derfor var uheldige, Odd Martinsen, selv en gammel verdensmester, som nå var leder for langrennskomiteen i FIS, oppsøkte i egen 7 NTB,

31. januar 1988.

DDR

person sjefen for den sovjetiske delegasjonen og ga en uforbeholden unnskyldning på vegne av den internasjonale skifamilien.8 Midt under lekene skrev skipresident Johan Baumann og hans presidentkolleger i de svenske og finske skiforbundene en felles pressemelding, der de tok til orde for obligatoriske bloddopingprøver, og at praksisen måtte starte sesongen etter. De understreket at IOC faktisk hadde forbudt bloddoping allerede i 1985, men kom for øvrig ikke med noen kritiske bemerkninger, og nevnte ikke Sovjetunionen med et ord. Lekene fortsatte med sovjetisk dominans i langrennsløypene. Kvinnene gikk inn til sølv og bronse på 5 kilometer klassisk. På 20 kilometer fristil vant de tredobbelt, og stafetten vant de med nesten to minutter foran neste lag. Herrene gjorde det også godt. Etter dobbeltseier på 30 kilometer klassisk vant de gull og bronse på 15 kilometer klassisk og sølv i stafetten. På den avsluttende 50-kilometeren forsvant de langt ned på listene, uvisst av hvilken grunn, og Gunde Svan gikk inn til gull. Ryktene om at sovjetiske langrennsløpere drev med bloddoping, forsvant aldri i langrennsløypene i Canmore, men det var ingen som grep inn. Det eneste som skjedde, var at den kanadiske treneren som ropte opp om doping, ble fratatt alle sine verv i FIS.

10 Han hadde kjent Johan Baumann i mange år, og syntes nok det var aldeles flott at han var nyforelsket og hadde flyttet til Drammen sammen med Ina. Det Sverre K. Seeberg imidlertid ikke kunne forstå, var hvorfor skipresidenten hadde inngått en avtale om å rapportere hjem til NRKs distriktskontor der borte. Var han virkelig så besatt av å bli godt likt i sin nye hjemby? Den uforstandige avtalen med tilhørende tidsforskjell førte til at skipresidenten sto opp midt på natten og begynte å bable, slik at Seeberg og den tredje mannen på rommet våknet. Den tredje mannen var høyesterettsadvokat og tidligere skipresident Odd SeimHaugen. 8 VG,

18. februar 1988.

GULLRACET

Herrene fra Skiforbundet tilhørte ikke den offisielle OL-delegasjonen, og godtok det losjiet de ble frembudt ved ankomst. Som generalsekretær hadde Seeberg kommet til Calgary litt før de to andre, i en forpatrulje sammen med skøytepresident Rune Gerhardsen og utviklingssjef Sven Mollekleiv i Norges idrettsforbund. Da han sjekket inn, hadde han umiddelbart forstått at dette ikke var noe vanlig hotell. Forpatruljen var på plass så tidlig i februar at den ordinære virksomheten i huset ennå ikke var avviklet, men uten at de tok skade av det. Som gammel krigsskolegutt hadde 37-åringen fra Vettakollen tilbrakt tid i omgivelser som var langt mer nødtørftige enn et trangt tremannsrom i en kanadisk bakgate. Uansett foregikk skiøvelsene oppe i Canmore, og etter tidlige frokoster tok de som regel den to timer lange kjøreturen opp dit for å la seg skuffe av norske skiløpere.

11 Sovjetrusserne var i storform, selv om de knapt hadde vært på pallen i verdenscupen tidligere denne vinteren. Svenskene gikk som ventet bra. Finnene tok gull. Med de norske var det verre. Humørsprederen Tor Håkon Holte, som lenge ble regnet som et stort medaljehåp, mislyktes i alle øvelser. Oddvar Brå fikk en fjerdeplass, men ellers var han småsyk og havnet et stykke nede på listene. Pål Gunnar Mikkelsplass gikk inn til en overraskende sølvmedalje på 15 kilometer klassisk med rødt pannebånd på hodet, og Vegard Ulvang fikk fjerdeplass på femmila, i tillegg til bronsen fra åpningsdistansen. På stafetten ble det sjetteplass – nesten tre minutter bak Sverige. Det var særlig den nymotens skøytestilen som voldte problemer for de norske utøverne. Mens løpere fra andre nasjoner skøytet til dels elegant bortover, ble det mye armer og bein og skakke hoder i rødt, hvitt og blått. Den unge Bjørn Dæhlie gikk ingen løp, men fikk likevel tiden til å gå. De andre på laget hadde kjøpt radiobiler, som han lekte med på baner laget av colaglass. Av og til møtte han Terje Bogen, og ellers fikk 30

