«Frihet. En politisk og personlig historie»

FRIH ET

H AD IA TAJI K

FRIHET En politisk og personlig historie

Tiden Norsk Forlag

1. opplag 2020 © 2020 (1. utgave) Tiden Norsk Forlag, Oslo et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS Omslag: Johanne Hjorthol Foto: Pål Laukli Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Skrift: 11/13,5 p. Minion Papir: 70 g Creamy 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 ISBN 978-82-10-05781-6 Alle Tidens bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

INNHOLD

PROLOG: Å FÅ VÆRE SEG SELV 9 «She-males» i Bangkok. Telefon hjem. Tough love. Balansekunst. Ma hastom. 1. Å HA EN JOBB Å GÅ TIL 13 Stavanger 1974. Kumøkk og fisk. Å skrive dikt på urdu. Rosenberg Mekaniske Verksted. «Han far og de.» Leve forsiktig, drømme stort. Ny arbeidsinnvandring. Normerosjon i arbeidslivet. Å lære å banne på norsk. Alexander Kiellandulykken. De ti oljebud. Fargegata. Å skape et grønnere finansielt system. Too big to fail. Ali Kolonial. Framtidens kraftbehov. Arbeidet som plikt og gode. Takk for innsatsen. Å bygge landet. 2. Å HA LIKE MULIGHETER 51 Toalettene på første klasse. En større verden. Assalam-oaleikum. Å kunne se forskjell på folk. Hva om de hadde blitt i Pakistan? Benazir Bhutto vs. Kjeftesmella fra Bygdøy. Å ha flaks. Pengesterke foreldre. Skatt for fordeling. Ulikhetens paradoks. Gastarbeiter. Canada, Brasil eller Norge? Å vite prisen på en liter melk. BSU-ordningen. Pjoltere og dekketallerkener. Avstand og makt.

3. Å HA MAKT OVER EGET LIV 77 Fra ferje til tunnel. Det kan aldri bli det samme. Allokering av ressurser i det stille. Den globale urbaniseringen. En telefon til Vestre Jakobselv. Bollywood og Norsk Luthersk Misjonssamband. Å skrive eventyr med elefanter. En rektor i Oslo. Konsekvensene av fritt skolevalg. Kyssehjørnet. Å ta hårkur i Bjørheimsvannet. Den eneste homofile i Strand kommune. Å ha ull innerst. Å snakke hvitt en hel dag. En rektor på Tau. Det kristne verdigrunnlaget. Med troen «inni skapet». Et møte med framtiden i Vadsø. 4. Å YTRE SEG UTEN FRYKT 131 Tåfis i moskeen. Vi er tolverne. Å kunne namaz utenat. Ungdommer på iftar-middag. En kort innføring i rasisme de siste 40 årene. Kinas digitale sensur. Salman Rushdie. Demokratiet er ikke noe teselskap. Grenser for ytringsfriheten. Kjuus-dommen. Å koke muslimsuppe. Grunnlovens paragraf 100. En prat med Ida Jackson. World Wide Web og rikstelefonen. Facebooks forretningsmodell. Tåregass foran Stortinget. Trump og Twitter. Lik og del. En morfar i SS. Meninger man har og meninger man får. Å kaste egg. HMS for sosiale medier. En felles ytringskultur. En bunad fra Frafjord. Hijab-saken. Snikislamisering. Snakk om oss. 5. Å HA TRYGGHET OG GOD HELSE 187 Monkey dance. Ikke vær tøff, vær trygg. Endometriose. Assistert befruktning. Å bestemme over sin egen kropp. Katti Anker Møller. NIPT-test. Tidlig ultralyd. En prat med Tilde Broch Østborg. Hva er fremfall? Iboende patriarkalske strukturer. Bioteknologiloven. Å lage kvinnehelsepodkast. Metoo. Helena fra Požega. Å kjøpe en vaskemaskin. Arbeidstilsynet. Underklassens ansikt. Seksuell trakassering

