PRESSEN OM JAKOB WEBER-SERIEN: DET LEVENDE MØRKET (2025):
«Med sin nye roman Det levende mørket inntar Ørjan N. Karlsson litterær føring i den delen av norsk kriminallitteratur som betegnes som nordic noir, altså kriminalromaner som bruker miljø, natur og mennesker fra Nordkalotten som ytre ramme.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad
«Denne er svært vanskelig å legge fra seg!» Tommy Falch Novik, Avisa Nordland
EN NEDGRAVD BUNKER FRA ANDRE VERDENSKRIG. EN MUMIFISERT KVINNE FESTET TIL VEGGEN. OG EN DRAPSMANN SOM HAR VENTET I TI ÅR.
ST EI N S N EV E, AV I S A NO RD LA N D
Da arbeidet med Bodø/Glimts nye stadion avdekker en skjult tyskerbunker, blir det gjort et funn som ryster både politiet og byen. Kvinnen i bunkeren har ikke blitt drept i affekt – hun har blitt ofret. Iscenesatt. Bevart. Glemt. Etterforskningsleder Jakob Weber settes under massivt press. Samtidig tvinges han til å ta opp igjen uløste saker og konfrontere gamle kolleger. Jakob mistenker at noen i politiets egne rekker vet mer enn de sier. Etter hvert trekkes forbindelser mellom fortid og nåtid, men ingenting kan forberede Jakob på det han til slutt skal avsløre. Den siste du ser er en mørk, psykologisk krim om makt, besettelse og kontroll. Om mennesker som blir sett én siste gang – og hva som skjer når noen nekter å slippe taket.
NATTEN REISER ALENE (2023):
«En av de mest interessante og originale krim-seriene som skrives her til lands.» Marit Egaas, Stavanger Aftenblad
DET SISTE STYKKET HJEM (2022):
«... godt gjennomført, stemningsfull og spennende krim.» Elin Brend Bjørhei, VG
DEN SISTE DU SER
STILLE SOM SNØ (2024):
«Og viktigste av alt i en krimroman; også denne gang holdes spenningen ved like helt til slutt.»
DEN SISTE DU SER en jakob weber-krim
ØRJAN N. KARLSSON (f. 1970) er oppvokst i Bodø og har skrevet en rekke thrillere, science fiction- og kriminalromaner, samt to lydoriginaler. Han har jobbet i Forsvarsdepartementet og i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Og nær hans hjerte står både Bodø/Glimt og Liverpool. Den siste du ser er Ørjan N. Karlssons femte roman med Jakob Weber som hovedperson. Den første i serien, Det siste stykket hjem, kom i 2022. Krimserien er allerede solgt til Storbritannia, Tyskland, Romania og Nederland. Karlsson har også skrevet en forløper til Jakob Weber-serien: Skyggehuset, om den unge Jakob Weber, ble utgitt høsten 2026.
9 788205 627888 Omslag: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) / Foto: Shutterstock / Forfatterfoto: Martin Rustad Johansen
Persongalleri finnes bak i boken.
Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 Printed in Latvia Trykk/innbinding: Livonia Print, 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 60 g Creamy 2,0 Boka er satt med 11/13,5 pkt. Sabon Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock ISBN 978-82-05-62788-8 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no
69899 Den siste du ser – s. 4
10.08.2026 08:34
Ørjan N. Karlsson
Den siste du ser Kriminalroman
69899 Den siste du ser – s. 3
10.08.2026 08:34
Til Synne. Velkommen!