DDR

han snakket en del med Oddvar Brå, som lærte ham mye om livet som langrennsløper.9 Kvinnene gjorde det ikke stort bedre. De olympiske lekene som startet med at tre av dem danset med cowboyer foran den norske konsulen og hustru, endte med null medaljer i individuelle løp og sølv i stafetten – der vinnerne fra Sovjetunionen hadde feiret i bortimot to minutter da den norske ankerkvinnen gikk over målstreken. Trøsten fikk være at stafettsølvet kom på kronprins Haralds 51-årsdag, som de feiret sammen med ham senere på kvelden. Her må det nok skytes inn at de såkalte marginene ikke var på Norges side, siden de fikk så mange fjerdeplasser i langrennsløypene. Dette ble det filosofert en del rundt i Canmore, der det var noen som påpekte at det kun var snakk om noen sekunders uflaks her og der, at to glipptak og en uheldig sving skilte norske kvinner og menn fra flere medaljer, men dette ble fort slått ned på som positiv lirekasselarm. OL handler om medaljer. Fjerdeplasser finnes ikke i historiebøkene. Dessuten var det flere utenomsportslige ting som hopet seg opp. Midt under lekene var det noen som hadde begynt å bråke om de norske langrennsløpernes skimerker. Mens løpere på de andre landslagene øyensynlig kunne bruke hvilke skimerker de ville, var det utenlandske pappenheimere som mente at man på det norske laget kun fikk lov til å gå på ski av merket Fischer. Hviskingen om en såkalt Fischer-mafia gikk så langt at administrerende direktør for det konkurrerende firmaet Atomic, en hissigpropp fra Salzburg som het Fritz Schrempf, ba skipresident Johan Baumann og den norske langrennskomiteens formann, Tomra-gründer Petter Planke, redegjøre for hvorfor norske løpere kun gikk på konkurrentens ski.10 Blant argumentene Schrempf fremførte, var at trener Åke Jønsson tidligere hadde vært servicemann for Fischer, at den norske FIS-veteranen og skilegenden Odd Martinsen var mannen som faktisk importerte Fischer-merket til Norge og tjente seg rik på dette, samt at den lovende løperen Sturla Brørs var vraket fra OL-trop9 Bjørn

Dæhlie, Gulljakten. Oslo 1997, s. 14. 20. februar 1988.

10 Aftenposten,

GULLRACET

pen fordi han gikk på Atomic. Planke og Baumann forsikret Schrempf om at det ikke var noen grunn til bekymring. Det var ingen som tvang norske løpere til å bruke Fischer, og personene som vekslet mellom verv i skisporten og posisjoner i sportsindustrien, var hel ved.

12 Norge ble sjette beste nasjon i skiøvelsene i Calgary, det svakeste noensinne i et OL. Den gamle norske paradegrenen kombinert endte i ydmykelse på lekenes aller siste dag, da Trond-Arne Bredesen, som hadde overrasket med sjetteplass i hopprennet, fikk prestasjonsangst og kollapset i det etterfølgende langrennet. Hopperne fikk en overraskende sølvmedalje ved Erik Johnsen og bronse i laghopp, men ellers landet de stort sett på kulen, ikke minst i normalbakken, der de ble nummer 19, 22, 41 og 45. Alpinistene kom enten ikke i mål, eller de klarte ikke å kvalifisere seg til andre omgang. 24. plass i utfor og Finn Christian Jagges niende i den ikke fullt så attraktive kombinasjonen var beholdningen. Skiskytterne sviktet fullstendig, med sjetteplassen til Eirik Kvalfoss på 20-kilometeren som det klart beste. På samme distanse skjøt Sylfest Glimsdal åtte bom og ble nummer 39, nesten kvarteret bak vinneren. På skøytebanene nede i Calgary gikk det ikke bedre. Geir Karlstad, som hadde fått eget rom og ekstra oppmerksomhet, siden han tilhørte storfavorittene på begge langdistansene, fikk aldri opp farten på 5000, der han ble summer syv. Da han skulle ta revansje på 10 000, gikk han om kull i svingen og ble liggende med ansiktet i isen på det som trolig var NRK-kommentator Knut Bjørnsens svarteste dag på jobb. Ingen av de seks andre skøyteløperne som var med, kom blant de ti beste i noe løp. Og hva med ishockeylaget, som fikk Aftenpostens utsendte til å juble etter å ha tapt 0–5 i åpningskampen mot Sovjetunionen? Jo, laget tapte fire gruppespillkamper, endte sist i sin pulje og møtte Frankrike, bunnlaget i den andre puljen, til avgjørende kamp om å unngå aller siste plass. Frankrike vant 7–6.