på arbeidsplassen. Kvinnehelse i Pakistan. Problemene med innsatsstyrt finansiering. Et bryllup i København. Korona. Redningspakke og nesespray. Kompensasjonsordningen. Å bli gravid. 6. Å ELSKE DEN DU VIL 241 Kjærlighet og politikk. Å være homofil i bedehusmiljøet. Et barnehjem i Ukraina. LHBTI. Hareides vegg på Facebook. Uttalelser fra Rabita-moskeen. Min Gud er ikke sexist, hun er raus. Å velge en med blå øyne. Utviklingen i det somaliske miljøet. Hjertet velger det hjertet velger. Å bli hypet. Kjærestekompetanse. En journalist i DN på hagefest. En time hos parterapeuten. Den sunne avhengigheten. En historisk dom i Høyesterett. Å føre en sak om æresvold. En notatbok med forslag. Å ta et oppgjør med holdninger. Et valg om frihet. EPILOG: Å HA EN FRAMTID 291 Salget av Opera Software. Statlig eierskap. Fellesskapets risiko. Hvem får gevinstene? Hvem bærer tapet? Å nå 1,5 gradersmålet. En nasjon for alle. For hjerterot og lommebok. Å høre til. Å være fri.

PROLOG

Å få være seg selv

Vi er en liten familie. Mor, far, storebror og meg. «Ma hastom.» Det er meg. Jeg sier det på farsi inn i telefonen én gang om dagen. Jeg ringer hjem hver dag, stort sett. Det har jeg gjort i alle år. Ofte er det ganske korte samtaler der jeg forteller at alt står bra til, og der mor eller far forsikrer meg om at det samme er tilfelle med dem. Noen ganger snakker vi lenge, særlig hvis jeg er frustrert eller en av oss har noe spesielt å fortelle. «Det der er …» Kollegaen min Truls Wickholm leter etter ordene før han konkluderer med hevede øyenbryn: «… skikkelig rart.» Jeg er relativt ny som stortingsrepresentant, mens Truls er inne i sin andre periode. Vi er på reise i Bangkok i forbindelse med stortingsarbeidet. Han har akkurat hørt meg prate i telefonen med foreldrene mine – igjen – og han synes jeg heller burde gi dem litt tough love. «Ikke vær så tilgjengelig, da. De er bortskjemte med at du ringer hele tiden.» Jeg ler det bort. Etter dagens møter har vi dratt på bar, vi har valgt et av de mest suspekte områdene i byen, musikken dunker høyt, altfor høyt, mens vi sitter og gjetter på hvem av kvinnene i lokalet som også har mannlig kjønnsorgan, og hvem av nordmennene 11

som henger ved bardisken – vi kjenner dem igjen på språket – som vil ende opp med å kjøpe tjenester av dem. Da ringer telefonen min. Det er en høyt plassert partikollega. Jeg må ut av lokalet for å høre henne skikkelig. «Hva synes du om en egen norsk imamutdanning?» Det er ett av de øyeblikkene der alle mine verdener møtes: Jeg snakker om imamer i telefonen mens jeg har prostituerte i lokalet bak meg og prøver å finne politiske løsninger sammen med en kollega ved å bruke kultur- og religionskunnskaper fra foreldrene mine. Da samtalen er ferdig, blir jeg stående og se ut i lufta. Der er den igjen, følelsen av å stå på kanten av et stup, eller være på vei over en hengebro, et øyeblikk som krever balansekunst og kanskje litt flaks for å trå riktig og ikke miste seg selv. Ma hastom. Det er meg. Så er øyeblikket borte. Jeg går inn i baren igjen. «Hvordan går det med vennene våre?» sier jeg og nikker mot nordmennene ved bardisken. «Virker som de liker she-males», sier Truls.

