Elvin Griff har gått på en topphemmelig agentskole siden foreldrene døde da han var baby. Han er trent opp til å bli den perfekte agent. Men en dag finner han ut at skolens mål ikke er å gjøre verden bedre, men å beskytte rike familier. Da beslutter Elvin å rømme – og siden har han vært på flukt fra verdens farligste agenter.
Lydias mor sitter i fengsel. Dette har Lydia klart å holde hemmelig, så hun skal slippe å bo hos en annen familie. Men da alt avsløres, beslutter hun å rømme sammen med Elvin. Duoen reiser ut i verden på tidenes mest spennende flukt.
1. Å SURFE TIL TOPPS – Se på den utsikten, sa Lydia imponert og pekte ut av vinduet på pickupen. – Utrolig fint å endelig få være på fjellet, sa Elvin. – Tuller du? Du bor i dette landet og har aldri vært på fjellet før? 9
– Du vet vel at jeg er veldig dårlig på å tulle. – Det er sant. Da er det skikkelig på tide med en fjelltur. Elvin og Lydia hadde fått haik med en hyggelig gammel mann som skulle på hytta si langt inne i fjellheimen. De hadde stått i veikanten og viftet med tommelen, og til slutt hadde mannen i pickupen stoppet. Denne gangen skulle de nemlig dra et sted det ikke gikk noen busser eller tog til. De hadde vært på flukt i flere uker, og hadde hele tiden kikket seg over skulderen etter agentene som var ute etter dem. – Så foreldrene deres bor i Soltind? spurte sjåføren. Fram til nå hadde han ikke vært særlig snakkesalig og bare kjørt stødig og rolig langs de smale fjellveiene. Lydia og Elvin 10
vekslet blikk. Det gjaldt å ikke si noe som fikk mannen til å bli mistenksom. – Ja, løy Lydia. – De venter på oss. Vi skal stå på ski. – Jeg har hørt at det er et veldig spesielt sted, sa mannen. – Hva mener du? spurte Elvin. – Jeg har hørt at de ikke vil ha hvem som helst der oppe i Soltind, og de nekter folk å ta taubanen opp. Men dere har jo foreldre der, så det går vel greit for dere. – Eh … ja, sa Lydia usikkert. Ideen var å komme seg lengst mulig vekk fra folk. Lydia hadde en gang hørt om Soltind, og om hvor øde og vakkert stedet lå, på toppen av et snødekket fjell. Siden de var i nærheten, var planen å komme seg opp dit og ligge lavt en stund. De kunne trenge noen dagers hvile. 11
Foran dem åpenbarte taubanen seg. Helt på toppen av det stupbratte fjellet skimtet de landsbyen. – Hvem er det som sier at de ikke vil ha hvem som helst der oppe? spurte Elvin. – Ryktene sier at stedet styres av en ganske sprø fyr. Men det vet kanskje dere mer om? – Vi synes ikke han er sprø, sa Lydia raskt.
– Nei, vi synes han er innmari grei, la Elvin til. – Beklager, jeg sa bare det jeg har hørt. Dere får ha det hyggelig der oppe, sa mannen og stanset pickupen. Elvin og Lydia takket for skyssen og gikk ut, og like etter kjørte han av gårde. – Jeg er ikke helt sikker på hvor lurt det er å dra opp dit, sa Lydia og tittet opp mot husene som klamret seg fast til fjellet. – Jeg tror ikke vi har noe valg. Hvor skal vi ellers dra? – Men tenk om de nekter oss å bli med taubanen? – Antakelig gjør de det, sa Elvin. – Heldigvis kan vi surfe. – Hva mener du nå? – Du vet, jeg liker å reise med den aller beste utsikten. 13
– Du mener vel ikke på det jeg tror du mener? – Ingen ser oss hvis sitter på taket av vogna. – Er du helt gal? Tenk om vi faller av. Er du klar over hvor langt det er ned? – Ja, kanskje 7–800 hundre meter. – Nettopp! Det er sikkert greit for deg som har gått på agentskole hele livet, men
for en som bare har klatret litt i en ribbevegg i gymmen, er det der galskap. – Men jeg skal jo hjelpe deg. – Det blir ikke mindre høyt av at du holder meg i hånda. – Har du et annet forslag, da? – At vi ikke gjør det. – Se, der går det noen inn i vogna. Nå har vi sjansen.
– Jeg nekter. Bak seg hørte de en bilmotor. – Det kommer noen. Vi må gjemme oss. Denne gangen nølte ikke Lydia. De løp over plassen og smatt bak taubanebygningen. Elvin tittet rundt hjørnet og så en bil med mørke ruter kjøre inn på parkeringsplassen. Det var umulig å si om
det var agenter i den, men det var nøyaktig slike biler agentene pleide å bruke. Lydia protesterte da han begynte å klatre oppetter takrenna. – Jeg blir her, sa hun bestemt. I samme øyeblikk gikk to menn i dress ut av bilen. Elvin kjente dem igjen. – De mennene er definitivt agenter, hvisket han.
E
lvin og Lydia må kaste seg på en taubanevogn for å unnslippe
agentene som jakter på dem. Flukten går til en fjellandsby på kanten av et stup der alle innbyggerne går i hvite skidresser. Hvem er denne humørløse Napoleon som alle ser opp til? Og er virkelig alle barna innelåste?