© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2017 Most første gang utgitt på Gyldendal 1972 Tenk om isen skulle komme første gang utgitt på Gyldendal 1974 Alltid skyer over første gang utgitt på Gyldendal 1976 Sug første utgitt på Gyldendal 1979 Omslag: Aud Gloppen Portrett av Cecilie Løveid på omslaget: Dag Alveng Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos ScandBook UAB, Litauen 2017 ISBN 978-82-05-49802-0 Alle henvendelser om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4, Boks 6860 St. Olavs plass, 0130 E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
cecilie l øveid
Romaner 1972–1979 Most Tenk om isen skulle komme Alltid skyer over Askøy Sug
:k
kolon forlag
innhold
Most
7
Tenk om isen skulle komme Alltid skyer over Askøy Sug
101
191
325
Kamerat livet – etterord av Kaja Schjerven Mollerin
417
most
Det er ikke lett når hagen er full av folkesang å være den som vil lære folk å synge
julia
På Most er det sommer. Jeg er liten. Jeg ligger skjult i en blå barnevogn, lytter til hendelsene. Stemmene. En hund som heter Tass, en katt som heter Grønn. Jeg er trygt puttet inn i en skinnpose. Med lue på fordi det blåser. Har sovet med smokken i munnen. Tone min mor kommer stor, kommer og kysser meg og hvisker om gull og perler. Vi ser hverandre i øynene. Snart må jeg ha melk. Ser opp i telefontråder, flyvende insekt. Brister i gråt når fluen kommer. Tone tar meg på fanget, har store bryster som sprenger av melk. Jeg drikker brystene tomme. Tass bjeffer og logrer med halen. Hva som ellers foregår vet ikke jeg, jeg er så liten, så veldig liten. Tone sitter på trappen og barnet ved brystet. Vi er samlet alle, katten, hunden og Vesle med fregner og utringet sommerkjole, så umoderne at hun ikke ville hatt den på i byen. Tante Most og Onkel Most og på benken ved ripsbærbusken sitter De Gamle som Haugene. Vi lytter til gitarspill. Det er John Wesley som spiller. Han vil beskrive Amerika for oss, Elin ligger med hodet i mammas fang. Hans fingre glir langs halsen. Julia blir lagt på pled11
det, hun bobler mot Tass. Det er snart middag, alle kan kjenne det. Jeg er lærer, dessuten er jeg elev. Heter Veslemøy. Arbeider i byen, på Ungdomsskolen. Var nettopp ferdig med skoleåret. Føler meg hjemløs i den byen. Jeg reiste hjem til øyriket for å sprenge hus i en stein. Hjemløs i byen. Nå gransker jeg det som hviler i brystet. Sprenger det som hviler i mitt bryst av hjemlengsel. Det føles som en angel setter seg fast i hjerteskinnet, trekker meg opp mot vannskorpen i en svart bue. Hjemløs. Jeg krever arbeid, et hjem, bøker og mye musikk. Wesley er en gammel kollega fra lærerskolen. Han fikk brev fra meg: John, kom og besøk meg. Jeg reiser tilbake til Most i år. Vil du, Veslemøy trenger deg. I dag er havflaten mørkgrå, drivende. Regner. Jeg tok på lange brune støvler og gikk opp på Utsikten. Så på klokken. Nå kommer rutebåten til Most. Den glir gjennom leia … John Wesley ombord. Hendene mine er kalde og rødblåste. For fire år siden: Vi kom til Most om kvelden sent. Tante og onkel Most tok imot oss. Det var svart og havet skvulpet mot steinene. De viste oss hytten. «Men i kveld kan dere sove hos oss.» Til kveldsmat spiste vi kokefisk. De voksne rundt bordet, alle ungene i seng på østre og vestre lem. Sengen var redd av halm og skinn. Neste morgen sto grøten på bordet. – Tante Most tror nok vi er forlovet, hvisket jeg. Har du sett pus? Gråpus. Hun slikker seg på ryggen. 12
De gamle på Most sitter på tunet. Lille Julia leker i gresset. De gamle som haugene sitter på benken. Huset har aldri vært malt. Potteblomstene trykker mot ruten innenfra. Julia har en perle i gresset. På Most er det søndag. Vi fikk avtale om å jobbe på plastbåtverkstedet, tjene noen kroner. Jeg er ør og romantisk når jeg venter på John. Har sittet på lærerværelset og rettet nynorskstil, tenkt på en vakker mann. Han er en som mange oppslukes av. Som en fiskestang, brun. På Most ble han Helten, til jentene med ruter i skautet, mødrene deres. Husker vi satt på bryggekanten, sammen. Hadde fått tak i heimebrent. Jeg var sint, vi hadde kranglet på verkstedet. Jeg brøler opp hva han enn sier til meg. Der en bro skulle vært, er jeg bare en trompetblåser. Der en havn skulle vært, ser jeg bare min mor snurre på pianokrakken. Det blåser opp, det blåser opp mellom oss. Vi famler omkring i storm. Nakne. Dyr som brøler. Vi kan ikke sove sammen. Jeg er mer og mer skjelven. Etter at han reiste, kom høsten. (Fire arbeidsår gikk.) John Wesley er gransker. Et granskende menneske. Eller forsker om du vil. Med notatbøker, samlepermer. Båndopptaker, fotoutstyr. Når han har samlet nok, kommer det i bokform på skolebarns pult. Skrivemaskin. Utdannelse som et bambusrør i ryggen. Da han kom til Most, ville han granske Most. Her er vakkert. Sterkt. Har du kart. Gikk i gang med slektsboken. Han fant mitt navn. Sa: Du har et navn ti slektsledd gammelt. Han fant at redskapsskuret en gang husberget tolv 13
mennesker, barna ble ligget ihjel i sengen. Det har aldri vært kirke på Most. (Men kloster.) I sengen lå Veslemøy, hun skjelver han kommer. Hun skjuler noe han holder i hendene sine. Ikke en kniv, men en gjerdestaur å kjøre i henne. Hun nynner. Hun nyter. Den heldige kom dypest i skjulet hennes. Der lå en pike.