1

Å ha en jobb å gå til

Vi må tilbake i tid. Da moren min landet på Sola flyplass utenfor Stavanger i 1974, luktet det hevd – kumøkk – overalt. Bøndene hadde gjødslet åkrene sine. Hun kjente skuffelsen over at det ikke var en verdensmetropol hun hadde kommet til, ingen skyskrapere, ingen moderne motorveier. Bare dette. Hun lurte på om det luktet sånn hele tida? Nei da, beroliget faren min henne. Inne i Stavanger by oppdaget mor at han hadde rett, men at det slett ikke gjorde ting bedre: Hele sentrum luktet som et fisketorg. Dette var duften av næringslivet på Nord-Jæren tidlig på 1970-årene: kumøkk og fisk. På den tida var det 1400 gårdsbruk i kommunen som huset flyplassen, mange av dem ganske små. Ikke rart det luktet. I dag er det rundt 200. I hele fylket har antall bruk gått ned og gjennomsnittlig driftsareal gått opp. Samtidig er Rogaland det største fylket på verpehøns, slaktesvin og sau, i tillegg til at vi forsyner hele landet med – av alle ting – tomater og persille. Fram til 1970-årene var Stavanger by også den viktigste leverandøren av hermetikk til resten av landet, ikke minst når det gjaldt brisling. Nettopp dette ble mors første jobb i Norge: å stå ved et samlebånd og legge brislingen pent i boks. Hun fikk akkordlønn og ble flink til å legge fiskene hurtig ved siden av 15

hverandre med nennsomme fingre, for å holde akkorden uten å ødelegge fisken. «Det luktet fisk av alt», sier hun i dag og sukker, «håret, klærne, huden. Jeg følte at jeg var en fisk.» Hjemme skrev hun dikt om fiskelukta på urdu i notatblokka si. Hun kunne ikke norsk så godt. De andre som jobbet på fabrikken, var også stort sett innvandrerkvinner. Alt handlet om å arbeide hardt, tjene penger og komme seg hjem til mannen sin. Det var først da hun begynte på varehuset EPA i Lars Hertervigs gate i Stavanger, at hun fikk norske kolleger. Fars første jobb i Norge var på Rosenberg Mekaniske Verksted. Han var fagutdanna sveiser. På Rosenberg satset de på den tida mest på bygging av gasstankskip, blant annet til frakt av flytende naturgass, såkalt LNG. Senere handlet det mer om bygging av oljeplattformer – Gullfaks, Statfjord, Troll. Far var med på å sveise dem alle, og flere til. Han er stolt i stemmen når han snakker om det. «Troll A-plattformen – den er stor ingeniørkunst», sier han. Den er på 472 meter og har en undervannsstruktur på 369 meter, med andre ord den høyeste betongplattformen for petroleumsproduksjon som noensinne er laget, og den største konstruksjonen som er flytta av mennesker på jordens overflate. Han snakker om vinkler og materialer som jeg ikke begriper, og med samme innlevelse kunstnere har når de snakker om et av sine verk. Far fikk ikke lov av mor til å dra ut i Nordsjøen for å jobbe på plattform. Turnusen var slik at han da måtte være borte i ukevis. «Da blir jeg helt alene her, helt alene», sa hun, og mente det i ordenes mest bokstavelige forstand. Alene i dette fremmede landet, med de kantete ordene som tok så mye plass i munnen. Med alle disse fremmede folka som kikket på henne, men som sjelden hadde mot til å snakke med henne. Ingen å snakke med, ingen å lette hjertet sitt til. 16

Så han lot være. I stedet sveiset han på land, på ulike verft, i perioder for flere arbeidsgivere. «Da var det bare fargen på kjeledressen som gjorde at jeg husket hvor jeg var og hvilket skift jeg befant meg på», forteller han. Det var lange dager med fysisk krevende arbeid. Det var norsk industrihistorie. Og det var fagbevegelsen. Far ble raskt rekruttert som medlem i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Beskjeden fra kollegene var tydelig da han begynte som sveiser i Stavanger: «Du melder deg inn.» Det var ikke et spørsmål. Dette er en forening som gjennom mer enn 120 år har lagt stor vekt på styrken i å være mange. På fanene deres har det stått: Solidaritet er styrke. Samhold er makt. Løft i flokk, så seirer vi nok. Far ble en del av en stolt arbeidskultur. Tidligere hadde arbeidsfolka hver gang en båt var ferdig, ordnet en sølvpokal med inskripsjonen «Takk for at vi fikk bygge båten» til eier og skipsreder Sigval Bergesen d.y. Nå overtok yngre generasjoner klubbledelsen – de fortsatte tradisjonen med å overrekke en sølvpokal, men sluttet å ha en inskripsjon. Da Bergesen spurte hva som var årsaken, forklarte de at de vel synes Bergesen burde takke dem for å ha bygget båten i stedet. Det utløste et spetakkel. Men denne generasjonen arbeidsfolk ville ikke stå med lua i hånda og takke, de ville stå rakrygga for arbeidet sitt, være likeverdige med sin overordna, bedriftseieren. Gunnar Roalkvam har skrevet diktet «Han far og de», som er tonesatt og framført av Reidar Larsen. Der synger han: «I aviså så stod det at det va Sigval Bergesen d.y. så bygde båtane, men va det ikkje han far og di?» Det var jo han far og de.

