Den skotske forfatteren Jenny Colgan (f. 1972) forener romantikk med humor og hjertevarme, og treffer lesere i mange land med sine varme og humoristiske bøker. Hun har tidligere bodd i en lang rekke land, men er nå bosatt i Edinburgh med mann og tre barn. Colgan er en internasjonal feelgood-stjerne, og bøkene hennes topper bestselgerlister verden over. Hun fikk tildelt prisen Romantic Comedy Novel of the Year i 2018 for Velkommen til Floras kafé, og bøkene hennes er solgt i over 350 000 eksemplarer i Norge så langt.
Hege Frydenlund er en erfaren
oversetter som har gitt norsk språkdrakt til en rekke av Jenny Colgans bøker. Hun er medlem av Norsk Oversetterforening. Omslagsdesign: Holly Macdonald Forfatterportrett: Kajsa Göransson
Da Mirren ankommer det enorme, forfalne huset, møter hun også den sjarmerende, men upålitelige rivalen Theo. Sammen med Jamie, den snobbete søsteren hans og eiendomsforvalteren Maggie følger de sporene som er lagt ut av Jamies gåtefulle bestefar. De må trosse både snøstorm og isolasjon, for hvis de skal redde slottet, må de finne skatten før året er omme. Under jakten må Mirren ikke bare løse mysteriene, men også finne ut hvem hun egentlig kan stole på – og hva hjertet hennes prøver å fortelle henne.
Årets herligste jule fortelling!
Det hemmelige julebiblioteket
Mirren Sutherland finner en sjelden og verdifull bok på loftet til grandtanten sin. Den fører henne til Jamie McKinnon, som desperat trenger hjelp til å finne en annen forsvunnet bok som kan redde det falmende familiegodset hans i det skotske høylandet.
HAR DU OGSÅ LEST DISSE HERLIGE JULEBØKENE AV JENNY COLGAN?
«Ingen skriver koselig, eskapistisk romantikk som Jenny Colgan!» SUNDAY EXPRESS
Originaltittel: The Secret Christmas Library Copyright © Jenny Colgan, 2025 First published in Great Britain by Hodder & Stoughton Limited, 2025 Published in the Norwegian language by arrangement with C&WAgency Alle personer, steder og hendelser i denne boken, bortsett fra dem som åpenbart tilhører offentligheten, er fiktive, og enhver likhet med virkelige personer, levende eller døde, er rene tilfeldigheter. Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 60 g Creamy 2,0 Boken er satt med 11/13,5 pkt. Minion Omslagsdesign: Hachette UK Oversetter Hege Frydenlund er medlem av Norsk Oversetterforening. ISBN 978-82-05-62426-9 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boken, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 4
26.08.2026 10:23
Jenny Colgan
Det hemmelige julebiblioteket Oversatt fra engelsk av Hege Frydenlund, MNO
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 3
26.08.2026 10:23
Kapittel 1
D
et var ikke Londons feil, for London viste seg fra sin aller vakreste side i den frostklare førjulstiden. Det var store røde sløyfer overalt, små snødekte hus lyste i butikkvinduene, og på Trafalgar Square glitret det store juletreet som var en gave fra Norge. I de mørke, tidlige kveldene satt folk inne i varmen bak duggete pubvinduer og lo og pratet og skålte for julen. Smokingkledde menn og kvinner i vakre juvelfargede kjoler steg ut av svarte drosjer i en sky av parfyme og satte føttene på våte fortau som speilet de skinnende lysslyngene over dem, og innenfor de eldgamle brosteinene og murene rundt Somerset House suste skøyteløpere rundt på isen. Nei. Mirren Sutherland visste at det ikke var den vakre, tindrende, strålende, dyre byen som fikk henne til å føle seg så nedfor. Det var henne selv. Og denne tiden på året. Det at London ble glitrende og funklende og spennende minnet henne bare om andre menneskers vidunderlige julefeiringer. Men moren hennes var nødt til å jobbe, brødrene hennes nektet å avtale noe som helst, og selv hadde hun gjort en idiotisk feil da hun hadde latt som overfor vennene at hun hadde det helt fint og hadde masse planer – og nå var det for sent å trekke det tilbake. For julen i fjor hadde vært fantastisk, og denne kom til å bli helt forferdelig. 5