69899 Den siste du ser – s. 5
10.08.2026 08:34
kapittel 1 Sanna
Vinden dro med seg yr fra Vestfjorden. Vertikale slør av regn som frøs på bakken og skapte problemer for både bilister og fotgjengere. Sanna dro opp hetten på vindjakken og gikk ut i den hustrige oktoberdagen med trillekofferten på slep. På utsiden av jernbanestasjonen stoppet hun og trakk inn den skarpe, klare høstluften som bar med seg en ange av salt. Hun hadde ikke vært i Bodø på flere år, men akkurat nå føltes det som i går. Bilen sto parkert utenfor stasjonen. En blå Toyota Land Cruiser med rustflekket bakluke og lyskaster montert på taket. Lånet av bilen var en vennetjeneste, ingen spørsmål stilt, ingen forklaring gitt. Bilnøkkelen lå der den skulle, på venstre bakhjul. På veien ovenfor jernbanestasjonen passerte en av Bodø-politiets patruljebiler i rolig tempo. Sanna ventet til kjøretøyet hadde passert, så låste hun opp døren, skjøv inn kofferten og kløyv inn i førersetet. Interiøret luktet pipetobakk og noe annet. En blanding av etterbarberingsvannet hun husket, og den naturlige kroppslukten hans. Evald måtte være rundt sekstifem år nå. Sanna prøvde å forestille seg ham. Sammenlignet det mentale bildet med mannen hun møtte på en av 7
69899 Den siste du ser – s. 7
10.08.2026 08:34
Turistforeningens hytter på Saltfjellet for over femten år siden. De fant tonen umiddelbart, Evald og hun. Hun tenkte på det som dager i fritt fall. Uten hemninger. Ingen bekymringer. En av hennes fineste uker, men det sa hun ikke til ham. Det føltes for privat, som om det ville forringe lykkefølelsen om han visste. Lykken til tross, det Sanna husket best, var uttrykket i Evalds ansikt da hun fortalte ham at de ikke kunne møtes igjen. En forkastningslinje som åpnet seg i fjeset. Geologiske lag av frustrasjon og sinne. Men han hentet seg raskt inn. Omfavnet henne og sa at han forsto. Insisterte på at han ville gjort det samme om igjen selv om han hadde visst at det bare ble med den ene gangen. Sanna forsto det da, at han, som hun, hadde noen der hjemme som ventet. Det var for femten år siden, og likevel nølte ikke Evald med å låne henne bilen sin. Han måtte ha kjørt hele veien fra Hamarøy til Bodø og deretter tatt bussen hjem. Drøye tre timer hver vei uten å få møte henne. Sanna hadde vært tydelig på akkurat det: Ingen personlig kontakt. Gitt det som nylig hadde skjedd, forsto han det nok. Men hun hintet likevel om at de kanskje kunne møtes etterpå. En løgn. En hvit en. En dyd av nødvendighet. Sanna hvilte hodet mot ryggstøet og lukket øynene. Først seks timer i buss fra Sundsvall til Trondheim. Deretter ti timer på toget opp til Bodø. Begge reisene betalte hun kontant. Ingen kredittkort. Ikke noe behov for å vise id. Nå gjensto det siste stykket. Til et sted hun hadde leid under et annet navn enn sitt eget. Hun startet bilen 8
69899 Den siste du ser – s. 8
10.08.2026 08:34
