KLAFF: 90 MM
BAKSIDE: 133 MM
RYGG: 25 MM
FORSIDE: 133 MM
KLAFF: 90 MM
norsk presse om legender om et selvmord:
«… en formmessig original bok, som balanserer interessant mellom det halvdokumentariske og en klassisk novelleform, full av overbevisende personkarakteristikker og gode observasjoner slik vi forventer av en novelle i den psykologisk-realistiske sjangeren.» ane farsethås, dagens næringsliv «Gjennom disse beretningene dannes på makeløst vis et sammensatt bilde av en far, et menneske som ikke kunne hjelpe seg selv, og som omstendighetene heller ikke hjalp. Det er sterk lesning.» kjetil skotte, oppland arbeiderblad «Merk dere navnet David Vann, for dette er gripende fortellerkunst av ypperste merke.» gabriel michael vosgraff moro, vg
Lars Mytting
De bygger hytta uten plan og uten råd fra noen – og da den harde Alaska-vinteren setter inn, blir båndet mellom dem truet av den overveldende isolasjonen i det ville landskapet. Med stor presisjon og nådeløs ærlighet skildrer Caribou Island et ektepar som er i ferd med å bli ødelagt av bitter kjærlighet, feilslåtte drømmer og en tragisk fortid.
«Alt som gjorde Legender om et selvmord så oppslukende og med rette bejublet, er her – dypere og sterkere … Caribou Island er en roman med store kunstneriske kvaliteter og naken emosjonell sannhet – full av våre mørkeste strømninger og svakeste lyder.» the times (london)
«Caribou Island kommer til steder andre romaner ikke kan nå. (...) Dette Alaska, med sine fiskebåter og søppeldynger, blir til en scene for urgamle historier om overlevelse, vilje, samhørighet og kjærlighet. Og til slutt, kjærlighetens mangler.» the new york times book review
david vann caribou island
HØYDE: 211 MM
«Som Per Petterson klarer Vann på sitt beste å skildre hjelpeløshet og fortvilelse bare ved hjelp av konkret, ytre handling, i et språk som hele tiden holder tilbake, og slik bygger opp enormt følelsesmessig trykk før alt slippes løs.» ole øyvind sand holth, dagbladet
på en liten øy i en iskald fjord på Kenai-halvøya i Alaska er et ekteskap i ferd med å gå i stykker. Gary og Irene strever med å bygge en fremtid sammen; han etter tretti år med feilslåtte planer, hun med en tragedie i fortiden. Nå forfølger de Garys gamle drøm: Dag ut og dag inn sleper de tømmerstokker til øya for å bygge en hytte av den typen som dro dem til Alaska i utgangspunktet.
f o r f at t e r f oto : d i a na m ata r
«En nådeløs malstrøm i sjelens farligste farvann»
david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skrevet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for bbc, nova og cnn siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic. Vann debuterte skjønnlitterært med novelle samlingen Legender om et selvmord, som utkom på norsk våren 2011. Kritikerne var overbegeistret og sammenlignet Vann med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx. Caribou Island er David Vanns første roman, og i likhet med novelledebuten har den mottatt svært gode anmeldelser.