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 5
26.08.2026 10:23
Mirren hadde vært en bokorm hele livet og hadde aldri følt at hun hadde nok bøker. Hun følte seg egentlig bare trygg når hun hadde fem–seks uleste pocketbøker i en stabel på nattbordet, tre biblioteklånekort, to Kindle-lesebrett og et nødlager med Douglas Adams-bøker på badet i tilfelle døren gikk i vranglås. I fjor hadde hun brukt julen til å lete etter en bok grandtante Violet husket fra barndommen, og som hun mot slutten av livet hadde bedt Mirren om å spore opp. Sammen med den uimotståelig kjekke Theo Palliser, som jobbet for en antikvarbokhandler, hadde hun saumfart bokhandler over hele landet før hun til slutt fant boka helt på egen hånd, gjemt i pakksekken til den avdøde oldefaren, som altså var faren til grandtante Violet. Boka hadde vist seg å være et uvurderlig originalverk, skrevet av Robert Louis Stevenson og illustrert av Aubrey Beardsley, og den egentlige eieren, grandtante Violets barndomsvenninne June, som var i familie med Beardsley, hadde bestemt seg for å donere den bort. Det hadde vært en flott overrekkelsesseremoni da boka ble stilt ut, og Mirren hadde til og med fått en liten finnerlønn, som alle mente hun burde bruke som egenkapital for å få lån til å kjøpe en liten leilighet. Theo hadde ikke kommet til seremonien. Mirren hadde virkelig trodd at de hadde hatt noe. Men så snart alt oppstyret hadde lagt seg, hadde han ghostet henne fullstendig. Mirren hadde vendt tilbake til jobben som bygningstekniker, der ingen brydde seg det minste om bøker. Grandtanten var død, og det var ingen tvil om at livet var mye tristere nå enn det hadde vært før det store eventyret hennes. Hun hadde til og med hatt dagdrømmer om at hun og Theo reiste verden rundt og oppsporet bøker sammen … men han hadde selvfølgelig vendt tilbake til sin fine verden av stille bib6
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 6
26.08.2026 10:23
lioteker og kostbare førsteutgaver, mens hun selv hadde fortsatt med å måle opp rottebefengte lagerbygninger til nok et studentboligprosjekt. Det fantes ikke mange ledige stillinger for bokfinnere, hadde hun oppdaget. Pluss at det astronomiske boliglånet på den nye ettromsleiligheten gjorde at det var vanskelig i det hele tatt å skulle tenke på å gjøre noe annet. Hun visste at det var barnslig å ønske at det skulle skje noe magisk bare fordi det var jul. Det var stille på jobben, så hun bestemte seg for å ta tidlig lunsjpause, og merket at føttene – som så ofte ellers – førte henne bort fra det pregløse kontoret i Euston Road, over den sterkt trafikkerte gjennomfartsveien, forbi det skinnende hvite sykehuset og inn i Bloomsbury, der British Museum lå – museet som huset det dyrebare funnet hennes, det mest strålende øyeblikket hittil i livet. Den vidstrakte bygningen opptok et helt kvartal. Å, som hun elsket Bloomsbury – det elegante området av London som var viet lærdom, bøker og studier. Det var fullt av universiteter, biblioteker, forlag og arkiver, vakre plasser og velstelte hager, og overalt på de gamle bygningsfasadene hang det blå skilt som fortalte om berømte forfattere som en gang hadde bodd der: J.M. Barrie, Virginia Woolf, W.B. Yeats, H.G. Wells, Charles Dickens … det bare fortsatte og fortsatte. Mirren så på juleutstillingene i de små butikkene hun gikk forbi – mange av dem solgte bøker og antikviteter – og tok snarveier gjennom gamle, brosteinsbelagte passasjer mellom flotte hus med store messingdørhammere som var gamle allerede da Dickens var ung. Det regnet selvfølgelig, og hun dyttet det krøllete kastanjebrune håret inn under den sennepsgule lua og håpet det ikke ville kruse seg for mye. Hun passerte grupper med glade, ropende mennesker på vei inn i gamle bindingsverksrestauranter eller iført partyhatter. Hun gledet seg 7