og kjørte forsiktig ut av parkeringsplassen, uvant med det manuelle giret og bilens størrelse. Fillete skyer drev foran Landegode, fjellet i havet utenfor Bodø. Hun hadde savnet noe varig å hvile øynene på. Fra huset i Sundsvall hadde hun utsikt mot Bottenviken, et flatt, livløst vannspeil som på gråværsdager gikk i ett med himmelen. Et syn som alltid fylte henne med en rastløs uro. Dette landskapet var noe annet. Trygt. Solid, men også foruroligende. Her i nord, med hav og fjell som målestokk – ble menneskene små og ubetydelige. Hun kjørte forbi Skivika, deretter Løpsmarka. Lot seg overraske såpass av alle rorbuene og bobilplassene i og rundt Løpsvika at hun stoppet på en busslomme for å ta bebyggelsen inn over seg. Broren hennes hadde jo fortalt henne at Bodø hadde forandret seg. At noen deler av kystbyen ikke var til å kjenne igjen. Sanna likte det ikke. Forandringen fikk Bodø til å ligne på en hvilken som helst annen middels stor by. Hun mislikte måten bebyggelsen krøp utover. Tok seg til rette. Fortærte nye naturområder. Begravde dem under asfalt og betong. Fremgang og tilbakesteg i en og samme bevegelse. Like før avkjøringen til Mjelle hadde deler av veien rast ut. Sanna stoppet foran det vindskjeve trafikklyset som lyste rødt mot henne. Hun var alene. Ingen biler bak henne, ikke tegn til kjøretøy på veien i front. Likevel tok det nesten et minutt før lyset skiftet til grønt. «Norrbaggar,» mumlet hun og trykket inn gassen. Det var en lettelse å se at Mjelle var slik som hun husket stedet. Det hadde riktig nok dukket opp en moderne havn i Mjellevika, og hun så noen nye boliger og driftsbygninger på den frodige gressletta bak stranden. Men ikke nok 9
69899 Den siste du ser – s. 9
10.08.2026 08:34
til å rokke ved stedets magi. Skjellsand og grønt vann. Sanna tok det som et godt tegn på det som skulle komme. Første gang kjørte hun forbi avkjørselen. Stritt, gult gress hadde fått lov til å vokse seg rankt over skogsveien der hun skulle ha tatt til venstre. Hun rygget tilbake og svingte inn. Hørte skrapingen av froststive strå mot undersiden av Toyotaen mens hun navigerte bilen ned en dump og deretter opp en bratt, sleip bakke. Hytta lå i le bak en hvitspettet knaus. Et par meter fra inngangsdøren hadde en ståltrapp blitt boltet fast i berget. Trappen ledet opp til en platting på toppen av knausen. Derfra var det utsikt ned mot Saltvika og Hovdsundet, og på andre siden av Vestfjorden: Lofoten. Utsikten fikk vente. Sanna var sliten. Visste hun trengte et klart hode til dagene som kom. Hun skulle unne seg en god natts søvn. Ingen vekkeklokke. Sove til hun våknet. Hun bar inn bagasjen. Pakket ut. Laget seg en kopp te og satte seg ved den gamle apotekerdisken i tre, som nå fungerte som skrivebord. Åpnet notatboken og tok frem avisartikkelen hun hadde skrevet ut fra Avisa Nordlands nettside. Artikkelen med bildet av politimannen: Jakob Weber. Fotografiet var tatt i et auditorium eller møterom mens Weber snakket til en gjeng journalister. Overskriften var: Grusomme drap i Glomfjord. Sanna brydde seg verken om overskriften eller journalistene. Alt som betydde noe for henne, var Weber. Hva han visste. Informasjon han måtte ha skjult for sine kollegaer i politiet. Hvorfor gjorde han det? Sanna visste ikke, men hun aktet å finne det ut. Fra håndvesken tok hun frem en liten bilderamme. Plas10
69899 Den siste du ser – s. 10
10.08.2026 08:34
serte rammen ved avisklippet av Weber. «Hvem gjorde dette mot deg?» spurte Sanna mannen i bildet. «Hvem var den siste du så?» Fra rammen stirret avdøde politioverbetjent Konrad Råkstad tilbake på henne.