17

Mor ringte hjem til familien i Pakistan hver søndag. Det var det de hadde råd til. Stolt arbeidskultur eller ikke: På den tida var timelønna for menn i industrien like over 26 kroner. Hvert minutt med samtale med foreldrene i Pakistan kostet nesten det dobbelte. Så hver uke stod mor i kø utenfor Telehuset i Stavanger og ventet på tur, med noen av pengene de hadde spart gjennom uka, i lomma. I 1970-årene kunne man jo ikke vite hvem som ringte, ettersom nummeret ikke var synlig på noe vis, så hvis mor ikke hadde noe på hjertet, lot hun det bare ringe tre ganger før hun la på. Da visste nani, bestemor, at det var mamma. De tre ringesignalene gav henne ro. Alt var i orden med jenta hennes langt der borte. Hvis mor ville prate, lot hun det ringe lenger. Da tok de telefonen i den andre enden etter fjerde ringesignal. «Ma hastom.» Mor sa at det gikk fint, også når ting var vanskelig. At hun var glad, også når hun egentlig savnet dem så mye at det gjorde vondt. At de ikke måtte bekymre seg, selv når hun var urolig. Hun balanserte samtalene: fortalte om savn, men også om lykke, og ville ikke overføre egne bekymringer på moren sin. Men alle mødre forstår mer enn det som blir sagt. Så var de kostbare minuttene ute. Da var det sju dager til neste gang. Mange ganger har jeg spurt meg om jeg ville klart det samme: reise til et annet land uten å kunne språket eller forstå kulturen, og starte fra bunnen av. Søke arbeid uten egentlig å kunne spillereglene. I en tid uten mobiltelefon, internett eller enkle oversettelsesverktøy. Uten penger til returbillett. Spare, spare, spare. Leve forsiktig. Drømme stort. Fram til 1988 hadde Televerket monopol på både telefoni og salg av telefonapparater. Ved inngangen til 1980-årene var det over 80 000 personer som stod på venteliste for å få kjøpe tele18

fon. Hadde du en spesielt god begrunnelse, kunne du rykke framover i køen. Da mor ble gravid, slet hun med hyperemesis gravidarum, alvorlig svangerskapskvalme, som cirka 1 prosent av alle gravide rammes av. Det innebærer kvalme og brekninger døgnet rundt, så mye at det er vanskelig for den gravide å holde på mat overhodet. Det var lange sykehusopphold. «Du må snart begynne å betale leie», spøkte sykepleierne på sykehuset til faren min da han enda en gang kom etter endt arbeidsdag for å besøke mor. Graviditeten og sykdommen gjorde at de kunne søke om å rykke framover i telefonkø, og de fikk telefon tidligere enn de ellers ville gjort. Lenge tenkte de at Norge var et midlertidig oppholdssted. Før eller siden skulle de hjem. Men de ble stadig mer etablert. Barn var på vei. Og nå hadde de til og med fått telefon. * Det kommer fortsatt arbeidsinnvandrere til Norge. Antallet økte kraftig etter EU-utvidelsen mot øst i 2004. I dag utgjør de over 200 000 personer. Svært mange av disse er menn fra Polen og Litauen. Ikke alle blir tatt imot som min far. EL og IT Forbundet i Rogaland avslørte i 2004 at 14 polske arbeidere som jobbet for Statnett i Lysebotn, i praksis jobbet 12 timer hver dag, 7 dager i uka, mot en betaling på 22,22 kroner timen. Norsk minstelønn for en energimontør på den tida var 112 kroner timen. Under aksjoner mot arbeidslivskriminalitet i 2016 traff politiet i Stavanger en polsk anleggsarbeider. For tre ukers hardt arbeid hadde han fått 80 kroner dagen og 1000 sigaretter som lønn. Han var ikke den eneste. 19