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 7
26.08.2026 10:23
ikke stort til sitt eget julebord. De hadde hatt et veldig stille år på jobben, og alle de morsomme kollegene som ikke hadde enorme boliglån å hanskes med, hadde sluttet. Det kom antagelig bare til å bli henne og folkene på regnskap i pauserommet, sammen med en boks peppernøtter. Inne i museet med den brede trappen på forsiden, søylene og den ikoniske kuppelen, var det like hektisk som alltid. Hun elsket at museet var så stort og at det rommet så mye. Bak låste dører med bilder av løver utenpå var det fullt av dyrebare gjenstander som måtte reddes i tilfelle brann, og under bygningen var det en nedlagt undergrunnsstasjon der de oppbevarte enda mer. Utenfor museet gjennomsøkte vakter veskene til turister som ville se mumiene og det angelsaksiske gravskipet, og ved den høye inngangen sto det glitrende juletrær. Inne var det flere trær og lys, i tillegg til flotte girlandere av kristtorn og eføy i taket til det berømte runde leserommet i den store borggården – det enorme, glassdekkede atriet i hjertet av museet. Mirren nikket til sikkerhetsvaktene, som etter hvert hadde lært seg å kjenne henne igjen som stamgjest. Og midt i det hele, oppe på utsiktsgalleriet i det sirkulære leserommet, befant bidraget hennes seg: hennes egen bok. Det vil si – boka hun hadde funnet. Hver gang hun besøkte den, minnet den henne på en litt vemodig måte om hvor glad hun hadde vært sist jul, samtidig som den ga henne en følelse av stolthet før hun gikk tilbake til det triste kontoret og tenkte på at hun i år kom til å tilbringe tre dager i sofaen hjemme hos broren mens alle syntes synd på henne og moren surmulte. Her var det noe som bare var hennes. Med skjerfet flagrende etter seg sprang hun med lette skritt opp den brede, gamle steintrappen, der trinnene var blankslitte etter to hundre år med besøkende.
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 8
26.08.2026 10:23
Kapittel 2
O
ppe på galleriet gikk Mirren stillferdig inn i et siderom. Selv om hun var her ofte, ble hun alltid like imponert. Det var et kjølig, temperaturregulert lokale, nesten helt mørkt, der man kunne gå inn – der forunderlig nok hvem som helst i hele verden kunne gå inn – og se noen av de mest ekstraordinære bøkene som noensinne var laget. En original første folio av Shakespeare. En bibel fra trehundretallet. Middlemarch, skrevet for hånd. Det var et paradis for bokelskere. Og der, helt i enden av rommet, noen ganger med en liten klynge mennesker rundt, var boka hennes utstilt: Barnas versehage, med originalillustrasjoner av Aubrey Beardsley. Hun satte seg på en av de røde, sekskantede krakkene og ventet på at folk skulle komme og se. Det var noen uinteresserte barn der, som ble slept med rundt på museer av foreldrene fordi de mente at det bidro positivt til dannelsen deres. Men hun var ikke opptatt av dem – hun var opptatt av de som virkelig var begeistret for å se boka, de som gispet og sukket av beundring over de vakre tegningene og over notatene Stevenson selv hadde gjort i margen. Hun hadde ikke vært på jakt etter en skatt, men hun hadde funnet en, og når livet var vanskelig, slik det var nå, ga det henne mye glede å se andre mennesker fryde seg over den. Det var til og med et skilt der, 9
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 9
26.08.2026 10:23