Ørreten. Hvem ser ørreten. Katten ser fuglen. Fuglen hvirvler opp. Katten rømmer. Piken vasser naken uti. Mellom beina får hun den feite ørreten. Klemmer om den feite ørreten. Frydefullt stikker myggen. Tapre jente, sterke tapre jente med negleklør. For en lykke for din mor! Når du synger. Synger fuglen denne sang. Fuglehjertet dunker i hånden. Holder et hjerte i hånden. Det synger? Jernkjeve kommer og triver hjertet fra meg. Tramper Jernkjeve gjennom skogen.
Hva tenker Wesley om folket på øya. Er han glad i dem som han er glad i meg. Hva vet han om oss. Han ser sloet fra menneskene. Slaktet i fiskegarnene. Tomme spiskammers på vei til handelsmannen. Tomme skøyter inn fjorden. Fattigdommen som en prest kunne nyte kaffe og kaker hos. Som en væreier spekulerte i. Stuer fulle av salmesang og håp. En mandolin, husorgel, trekkspill. Gjennom døra: Nymalt kjøkken. Utsikt over havet. På veggen: Maleri med utsikt over havet. Hav. Oppofrelse. Frelse. Jeg reiste bort for å ta lærerskolen. Hveps Hvite aks Akerrixer Granskeren Wesley (som jeg elsker) kommer tilbake i kveld! Jeg har gått og forberedt meg fra jeg våknet. Det er flere grunner enn å gjøre tingene for tingenes egen skyld. For å få makt, for å slippe igjennom, bli trygg. På landet. Sommerferie. I min hytte på Most som jeg nå har kjøpt og betalt. Most, der jeg er fra. Jeg er Veslemøy, lærer på Ungdomsskolen i byen. For 16
fire år siden var vi begge nitten, og spilte grammofon. Hvem er det som nærmer seg i grønn regnfrakk? Wesley kommer! Han står i døren. I hvite bukser. Det slår meg lykkelig: Wesley har tenkt på Veslemøy. Han husket Vesle som kan kle av seg foran en gransker. Han vet om at Møy lengter etter ikke å ligge alene. Wesley har tatt med blomst, tatt sekken på ryggen og reist til meg, kvinnen som vasker grønnsaker og fisk. Så lenge ventet jeg mannen, som står i døren med oljehyre som drypper. For fire år siden gikk vi sammen på skole. I ferien tok vi jobb på Most. Et plastbåtverksted trengte folk for sommeren. Vi jobbet forelsket. Jeg har pyntet og forberedt i hytten siden jeg sto opp. Skiftet sengetøy, ristet filleryer. På kjøkkenbenken rusler noen krabber omkring. Mens havet vasker steiner, mens krabbene koker, skal vi kysse og drikke, kysse og åpne oss. Og lure på å kjøpe hest. En brun blank hest med varm pust og varm sæd.
fort – fort lys på most
Hvite gardiner, solskinn i senga. Veslemøy, kvinne i senga. Hun drømte om gravemaskiner. Ligger her og har lyst. Veslemøy står opp av senga og går på kjøkkenet for å slå vann i ansiktet, som en begynnelse. Musikk i radioen og kaffe i kaffekvernen. Leppestift på munnen, egg i fresende smør. Skjærer i tomat. Tar en bordklut for å tørke benken. Bøyer seg ned i skapet, tar frem en krukke syltetøy. Deilig å se henne gjøre disse tingene. Som hver dag skal skje. Men ellers er det ikke riktig å si: Det samme skjer. Ingen dag er lik. Hver dag er som den er. Alt avhenger av været og myndighetene. Hennes ansiktsuttrykk skifter. «Alt avhenger av oss!» Jeg kjenner ingen kvinne.