DDR

13 Hans B. Skaset hadde ringt og meldt seg syk, så han kunne ikke reise den lange turen opp fra Calgary til Canmore for å summere opp lekene foran norsk presse. Når Skaset sier han er syk, så er han virkelig syk, tenkte skipresident Johan Baumann, og gjorde det klart at han kunne ta på seg oppdraget. Det var nå blitt varmt oppe i fjellene. Da de hadde kommet hit for to uker siden, var det 30 minusgrader, men i løpet av lekene svingte temperaturene kolossalt. En våt og varm kystvind fra Stillehavet – en såkalt chinook – hadde presset gradestokken opp i 18 plussgrader på bare noen timer, før den senere sank ned til 10 minus og deretter steg til sommertemperaturer igjen. Man måtte nesten være meteorolog for å kunne kle seg riktig under slike forhold, og nå var skipresidenten ganske svett under vadmelsluen. Han hadde ikke booket noe rom eller forberedt noen stor tale, så da han møtte pressekorpset, kikket han seg rundt og fant en stein. Der satte Johan Baumann seg ned. De 15. olympiske vinterleker var over. Det gikk som det gikk. Han forsøkte å smile, ta det hele med fatning, og han svarte så godt han kunne på spørsmål. Det hadde nå bare gått et par timer siden han og de andre norske på tribunen faktisk trodde at Trond-Arne Bredesen skulle klare å gå inn til gull i kombinert, og slik sett redde noe av Norges ære på denne lekenes siste dag. De hadde heiet og heiet, både Baumann og kronprinsen og alle de andre, men så stivnet Bredesen og både tyskere, tsjekkoslovaker og sovjetrussere og gudene vet tok ham på slutten. Dette plaget skipresidenten fortsatt, to timer etterpå. Da den lett improviserte pressekonferansen var over, kom det en fotograf bort til Baumann og ga ham en pris for hans mot. Skipresidenten fikk ros for å ha orket å stille opp foran pressen på det som blant fremmøtte ble omtalt som den kanskje verste dagen i norsk idretts lange historie. Det som var helt klart, var at det var det aller svakeste OL noen gang for Norge. Null gull i vinterlekene hadde aldri hendt før. Norge ble som nevnt sjette beste skinasjon. Norsk langrenn lå med brukket stav, mens finner, svensker, sovjetrussere og østtyskere fosset frem, ikke bare i langrenn, men også i alt mulig annet. Sovjetunionen tok elleve gull, og 29 medaljer i alt. Øst-Tyskland ni gull, 33

GULLRACET

25 medaljer. Norge null gull, fem medaljer. Hvordan i himmelens land og rike var dette mulig? Etter fire år med store planer og kostbare forberedelser. Prosjekt 88. Nytt nasjonalt toppidrettssenter. Nye politiske vedtak som indikerte en ideologisk dreining i Norge, der toppidrett faktisk skulle være satsingsområde. Måtte man gå mer drastisk til verks for å bli best?

14 Bjørge Stensbøl hadde vært med i sekunderingsteamet for siste gang, men like før slutt hørte han på walkietalkie at det ikke ble medalje denne dagen heller. OL var over. Han orket ikke å dra ned i målområdet og dro heller innover i fjellene sammen med Dag Kaas. Der de sto nå, var det blå himmel og strålende sol. Føret var skarpt og utsikten over de taggete fjellene i Rocky Mountains så spektakulær at det inspirerte til å se fremover. Kaas hadde vært med som sportslig koordinator under lekene, men var mer kjent for å ha trent kvinnelandslaget i langrenn under glansdagene tidligere på 1980-tallet, som nå definitivt var over. Stensbøl hadde vært skiskytterpresident og styremedlem i Norges Olympiske Komité, og fungerte også som leirsjef i Canmore. Med solbriller på nesen forsøkte de å summere opp vinterlekene, og konkluderte med at det hadde vært forferdelig. Det eneste lyspunktet de så, om de ble tvunget til å si noe litt positivt, var at langrennsherrene faktisk ikke hadde skuffet altfor mye.11 Kanskje kunne det være noe å gå videre med. I målområdet traff de Arne Myhrvold, visepresident i Norges Olympiske Komité og formann i styringsgruppen for Prosjekt 88. Noen pressefolk var også blitt igjen der nede, og de tre idrettslederne satte seg ned med dem. Budskapet var tydelig: Prosjekt 88 hadde vært en fiasko. Det var særlig Myhrvold og Stensbøl som førte ordet, og de la frem planer og tenkte høyt om hvordan man nå burde revolusjonere norsk toppidrett. Siden begge hadde en fortid i næringslivet, Stensbøl i bankvesenet og 11 Bjørge

Stensbøl, Makten og æren. Oslo 2010, s. 18.