der det sto med små bokstaver: Velvillig donert av June Wilson, grandniese av Aubrey Beardsley. Funnet av Mirren Sutherland, London 2024. Denne spesielle dagen sto en høy mann med sandfarget hår og temmelig shabby klær – ikke akkurat et uvanlig syn i British Museum, det skal sies – og stirret på boka. Hun smilte fornøyd for seg selv og følte at hun likte mannen, uten å vite det minste om ham, bare fordi han satte pris på den. Plutselig snudde han seg og vinket til seg en av museumsvaktene. «Når det står ‘funnet’ …» sa han med en uvanlig aksent Mirren ikke klarte å plassere. Hun lyttet ivrig. «Ja?» sa vakten, som i motsetning til sikkerhetsvaktene aldri så ut til å legge merke til Mirren når hun kom og gikk, eller, hvis hun gjorde det, aldri lot seg merke med det overfor den bleke jenta med de store grå øynene og det rødbrune, krøllete håret som så ofte befant seg i rommet. «Hvordan fant vedkommende den?» Mirren ble overrasket. Ingen hadde spurt om henne før. Som regel ville folk vite om de hadde noen av Beardsleys andre arbeider – noe som vanligvis betydde de uanstendige tegningene. «Den lå på et loft.» «Å», sa mannen. Han hørtes skuffet ut. «Det er bare det at det står ‘funnet’, som om noen hadde lett etter den.» Vakten trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke mer enn det. Kanskje det var et veldig stort loft?» Mannen sa ikke mer, ble bare stående og se lenge på boka. Så fant han frem en telefon som så like gammel ut som en BlackBerry. Vakten ga ham bjørnen Paddington-blikket, som hun pleide å gi alle som brukte mobiltelefon i boksamlingen, men han merket det ikke. «Hm, det er jo ikke mulig å google … ham? Henne?» sa 10
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 10
26.08.2026 10:23
han. «Helen Mirren og Donald Sutherland har tydeligvis laget haugevis av filmer sammen.» Hjertet til Mirren gjorde et hopp. Hva? Googlet han henne? Hun følte seg mer som en tyvlytter enn noen gang, og blunket raskt. Hun kremtet. «Eh …» sa hun lavt. Ingen av dem snudde seg, og hun sank inn i halvmørket igjen. «Ja ja», sa vakten og gikk sin vei. Dermed ble Mirren alene med turisten og den rare følelsen hun hadde, av at hun ikke hadde noe spesielt sted hun skulle være akkurat da og at det ikke var noen som ville savne henne om hun var der eller ikke, blant de ni millioner menneskene i den store byen. Hun hadde selvfølgelig en familie som var glad i henne – det sa hun alltid til seg selv. Men det var også en familie som viste mye av den kjærligheten ved å rakke ned på henne og spørre om når hun hadde tenkt å skaffe seg en bedre jobb, og var hun klar over at alle hun gikk på skolen sammen med, hadde fått barn nå, hver eneste én av dem? «Unnskyld», sa hun, med høyere stemme denne gangen, og tok et skritt frem. Vakten så på henne, og Mirren beveget seg bort fra henne og mot mannen. «Ja?» Mannen kikket ned på henne. Han var i begynnelsen av trettiårene, tynn og hadde behov for en hårklipp. Han hadde lang, elegant nese, markert hake og brungrønne øyne under tunge øyelokk. Håret var blondt og tykt, men altså for langt. Mirren kjente at ansiktet brant av forlegenhet over å snakke til en fremmed i London. Dette var helt idiotisk. Hun burde ikke sagt noe. Men gjort var gjort. «Beklager … men det er jeg som er Mirren. Mirren Sutherland», la hun til for å forklare. «Eh? Hva? Hvem?» 11
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 11
26.08.2026 10:23
Mirren så på utstillingsmonteren, og han fulgte blikket hennes før han så på henne igjen. «Eh, ja … jeg kunne ikke unngå å høre hva dere snakket om.» Mannen så enda mer beklemt ut. «Så du sier altså at du er …» «Det var jeg som fant boka, ja.» Han så alt annet enn overbevist ut. «Så, eh, du var tilfeldigvis bare her …?» «Ja», sa Mirren. «Vil du se førerkortet mitt?» Han trakk litt usikkert på munnen, så det var tydelig at han ville det, men var for høflig til å si det rett ut. Famlende dro Mirren opp lommeboka og viste ham i stedet lånekortet til British Library, som hun var usedvanlig stolt av. «Jaha», sa han, men han så fortsatt forvirret ut. «Og du var i området? Bare et veldig stort sammentreff?» Mirren