omslag av stian hole
Originaltittel: Caribou Island Copyright © David Vann 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av HarperCollins, USA 2011 Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Sitatene fra «Sjøfareren» er basert på Arthur O. Sandveds gjendiktning i Vers fra vest. Gammelengelske dikt i utvalg, Aschehoug 1987 (Thorleif Dahls kulturbibliotek) Sitatene fra Catullus er hentet fra Samlede dikt, Tiden Norsk Forlag 1996, gjendiktning ved Johann Grip og Henning Hagerup Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt. Omslagsdesign: Stian Hole Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN 978-82-05-40316-1 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
David Vann
Caribou Island Oversatt fra engelsk av Hilde Stubhaug
Moren min var ikke virkelig. Hun var en tidlig drøm, et håp. Hun var et sted. Snødekt, som her, og kaldt. Et trehus på en bakketopp ved en elv. Det var en overskyet dag, den gamle, hvite malingen på bygningene virket lysere nå som lyset var innestengt, og jeg var på vei hjem fra skolen. Ti år gammel, gikk alene, gjennom de skitne snøflekkene i hagen, opp på den smale verandaen. Jeg kan ikke huske hvordan jeg tenkte, kan ikke huske hvem jeg var eller hvordan jeg hadde det. Alt det er borte, visket ut. Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene. Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren. Så var jeg utenfor på verandaen igjen. Sa du det? spurte Rhoda. Ba du om unnskyldning? Ja. Å, mamma. Det er lenge siden, sa Irene. Og det var noe jeg ikke kunne se selv da, så jeg kan ikke se det nå heller. Jeg vet ikke hvordan hun så ut der hun hang. Jeg husker ikke noe av det, bare at det var. Rhoda akte seg nærmere på sofaen og la armen om 5
moren, trakk henne inntil seg. De så inn i peisen begge to. En metallskjerm foran, med små sekskanter, og jo lenger Rhoda så på den, jo mer så disse sekskantene ut som bakveggen i peisen, gyllen av flammene. Som om ilden kunne få bakveggen, svart av sot, til å komme til syne eller omdannes. Så flyttet hun litt på blikket, og den ble bare en skjerm igjen. Jeg skulle ønske jeg hadde kjent henne, sa Rhoda. Jeg også, sa Irene. Hun klappet Rhoda på kneet. Jeg må få meg litt søvn. Travel dag i morgen. Jeg kommer til å savne dette stedet. Det har vært et godt hjem. Men faren din vil gå fra meg, og første skritt er å få oss ut på den øya. Slik at det virker som han gjorde et forsøk. Det er ikke sant, mamma. Alle har sine regler, Rhoda. Og hovedregelen til faren din er at han aldri må framstå som skurken. Han elsker deg, mamma. Irene reiste seg og ga datteren en klem. God natt, Rhoda. Om morgenen bar Irene sin ende av tømmerstokk etter tømmerstokk fra pickupen til båten. Disse kommer aldri til å passe sammen, sa hun til ektemannen, Gary. Jeg blir nødt til å høvle dem litt ned, svarte han stram. Irene lo. Takk skal du ha, sa Gary. Han hadde allerede det bistre, bekymrede uttrykket som fulgte med alle de håpløse prosjektene hans. 6
Hva med å bygge en hytte av planker? spurte Irene. Hvorfor må det være en tømmerhytte? Men Gary svarte ikke. Som du vil, sa hun. Men disse her er ikke ordentlige tømmerstokker heller. Ingen av dem er over 15 cm i diameter. Det kommer til å se ut som en rønne lagd av pinner. De var på den øvre leirplassen ved Skilak Lake, vannet blekt jadegrønt etter smeltevann fra isbreen. Grumsete av silt i overflaten, og fordi det var så dypt, var det aldri særlig varmt, selv ikke sent på sommeren. Den kjølige vinden blåste konstant, og det var fortsatt lommer av snø på fjellene som steg opp på østbredden. Fra toppen av dem hadde Irene ofte, på klare dager, kunnet se de hvite, vulkanske toppene på Mount Redoubt og Mount Iliamna på den andre siden av Cook Inlet, og i forgrunnen den brede, flate Kenai-halvøya: svampete grønn og rødlilla mose, dvergskogen som omga våtmark og mindre innsjøer, og den ene veien som buktet seg sølvglinsende i solskinnet som en elv. Stort sett friområder. Huset deres og huset til sønnen Mark var de eneste husene ved Skilak, og de lå godt skjult blant trær, slik at innsjøen fortsatt kunne virke forhistorisk, vill. Men det var ikke nok å bo ved innsjøen. De skulle flytte ut, nå, til Caribou Island. Gary hadde rygget pickupen tett inntil båten der den lå på stranden med åpen baug, en rampe til lastingen. For hver tømmerstokk gikk han om bord i båten og gikk hele båtens lengde. Med ustø gange, for akterstavnen lå i vannet og gynget opp og ned. Leketøystokker, sa Irene. 7