69899 Den siste du ser – s. 11
10.08.2026 08:34
kapittel 2 Jakob Weber
Jakob våknet av kontant banking på døren, etterfulgt av lyden fra dørklokken. Han myste mot armbåndsuret som lå på nattbordet: 01:29. Hadde Ola André glemt nøkler? Hvorfor kom han i det hele tatt hjem? Han skulle jo overnatte hos Peter, en klassekamerat. Gamekveld, garantert til langt på natt. Ola André ville ikke ha kommet hjem med mindre det hadde skjedd noe. Jakob løp ned trappen i bare pysjen. Rakk ikke lenger enn halvveis ned mot første etasje før bråket gjentok seg på nytt: Banking på døren, deretter ringeklokken. Og nå stemte Garm i med skarpe bjeff. «Slapp av, jeg er på vei!» Han strakte armen mot dørlåsen, nølte – trakk hånden til seg og la øyet inn mot dørkikkerten. «Dette kan ikke være bra,» konstaterte Jakob da han så hvem som befant seg på andre siden. Han vred om låsen og åpnet døren. «Er du en av disse middelaldrende mennene som plutselig mister hørselen?» var det første Armann Femris sa da han fikk øye på Jakob. Bak ham smilte Noora Yun Sande og la til: «Flott pysj.» Jakob ristet på hodet og tok et steg til side slik at de to kollegaene fra Nordland politidistrikt slapp inn. 12
69899 Den siste du ser – s. 12
10.08.2026 08:34
Armann og Noora hadde vaktberedskap denne helgen. Selv om Noora og Jakob var et team, gikk ikke etterforskningslederen – en stilling Jakob formelt tiltrådte for bare noen uker siden – nattevakt. Rasjonalet var at etterforskningslederen alltid ble involvert om noe alvorlig skjedde nattetid, som nå – antok Jakob. «Hva har hendt?» spurte han så snart de tre satt ved kjøkkenbordet. Før de satte seg, hadde både Noora og Armann gjort bruk av Nespresso-maskinen hans. Maskinen og en bukett blomster hadde vært en gave fra Maria Toftes pårørende etter drapssaken i Gildeskål for snaue tre måneder siden. Jakob drakk ikke særlig med kaffe, men hadde heller ikke hjerte til å bytte Nespressoen i noe annet. I det minste fungerte den brannrøde kaffemaskinen som en påminnelse om at det å ikke vie all sin oppmerksomhet til en sak kunne få katastrofale følger. Som da hans kollega Josefine Skog ble bortført i forbindelse med den samme etterforskningen. «Det som skjer,» svarte Armann etter å ha tømt en espressoshot i én slurk, «er at det er gjort et funn på stadionet til Bodø/Glimt. Slik jeg har fått det fortalt, er det ille.» «På Aspmyra?» «Nei,» svarte Noora, som hadde fått selskap av Garm. Jack Russell-terrieren hadde lagt hodet på fanget hennes, og Noora klødde ham bak øret. «Ikke Aspmyra, men der de bygger det nye fotballstadionet. Bortenfor City Nord.» «Thalleåkeren,» la Armann til. «Jaha?» Jakob innså plutselig at han satt ved bordet kun iført pysjen. «Gi meg et par minutter til å skifte?» 13
69899 Den siste du ser – s. 13
10.08.2026 08:34
«Jeg synes du skal dra slik,» foreslo Armann. «Det får deg til å fremstå som en eksentrisk professor.» «Eller halvgal etterforsker,» la Noora til. «Den nye Rolf Kvist.» Kjøreturen til byggeplassen for det nye stadionanlegget tok ikke lange tiden midt på natten. Noora kjørte via Flymuseet og forbi brannstasjonen før hun tok inn på riksvei 80, fortsatte gjennom to rundkjøringer og svingte til slutt inn på Thalleveien. Det var ikke vanskelig for Jakob å fastslå hvor «funnet» hadde blitt gjort. Tre lyskastere, to av dem montert på anleggsmaskiner, sentrerte strålene mot et punkt i utkanten av anleggsområdet. Før stadionprosjektet tok til, var området en frodig gresslette. Jakob hadde barndomsminner fra en tid da melkekyr beitet her. Noora kjørte sakte mot politisperringen der sperrebåndet ble løftet opp av Odd Arne Tveite, en av politibetjentene på ordensavdelingen. Odd Arne vinket til dem, og Noora returnerte gesten. Sjefen for kriminalteknikerne, Ronald Janook, ventet på dem ikledd åstedsgranskernes hvite overtrekksdrakt og solide slagstøvler. «Litt av et oppmøte til å være så sent,» sa Jakob og nikket mot gruppen av anleggsarbeidere som fulgte med på det som skjedde, der de sto samlet utenfor politiets sperring. «Min feil,» svarte Ronald. «Jeg ringte formannen og ba ham sende noen som kunne flytte på anleggsmaskinene og hjelpe oss med ekstra lys. Ryktet om at noe har skjedd her, spredte seg raskt. De fleste av arbeiderne bor i brakker ikke så langt unna.» 14
69899 Den siste du ser – s. 14