Fellesforbundet, som organiserer mange arbeidsfolk, forteller at på enkelte arbeidsplasser har de ingen medlemmer. Absolutt ingen. Dette gjelder først og fremst innen bygg og anlegg. Særlig gjelder det arbeidsplasser der det er mange utenlandske arbeidstakere, mange innleide og få som tør å organisere seg – for da mister de jobben. Etter at jeg ble innvalgt stortingsrepresentant fra Rogaland, har jeg hver måned møtt LO-folk i hjemfylket mitt til en prat om hva som foregår på arbeidsplassene der. Det skjer som regel den siste fredagen i måneden. På vei til møtet en høstdag i 2017 var jeg som vanlig litt for tynnkledd i kulda og hutret meg inn fra gateplan. Inne satt de fremste tillitsvalgte for de lokale LO-forbundene, folk jeg er blitt glad i, folk som har et liv bak seg med erfaring fra grunnplanet på arbeidsplasser rundt om i hjemfylket mitt. Jeg fikk en kopp kaffe av distriktssekretæren i Rogaland, Eirin Sund, og vi snakket lenge om hvordan det var å være fagorganisert for tida. Det var da Espen Watne tok ordet. Han var i 20-årene og hadde nylig vært innleid på en industriarbeidsplass. Nå var han arbeidsledig. «Jeg skjønte at de ikke likte at jeg var tillitsvalgt», sa han om den tidligere arbeidsplassen sin. «Det ble dårlig stemning hvis jeg snakka om rettigheter eller organisering.» Så da landsmøtet til fagorganisasjonen nærmet seg, kvidde han seg for å si fra om at han skulle delta der. Kanskje han kunne finne på en unnskyldning? Nei, til slutt gav han beskjed og dro. Da han kom tilbake, sa de opp kontrakten – og forklarte at de ikke trengte ham lenger. «Men så leide de inn noen andre til samme jobb seinere», sa han. Alle forstod hva det betydde. Han var ikke en arbeidstaker de trengte å investere i, han var en de kunne si opp når de 20

gikk lei av de mange spørsmålene hans, eller når det kunne gi høyere avkastning å hente inn noen andre. Espen er en av mange som har opplevd denne endringen i maktforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Du er ikke særlig høy i hatten i utgangspunktet når du er ung og ny. Hvis du i tillegg er innleid og ikke fast ansatt, står du ganske svakt. Enda svakere blir du om du ikke har arbeidskamerater rundt deg som kan stille krav på dine vegne. Omfanget av innleie var stort på en del verft også på 1970tallet, men da førte det til opprør også på arbeidsgiversida. De var ikke tilfreds med å miste kontrollen over hvilken tilknytning arbeidsfolka hadde til bedriften. Norsk Arbeidsgiverforening, en av forløperne til NHO, bidro til å drive fram et forbud mot utleie av arbeidskraft i 1971. Forbudet ble opphevet i 2000. I 2019 var antall organiserte hos Rosenberg like over 300 personer. Omtrent like mange var fast ansatt. I tillegg jobbet det 600 innleide arbeidstakere der. Andre verft kan fortelle om tilsvarende tilstander, der antallet innleide langt overgår tallet på de fast ansatte. Arbeidsinnvandrerne er overrepresentert blant de innleide. Kombiner det å være innleid arbeidstaker med svake ferdigheter i norsk, lite kunnskap om norske lønns- og arbeidsforhold, i tillegg til minimal kontakt med nordmenn som kan si noe om hva man bør kunne forvente av arbeidsforhold – og du får en gruppe mennesker det er lett å utnytte. Det er det mange av dem som blir. Utenlandske arbeidsfolk har 30 prosent høyere risiko for å omkomme på jobb enn norske arbeidstakere for øvrig. Ifølge skatteetaten er utenlandske arbeidstakere også overrepresentert i utførelsen av svart arbeid. Dette gjelder ikke bare de mannlige arbeidsfolka – hel21