Nå holder det, sa Gary. Greit. Gary dro i enda en liten tømmerstokk. Irene tok tak i sin ende. Himmelen mørknet litt, og vannet gikk fra lys jade til blågrått. Irene kikket opp mot fjellet og kunne se at en flanke hadde hvitnet. Regn, sa hun. På vei hit. Vi fortsetter bare å laste, sa Gary. Ta på deg jakka di om du vil. Gary iført langermet flanellsskjorte over T-skjorte. Dongeribukse og støvler. Uniformen hans. Han så ut som en yngre mann, fortsatt i god form til å være i midten av femtiårene. Irene likte fortsatt utseendet hans. For øyeblikket ubarbert og udusjet, men ekte. Burde ikke ta så mye lenger tid nå, sa Gary. De skulle bygge hytta fra grunnen av. Ingen grunnvoll engang. Og ingen planer, ingen erfaring, ingen tillatelser, ingen råd velkomne. Gary ville bare gjøre det, som om de to var de første som kom over denne villmarken. Så de fortsatte å laste tømmerstokkene, og regnet kom mot dem som en hvit sky over vannet. Kaldfronten som et teppe, men de første dråpene og vinden slo alltid inn litt før, usynlig, gjorde sitt i forkant av det hun kunne se, og det kom alltid som en overraskelse for Irene. Disse siste øyeblikkene fratatt henne. Og så tok vinden seg opp, kaldfronten slo inn, og dråpene falt store og tunge, ustanselig. Irene tok tak i sin ende av enda en stokk, gikk mot båten med ansiktet vendt bort fra vinden. Regnet kom fra siden nå og traff hardt. Hun hadde ikke lue på, ikke hansker heller. Håret tjafset seg, det dryppet fra nesa, og hun 8
kjente den første kuldegysningen idet regnet nådde gjennom skjorta til armene, en skulder, hele skulderpartiet og nakken. Hun krummet seg vekk fra det mens hun gikk, la fra seg stokken, og så gikk hun krumbøyd tilbake, nå gjennombløt på den andre siden også, og hun skalv. Gary foran henne, krumbøyd han også, overkroppen vendt vekk fra regnet som om den helst ikke ville lystre beina, men legge i vei i sin egen retning. Han tok tak i enden av en ny stokk, dro den ut, gikk baklengs, og så begynte regnet å piske hardere. Det kom et ekstra kraftig vinddrag, og luften var full av vann, hvit selv tett på. Innsjøen forsvant, bølgene borte, ren spekulasjon hvor bredden begynte. Irene grep stokken og fulgte Gary inn i glemselen. Vinden og regnet ble til et brøl, og Irene kunne ikke høre noen andre lyder i det. Hun fortsatte taus, fant fram til baugen, la stokken sin på plass på båten, snudde og gikk tilbake, ikke krumbøyd lenger. Det var ikke lenger noe tørt å beskytte. Hun var gjennomvåt. Gary gikk forbi henne som en slags fuglemann, armene ut som vinger idet de blir slått ut. Forsøk på å holde den våte skjorta unna huden? Eller en slags første instinktiv reaksjon i en krig, å gjøre klar våpnene? Da han stoppet ved lasteplanet, rant vannet fra nesetuppen. Øynene var harde og små, fokuserte. Irene gikk nærmere. Skal vi stoppe? ropte hun over brølet. Vi er nødt til å få denne ladningen ut på øya, ropte han tilbake og dro ut en stokk til, så Irene fulgte etter, selv 9