10.08.2026 08:34
«Er det grunn til å mistenke noen av dem?» spurte Jakob. «Nei,» svarte Ronald. «Du forstår hvorfor når du ser åstedet.» Jakob kikket seg rundt. I utkanten av lyssirkelen så han konturene av det som skulle bli Bodø/Glimts nye storstue. Det hadde vært en lang prosess med å få godkjent anlegget som skulle erstatte den nå seksti år gamle Aspmyra stadion. Jakob mente å huske at noe av det siste som ble krevd av kommunen, var å skrape av og flytte matjorden fra den gamle beitemarken til et deponi der den ble lagret for gjenbruk. Ronald ledet an mot anleggsmaskinene langs et gjørmete tråkk. Jakob tok seg i å ønske at han hadde vært like snarrådig som kollegaen sin. Hans egne sko var allerede dekket av gjørme, og vann trakk inn gjennom snøringen. Da de nærmet seg funnstedet, måtte Jakob skygge for øynene mot skinnet fra lyskasterne. Ronald stoppet på kanten av det Jakob nå så var begynnelsen på en dreneringsgrøft. Grøften fulgte parallelt med Thalleveien på andre siden. «For en gangs skyld kan vi vel si at alkohol har hatt en positiv innvirkning på politiarbeidet,» sa Ronald over skulderen til Jakob. «Hvordan da?» Ronald tok notatblokken opp av lommen. «Funnet ble gjort av en Steinar Arne Knotten. Steinar Arne jobber som portør på Nordlandssykehuset, men denne kvelden hadde han fri og dro på et nachspiel i Rønvik. Etter å ha drukket en større mengde av det han selv beskriver som ‘jævla god 15
69899 Den siste du ser – s. 15
10.08.2026 08:34
heimebrent’, bestemte han seg for å gå hjem til leiligheten i Grønnåsen.» «Et heftig stykke for en som må ha vært godt påseilet,» sa Armann, som sammen med Noora hadde fulgt etter Ronald og Jakob til kanten av grøften. «Det var nok derfor Steinar Arne bestemte seg for å ta en snarvei over sletta,» svarte Ronald. «Og da havnet han i grøfta?» «Bokstavelig talt,» svarte sjefen for kriminalteknikerne, og Jakob hørte antydningen til et smil i stemmen hans. «Hvor er Steinar Arne nå?» spurte Jakob. «Betjent Iben Finneid tok ham med seg til stasjonen med en rutinemessig stopp på sykehuset først. Steinar Arne skal få sove ut rusen på en celle med åpen dør. Du kan avhøre ham i morgen tidlig.» Jakob lente seg frem over kanten og kikket ned. Grøften var kanskje tre−fire meter dyp, og et stykke bortenfor ham stoppet den brått i en vegg der rustne armeringsjern stakk ut av grå betong. Midt på betongveggen var det en øyeformet revne, rommet innenfor lå i mørke. «Da entreprenøren til sin overraskelse oppdaget den underjordiske veggen under grøftegravingen, ble arbeidet stanset,» fortsatte Ronald. «I påvente av befaring fra brannvesenet ble de ansatte bedt om å holde seg unna. Det er standard rutine all den tid det ikke er avklart hva som eventuelt kan ligge lagret der inne. Entreprenøren forklarte at deler av betongveggen kollapset i kontakten med graveskuffen.» «Men beskjeden om å holde seg unna fikk naturlig nok ikke Steinar Arne med seg,» kommenterte Noora. «Nei. Det gjorde han virkelig ikke,» svarte Ronald og 16
69899 Den siste du ser – s. 16
10.08.2026 08:34
pekte på motsatt grøftekant. «Steinar Arne falt ned der borte og fulgte grøften bort til veggen. Da han oppdaget hullet, gikk han inn gjennom åpningen i håp om å finne en enklere vei ut av uføret han hadde havnet i.» Ronald snudde seg mot de tre etterforskerne. «Nå er det vår tur å følge i Steinar Arnes spor.» Et par meter unna der de sto, hadde en stige blitt senket ned i grøften. Ronald klatret ned først, etterfulgt av Jakob, Noora og Armann. Jakob merket seg at Armann nølte før han plasserte foten på det øverste trinnet av stigen. Ronald stoppet på utsiden av hullet i betongveggen og ventet til de tre andre sto rundt ham i en halvsirkel. «Dere er alle erfarne etterforskere,» begynte han, «men det dere nå får se, er ikke pent. Så er dere advart.» Ronald tente hodelykten og gikk først inn, tett fulgt av Noora. Jakob hadde med vilje blitt stående. Nå møtte han blikket til Armann. «Går det greit om du holder vakt på utsiden slik at ingen uvedkommende slipper inn?» Selv om Armann nok forsøkte å holde følelsene i sjakk, var lettelsen tydelig å lese i ansiktet hans. «Det kan jeg,» svarte han. «Godt.» Jakob snudde seg mot hullet i veggen og tente sin egen hodelykt. Hørte et lavt «Takk» før han trådte ut av lyset og inn i det ulmende mørket.