rynket pannen. «Jeg jobber ikke langt herfra. Og noen ganger liker jeg å besøke boka mi», sa hun. Da smilte han, og det forandret hele det smale, alvorlige ansiktet – lyste det opp. Endelig virket det som om han oppfattet situasjonen. «Du kommer hit for å se folk besøke boka di?!» «Det er ikke det eneste jeg gjør», sa Mirren, som plutselig følte seg litt såret. «Venter du på at de skal snakke om den, og så konfronterer du dem? Pussig hobby. Ååå – eller venter du kanskje på at de skal snakke om deg!» «Det er ikke en hobby», sa Mirren noe stivt. Nå gjorde han narr av henne, og det likte hun ikke. «Det er noe du gjør om og om igjen, av egen fri vilje? Det høres i hvert fall etter mitt syn i stor grad ut som en hobby.» Mirren ble med ett irritert. Hvem var egentlig denne fyren? 12
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 12
26.08.2026 10:23
«Jeg er faktisk veldig glad i den boka, og jeg var veldig glad i personen som ba meg om å finne den», sa hun litt stramt. Han løftet hendene. «Selvfølgelig. Unnskyld. Unnskyld. Jeg mente ikke å erte. Men fant du den virkelig på et loft?» Øynene var nysgjerrige, som om spørsmålet ikke bare var tomme ord. Han ville virkelig vite det. «Nei!» sa Mirren. «Jeg lette over hele landet. Det var bare der det viste seg at den var, til slutt. Og forresten – halve Storbritannia var på jakt etter den boka.» «Det tror jeg så gjerne», sa han. «Men det var du som fant den. Det må jeg si.» Han så på klokka og skar en liten grimase. «Møte», sa han. Så ga han henne et lite, hvitt kort med navnet og nummeret sitt – ikke noe annet – i opphøyd svart skrift. «Jamie McKinnon?» leste hun høyt. «Jepp», sa han. «Ikke-bokfinner, dessverre.» Hun så uforstående på ham. «Hvis du noensinne skulle være interessert i en jobb, så ring meg. Okei?» En jobb? tenkte Mirren. Men også: en jobb?
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 13
26.08.2026 10:23
Kapittel 3
D
et neste merkelige Mirren opplevde, var dette: Nummeret på visittkortet han hadde gitt henne, var et fasttelefonnummer! Et ekte fasttelefonnummer med retningsnummer i parentes. Retningsnummeret var veldig langt og selve telefonnummeret veldig kort. Det første hun gjorde da hun kom tilbake til kontoret, var naturligvis å google det – uten hell. Det eneste hun fant ut, var at det hørte hjemme oppe i det skotske høylandet, på nordøstkysten et sted, en del av Storbritannia hun ikke visste det minste om. Dagen etter fikk hun se vaktplanen for julen. «Det er bare deg på den nå», sa sjefen med et snev av medlidenhet i stemmen. «Imran har nettopp sagt opp.» «Jøye meg», sa Mirren. «Alle har sluttet.» Hun hadde trengt jobben for å få boliglånet. Hun visste at hun burde finne seg noe annet. Men hun hadde ikke hatt ork til å gjøre noe med det – å sende tusenvis av CV-er til tusenvis av innbokser i håp om å treffe blink et eller annet sted. «Det er ingen som trenger en bygningstekniker i julen!» sa Mirren fortvilet mens hun sjekket hvilke dager hun skulle jobbe. Det var tydeligvis alle sammen. «Vi er nødt til å fremstå som en bedrift som er tilgjengelig for kundene til enhver tid», sa sjefen, som egentlig ikke var så ille, bare veldig, veldig sliten. 14
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 14
26.08.2026 10:23