om hun visste at hun ble straffet. Gary kunne aldri gjøre det direkte. Han overlot det til regnet, vinden, det tilsynelatende tvingende nødvendige prosjektet. Det skulle være en straffens dag. Han ville dra det ut, la det gå timer, drive dem videre, en bister besluttsomhet, som skjebnen. Noe som ga ham en slags nytelse. Når hun hadde holdt det ut, kunne hun straffe ham. Derfor fulgte hun ham. Det ville bli hennes tur. Og det var dette de hadde gjort mot hverandre i tiår nå, ustanselig. Greit, pleide hun å tenke. Greit. Og det betydde: bare vent. Enda en halvtime med lasting av tømmer i regnet. Irene var gjennomkald, hun kom til å bli syk av dette. De burde ha tatt på seg regntøyet, som lå inne i førerhuset, men trassen dem imellom hadde forhindret det. Hvis hun hadde gått for å ta på seg jakka da Gary foreslo det, ville hun dermed ha avbrutt arbeidet, forsinket det, og det ville han ha notert seg, brukt mot henne, ristet litt på hodet, kanskje til og med sukket så vidt, men ventet han lenge nok, kunne han late som det ikke var det det handlet om. Gary var først og fremst utålmodig: utålmodig med livet i det store og hele, med hvem han var og hva han hadde gjort og blitt, utålmodig med kona si og barna, og, selvsagt, utålmodig med alle de små tingene, enhver handling som ikke ble utført tilfredsstillende, hvert øyeblikk været ikke samarbeidet. En generell og varig utålmodighet som hun hadde levd med i over tretti år, et element hun hadde pustet i. Siste stokken om bord, endelig, og Gary og Irene svingte baugrampen på plass. Den var ikke tung, ikke betryggende. Svart plast der den møtte sideplatene på båten for å 10
forsegle baugen. Denne båten var den eneste måten de ville kunne komme seg ut og inn til øya på. Jeg parkerer bilen, sa Gary, og trampet av gårde over steinene. Det regnet fortsatt, men blåste ikke like mye. Sikten god nok til å peile ut retningen, men ikke god nok til å se øya herfra, noen kilometer ut. Irene lurte på hva som ville skje når de kom midt utpå. Kom de til å se noe av kysten, eller bare hvitt på alle kanter? Ingen GPS på båten, ingen radar, ingen dybdemåler. Det er en innsjø, hadde Gary sagt i butikken. Det er bare en innsjø. Det er vann i båten, sa Irene da Gary kom tilbake. Det lå i dammer under stokkene, samlet seg spesielt akterut, sikkert tjuefem centimeter dypt etter alt regnet. Vi ordner det når vi er utpå, sa Gary. Jeg vil ikke bruke batteri på lensepumpa uten at motoren er på. Så hva er planen? spurte Irene. Hun visste ikke hvordan de skulle få båten ut fra stranden, tunglastet som den var med stokker. Vet du hva, det var ikke bare jeg som ville dette, sa Gary. Det er ikke bare min plan. Det er vår plan. Det var løgn, men en altfor stor løgn til å si imot den her og nå, i regnet. Greit, sa Irene. Hvordan får vi båten ut fra stranden? Gary så på båten en liten stund. Så bøyde han seg ned og ga den en dytt. Den rørte seg ikke. Halve båten var på land, og Irene gjettet at det betydde flere hundre kilo nå som den var fullastet. Gary hadde åpenbart ikke tenkt på det. Han tok ting som det falt seg. Gary gikk rundt til den ene siden og så den andre. Han 11
klatret over tømmerstokkene til akterstavnen, til påhengsmotoren, lente seg mot den og dyttet til, prøvde å gynge båten, men den kunne like gjerne ha vært lagd av bly. Leet seg overhodet ikke. Dermed kravlet han framover i båten, hoppet i land, ble stående og se på båten en stund. Hjelp meg å dytte, sa han til slutt. Irene stilte seg opp ved siden av ham, han telte en, to, tre, og så dyttet de begge to i baugen. Føttene glapp taket på den svarte grusen, men ingen annen bevegelse. Det kan aldri være enkelt, sa Gary. Ikke en eneste ting. Det kan aldri bare ordne seg. Som for å bevise det han sa, begynte det å regne kraftigere igjen, vinden tok seg opp, kald fra isbreen. Hvis man ville være en tosk og prøve grensene for hvor forferdelig ting kunne bli, var dette et bra sted. Men Irene visste at Gary ikke ville sette pris på kommentarer. Hun prøvde å være oppmuntrende. Kanskje vi kan komme tilbake i morgen, sa hun. Det skulle visst bli litt bedre vær. Vi kan laste av og skyve den ut, og laste på på nytt. Nei, sa Gary. Jeg har ikke lyst til å gjøre det i morgen. Jeg kjører ut denne ladningen i dag. Irene holdt munn. Gary trampet av gårde til bilen. Irene sto klissvåt i regnet og ønsket at hun var varm og tørr. Huset deres lå like i nærheten, et par minutter unna. Varmt bad, tenne i peisen. Gary kjørte pickupen ned på stranden, svingte opp mot trærne, deretter ned mot båten til han hadde støtfangeren like ved baugen. Du må fortelle meg hvor nær jeg er, ropte han ut av vinduet. 12