ler ikke kvinnene slipper unna. De befinner seg bare i andre bransjer. Nesten 20 prosent av kvinnene som har kommet til Norge fra Øst-Europa, jobber innenfor renhold, sammenlignet med under 1 prosent av kvinner med etnisk norsk bakgrunn og drøyt 2 prosent av dem fra Vest-Europa. Som renholdere er de en utsatt yrkesgruppe, med lav lønn og uten sikkerhetsnett. I en undersøkelse fra 2010 viser det seg at mer enn halvparten av dem jobber uten kontrakt og uten å betale skatt. Dette bekymrer meg ikke bare fordi jeg i disse arbeidsfolka gjenkjenner mine egne foreldre: hardtarbeidende fremmede som gjerne ville gjøre et ærlig arbeid og forsørge familien sin. Men også fordi deres arbeidsvilkår påvirker resten av arbeidslivet og samfunnet vårt. Hvis vi ønsker et Norge med ordna arbeidsforhold for alle, kan vi ikke akseptere ulike standarder for folk med ulike bakgrunner. Svart arbeid, arbeidslivskriminalitet og sosial dumping har en smitteeffekt. Flere etater som jobber mot arbeidsmarkedskriminalitet, karakteriserer dette som «normerosjon», altså at våre standarder for hva vi synes er akseptabelt og ikke, endrer seg. Det er bare noen år siden to østeuropeiske arbeidsfolk ble oppdaget av en tilfeldig forbipasserende flere meter opp på et tak ved Torgallmenningen uten noen som helst form for sikring. Dette skjedde ikke i en bakgate, ikke i nattens mulm og mørke, men midt på lyse dagen og midt i Bergen by. Jobben gikk ut på å sette opp antenner for NetCom, det som i dag er Telia. Hadde de tråkket feil eller hatt uflaks og sklidd, ville de falt flere meter ned og rett i asfalten. Det ville betydd store helseskader. Kanskje ville også liv gått tapt. Saken viste seg også å være et alvorlig eksempel på sosial dumping: Arbeiderne var rumenere som jobbet på slavekontrakt: 7 kroner og 50 øre timen. En ansatt hos en norsk tele22

montør tjener hele 20 til 30 ganger mer. Kontrakten hadde også eksempler på bruk av økonomiske tvangsmidler: Arbeidstaker var selv økonomisk ansvarlig hvis kvaliteten på arbeidet ikke var bra nok, og måtte både erstatte selskapets tap og betale for utgifter i forbindelse med arbeidsplassens forsinkelser i arbeidet. Ville de ut av kontrakten, måtte de også betale seg ut av det: med tre årslønner. De var med andre ord låst til en arbeidshverdag de hverken kunne opponere mot, forhandle om eller forlate. Risikoen for normerosjon blir særlig viktig å tenke på i årene etter koronapandemien, når økonomien og arbeidslivet gradvis skal normaliseres og behovet for arbeidskraft vil øke igjen. Faren er stor for at ønsket om rask verdiskaping kan komme til å trumfe trygge arbeidsforhold og forutsigbare kontrakter. Finanskrisen i 2008 fungerte i mange europeiske land som en katalysator for ledighet og dårligere arbeidsvilkår, særlig for unge arbeidstakere. Den bidro også til økende sosiale og økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn, mellom ung og gammel, og mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn – i tillegg til at den forsterket allerede eksisterende sosiale og økonomiske skillelinjer, basert på foreldrenes bakgrunn og økonomi. Det er et forvarsel om hva som kan komme om noen år. Hvis vi ikke gjør noe med det. En viktig del av løsningen kommer til å være faste kontrakter framfor økt bruk av innleide eller midlertidig ansatte. Det har betydning for om arbeidsgivere ser verdien av å investere i arbeidsfolka sine. Skal de bli eller byttes ut om kort tid uansett? Det gjelder investering i alle typer kompetanseutvikling, ikke minst språk. 23