DDR

Myhrvold i tobakksbransjen, brukte de ord og vendinger som ikke alle sportsjournalistene umiddelbart var fortrolig med, men i korte ordelag var dette budskapet: mer sentralisering, mindre demokrati. Det var for mange kokker, for mye søl. De ville ha mer makt til trenerne, mindre makt til tungrodde organer som idrettstinget og skitinget. «Om Norge skal klare å følge den internasjonale idrettseliten, må lokale særinteresser slutte å blande seg inn, og toppidretten må heller forholde seg til spillereglene ute i verden», forklarte de mens NTB noterte. De mente at toppidretten måtte organiseres under den olympiske komiteen og ville identifisere rollemodeller og kulturbærere. De så for seg merkevarebygging av det neste toppidrettsorganet – hva nå det måtte bli, og hvem som nå måtte komme til å lede det. Det er godt mulig at Bjørge Stensbøl hadde et spesielt navn i tankene. Etter møtet med pressen gikk han tilbake til hotellet. På vei dit møtte han Viggo Aaberg, en gammel kjenning fra skiskytterlandslaget, som nå jobbet for Terje Bogen i Sponsor Service. Aaberg kunne skrive under på at det hadde vært vonde leker, men ville gi Stensbøl en oppmuntring: Det er ikke bare mørkt, sa han, for den unge læregutten som var med herrelandslaget i langrenn kommer til å bli noe stort. Bare vent til neste OL, sa mannen fra Sponsor Service.12

15 Johan Baumann hadde så vidt satt seg ned i setet da en flyvertinne overrasket ham med en påskjønnelse. Som et ledd i samarbeidet med sponsoren SAS hadde hun gleden av å tilby passasjerene hvert sitt ferske eksemplar av Aftenposten, som hadde kommet med et tidligere fly. Siden skipresidenten satt helt foran i flyet, var han blant de første som fikk avisen. Som god høyremann var han ofte enig i Aftenpostens lederartikler, så han brettet ut avisen og bladde rett til kommentarsiden. Overskriften på lederen, som virket lengre enn vanlig, var «Et norsk nederlag». 12 Bjørge

Stensbøl, Makten og æren. Oslo 2010, s. 20.

Hva skjedde egentlig da Norge ble verdens beste langrennsnasjon? Denne boken begynner i Calgary-OL i 1988 – et mesterskap som

LARS BACKE MADSEN

L A R S

B A C K E

M A D S E N

Foto: Gyldendal Billedarkiv

«Det var nok ingen tvil om hvem som satt

både ble et traume og startskuddet for en ny tid. I etterkant av fiaskoen ble nemlig slagplanen lagt, en plan som siden skapte nasjo-

den kjedelige innvendingen om at de

nale ikoner og førte til gullbonanza i mesterskap etter mesterskap:

beste løperne alltid kom fra tømmerhytter

Norge skulle være best i langrenn – for enhver pris.

og husmannsplasser i grisgrendte strøk, og til det var det bare å si; aber natürlich,

Men hvordan er suksessen blitt til? Den prisbelønte gravejournalis-

for slik var det. Det var gjerne der ute de

ten Lars Backe Madsen ruller opp en fascinerende og underholden-

gikk fort og hoppet langt, det hadde vært

de historie om kampen for makt og medaljer. Vi blir kjent med de

elementært helt siden Sondre Norheim

grå eminenser i skiklubben Ull, som styrer langrennssporten gjen-

nom diskresjon og tradisjon. Vi får nye detaljer om feidene mellom Skiforeningen, Skiforbundet og Olympiatoppen, og forfatteren tar

LARS BACKE MADSEN (f. 1968) er journalist og forfatter. Han er utdannet ved Universitetet i Nürnberg og Handelshøyskolen BI. Madsen har tidligere jobbet i NRK, og er nå ansatt i Dagens

oss også med inn i laboratoriene, smørebodene og mesterskaps

Næringsliv. Sammen med journalist og

forberedelsene.

forfatter Jens M. Johansson har Madsen skrevet bøkene Drømmen om England

kom fra Holmenkollen.»

MEDALJER, MAKT OG MYSTERIER I NORSK LANGRENN

(fra boken)

Fremfor alt kommer vi tett på våre mest kjente og kjære idrettshel-

(2005) og Den forsvunne diamanten

ter og deres intense kamp for å bli best. Her er Dæhlie og Ulvang,

– historien om fotballens mørke side

Bjørgen og Johaug, og selvsagt nye historier om Petter Northug.

(2008), den første norske boken som

Boken er skrevet i et fengende språk, full av nye og underholdende

har fått Skup-utmerkelse for kritisk og

detaljer. Den retter et kritisk blikk på hva som egentlig har foregått i norsk langrenn, samtidig som den formidler gleden og entusiasmen ved Norges nasjonalsport.

undersøkende journalistikk. Madsen har også vunnet Skup-prisen for avsløringer om dopingkriminalitet i Norge.