Så Irene gikk bort til ham og fortalte ham det, og han kjørte forsiktig forover til støtfangeren var borti. Okei, sa Irene. Gary ga litt gass, og grusen fløy opp bak bakhjulene. Båten leet seg ikke. Han skiftet til lavserie, ga mer gass så alle fire hjulene gravde seg nedi og grusen smalt inn i understellet på pickupen. Båten begynte å gli, og så gikk det fort ut i vannet, den drev unna i en bue. Ta tauet! ropte Gary ut av vinduet. Irene skyndte seg forover for å gripe tak i tauet som lå løst på stranden. Hun fikk tak og satte hælene nedi grusen, la seg bakover på stranden og dro hardt til trykket ga seg. Så lå hun bare der og kikket opp i den mørke, hvite himmelen. Hun kunne se regnet som strimer før det traff ansiktet. Kald på hendene uten hansker og vondt etter nylontauet. Grusen og de større steinene mot bakhodet. Klærne et vått og kaldt skall rundt henne. Hun hørte at Gary kjørte bilen opp til parkeringsplassen, og etterpå støvlene hans på vei tilbake med lange, bestemte skritt. Okei, sa han over henne. Vi drar. Det hun ønsket seg, var at han bare skulle legge seg ned ved siden av henne. De to sammen på denne stranden. De kunne gi opp, la tauet gå, la båten drive vekk, glemme alt om hytta, glemme alt som hadde gått galt opp gjennom årene og bare dra hjem og bli varme og begynne på nytt. Det virket ikke umulig. Hvis de begge bestemte seg for det, kunne de klare det. Men i stedet gikk de ut i det kalde vannet der bølgene 13
slo opp over støvlene og til knærne, og klatret om bord i båten. Irene tok tak i tømmerstokkene og svingte beina over rekka, mens hun lurte på hvorfor hun gjorde dette. Tyngden i den hun hadde blitt sammen med Gary, tyngden i den hun hadde blitt i Alaska, tyngden som bare gjorde det umulig å stoppe akkurat nå og gå hjem. Hva hadde hendt? Ved motoren klemte Gary på pumpa til bensinslangen, trakk ut choken, dro startsnoren hardt bakover. Og motoren startet med én gang, durte jevnt, spyttet ut strømmen av kjølevann og ikke så mye røyk som Irene var vant til. En firetakter, en bra motor, latterlig dyr, men den var i hvert fall pålitelig. Det siste hun ville, var å bli liggende og flyte midt på innsjøen i skikkelig uvær. Gary hadde satt i gang lensepumpa, vannet strømmet ut på siden, og alt virket et kort øyeblikk håndterlig. Så fikk Irene se bulken i baugen. Det var en bulk foran på båten, der Gary hadde dyttet med pickupen. Den var ikke veldig stor, men Irene bøyde seg fram for å sjekke at det var tett der porten møtte sideplatene, og hun kunne se at det piplet litt vann inn: De var så tunglastet at deler av rampen var under vann. Gary, sa hun, men han var allerede i ferd med å bakke ut i en halvsirkel, og så satte han motoren i gir. Han konsentrerte seg og fulgte ikke med på henne. Gary! ropte hun ut og veivet med armen. Han satte motoren i fri og kom forover for å se. Han knurret, bet tennene sammen. Men så gikk han tilbake og satte motoren i gir igjen. Ikke et ord, ingen diskusjon om hvorvidt de skulle fortsette eller få det reparert først. 14
Gary kjørte ikke fort, ikke i mer enn en fem eller ti knop, men rett mot vindbølgene med flat front, og hver eneste bølge var en kraftig dusj som gjorde dem helt gjennombløte. Irene vendte ryggen til bølgene, så bakover på Gary, men han så bakover han også, styrte etter bredden de hadde forlatt, som sakte forsvant i det fjerne. Pickupen var fortsatt synlig bak de spredte trærne. Ingen andre sto parkert ved leirplassen. Vanligvis var det et par båter og turfolk her, men ikke i dag; hvis det skjedde dem noe, var det bare dem, dunket og vannsprøyten med bare sekunder imellom, tømmerstokkene som spratt opp mørke og våte, rekka lavt, den jevne strømmen fra lensepumpen. Nesten som en ny type prærievogn, på vei til nytt land, for å skape seg et nytt hjem.