Manglende språkforståelse fører i enkelte bransjer ofte til uoversiktlige og farlige situasjoner. De regionale verneombudene for byggebransjen omtaler dette som «en stadig økende og veldig alvorlig utfordring» og forteller at de kjenner til flere tilfeller der lærlinger er blitt satt til å arbeide med ufaglærte og utenlandske arbeidstakere uten et felles språk. Dommen til de regionale verneombudene var hard i 2019: «Dette er en alvorlig utvikling som vil få konsekvenser i lang tid fremover og som kan skape farlige situasjoner på arbeidsplassene.» Det er et problem av tre grunner: Den ene er at ulikt språk kan svekke sikkerheten på jobb. Misforståelser oppstår, og ulykker skjer. Den andre er at det etter alt å dømme bare er de som behersker det norske språket, som får oppdrift. De får flere muligheter. De har kompetanse og ferdigheter som er attraktive nok til at de allerede har fått jobb i Norge. Og med språkferdighetene på plass kan de trolig brukes til enda flere oppgaver. Den tredje er at språket er en viktig del av det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen. Hvorfor i alle dager skal en norsk 17-åring gå i lære på en arbeidsplass der han eller hun ikke har noen å spise matpakka sammen med, siden alle de andre forteller gode historier og slår vitser seg imellom på polsk? Historiker, forfatter og malersvenn Jonas Bals skriver om betydningen av språkferdigheter i boka Hvem skal bygge landet? Han forteller om da Oslo Bygningsarbeiderforening arrangerte norskkurs for polske arbeidere, og arbeidsfolka ba om en ekstra kurskveld: Det var noe viktig de ikke hadde lært ennå. De hadde ikke lært å banne på norsk. De hadde skjønt hvordan de ble en del av det sosiale fellesskapet – og da er ikke tekniske faguttrykk med presise betegnelser på alle skrutrekkere nok. 24

Forskeren Kamilla Kraft har sett nærmere på betydningen av språk på jobb. Hun fulgte arbeidsfolk på en norsk byggeplass. Der jobbet det nordmenn, svensker og polakker. De to førstnevnte gruppene var som regel fast ansatte. Polakkene var på midlertidige kontrakter og kunne sjelden hverken norsk eller engelsk. Siden effektivitet og sikkerhet stod høyt på agendaen, ble arbeiderne delt inn i ulike «lag» basert på etnisitet og språkferdigheter. Det gjorde at man unngikk misforståelser som kunne få alvorlige konsekvenser. Men det var et tveegget sverd: De få som kunne norsk, ble et viktig bindeledd mellom de øvrige polske arbeiderne og ledelsen, noe som i tur førte til at bedriftslederne ikke hadde noen interesse av å investere i norskkurs for resten – de fikk jo beskjedene likevel, og dessuten var de bare inne på midlertidige kontrakter. Dette fører til mindre likhet blant arbeidstakerne. Hvis sentrale arbeidsoppgaver bare er noe man får oversatt fra et annet språk, mister arbeidstakerne muligheten til å ha innflytelse over hvordan oppgavene skal løses. Det gjorde dem mindre selvstendige. De ble til kroppsarbeidere, ikke til kolleger. Det tok tid for foreldrene mine også. Far gikk på norskkurs. Mor lærte ved å peke på ting i butikken og høre de ansatte fortelle hva det het: «Løk». «Eple». «Brød». Hun gjentok etter beste evne, ofte til gjensidig latter. Banneord lærte de av å overhøre tilfeldige krangler. Stort sett lærte far de stygge ordene før mor, men han forklarte dem gjerne grundig for henne når han hadde lært noe nytt. Så hevet de øyenbrynene og ristet på hodet over alle de saftige uttrykkene som fantes på dette nye språket. *

25