Mirren gikk mutt tilbake til skrivebordet. Det var helt tydelig at det var jul. Ingen trengte å få noe vurdert nå, for alle var altfor opptatt med å se på parfymereklamer og klage over hvor små plastboksene med Quality Street var blitt, sammenlignet med den gangen de var unge og boksene åpenbart var på størrelse med en varmtvannsbereder. Hun sukket og stirret på dataskjermen. Og nå kunne hun ikke engang gå tilbake til British Museum for å se på boka, i tilfelle vakten husket hvem hun var. Det ville være altfor pinlig å bli tatt på fersken mens hun snek seg rundt på sin egen utstilling. På impuls bestemte hun seg for å sende en melding til nummeret på visittkortet. Meldingen lot seg naturligvis ikke sende siden det var et fasttelefonnummer. Dette var latterlig – han gjorde det opplagt med vilje. Han hadde sikkert en trehjuling og mente at det gamle myntsystemet måtte gjeninnføres. Riktignok hadde han ikke noe merkelig ansiktshår. Han så ganske normal ut, bare litt tynn og rufsete. Men likevel. Veggene i den lille leiligheten føltes enda mer knugende enn noensinne da hun kom hjem etter en lang reise til Sør-London sammen med tusenvis av andre dystert utseende mennesker i dunjakker som alle var på vei til samme sted på samme tid – samtidig som de ønsket at alle de andre ikke også skulle dit. Mirren så etter om hun hadde noe mat i kjøleskapet som hun hadde glemt (det hadde hun ikke), tok opp mobilen og la den fra seg igjen. Hun skulle ikke oppføre seg som en tulling og ringe til en eller annen ekkel fyr som hadde snakket til henne på et museum. Så tok hun den opp igjen. Hva annet skulle hun egentlig gjøre i kveld? Skrolle på Instagram og se på at alle andre hadde 15
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 15
26.08.2026 10:23
det fantastisk? True den helvetes, usynlige Theo Palliser med en grusom imaginær hevn? Gå ut i kulda, traske milevis til bussholdeplassen og dra inn til sentrum igjen, til en overfylt, støyende bar der hun ikke kunne høre noen, og der alt kostet en formue? Telefonen ringte og ringte. Det var ingen svarer, ingen måte å legge igjen en beskjed på. Greit. Han kunne beholde det idiotiske antikvariske kul-fyrimaget for seg selv – hvem brydde seg? Hun fikk plutselig lyst til å ta seg et bad, noe som selvfølgelig var umulig, siden hun ikke hadde badekar. Hun kunne dessuten allerede høre fyren i naboleiligheten ta en dusj, noe som ikke lovet godt, siden det vanligvis var et forvarsel om at han kom til å ha temmelig høylytt sex med den mannlige kjæresten. Så dukket et langt nummer opp i displayet, og telefonen begynte å ringe.
70016 Det hemmelige julebiblioteket – s. 16
26.08.2026 10:23
Den skotske forfatteren Jenny Colgan (f. 1972) forener romantikk med humor og hjertevarme, og treffer lesere i mange land med sine varme og humoristiske bøker. Hun har tidligere bodd i en lang rekke land, men er nå bosatt i Edinburgh med mann og tre barn. Colgan er en internasjonal feelgood-stjerne, og bøkene hennes topper bestselgerlister verden over. Hun fikk tildelt prisen Romantic Comedy Novel of the Year i 2018 for Velkommen til Floras kafé, og bøkene hennes er solgt i over 350 000 eksemplarer i Norge så langt.
Hege Frydenlund er en erfaren
oversetter som har gitt norsk språkdrakt til en rekke av Jenny Colgans bøker. Hun er medlem av Norsk Oversetterforening. Omslagsdesign: Holly Macdonald Forfatterportrett: Kajsa Göransson
Da Mirren ankommer det enorme, forfalne huset, møter hun også den sjarmerende, men upålitelige rivalen Theo. Sammen med Jamie, den snobbete søsteren hans og eiendomsforvalteren Maggie følger de sporene som er lagt ut av Jamies gåtefulle bestefar. De må trosse både snøstorm og isolasjon, for hvis de skal redde slottet, må de finne skatten før året er omme. Under jakten må Mirren ikke bare løse mysteriene, men også finne ut hvem hun egentlig kan stole på – og hva hjertet hennes prøver å fortelle henne.
Årets herligste jule fortelling!
Det hemmelige julebiblioteket
Mirren Sutherland finner en sjelden og verdifull bok på loftet til grandtanten sin. Den fører henne til Jamie McKinnon, som desperat trenger hjelp til å finne en annen forsvunnet bok som kan redde det falmende familiegodset hans i det skotske høylandet.
HAR DU OGSÅ LEST DISSE HERLIGE JULEBØKENE AV JENNY COLGAN?
«Ingen skriver koselig, eskapistisk romantikk som Jenny Colgan!» SUNDAY EXPRESS