Rhodas slitne Datsun B210 hørte ikke hjemme på veien. Hun var påpasselig med å holde farten oppe i bakkene, men merket at dekkene glapp i gjørma. Og hun kunne ikke se noe som helst, bare regnet som pisket mot frontruten, uskarpe grønne trær bakenfor, den brune skogsveien som svingte innover. Hun hadde vært hos bilforhandlere i flere år nå, på jakt etter den rette pickupen, men når de satte seg ned for å fullføre handelen, hadde hun liksom aldri nok penger. Det hun egentlig ville ha, var en SUV, ikke en pickup. Og siden hun forventet lønnspålegg og dessuten å gifte seg med en tannlege, trodde hun ikke at hun måtte vente så veldig lenge. Noe som fikk Rhoda til å tenke på Jim, som antakelig satt og spiste pannekaker til middag akkurat nå, det vanlige, og lurte på hvor hun var. Trakk ut halve fersken fra en boks til å legge på disse pannekakene, mens han dunket unødig på boksen med gaffelen. Men Rhoda kjente at hun var i ferd med å bli i godt humør, og ville ikke ødelegge det ved å tenke på Jim. Da hun kjørte opp foran huset til foreldrene, så hun at 16
pickupen var borte. Hun var sent ute til å hjelpe dem å lempe tømmerstokker. Hun gikk ut av bilen likevel og løp forbi blomsterbedene og opp til døren. Foreldrene til Rhoda bodde i et lite trehus i ett plan som de hadde bygd på flere ganger opp gjennom årene slik at det bulte merkelig ut en del steder, og alle delene passet ikke sammen. Da faren var i midten av tjueårene og flyttet opp hit fra California, hadde han drømt om nybyggerliv og fjellmenn, og nå hadde han for lengst skaffet seg alle de alaskiske prydgjenstandene. Gevirer av hjort, elg, karibu, rådyr, fjellgeiter og tynnhornsau hang fra kanten på taket og langs ytterveggene. Det hevede blomsterbedet til høyre for døren inneholdt en gammel håndpumpe, en liten skyllerenne og diverse rustne stekepanner, hakker, spann, gamle planker og sånt fra gruvetiden, det meste dratt ned fra Hatcher Pass-gruven nordøst for Anchorage, men noe var også kjøpt inn fra andre samlere og et garasjesalg her og der. Lenger ned på veggen til venstre for døren hadde han stablet ved til peisen og den antikke ovnen i støpejern og nikkel, og mellom vedstabelen og døren sto en gammel hundeslede, med skinnremmer og tre som råtnet litt mer hvert år i alt regnet, snøen, vinden og en sjelden gang litt sol. Stedet hadde bestandig virket som en søppelfylling og gjort Rhoda flau. Det hun likte, var blomstene og mosehagen. Tolv forskjellige typer mose og alle slags villblomster fra Alaska, selv de sjeldneste. Hele bed av svartkrone og geitrams og lupiner i alle farger, fra hvite til rosa til den dypeste lillablå, selv om bare geitramsen blomstret nå. 17
Rhoda banket hardt på døren igjen, men de hadde dratt. Hun kjørte videre til leirplassen og rampen. Kanskje hun kunne nå dem igjen der, selv om hun ikke kunne skjønne hvorfor de ville gjennomføre det på en sånn dag. Hvorfor ble de ikke hjemme? Dekkene glapp litt på vei ned bakken til leirplassen. Hun så at pickupen sto parkert der og kjørte ned til rampen i vannkanten. Ingen båt. Ingen å se. Foreldrene var gærne som dro ut i dette her. Hvorfor ikke vente på bedre vær? Om det så var hytta over alle hytter, selve livsdrømmen og alt det der. Det Rhoda ikke kunne forstå i det hele tatt, var at moren hennes kunne gå med på dette. Samme det, sa hun og kjørte tilbake til byen. Rhoda og Jim bodde i et stort, spisst hus med utsikt til Kenai-elvens munning. En av fordelene med å være sammen med Jim. Det høye, bratte taket minnet henne om wienerschnitzel-sjappene, men snøen gled lett av, og det var sju meter høyt under det hvelvede taket i stua på forsiden og på soverommet på baksiden. De nesten fem meter høye dobbeltvinduene fanget soloppganger over Cook Inlet, og de synlige bjelkene var mørkbeiset som i en mjødhall, alle møblene i skandinavisk treverk og skinn. Det var den typen hus som Rhoda en gang hadde drømt om. Og nå bare bor jeg der, tenkte hun der hun sto ved kjøkkenbenken og presset små prøver av beaglebæsj oppi prøverør. Jeg skulle ønske du kunne la være å gjøre det der mens jeg spiser, sa Jim. Han satt og spiste pannekaker og hermetiserte fersken på den andre siden av benken. 18