69899 Den siste du ser – s. 17
10.08.2026 08:34
PRESSEN OM JAKOB WEBER-SERIEN: DET LEVENDE MØRKET (2025):
«Med sin nye roman Det levende mørket inntar Ørjan N. Karlsson litterær føring i den delen av norsk kriminallitteratur som betegnes som nordic noir, altså kriminalromaner som bruker miljø, natur og mennesker fra Nordkalotten som ytre ramme.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad
«Denne er svært vanskelig å legge fra seg!» Tommy Falch Novik, Avisa Nordland
EN NEDGRAVD BUNKER FRA ANDRE VERDENSKRIG. EN MUMIFISERT KVINNE FESTET TIL VEGGEN. OG EN DRAPSMANN SOM HAR VENTET I TI ÅR.
ST EI N S N EV E, AV I S A NO RD LA N D
Da arbeidet med Bodø/Glimts nye stadion avdekker en skjult tyskerbunker, blir det gjort et funn som ryster både politiet og byen. Kvinnen i bunkeren har ikke blitt drept i affekt – hun har blitt ofret. Iscenesatt. Bevart. Glemt. Etterforskningsleder Jakob Weber settes under massivt press. Samtidig tvinges han til å ta opp igjen uløste saker og konfrontere gamle kolleger. Jakob mistenker at noen i politiets egne rekker vet mer enn de sier. Etter hvert trekkes forbindelser mellom fortid og nåtid, men ingenting kan forberede Jakob på det han til slutt skal avsløre. Den siste du ser er en mørk, psykologisk krim om makt, besettelse og kontroll. Om mennesker som blir sett én siste gang – og hva som skjer når noen nekter å slippe taket.
NATTEN REISER ALENE (2023):
«En av de mest interessante og originale krim-seriene som skrives her til lands.» Marit Egaas, Stavanger Aftenblad
DET SISTE STYKKET HJEM (2022):
«... godt gjennomført, stemningsfull og spennende krim.» Elin Brend Bjørhei, VG
DEN SISTE DU SER
STILLE SOM SNØ (2024):
«Og viktigste av alt i en krimroman; også denne gang holdes spenningen ved like helt til slutt.»
DEN SISTE DU SER en jakob weber-krim
ØRJAN N. KARLSSON (f. 1970) er oppvokst i Bodø og har skrevet en rekke thrillere, science fiction- og kriminalromaner, samt to lydoriginaler. Han har jobbet i Forsvarsdepartementet og i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Og nær hans hjerte står både Bodø/Glimt og Liverpool. Den siste du ser er Ørjan N. Karlssons femte roman med Jakob Weber som hovedperson. Den første i serien, Det siste stykket hjem, kom i 2022. Krimserien er allerede solgt til Storbritannia, Tyskland, Romania og Nederland. Karlsson har også skrevet en forløper til Jakob Weber-serien: Skyggehuset, om den unge Jakob Weber, ble utgitt høsten 2026.
9 788205 627888 Omslag: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) / Foto: Shutterstock / Forfatterfoto: Martin Rustad Johansen