18
drømmen har ingen fingret ved
Tenk i dag kom sommeren hit. Vinden stilnet. Sjøvannet er varmt i fjæra. Gresset er til å ligge i, stein varm under baken. Dagen er sol. Dag på den røde traktoren. Herlig gress, herlige liv som gror: Vi synger, løper, ruller oss og skriker. Traktoren lyser morgenrødt. Hei, vi er våkne. Sterke. John og Vesle er våkne. Vi går for å arbeide. Tilbyr arbeidskraft hos bonden. Vi går for å arbeide. Vi har rygger, armer, bein. Vi kan ta et tak. Husj, alle høns, vi kan arbeide, vi er levende! Wesley trakk igjen døren til kammerset med rosete tapet. Veslemøy krøp opp i sengen, varm i kjaken. Han tente et lite lys, la armen rundt henne, kom ned til henne. Han kysset henne, hardt og sterkt, fint og mykt med tungen. Presset tungen inn mellom tennene hennes. Han tok om baken hennes og presset hardt inn til seg. De lå slik. Han lot kuken gni over henne, utenpå klærne. Kroppen hennes ble mykere. De begynte å dra av klærne, da sa hun: Du har gode hender. Han tok brystvorten i munnen. Den ble hard, stiv. Det er deilig. God munn. 19
Hun grep tak om hodet hans og trykket det hardt ned for at han skulle bite hardere. Han sto på kne og snuste langs innsiden av låret hennes, hun spredte beina. Kusen var oppsvulmet og våt. Mmmm. Vil du jeg skal komme inn i deg? – Sug mer. Det er så godt. Han bet mer. Vil du jeg skal komme nå? Kjenner du hvordan kuken trenger inn, spurte han kåt. Ajo. Kom helt inn, knull meg. Kjør den dypt i fitten. Hardt. Hardt. Det klasket vått. Hun stønnet god godt, svarte ham så hardt hun kunne, så at det gjorde vondt. De gryntet som griser og okser. Orgasmen kom, først han, så hun. Hun kastet armene opp, skuldrene vred seg. Det går for meg! All uro har forsvunnet. Som etter narkotikainjeksjon. Opprømthet, rus. Ler du? De brister i latter! Wesley graver grøft. Jentene vil grave grøft. Jentene sprikker buksebaken. Wesley kjører traktor. Jentene henger bakpå. – Hopp ned i siloen unger, trakk! Maursyra klør. Jentene mister balansen rett som det er, med en så sexy bonde nær seg. Wesley griper henne. Jenta holder grepet om ham. Han kysser henne. Det ville du! De er gale etter deg, Wesley. Jenter med hvite kakibukser og skaut. Mødrene deres. Huset er lite. Jeg er begynt å kalle det hus. Etter jeg betalte for det og restaurerte. Du blir nok forbauset når du ser hvor lite det er. På en knaus, over en røys. Huset er lite, med hønsenetting omkring. For å holde hønene inne. Katten går omkring, så fritt som en fugl. Våkner og hører måken. Johns nakne rygg mot min. 20
Vi er svette og uten ord å si legger vi oss til igjen. Som to krokodiller. I teinen mosjonerer hummeren. Alpen tokker inn mot øya. Det er Ulf som har vært og dorget. Hver dag fisk på bordet. Vi må skrive til byen etter tomater. Hvordan dagene går. Veien er under opparbeidelse. Hesten springer frem og etterlater seg inntrykk av et ansikt. Veien sprenger frem og kaster store kamper nedi uren. Onkel Johannes hjelper kampene ned i uren. Han hviler på hakken. Ser en hest for meg. Den riar inn i Franklandet. Hunden min heter Tass. Han sover på hestedekken. Timene flyr. Jeg ligger på et pledd og soler meg. Det lukter av munnen til Tass. Lurer på hva jeg skal gjøre med det. Gitarens hals og skulder, det skulle min elskede vite, i en blomstervår … han stjal en lokk av mitt hår, stjal et kyss fra min munn, en realitet. – Er du våken? Det er snart kveld. Du brenner huden. Fryser du? Vil du helst sove? Vil du heller sove. Jeg skal finne et teppe, skal jeg lage kaffe. Jeg vet jeg ikke er din, men har omsorg for deg. Bare sov, sier John Wesley. Det er mennesker rundt oss, og hav. Havskip. Mennesker i alle retninger, i alle hus på kloden. Kjenner du dem? Kjenner vi dem. Kjenner vi hverandre. Vi mennesker. Noe vet vi om dem. Skrittene over gulvet. Fotsporene i bakken som røper hvor de gikk. Den lille sangen. Gråten og latteren og gråten igjen. De smiler til hverandre som du og jeg. Hviler og puster. Sjøen er en verden alene. 21
Knytt hendene, så skal jeg fortelle om bølgene blå er du min gutt så helt uventet kom du til meg grip hendene mine, så skal jeg fortelle om blåser og hvisker og uler og synger, og så kommer båten!