Du overlever nok, sa Rhoda. Det er bare hundedritt. Jim lo. Du er så bra. Og du er enda bedre, sa Rhoda. De hadde bare bodd sammen et år, så hvorfor ikke. Den forrige kjæresten til Rhoda hadde vært helt annerledes, en fisker som daglig sutret og klagde over naturkreftene, industrien og myndighetene, alle sammen like uutgrunnelige og hjerteløse. Det ene året var prisen på kveite for lav, det neste var lisensen for å være med på et nytt fiske for dyr, og havet var ute etter ham hvert år. Kjedelig å høre på, og belønningen var å bo i en campingvogn og få et par gratis kveitebiffer her og der. Men med Jim hadde hun ubegrenset tilgang på hermetiserte fersken og all Krusteaz pannekakemiks hun kunne ønske seg. Rhoda smilte. Hun var lykkelig, innså hun. Eller lykkelig nok, i hvert fall. Hun la fra seg sprøyten, gikk rundt til Jim og pustet litt i øret hans. På bredden av Skilak Lake, mindre enn halvannen mil unna der foreldrene hans smalt inn i bølgene med tømmerstokklasten sin, tok Mark av seg klærne sammen med partneren Karen og noen venner fra Kaffebussen. Han la på mer ved, før de alle hoppet inn i badstuen og han smelte døren igjen bak dem. Badstuen lå helt i vannkanten med en smal brygge rett utenfor døren, og det var varmt og mørkt der inne, ingen vinduer, tjærepapp bak treverket som isolasjon, og sittebenken og fotbenken var så høyt oppe at hodet hans streifet borti taket og høyere folk måtte bøye nakken. Mark hadde alltid med seg en orgrein eller 19
to som fortsatt hadde bladene på, til pisking, og så fort de svettet ordentlig og dampen var tykk nok til at de bare kunne skimte hverandre i det røde lyset, bøyde Karen seg fram med hodet mellom knærne og armene låst rundt leggene, og Mark begynte å piske henne. Det var for å trekke blodet til overflaten og få i gang sirkulasjonen. Man våknet av det også, og det virket svakt legende og rensende. Det kom høye, raslende klaskelyder, og både Mark og Karen stønnet, Mark helt svett av anstrengelsen og Karen i smerter. Så var det Marks tur til å bøye seg fram. Huden så glatt og salt nå at han ikke kunne holde om leggene, og hendene glapp bare fra hverandre, så han holdt seg fast i plankene under føttene da Karen begynte å piske. Hun kom inn i en rytme, svingte pisken så hardt hun kunne, og tok i bruk stemmen også etter en stund, til hun skrek fra magen med hvert eneste piskeslag. Hun tok tak i nakken hans med den ledige hånda og pisket ham hardt til mesteparten av bladene og kvistene var blitt revet av og hun kollapset oppå ham og han klynket. Da ville Carl og Monique prøve. Mark snublet ut etter noen nye greiner og tilbød seg å piske Monique når han kom tilbake, men hun grep en av greinene og sa, med den lave, sexy stemmen sin, Nei, jeg vil piske Carl. Så Carl bøyde seg fram, kanskje litt nølende, og Monique pisket ham hardt en gang og han hylte. Hei, sa han. Det der gjør jævlig vondt. Bøy deg ned, sa Monique. Hold i anklene dine. Så begynte hun med noen myke dask og jobbet seg gradvis 20
opp til hardere slag. Til slutt hjalp Mark til, som Monique ba om, ved å holde hodet til Carl nede, til Monique sa: Herregud, jeg får ikke puste, og slapp den slitte pisken og tumlet ut døren og ned på brygga, der hun stupte rett ut i vannet. De andre tumlet ut etter henne. Igjen var Carl kjip. Han var sistemann uti og ble helt stiv i ansiktet, type stille skrik, og hundesvømte panisk tilbake til brygga. Han lå på treverket og gispet og bannet, sa at det var ikke til å tro og hvor kaldt det var, med is og isbreer og sånn, noe som for så vidt var sant, siden det faktisk var smeltevann fra en isbre i innsjøen. De andre overså ham og svømte bortimot hundre meter ut i vannet, mens de bemerket hvor vakkert det var med det kraftige regnet, den konstante vinden og fjellene som tårnet usynlig over dem. Jeg lever, sa Monique. Selv de dummeste ting er sanne. Jeg vil aldri mer være død. Men så måtte alle sammen ut av vannet, ellers ville de faktisk dø. De hadde allerede blitt numne. De tumlet inn i badstuen igjen og kom til at de ville røyke litt før andre runde. Beste gresset i verden, sa Mark da han endelig slapp røyken ut av munnen. Høyeste THC-innholdet. Karen ble nesten katatonisk, som vanlig. Hun hadde vokst opp med mye svakere gress, og de alaskiske greiene hadde sterk virkning på henne. Så Mark følte at han kunne kikke så mye han ville på Monique. Hun var høy og hadde kort, mørkt hår i en slags europeiskutseende bob, som om hun som var modell for Clinique. Mark ble hard av å tenke 21
på det, at kvinnen ved siden av ham, med harde brystvorter og hud som fortjente sammenligning med alabast og marmor og sånt, så ut som en modell. Han strakte ut hånda for å røre ved nakken hennes. Ja vel, ja, sa hun og dyttet bort hånda hans. Pent, du. Døh, sa Carl. Å, hold kjeft, sa Monique. Vi trenger ikke sånne mannegreier nå. Jeg nyter det her. Jeg er så høy, sa Karen og løftet armene og lot seg falle bakover mot veggen, et dunk idet hodet traff den. Så Mark hjalp henne opp i sittende igjen, kastet vann på de varme steinene, og i en eksplosjon av damp begynte de på den andre av tre runder med skandinavisk kultur.
KLAFF: 90 MM
BAKSIDE: 133 MM
RYGG: 25 MM
FORSIDE: 133 MM
KLAFF: 90 MM
norsk presse om legender om et selvmord:
«… en formmessig original bok, som balanserer interessant mellom det halvdokumentariske og en klassisk novelleform, full av overbevisende personkarakteristikker og gode observasjoner slik vi forventer av en novelle i den psykologisk-realistiske sjangeren.» ane farsethås, dagens næringsliv «Gjennom disse beretningene dannes på makeløst vis et sammensatt bilde av en far, et menneske som ikke kunne hjelpe seg selv, og som omstendighetene heller ikke hjalp. Det er sterk lesning.» kjetil skotte, oppland arbeiderblad «Merk dere navnet David Vann, for dette er gripende fortellerkunst av ypperste merke.» gabriel michael vosgraff moro, vg
Lars Mytting
De bygger hytta uten plan og uten råd fra noen – og da den harde Alaska-vinteren setter inn, blir båndet mellom dem truet av den overveldende isolasjonen i det ville landskapet. Med stor presisjon og nådeløs ærlighet skildrer Caribou Island et ektepar som er i ferd med å bli ødelagt av bitter kjærlighet, feilslåtte drømmer og en tragisk fortid.
«Alt som gjorde Legender om et selvmord så oppslukende og med rette bejublet, er her – dypere og sterkere … Caribou Island er en roman med store kunstneriske kvaliteter og naken emosjonell sannhet – full av våre mørkeste strømninger og svakeste lyder.» the times (london)
«Caribou Island kommer til steder andre romaner ikke kan nå. (...) Dette Alaska, med sine fiskebåter og søppeldynger, blir til en scene for urgamle historier om overlevelse, vilje, samhørighet og kjærlighet. Og til slutt, kjærlighetens mangler.» the new york times book review
david vann caribou island
HØYDE: 211 MM
«Som Per Petterson klarer Vann på sitt beste å skildre hjelpeløshet og fortvilelse bare ved hjelp av konkret, ytre handling, i et språk som hele tiden holder tilbake, og slik bygger opp enormt følelsesmessig trykk før alt slippes løs.» ole øyvind sand holth, dagbladet
på en liten øy i en iskald fjord på Kenai-halvøya i Alaska er et ekteskap i ferd med å gå i stykker. Gary og Irene strever med å bygge en fremtid sammen; han etter tretti år med feilslåtte planer, hun med en tragedie i fortiden. Nå forfølger de Garys gamle drøm: Dag ut og dag inn sleper de tømmerstokker til øya for å bygge en hytte av den typen som dro dem til Alaska i utgangspunktet.
f o r f at t e r f oto : d i a na m ata r
«En nådeløs malstrøm i sjelens farligste farvann»
david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skrevet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for bbc, nova og cnn siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic. Vann debuterte skjønnlitterært med novelle samlingen Legender om et selvmord, som utkom på norsk våren 2011. Kritikerne var overbegeistret og sammenlignet Vann med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx. Caribou Island er David Vanns første roman, og i likhet med novelledebuten har den mottatt svært gode anmeldelser.
omslag av stian hole